Blandt Jacob Sifs første faste kunder var den islandske galanterihandlerfamilie Jonasson, der havde sin virksomhed højere opp i bakken og bestod af mand,kone og tre døtre. Disse døtre hørte til byens mest fejrede skønheder, de var brusende som spanierinder, store, stolte og fripostige, og det siger sig selv at de var stærkt ombejlede. De to ældste, Rosa og Lilja, havde allerede flere gange været forlovet [...]
Kjærlighetsfortellingen minnet meg veldig om den i "Norwegian Wood" av H. Murakami - uten sammenlikning for øvrig.
Underfundig og morsom lesning. Ikke alle stykkene var leseverdige, men det fantes noen perler her.
De engelske setningene hennes var fylt av en masse villfarne ord som dukket opp på helt vilkårlige steder. Ordet "ikke" var et av yndlingsordene hennes. "Denne musikken er meget, meget ikke interessant," sa hun med et smil. Hun pekte ut blant publikum. "Hvor er dere ikke fra?" spurte hun to tykkfalne unge menn på forreste rekke. "Israel," svarte den ene. "Å, Irak," nikket hun bekreftende. "Det er landet deres som liker krig så godt."
Synes boka er en skikkelig svinger, som forventet. Fornøyelig og drøyt. Akkurat som den burde være. Persongalleriet er uten sidestykke.
Man kan tvile på vennskap og prat og sex og familie og business og fritid og avtaler og kjærlighet; vold er utvilsomt, det er derfor folk er så redde for vold. Folk liker å tvile, og vold utsletter tvil.
Med så gode kritikker i ryggen må jeg si den var skuffende, den manglet absolutt ikke en god bakgrunnshistorie og tilnærmet realistiske vinkler på dødens uteblivelse, men det var også deler av boka jeg fikk intrykk av at forfatteren selv innså at historien sto og stampet. Moro å lese om dødens uteblivelse fra en 90 år gammel mann uten et snev av bitterhet i seg.
Mine favoritter blant kjærlighetsromaner er blant annet "Stolthet og fordom" og "Fornuft og følelser" av J. Austen, "Jane Eyre" og "Villette" av C. Brontë og "Kaptein Corellis mandolin" av Louis de Bernières. De er vakre, evige, uforglemmelige!
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/597128/
Synes selv dette er en av hovedtankene bak boka.
Utenfor taxiboden lente en sjåfør seg mot panseret på bilen sin mens han leste en avis. Av og til kikket han opp, som for å sjekke at verden gikk sin gang rundt ham og ikke brått hadde blitt brakt til opphør. Det ville vært bittert, tenkte jeg, å gå glipp av dét.
Fortellingen er så kjedelig skrevet og så lite spennende at jeg får kramper av den. Burde egentlig avbrutt lesningen, men har beordret meg seg til å komme gjennom den. Å sammenlikne boka med Da vinci-koden og -o store- Rosens navn er drøyt, disse forfattervalpene er ikke i nærheten en gang...
Fiffig!
Elendig oversettelse...
Syntes dette var noe makkverk av en "kosekrim". Ikke min type humor i alle fall.
I like it! Heinesen sier jeg bare...
Grei krim.
Fornøyelig lesning :D
Grei krim.
Provoserende dårlig.