Bokelskere.no

Det viste seg at hvis man traff det samme mennesket med en viss regelmessighet, så ble samtalen straks hyggeligere og enklere - man kunne nærmest fortsette der man sluttet forrige gang, istedenfor å måtte begynne fra begynnelsen hver gang.

Falkberget sier han ser for seg Kristus som den fremste sosialist. Dessuten klarer ha ikke å ta inn over seg all nød og forferdelig arbeiderutnyttelse, uten samtidig å lese om fortrøstning og håp i Bibelen, uten å lytte til prestens salmer.

(1886) Da de ankommer Kirkenes, består hele stedet av 5-6 familier. En prest, en kjøpmann, et par fiskerfamilier og noen oppsittere. I hele Sør-Varanger bor det 337 nordmenn, 733 samer og 862 finner.

Da båten med det nygifte paret [...] Wessel nærmer seg iskanten inne i Bøkfjorden den 20. mars 1886, har de vært på reise i mer enn to uker. Først med hest og vogn til Trondhjem, derfra med hurtigrutens dampskip til Tromsø. Deretter med en mindre lokalbåt til Kirkenes.

Det var i løpet av den køyreturen [...] at eg fekk ei klar kjensle av å vere ein framand som var ulykkelig over å vere ein framand. Eg hadde vakse opp med dei, for meg var oppførselen deira vanleg, det brutale språket var også mitt språk. Men i seks år no hadde eg også følgt ein veg som dei ignorerte fullstendig [...]. Saman med dei kunne eg ikkje bruke noko som helst av det eg lærte kvar dag, eg måtte alltid halde igjen, på sett og vis gjere meg mindre. Det eg var på skolen, det måtte eg sette i ein parentes når eg var i lag med dei.

Å være pen er bare noe som kommer i tillegg. Sånn som papiret rundt presangen. Det er ikke selve presangen.

[Ved Pasvik, Finnmark] Det var et sted der naturen triumferte over mennesket. Ingen vill triumf, slik man kan føle det i tropene. Men en rolig, verdig triumf. Det er sentimentalt å snakke om at et landskap har sjel, men dette landskapet hadde en sterkere karakter enn noe annet landskap jeg har opplevd, både før og etter. Det ignorerte mennesket. Mennesket var ingenting i dette landskapet. [...] naturen var så veldig at mennesket hverken kunne måle seg med den eller temme den. [...] jeg hadde forelsket meg i stedet. Fremfor alt stillheten der. Kveldene. En slik fred!

Vi lå på bakken og kysset hverandre. Kanskje du smiler av det. At vi bare lå på bakken og kysset hverandre. Dere som er unge i dag, kan låne ut kroppene deres nå, leke med dem, gi dem fra dere slik vi ikke kunne. Men husk at dere har betalt en pris for det: det har kostet dere en verden som var rik på mysterier og sarte følelser. Det er ikke bare dyrearter som dør ut, men hele arter av følelser. Og hvis du er klok, vil du ikke synes synd på fortidens mennesker på grunn av det de ikke visste, men derimot på deg selv på grunn av det de visste.

Og med ett (...) ble han fylt av en voldsom lengsel etter henne. (...) Han hadde alltid tenkt seg kjærligheten som en stormende følelse av lykke som forvandlet hele verden til en brusende vår, han hadde ventet seg ekstatisk lykke. Men han var ikke lykkelig. Kjærligheten var sjelekval, pinefull lengsel og bitter angst. Han prøvde huske når den først var kommet til ham. Han greide ikke det. Han husket bare at han hadde kjent en iling av smerte inni seg hver gang han kom inn i den lille restauranten. Han husket at han ble underlig åndeløs hver gang hun snakket til ham. Når hun gikk ble han ulykkelig, når hun kom ble han fortvilet. (...) Han lurte på hvordan han skulle greie å holde ut den ustanselige verkingen i sjelen.

Han fattet sympati for Philip som tydeligvis mestret den vanskelige kunsten å snakke akkurat passe meget så det lignet samtale, men ikke så meget at det hindret en monolog.

Hun var meget imøtekommende. Hun snakket omtrent bare til ham, og det var smigrende at hun alltid spurte om hans mening. Hun fikk ham til å le også, og Philip var svak for mennesker som smigret eller moret ham.

"Jeg undrer om du ikke er overfølsom når det gjelder din ulykke. Har det aldri falt deg inn å takke Gud for den? [...] Så lenge du finner deg i det med opprørsk sinn, kan det bare volde deg skam og lidelser. Men hvis du betrakter din lyte som et kors som er lagt på skuldrene dine fordi de er sterke nok til å bære det, som et tegn på Guds velbehag, da vil det bli en kilde til glede for deg, istedenfor en kilde til sorg og fortvilelse"

For å holde kjedsomheten stangen, hørte han på radio med AM-bølge, i øretelefoner. Midt på dagen var programmene beregnet på husmødre og eldre. De som deltok i programmene, fortalte flaue vitser, lo fjollete av den minste ting, delte villig vekk av sine banale og åndssvake meninger, og ba om musikk som var så fæl at han fikk lyst til å holde seg for ørene. Innimellom ble det skrålt ut reklamer for ting det var umulig å tro at noen ville ha. [...] at noen tok seg bryet med å produsere den slags idioti og endatil bruke radiobølgene til å kringkaste den slik at dumskapen nådde ut til flest mulig, det var komplett uforståelig.

Jeg hadde møtt folk som kjedet vettet av meg fordi de virket tømt for enhver indre konflikt og overveielse (de SELVTILFREDS STUPIDE) og andre som - til tross for eventuell indre evne til kompliserte erkjennelser - levde i en ugjennomtrengelig eske, uimottagelige for dialog (de INTELLIGENTE MEN DØDE).

Jeg bemerket at Hollywood-filmene i våre dager lages utelukkende med tanke på fjortenårige gutter, et publikum med begrenset raffinement, noe som hadde tømt filmene for det fjerneste håp om spenstig dialog. Fising, spy og sæd var kommet i stedet.

Hvilke falske masker var jeg i ferd med å rive av meg? undret jeg, og jeg hadde ikke tenkt tanken ferdig før svarene dundret som et steinras inn i mitt sinn: Begjær. Griskhet. Grådighet. Etter kunnskap, etter opplevelser, etter nye erfaringer, etter reiser, etter nye erkjennelser, etter alt som er nytt, etter mat og drikke, etter skjønnhet, etter nytelser, etter erotikk, etter mennesker, relasjoner, "gode" kontakter. Arroganse, hovmod, overbærenhet, stolthet, rettskaffenhet, blindhet, kulde. Ambisjoner, kontroll, hastverk, utålmodighet og selvopptatthet. Gjerrighet. Forfengelighet, misunnelse, sjalusi. Sinne. Idealiseringer, falskhet, bedrageri. Her var de. Dødssyndene. De var mine. [...] Mine masker. Mine tendenser. Mine misforståelser.

Somme ere syge og somme ere såre, og somme de ligge på dødebåre.

O min Sulamith,ja mit, ja mit, alt hvad jeg har er også dit!