Utdrag fra omtale på bloggen min:
Sjelden har jeg brukt så lang tid på ei bok – ikke fordi den ikke fenget – men fordi det rett og slett gjorde for vondt å lese. Fordi det er groteske hendelser som blir fortalt. Om hvordan en jentes liv kan ha sånn minimal betydning. Om hvordan alt fra nyfødte jentebarn til voksne kvinner blir brutalt lemlestet og drept bare på grunn av sitt kjønn. Hvordan middelalderske holdninger kan prege et samfunn i våre dager. Alt forsvart gjennom obskure tolkninger av hellige skrifter.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Vi blir med inn i en overfylt heis, der det er mange forskjellige mennesker, og alle har sine særegenheter som vi får lov til å få en bit av. Vi er bokstavelig talt flue på veggen, og blir med inn i leilighetene deres. Og med sprudlende rim lærer vi mer om hver enkelt. Hva gjør de når de ikke tror at noen ser dem?

Etter å ha oppdratt tvillingsøsknene, Aneeka og Parvaiz, kan Isma endelig følge drømmen sin. Hun forlater London for å studere i USA. Der møter hun Eamonn. Han viser seg å være sønn av Englands innenriksminister, noe som skal bli problematisk for Ismas familie. Parvaiz har dratt ut i verden, og har sluttet seg til en gruppe jihadister. Aneeka innleder et forhold til Eamonn da han returnerer til London. Grunnet farens posisjon i regjeringen, blir det både innviklet og dramatisk for det unge paret. Og storesøster Isma er for langt unna til å hjelpe.

Nok en sterk historie fra Shamsie.

Marya opplever en utrygg barndom sammen med de to småbrødrene. Moren er ustabil i likhet med faren. Da ulykken inntreffer, blir de tre barna plassert hos slektninger som har lite godt å si om Maryas mor. Marya må kjempe for tilværelsen, og lærer tidlig at det kan være farlig å vise følelser.

Noe langdryg, så ikke av Oates’ beste, men leseverdig likevel.

Michelle Paver er et forfatternavn som har gått meg hus forbi. Noe som er skammelig siden jeg leser mye fra horrorsjangeren. MEN det er aldri for sent til å oppdage nye navn.

I gamle fotspor
Når man har lest og sett mye horror er det ikke mye som skremmer lenger. Man blir så vant til sjangeren at horror blir mer hjemmekoselig enn skremmende. Høydeskrekk var heller ikke en skremmende bok for min del, men det gjorde ikke noe for den hadde rikelig med atmosfære og det er viktig. I Høydeskrekk møter vi lege Stephen Pearce som er med broren sin, Kits og en gruppe fjellklatrere for å bestige Kangchenjunga. Året er 1935, og Stephen og Kits er ikke direkte bestevenner, men de går stort sett godt overens til tross for sine små feider. Sånn er det i fleste søskenforhold, og de skal følge den samme ruten som en tidligere klatrelegende. Stephen føler seg ofte utenfor gruppa av en eller annen grunn, og med på turen har de med sherpaer og en hund. Det negative med sherpaene er at de er svært overtroiske om det meste, og det kan til tider være for mye, men Stephen prøver å ignore det, og nyte turen. Han vil nå toppen mot allle odds. Under klatringen tar de pause på forskjellig baser, og Stephen føler seg ikke trygg på Leir To. Til og med hunden kan merke det, men kan flere merke det, eller er det bare de to? Stephen innbiller seg å se en skikkelse, og til og med atmosfæren er helt annerledes der, og ting forandrer seg når de finner en ryggsekk som tilhørte en fyr som omkom for flere år siden. De merkelige opplevelsene forsterker seg for ham etter funnet av ryggsekken. Har det noe med ryggsekken å gjøre, eller er det bare høydesyke som spiller ham et puss? Er han i ferd med å miste forstanden?

Dette er en kort horrorbok på bare 224 sider, men den rekker å by på mye. Høydeskrekk inneholder en god og realistisk historie til tross for de overnaturlige elementene som dras inn. Hovedpersonen er både spennende og komisk å lese om, og relasjonen hans til de andre er også spennende å lese om i seg selv. Han er utenfor gruppen og merker det godt, likevel prøver han å nå sine ambisjoner, og gjør det som føles rett for ham. Det er jo også vanlig at brødre og søsken ellers har sine feider, både små og store.

Til å ta og føle på
Dette er ingen skremmende historie i og med at boka er stemplet som spøkelseshistorie, men Paver kan virkelig å skape atmosfære. Hun beskrive værskiftninger, ensomhet og isolasjon veldig bra. Det er nesten som å ta og føle på det. Man kjenner kulda, både fra været og menneskekulde og man føler villrådigheten som hovedpersonen av og til går gjennom. Forholdet mellom hovedpersonen og hunden er også et morsomt tislkudd.

Dette er en god, men kort historie med herlig atmosfære. Det er en god, gammeldags spøkelseshistorie som ikke like ofte blir fortalt, noe som er synd for det er visst psykologiske thrillere med "det store" sjokktwisten som styrer bokbransjen for tiden, virker det som. Jeg liker det også, men av og til kan det bli for mye av det, så dette var en forfriskende pust fra det samme vante. Da mener jeg ikke at historien i seg selv er original eller overraskende, men det var deilig å lese noe annet. Etter denne fikk jeg lyst til å lese mer av Michelle Paver, så Dark Matter er allerede bestilt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fantastisk oppfølger til Wienerbrorskapet, og snart kommer Korset!

Flotte refleksjoner om barn og barndom

Anbefales!

Lærerik og fin historie

Denne har jeg lest igjen og igjen, anbefales på det varmeste!

Blir man noensinne for gammel for bæsjehumor?

Politikk blandet med bæsjehumor
Billy, Bjartmar og Benny er brødre og Billy er på samme event som President Donald Promp. Eventet heter Den - store-pisspreik-prisen. Han er uheldig og havner i sveisen til Donald Promp uten at han selv merker det, og det vekker stor oppmerksomhet i sosiale medier. Det gjør Billy til kjendis. Brødrene til Billy tror han trenger å reddes, men lillebror Billy stortrives i den nye kjendistilværelsen. Han nyter oppmerksomheten og alle liksene han får på sosiale medier. Klarer brødrene hans å redde ham, eller kommer han til å bli sittende fast i håret til Donald Promp for alltid?

Denne boka er anbefalt for barn mellom seks og ni år. Boka er lettlest for den inneholder ikke mye tekst og teksten er stor, og illustrasjonene er gøyale. De som er yngre enn seks år vil nok også sette pris på boka selv om de ikke forstår hele innholdet, men fleste barn liker å snakke og lage vitser om bæsj, så illustrasjonene om brødrene bæsj vil nok falle i smak for barn flest. Selv er jeg nok for gammel og ferdig med bæsjehumor stadiet. Det er ikke helt min type humor lenger selv om boka er full av sarkasme, som ER min type humor, men bæsj er bæsj. Føler meg litt for gammel til å le av slikt innhold.

Kjent bruk av Twitter
Er også litt lei av at amerikansk politikk blandes inn overalt. Jeg er selv svært interessert i amerikansk politikk og har vært det siden 2001, men av og til kan det bli vel mye av det også, og man blir etter hvert foret opp. Liker Donald Promps bruk av Twitter i boka, da. En fulltreffer. Det er ikke bare amerikansk politikk og en gjesterolle av President Pruttin som ikke engasjerer helt, men historien blir vel forutsigbar for oss voksne.

Selv om boka blir vel forutsigbar og humoren hakket for barnslig for oss voksne, vil nok den rette målgruppa like boka og synes at den er gøyal, da de liker denne type humor. Dette blir også en kort anmeldelse enn det jeg er vant til, for det er begrenset for hva man kan skrive om siden boka kun består av 56 sider, og man vil jo ikke avsløre noe. Fin bok å få med seg, men personlig likte jeg illustrasjonene bedre enn selve historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Professor Gabriel Angélico er ikke som andre. Han er nemlig født med hjertet på høyre side. Også de andre organene hans er speilvendte.
Som lærer er han både elsket og fryktet. Elevene sine tar han sjelden notis av, men da norske Klara dukker opp, endres alt for godeste Gabriel.

Eksotisk og litt rar bok som passer perfekt i en hengekøye under palmene.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er kjærligheten til stedet og menneskene som lever der som er bokas store styrke. Og ikke minst måten han skriver på – hvordan hver eneste setning virker gjennomarbeidet og finpusset – og hvordan den henger sammen med setningen før og setningen etter på en slik måte at helheten blir nettopp det – en helhet.
Et kapittel i norsk kriminallitteratur er ferdigskrevet. Et vakkert kapittel med et verdig punktum. Lofoten blir aldri det samme.

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese.

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet).

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen.

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken.

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18)

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v.

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?).

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen.

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer.

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som så forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare må få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt!

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

Mørke dager og Som fortjent henger sammen, ikke de andre :)

Gøy fortelling og nydelige illustrasjoner

Igjen, glimrende fra Bauer!

Innholdsmessig skiller denne boka seg fra bøkene som ”Kazinsky” har skrevet – identisk med forfatterparet som denne gangen skjuler seg bak dekknavnet ” Anna Ekberg”- Her er miljøet langt mer hverdagslig. også her finnes det handlinger som er elleville, nærmest absurde – særlig mot slutten. Det mest iøynefallende ved boka er oppbygningen- Allerede i første kapittel skjer drapet. Som lesere vet vi helt fra begynnelsen hva som har skjedd – eller rettere vi tror vi vet det, helt til omtrent midtveis oppdager (sammen med hovedpersonen) at det faktisk var noe annet som hadde skjedd.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen er mannen Christian. Sammen med broren Peter har han bygd opp et større entreprenørfirma. Christian er gift med Leonora. Sammen har de en sønn, Johan, som er i frd med å avslutte videregående skole. Gjennom mange år har Johan vært syk, så syk at det bare med nød og neppe var at han overlevde. Nå er Johan erklært helt frisk, ikke minst takket være moren Leonoras utrettelige innsats. Selv var Leonora forespeilet en strålende karriere som fiolinist, men måtte oppgi det hele da sønnen ble syk. Sønnen måtte til utlandet for å gjennomgå en livreddende, kostbar operasjon. For å få penger til dette må Christians firma trikse med aksjene, en ulovlig operasjon som til alt hell ennå ikke er blitt oppdaget.
Christian som i alle år har levd relativt lykkelig med sin Leonora, er plutselig blitt stormforelsket i den flere år yngre arkitekten Zenia. De har hittil klart å holde forholdet hemmelig for alle andre. Men en natt da Zenia sender ham flere tekstmeldinger, blir Leonora ytterst mistenksom. På en firmafest overrasker hun dem mens de har samleie, og det triumferende blikket som Zenia sender Christians kone, gjør et uutslettelig inntrykk på denne. Neste dag konfronterer hun mannen med sin viten. Hun forlanger at han øyeblikkelig gjør slutt med elskerinnen, hvis ikke vil hun gå til politiet og fortelle om bedrageriet hans. Christian ser bare én utvei, han må skaffe Leonora av veien. Hver dag er kona ute på en lengre joggetur. Nå sitter Christian i firmaets gamle varebil og venter på henne. Nå ser han henne foran seg, gasser på og kjører rett på dama. Hun blir kastet opp i været, treffer frontruta og blir liggende på bakken. Men han har ikke drept henne ordentlig for hun rører litt på armene. Derfor rygger han bilen over henne og knuser henne skikkelig. Etterpå sørger han for å få vasket bilen og skiftet frontrute.
Stor er Christians sjokk da en hel og uskadd Leonora dukker opp hjemme. Intetanende forteller hun at den dagen hadde hun valgt en annen løperute. Det var altså en annen, en ukjent kvinne som Christian hadde drept. Politiet, med den aldrende Holger i sentrum, klarer ikke å komme til bunns i etterforskningen. De har sine mistanker, men mangler bevis. Den som først forstår sammenhengen, er Leonora At det ikke lenger er penger igjen på bilvaskeriets betalingskort, avslører mannens udåd. Heretter stiller hun enda strengere krav til mannen sin. Han må drepe Zenia. Forgjeves forsøker Christian andre utveier. Han kjøper et tau for å kunne henge seg et sted inne i skogen, men dropper det. Han tropper opp på politistasjonen for å melde seg, men endrer forklaring i siste øyeblikk. Siste utvei blir å underkaste seg Leonoras regi. Sammen tar han og Leonora inn på et spa-hotell. Etter at de to har vist seg tydelig fram som et lykkelig ektepar forsvinner Christian etter planen. Han begir seg hjem til Zenia, men klarer ikke å drepe henne, ikke før Leonora selv dukker opp. I en spektakulær slutt på boka skildres det hvordan de to har kledd ut Zenias lik som en heks og plassert henne på det store st.hansbålet ute på vannet. På land står et hopetall med tilskuere sammen med politifolk og værende hunder. Heksa går opp i røyk.
I boka følger vi ikke bare Christian og familien hans. Noen kapitler er også viet den pensjonerte politimannen Holger og datteren hans. Faren legger ut for datteren om denne saken som politiet aldri klarte å løse slik at en skyldig kunne bli dømt. Det er en fortelling full av overraskelser. Ofte går det langt utenfor sannsynlighetens rammer, men siden skildringene er gode, aksepterer vi også dette.

Boka handler om livet til en kvinne, Vibeke. Vi følger henne fra hun er et lite barn og fram til hun er blitt en middelaldrende kvinne. Halvparten av livet sitt har hun da tilbrakt på en psykiatrisk klinikk.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Vibeke vokser opp med sin far som er en dugende tømmermann. Når hun ikke er på skolen, er hun med ham ute i den store skogen bak huset deres. Her hogger faren trær og sager dem til. Han har nemlig fått i oppdrag å bygge bygdas kirke. Det er et svært nært forhold mellom far og datter. Moren er forsvunnet, henne hører vi ingenting om. Men kirkebyggingen går ikke helt etter planen. Det er vanskelig å holde tidsfristene. Så skjer det en ulykke, en av de innleide snekkerne faller ned og den andre slutter i protest. Så er Vibekes far alene om alt. Presten dukker opp. Han har hørt at Vibekes far ikke er blant de troende. En slik mann kan ikke settes til å bygge en kirke, mener han. Faren har tydeligvis en hang til drikking, særlig når livet går ham imot. Noen ganger sniker Vibeke seg til å tømme ut innholdet i flaskene hans. Men etter at både presten og rådmannen har vært hjemme hos dem og gitt faren et ultimatum, er det slutt påmåteholdet. Neste dag er faren vekk, og det skal vise seg at han ikke kommer tilbake.

Vibeke blir sendt til tanten sin, Liv Anette som bor på vestlandet. Det er en ensom, ganske striks kvinne som bor alene på en gård. Her er et landskap helt forskjellig fra det vante. Hele tiden går Vibeke med en følelse i magen om at faren må dukke opp og hente henne. Men det skjer aldri. Det er hele tiden en krppslig avstand mellom Liv Anette og Vibeke. Det virker som om tanten er redd for å slippe noen nær seg. På skolen blir hun kjent med en gutt, Albert. De blir snart venner Han er den eneste vennen hun har. Da tanten blir presentert for Albert, er det tydelig at hun ikke liker at Vibeke omgås en gutt. En tid etter er Vibeke blitt gravid. Tanten forbyr henne å ha noe mer med Albert å gjøre. Vibeke føder ei lita jente, men klarer ikke å bry seg om henne. Det blir tanten som utfører de praktiske oppgavene ved barnestellet.

Noen år senere er Vibeke tilbake i huset i skogen. Hun har med seg sin lille datter, Hildegunn. Tante Liv Anette er død, og Vibekes stor ønske er å komme hjem. Men huset minner henne hele tiden på faren. Hun klarer ikke å slippe tanken på ham. Heller ikke forholdet til datteren er så nært som det burde være. Det virker som om hun er redd for stor nærhet. Også rent praktisk sliter hun. Likevel avviser hun alle som prøver å få kontakt med henne, som prøver å hjelpe henne. Hun vil ikke at Hildegunn skal gå i barnehagen. Men klarer hun å passe datteren skikkelig hjemme? En dag tar Vibeke med seg Hildegunn ut i skogen. Hun vil vise henne kirken og fortelle at den har morfaren bygd. Kirken står der helt ferdig. På en plakett står navnet til byggmesteren. Men det er et annet navn enn farens som står der. Dette kommer som et sjokk på Vibeke. Det var jo faren som hadde gjort det meste arbeidet!

Etter hvert begynner Vibeke å miste mer og mer kontakt med virkeligheten rundt seg. Datteren går for lut og kaldt vann. Folk rundt legger merke til og bekymrer seg og barnevernet koples inn. Alt toppes ved at Vibeke tar seg fram til kirken og setter fyr på den. Neste dag er politiet på døra. Vibeke plasseres på en psykiatrisk klinikk og her blir hun værende. Lille Hildegunn blir overført til faren Albert, ute ved kysten der hun bodde de to første årene. Her får hun en trygg og god oppvekst.

Mange år senere da Hildegunn selv skal bli mor, oppsøker hun Vibeke. Hildegunn får snakke ut om det hun husker, om de lykkelige øyeblikkene fra den tiden, om de gangene da mora var helt nær og rørte ved henne. Det blir flere besøk i fremtiden mellom mor og datter, og nå gir Vibeke datteren sin det eneste hun har å gi – nøkkelen til huset i skogen.

Boka er en slags skremselshistorie om hva som kan bli framtida for planeten vår. Den forteller to historier som på en måte faller sammen helt på slutten. Den ene historien er lagt til vår tid (2017) med noen tilbakeblikk på en del tiår før. Den andre historien skal foregå i 2041. Vår tids historie er lagt i munnen på Signe (en kvinne i sekstiårene), Hun kommer fra en liten bygd på vestlandskysten av Norge. Den andre historien framføres av David, en ung far, bosatt i Sør-Frankrike. Gjennom hele boka veksler det mellom Signes og Davids kapitler.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Signe har fra barndommen av vært nært knyttet til sin far, biologen. Hun elsket å gå tur med ham oppover mot fjellet. Han viste henne plantene, insektene og dyrene de kom forbi og var særlig opptatt av de utrydningstruende. Signes mor driver hotellet i bygda, et stort hotell som har gått i arv i hennes familie. Det er planer om å bygge et kraftverk i bygda. Da må elva som renner ned fra fjellet, legges i rør. Signes mor hilser planene med glede. Det vil bringe nye inntekter til hotellet. Signes far derimot er en stor motstander av et slikt inngrep i naturen. Signe stiller seg på farens side. Denne uenigheten ender med et brudd mellom Signes foreldre. Sammen med en lokal småbruker, Sønsterbø, sprenger faren en bru på anleggsveien. Sønsterbø har en sønn, Magnus, på Sigrids alder. I ungdomstida studerer Signe og Magnus sammen i Bergen. De blir kjærester. Arbeidet med kraftstasjonen går videre. Også noen mektige fosser skal bygges ut. Det brygger opp til en stor demonstrasjon. Folk fra hele landet strømmer til for å protestere mot utbygginga. Men så viser det seg at mange av bygdefolket har gått over på utbyggernes side. De ser at de selv kan høste fordel avkraftstasjonen som kommer. Sønsterbø er en av dem. Han ankommer leiren og ber demonstrantene dra hjem. Også Magnus er blitt mer lunken. Etter å ha fullført sine ingeniørstudier er han nå blitt tilbudt jobb på kraftverket. Det blir et endelig brudd mellom Signe og Magnus. Da er Signe blitt gravid. Hun drar til England og får der utført en abort.

Tilbake på nåtidsplanet i 2017. Den aldrende Signe er nå tilbake i hjembygda, om bord i båten sin, Blå. Bygda har vokst. En ny industri har oppstått, Isbiter hentet ut av breen oppe på fjellet blir nå markedsført som det mest eksklusive og sendt ut i verden. Magnus er en av de som står bak og som har beriket seg på dette. Signe drar nå opp til breen der isen utvinnes ved hjelp av motorsager. Hun får høre at Magnus som er styreleder, nå har flyttet til Frankrike. Nede på havna sniker Signe seg om bord i lastebåten som skal frakte ferdigpakket is videre ut i verden. Isen ligger nå vakumpakket i plastbokser. Hun tømmer boksene for is som nå blir liggende og flyte rundt omkring inne i fjorden. Noen beholder hun om bord i båten sin, dem skal hun ta med seg på sitt selas mot Bordeaux. Etter store strabaser kommer hun endelig fram til målet. Hun fører båten opp en elv, gjennom noen sluser og er endelig kommet nær huset der Magnus nå tilbringer pensjonisttilværelsen sin. Planen hennes er å dumpe den resterende isen utenfor huset hans. Men møtet med Magnus viser seg å bli mer hjertelig enn hva hun hadde forestilt seg. Det kommer til forsoning, og isboksene – 12 stykker - graver de ned på en haug i nærheten.

Den andre historien – framtidshistorien – foregår 24 år framover i tiden i Sør-Frankrike. En far, David, og hans lille datter, Lou, har forlatt hjembyen Argelès. Etter en årelang tørke var det blitt mangel på alt der i byen. Folk begynte å dra sin vei. Vannlandene i nord lokket. Blant de som holdt stand lengst, var David og hans familie. David jobbet på et avsaltingsanlegg der saltvann fra havet ble gjort om til ferskvann. Men til slutt gikk hele anlegget i stå, og en brann oppsto i byen. Den bredde seg raskt, og eneste mulighet var å flykte. Under flukten hadde David mistet kontakten med kona Anna som bar på deres lille sønn, August. Nå håpet han å finne dem igjen i en oppsamlingsleir der det skal finnes både mat og vann og seng å sove i. Men de to andre er ikke der – i hvert fall ikke ennå. Far og datter får tildelt plass i en brakke. Sparsommelige måltider blir servert og de får tildelt en knapp vannrasjon. Noen folk blir de også kjent med i leiren, blant annet en gammel mann, Francis, og en ung kvinne, Marguerite. Hver morgen går David til leirens Røde Kors-kontor for å høre om det er noe nytt om resten av familien, med hver dag er svaret negativt. Om dagen er det nesten uholdbart i den stekende solen. En dag begir far og datter seg ut på veien utenfor leiren. Langt om lenge kommer de til et forlatt hus. I hagen står noe tildekket med preseninger. De klarer å fjerne disse og finner en båt plassert på et stativ. De klatrer om bord og oppdager at her opp blåser en svalere vind enn nede på landjorda. I hagen er det også en brønn, men den inneholder bare grumsete sølevann. Faren får opp litt til å avkjøle ansiktet med. Lou som får litt av vannet i munnen, blir fryktelig syk av det bakterieholdige vannet. I flere dager har hun voldsom diaré og oppkast og hadde neppe overlevd hvis ikke gamle Francis hadde dukket opp med en neve salt og en flaske mineralvann. Matrasjonene i leiren minker stadig. Folk blir vant til å gå sultne. Så forlater alle ansvarlige leiren, og all vannforsyning går tom. Også Far og datter drar av gårde til båten som de har tilbrakt nesten alle dager i. Kvinnen Marguerite kommer etter. Hun vil at de skal flytte båten til et inntørket elveleie i nærheten. Kanskje vil det en dag komme regn, så mye at båten vil begynne å flyte igjen. De gjennomsøker alle husene i nærheten. Her og der finner de litt hermetikk som m de kan forsyne seg av. Og oppe på en haug finner de tolv nedgravde plastbokser med rent isvann, nok til å overleve noen uker til.