Bokelskere.no

Fin samling dikt om mennesker og deres følelser

Synes ikke den er så mørk og dyster som den "ser" ut til å være ...

Det er ikke altfor ofte jeg leser tegneseriebøker, men prøver å bli flinkere til det. Er flinkere til å lese Donald, men vil gjerne bli bedre kjent med tegneserieverdenen. Da jeg var på utikk etter tegneseriebøker, gjerne noe mørkt, kom jeg tilfeldigvis over Satan's Hollow som jeg ikke hadde hørt om før. Det er første bok i en serie. Serien er på totalt seks bøker.

Gode illustrasjoner er ikke nok
I samarbeid med Allan Otero, har Joe Brusha skapt Satan's Hollow, som i utgangspunktet virker som en mørk og dyster historie. Illustrasjonene er i hvert fall dystre og meget vakre. Personlig ble jeg veldig skuffet over selve historien. Historien har med okkultisme å gjøre. En satanisk sekt oppholder seg i skogen i Ohio (i følge en vandrehistorie), og driver med det de er mest kjent for, nemlig ritualer. De går så langt som menneskeofring. Det fører til at høyere makter oppstår, og en portal til helvete åpnes. Flere år senere returnerer Sandra Ward til sitt barndomshjem som har stått tom lenge. Hun returnerer ikke der alene, men sammen med sin ektemann, John. De er svært forelsket i hverandre og nære. Hun har ikke vært i sitt barndomshjem de siste tyve årene. Idet de ankommer barndomshjemmet, viser det seg at en lokal tenåring er forsvunnet på mystisk vis. Han og en kompis utforsket skogen, og kom over en mørk tunnel som skal være hjemsøkt, bestå av mørke krefter. Sandra og John melder seg frivillig til å hjelpe til med og finne denne gutten. Kommer de til å finne ham? Samtidig blir Sandra utfordret av sin mann om å huske på ting fra tiden da hun bodde i barndomshjemmet siden mye er glemt. Det er også nettopp derfor de er kommet dit, og prøve å gi henne tid til "å finne seg selv" og finne ut av ting generelt, men blir det for traumatisk?.

Nesten bare vin og sofakos
Grunnen til at jeg ville lese denne tegneserieoboka, er at jeg ville lese noe mørkt og dystert, og samtidig bli flinkere til å utforske tegneserieverdenen. Dette var ikke det beste valget jeg har tatt, for for meg ble dette for pludrete. Hver gang dette ekteparet møter litt motgang, drikker de vin om kvelden og trøster hverandre med sofakos. Det er ikke akkurat horror, og sweet talk blir for malplassert. De virker tandre og sårbare. Muligens fordi det er et veldig ungt ektepar, men synes de irriterer veldig mye og ødelegger mye av historien som kunne ha vært bra. Spesielt siden illustrasjonene er fantastiske og dystre, og fortjener større verdighet enn dette.

Hadde ikke hatt noe i mot å skrive en lengre anmeldelse, men dessverre er det ikke mer å nevne annet enn at det er første bok i en serie, og da blir det desto mindre å skrive om. Om jeg har tenkt å lese resten av serien? Kunne ha tenkt meg det bare på grunn av illustrasjonene, men fantastiske og dystre illustrasjoner er som nevnt ikke nok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Vi er vant til at et barns utvikling er noe som går framover, mot det å mestre stadig nye utfordringer og tilegne seg nye ferdigheter. Men hva om denne utviklingen går den motsatte veien? Hva om et barn som i sine første leveår ble ansett som et svært oppvakt barn, plutselig stagnerer helt og så utvikler seg bakover, mister språk, blir urolig og liketil voldelig?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Daniel er et slikt barn. Han har fått diagnosen ADHD, men selv ikke de fremste ekspertene forstår hva som egentlig foregår i ham. Alt og alle rundt ham blir utsatt for hans destruktive tilbøyeligheter. Han river i stykker, slår, biter alt som er innen rekkevidde. Han representerer en fare, ikke bare for omgivelsene, men også for seg selv. I enhver situasjon vil han gjerne det motsatte av det som er rimelig og fornuftig. Sinnet hans går ut over foreldrene som prøver etter beste evne å takle det etter forskriftene. Samtidig fører de en evig kamp for å få tilgang på nok hjelp. Systemet krever at han får diagnosen ”psykisk utviklinghemmet”, noe som foreldrene motsetter seg fordi de vet at gutten befinner seg på et helt annet nivå mentalt selv om han i det ytre slett ikke gir inntrykk av det. Moren filmer hele tiden mens hun er sammen med Daniel. Det virker som om legene ikke er interessert i å se hvordan gutten var før. Foreldrene blir sittende igjen med følelsen av at ekspertene mener de lyger.

Daniel er storebror. Han har to yngre brødre, og man kan bare tenke seg hvor vanskelig det kan være foreldrene å fordele den samme tiden og oppmerksomheten på alle tre barna. Daniels mor, som forteller historien om sønnen, har funnet ut at det mest effektive er å ta med Daniel på bilturer i nærområdet. Da sitter han fastspent i barnesetet sitt og er relativt rolig.

Det er en kamp, ikke bare mot guttens destruktive tilbøyeligheter og overfor selve systemet i landet, men også overfor andre i næmiljøet. Andre foreldres uforstand og skepsis må bekjempes, likeledes naboer som forstyrres nattetid av guttens skrik og brøl. Men den aller største kampen Daniels mor fører, er rettet mot sitt eget sinne. Situasjonen har tvunget henne til selv å gå til psykolog – en vennligsinnet kvinne som ikke er i stand til annet enn å riste på hodet og si at dette må være veldig tøft. Moren til Daniel sliter med dårlig samvittighet. Hun kan få lyst til å ta igjen og etterlyser hjelp til sinnemestring.

Gjennom hele boka hører vi om treninga som hele tida slår feil, om utviklinga som går bakover. Der gutten blir satt til å gjøre øvelser som han fører taklet med største letthet, mislykkes han totalt nå. Barnepedagogene rister på hodet av guttens manglende motivasjon. Gjør man det riktige? Moras tanker til daniel er: ”Du føler deg krenket”. Legeekspertene holder på sitt: Dette er autisme og ikke noe annet. Er det noen her som har feil, sp er det foreldrene. Og mistanken brer seg: Er de gode foreldre?

I boka er det hele tiden mor som snakker til Daniel. Han er bokas ”du”. De andre familiemedlemmene kommer bare svært unntaksvis til orde med ørsmå replikker. Som leser kan man ikke la være å undre seg på hvordan disse (småsøsknene) har det i denne vanskelige situasjonen.

Johanna vokser opp med en voldelig far, som er kannik i Ingelheim. Moren er opprinnelig saksisk, og hedning i følge faren. Johannas eldre brødre skal begge bli prester som faren, men det er kun eldstemann som har evnene som skal til. Under tvil lærer han Johanna å lese og skrive. Det er tidlig 800-tall, og kvinner skal ikke kunne noen av delene. Det viser seg imidlertid at Johanna er uhyre intelligent, og hun lærer raskere enn sin eldre bror.
Mange år senere hevder kildene at Johanna, utkledd som mann, blir pavens livlege, for så å bli valgt til pave selv.

Den katolske kirken vil imidlertid ikke vedkjenne seg dette i dag.
Spennende og meget interessant bok. Denne boka MÅ opp og fram i lyset! Uhyre interessant og lærerik.

Det kan være flaut å måtte innrømme at en bok som andre lovpriser opp i skyene, ikke har gått hjem hos meg. Ofte fatter jeg ikke hva forfatteren vil si med hver av de 15 novellene som boka inneholder. Ofte er det i én og samme novelle flere hendelser som blir fortalt, og jeg har problemer med å se sammenhengen mellom dem.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
En novelle som gjorde et visst inntrykk på meg, var Buddhisten. Her driver forfatteren gjøn med folk som er eller vil være idealister. En tidligere embetsmann i Utenriksdepartementet søker og får jobb som leder for en humanistisk, idealistisk organisasjon. Mannen har konvertert til buddhismen fordi, som han sier det, da kan vinne innsikt gjennom smerte.
Jo vondere noe gjør, jo klokere blir en buddhist, mener han, et syn som passer utmerket sammen med hans egen livssituasjon. Men naturligvis ender alt her så ille som tenkes kan. Tendensen til å lyve som han støttet seg på den gang han skrev utenriksministerens taler, bringer han med seg inn i den nye organisasjonen. Han jukser med medlemslister, med revisjonsopplysninger, har sex med underordnede, avskjediger folk basert på følelsesmessige årsaker. Det hele ender med at han selv blir sagt opp, noe som igjen fører til at han låser seg inne på kontoret sitt sammen med et fastbundet kvinnelig gissel, hunden sin samt en kanne med bensin.

En annen novelle heter Andungen. Den handler om en familie med tto barn som bor på en gård der de bl.a. har ender. Det ene barnet er sammen med far når andeeggene ruges ut i rugemaskinen. Når en liten og tufsete andunge kom ut av egget, pleide pleide faren bare å klaske det hardt i gulvet. Den samme faren, som visstnok var glad i kona si, hadde selv ofte andre dammer på si. Det var damer som følelsesmessig ikke betydde noe for ham. Han snakket stadig om å putte tingene i de rette skuffene. Når det ikke var følelser innblandet, var det ikke noe problem at en gift mann lå med andre kvinner, mente han.
Flere av novellene handler om skilsmisse. Da er det gjerne mannen som forlater familien og kvinnen som sitter igjen og har problemer med å forsone seg med tilværelsen. Også barna lider ofte under foreldrenes ulykke.

Bokas siste novelle heter ”Vadehavet”. Den handler om et barn (vi får ikke vite om det er gutt eller jente) som bor alene med sin mor i København. Moren, som er skuespiller, gripes av depresjon eller Verdensangst, som hun kaller. Hun blir rådet til å flytte ut til havet, vekk fra alt det kunstige for å leve mer i pakt med det naturlige. De leier seg et hus på et sted som kalles Verdens Ende. En tid går det bra. Men så får moren venner, og piller og alkoholforbruk øker. Depresjonen er dermed tilbake. Mormoren som tilkalles, blir forferdet over alle medisinene hun finner i huset. En tid ser det ut som om moren klarer å komme seg på beina igjen. Men novella ender på håpløs måte der moren drar med seg barnet på leting etter det hun kaller ”Vadehavets Tomrom”.

Til tross for femmer i Dagbladet, denne fikk jeg ikke mye ut av

Makabert men ikke over toppen ille - anbefales sterkt!

Selv liker jeg å tro at rasespørsmål er noe som hører fortida til, at det er latterlig å hevde at én rase skal stå over de andre. Men etter å ha lest denne boka, blir jeg minnet på at verden slett ikke har kommet så langt ennå.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen i denne boka er en afroamerikansk sykepleier ved navn Ruth. Hun er enke, mannen hennes som var soldat i Afghanistan, ble drept der 10 år tidligere. Hun har en sønn i tenårene, Edison. Ruth har klare planer for guttens framtid, og han lever helt opp til forventningene. Ruth har i 20 år arbeidet ved en fødselsklinikk. Hun er grei og omgjengelig og skjørter sitt arbeid på utmerket vis.
Handlingen starten en dag da Ruth skal overta etter en annen pleier som er i ferd med å gå av vakt. Et foreldrepar, Turk og Brittany Bauer har nettopp fått en sønn som de vil kalle Davis. Ruth har nettopp tatt hånd om barnet for å bade det etter forskriftene da faren krever å få snakke med sjefen hennes. Marie som er sjefen på avdelingen, får beskjed om at foreldrene ikke vil at barnet deres skal stelles av en afroamerikaner.
Turk Bauer er medlem av en gruppe som proklamerer den hvite rases overherredømme. På den glattbarberte skallen sin har han fått tatovert inn et hakekors. Marie retter seg etter foreldrenes ønske. En klistrelapp der det står: ”Afroamerikansk personell skal ikke ta seg av denne pasienten” blir lagt ves lille Davis Bauers journal.
Neste dag Ruth er på jobb er det hektisk aktivitet. Ruth er blitt bedt om å overta overvåkingen på spedbarnstua da en annen pleier må gå for å assistere ved et keisersnitt. På spedbarnstua ligger Davis som skal overvåkes etter å ha gjennomgått en øliten harmløs operasjon. Plutselig oppdager Ruth at gutten har pustevansker. Hun steller med ham slik hun etter vanlige regler skal gjøre. Men da hun hører skritt nærme seg, trer hun tilbake for hun skulle jo ikke røre dette barnet. Pleiepersonalet som kommer inn på rommet og ser guttens tilstand, slår alarm. I all hast bringes oksygenmaske inn, og Ruth får beskjed om å foreta hjertekompresjoner. Likevel er ikke barnet liv til å redde. Han dør i hendene på pleiepersonalet. Oppstyret har trukket guttens foreldre bort til spedbarnstua, og de lar seg ikke avvise. Full av panikk står de der og retter all anklage mot Ruth.
Det kommer til rettssak der Ruth anklages for å ha forvoldt barnets død. Fra aktoratet side legges det all vekt på at hun ble sint da sjefen hennes tok fra henne oppgavene rundt lille Davis. Derfra er det ikke lang vei til å hevde at hun ble drevet av hevntanker og hat mot det lille barnet. Kennedy er navnet på kvinnen som blir Ruths forsvarer. Hun hører til blant de hvite amerikanerne som benekter rasefordommene. Hun sier at hun ikke bryr seg om andre menneskers hudfarge Under rettssaken vil hun ikke betone rasespørsmålet. Derimot legger hun all vekt på de medisinske kjensgjerningene.
Det viser seg at Davis hadde en diagnose, men fordi han ble født på slutten av uka, ble prøvene ikke analysert i tide. Derfor ble den lille operasjonen mer dramatisk for ham enn for andre spedbarn. Ekspertene er enige om at dette kan ha vært årsaken til dødsfallet, men helt beviselig sikker kan man ikke være. Lenge ser det ut til at rettssaken kommer til å ende i aktoratets favør. Den kompromissløse Ruth er like ved å gi Kennedy sparken fordi denne ikke ser ut til å se saken i det rette lys. Men så plutselig snur forsvareren, og rasespørsmålet kommer opp på bordet. Det resulterer i at Bauerfamilien tabber seg riktig ut. Nye momenter fører også til at juryen etter hvert får et nytt syn på saken, og Ruth kan til slutt forlate rettslokalet som en renvasket person.
Det virker som om forfatteren er helt oppsatt på at boka skal ha en happy-ending. Litt påfallende synes jeg når boka har fått et siste kapittel som foregår 6 år senere. Her er det Turk som er hovedpersonen Brittaney er død, og han har fått en ny familie som han lever lykkelig sammen med. Og det drøyeste av alt – han har helt brudt med sin fortid og er nå blitt en helt vanlig tolerant amerikaner uten snev av rasefordommer.

Som så mange andre krimbøker handler denne om to forskjellige saker som presenteres parallelt - en ny og en gammel. Men til forskjell fra de fleste andre bøker med slikt innhold er det få berøringspunkter mellom de to forbrytelsene. Det eneste må være at de har foregått på så å si samme plass.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlingen starter med et likfunn. En død mann blir funnet i en lagunesjø i nærheten av Reykjavik. Mye tyder på at liket er blitt dumpet der. Kroppen er blitt påført påfallende store skader som om mannen han falt ned fra en svært stor høyde. Dessuten kan det virke som om han har fått et kraftig slag i bakhodet allerede før fallet. Mannen het Kristvin. Han var utdannet flymekaniker og jobbet på flyplassen på Keflavik. Her hadde amerikanerne satt opp en kjempestor hall. Også sivile fly kunne bli reparert her, på militært område.

Politifolkene som har fått ansvar for Kristvinsaken, er Erlendur og Marion. Den første av dem har på egenhånd kastet seg over en gammel sak, forsvinningen av ei jente, Dagbjørt, for 25 år siden. Hun simpelthen forsvant på vei til skolen. Dagbjørt, som selv var en grei og ryddig jente, pleide å ta en snarvei gjennom et beryktet område som kaltes Kamp Knox. Her i brakkeliknende leiligheter bodde det mest sosialklienter. Hadde Dagbjørt hatt kontakt med noen av dem? Erlendur prøver å finne folk som den gang sto den forsvunne jenta nær. Tips han mottar, bringer ham fram til to personer, den gang unge menn. Den ene, Mensalder, jobber nå på en bensinstasjon. For 25 år siden jobbet han på den amerikanske militærbasen. Amerikanernes nærvær på Island brakte med seg nye varer til øya der det var stor varemangel og rasjonalisering. En ting som har vært svært populært blant ungjentene var grammofonplater med amerikansk musikk. På privat basis drev Mensalder en viss form for svartebørshandel. Han hadde lovet å skaffe Dagbjørt noen plater. På den aktuelle dagen hadde han også en avtale med henne om å kjøre henne til skolen. Men Dagbjørt dukket aldri opp på avtalt sted, og den unge mannen var redd for å bli mistenkt hvis han fortalte noen om dette. Den andre mannen som får mistanken rettet mot seg, er naboen til jenta, en underlig skrue som heter Rasmus. Han bor alene i nabohuset etter moras død. Ofte står han i vinduet og kikker over til Dagbjørt. Det tar lang tid og mange besøk før Erlendur klarer å komme inn på denne nervøse og innesluttede mannen. Til slutt kommer det fram at Rasmus i sin fantasi hadde et hemmelig, lidenskapelig forhold til ungjenta. På den aktuelle dagen klarte han å lokke henne til seg. Et lite basketak oppstår. Uheldigvis ender det med at Dagbjørt faller og slår seg kraftig. Rasmus mister besinnelsen og denger løs på henne. Etterpå låser han jenta inne i en bil i garasjen. Dette kommer til å bli jentas gravkammer gjennom 25 år.

Mens Erlendur bruker mye tid på denne gamle saken, blir det overlatt til Marion å ta seg av saken rundt Kristvin. Hun får god hjelp av Caroline fra det amerikanske militærpolitiet. Kristvinn hadde hatt nær kontakt med amerikanerne. Gjennom dem hadde han fått tilgang til marihuana, noe han ga videre til sin kreftsyke søster, som trengte det for å dempe smertene. Kristvin hadde også et forhold til en av de amerikanske kvinnene på basen, Joan. Problemet var at hun allerede var gift. Ektemannen var av en ganske voldelig natur. Da Kristvin forsvant sto bilen hans parkert nær huset til dette amerikanske paret, med oppskårne dekk. Noen ville tydeligvis hindre ham i å komme av gårde. Kristvin må ha flyktet inn i den store hallen og klatret opp på en plattform under taket. Herfra må han ha blitt dyttet ned. Men det skal vise seg at saken er mer komplisert enn som så. Her dreier det seg om ikke bare utroskap, men om storpolitikk.

Kristvin hadde reparert et Hercules-fly på vegne av et privat selskap som ble kalt Northen Cargo Transport. I den forbindelse hadde han sneket seg til å ta en titt på den tildekkete lasten som viste seg å være amerikanske våpen. Kristvin begynner å stille spørsmål, noe som ikke faller i god jord hos amerikansk etterretning som er involvert. Eneste mulighet for dem er å få den plagsomme islendingen til å tie for godt. Da saken er opprullet og det islandske politiet står klar til å ta seg av de skyldige, sette amerikansk etterretning foten ned. Dette vil de ta seg av selv, og det helper ikke at saken dreier seg om drapet på en islending.

Så tilbake til innledningsspørsmålet. Har disse to sakene noe felles? I begge kommer det fram en kritikk av amerikanernes nærvær på Island. Handlingen i boka viser hvordan den fremmede nasjonen er med på å forandre det gamle samfunnet.

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boken er i utgangspunktet korrespondansen mellom den amerikanske forfatteren, og en antikvarisk bokhandel i London. Det blir etterhvert et stort antall bøker som krysser Atlanterhavet. Da Helene skjønner at det fremdeles er rasjoner på mat i England, sender hun pakker med mat til både jul og påske for å glede sine venner i bokhandelen. For det meste er det Frank Doel som skriver, men også de andre skriver brev til Helene i ny og ne for å takke for mat, og ikke minst for å invitere henne til England.
Brevene strekker seg over perioden 1949-1969.

Søt feelgood.

Koselig feelgood med en litt original hovedperson

Zehlia er 19 år og ugift. Hun går kun i korte skjørt og skyhøye hæler. Denne dagen strener hun gjennom Istanbul på vei til gynekologen. På venteværelset uttaler hun høyt at hun er der for å ta abort.
Tyve år senere bor Zehlia i et kvinnekollektiv bestående av hennes mor, bestemor, søstre og datteren Asya. Fraværet av menn er betydelig. Kun kattene er hannkjønn. Alle familiens menn har dødd i ung alder, uten forvarsel. Zehlias bror, Mustafa, flyttet derfor til Arizona, for å prøve å unngå «forbannelsen».
Asya, yngst i familien, er en sur og trassig 19-åring. Farløs er hun også - en bastard. En skam som bestemoren ikke tar lett på.
Da Asyas amerikansk-armenske kusine kommer på besøk fra USA, kommer både Tyrkias historie og familiehemmeligheter til overflaten.

God og interessant historie, men litt langdryg til tider. Forfatteren har skrevet bedre bøker, men den er likevel verdt å få med seg.

Dette er en bok med et positivt budskap. Egentlig skjer det lite spesielt her, Det er dagligdagse, trivielle gjøremål det fortelles om.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen Zahl er en mann på 32 år. I ungdommen ble han utsatt for en stupeulykke som han aldri har kommet seg helt over. Fremdeles bruker han stokk når han skal gå, og han får sterke smertestillende tabletter. Zahl bor på en øy der man på ta ferge for å komme inn til byen som ligger på fastlandet. Nå er man i ferd med å bygge en undersjøisk tunell som skal erstatte fergen. Zahl har en tvillingbror, Sigbjørn. Mens Zahls liv har gått helt i stå, har Sigbjørn, som bor inne i byen, kone og to barn. Zahl har i noen år bodd for seg selv i gården ”gamlestue”, men nå har Sigbjørn som er odelsgutten til det hele, bestemt at dette huset skal selges. Slik at Zahl, da handlingen starter, er i ferd med å flytte hjem til hovedhuset der faren bor. Sigbjørn hevder at nå er det på tide at Zahl starter på et nytt liv inne i byen. Zahl motsetter seg dette sterkt. I ledige stunder (som det egentlig er mange av) driver han med utstopping av fugler.

Øyas gamle lege går av med pensjon, og en ny kvinnelig lege overtar i hans sted. Hun setter et stort spørsmålstegn ved Zahls utstrakte pillebruk. Prøver som blir tatt tilsier ikke at dette skulle være nødvendig, og hun vil ikke skrive ut nye resepter. Et stort misforhold oppstår mellom henne og pasienten.

Zahl blir nødt til å rasjonere på bruken av de tablettene han allerede har, og oppdager til sin forundring at dette går greit. Selv stokken som han i mange år nå har støttet seg til, er kanskje heller ikke helt nødvendig. En tidligere ungdomsvenninne av Zahl, Kathrine, har kommet hjem til øya. Hun er utdannet dyrlege og har tekt å åpne praksis her. En dag ligger en stor mengde fugler på bakken. Zahl kontakter Kathrine, men hun kan ikke gi noen fornuftig forklaring på hvorfor dette har skjedd. Dette blir opptakten til mer kontakt mellom Zahl og Kathrine. De feirer nyttår sammen, og da Zahl kommer hjem neste morgen, finner han faren sin død i stolen foran TV. Det kan virke som om faren har ventet på at dette skal skje. I lang tid har han kvittet seg med den ene etter den andre av eiendelene sine. Etter begravelsen komme Kathrine med en gave til Zahl En av hundene hennes har fått valper, en valp blir overrakt til Zahl. Også Sigbjørn kommer med en god nyhet. Det har gått opp for ham at det kanskje ikke er til Zahls beste å måtte flytte til byen og starte på nytt. Han tilbyr Zahl å ta over gården. Sigbjørns sønn, Birk, viser stor interesse for onkelens utstopping av fugler. Birk vil gjerne tilbringe tid sammen med Zahl. Men den beste kameraten hans heretter blir nok den lille valpen som har fått navnet Kompis. Midt oppe i det hele ser det ut til at Zahl helt har glemt smertene sine.

Hva denne boka egentlig vil fortelle? Kanskje at veien fra et traurig til et godt og lykkelig liv egentlig kan være ganske kort. Er man i harmoni med omgivelsene sine og har man noe meningsfullt å drive med, er dette kanskje alt som skal til

Originalt skrevet roman

Jeg fikk ikke vært med på nominasjonen og stemmerunden denne gangen på grunn av studier, men nå er eksamen ferdig og jeg ser at jeg har boka stående ulest i bokhylla, så da hiver jeg meg med☺️ Det er en utgave fra Verdensbiblioteket, den er også oversatt fra engelsk av Aksel Akselson.

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boka har en omfattende handling med mange dramatiske innslag, uten å være direkte blodig eller voldelig. Den har en litt besynderlig oppbygning. Den kronologiske handlingen avbrytes ofte av kapitler med overskriften ”I buret” og ”Harddisken”. Særlig den siste virker noe malplassert. Først helt på slutten får vi vite at handlingen her henger sammen med resten.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Det er mange personer involvert i handlingen. Likevel forstyrrer ikke dette oversikten nevneverdig. Vi er innom svært forskjellige miljøer – alt fra de rikeste pappaguttene i Stockholm til småkriminelle innvandrergutter, mange fra Syria. Også de to hovedpersonene er svært forskjellige. Vi har den unge ambisiøse advokatkvinnen Emelie. Hun blir satt til å samarbeide med Teddy som nettopp har kommet ut av fengselet etter åtte år. Oppgaven de skal gripe fatt i, er å finne den forsvunne investoren, Philip Schale som er blitt kidnappet. Oppdragsgiver er Philips far, Carl-Johan Schale. Han er nær venn av Magnus, en av deleierne i Leijons, firmaet der Emelie arbeider. Dette er et oppdrag fjernt fra alt annet Emelie har erfaring med. Derfor pålegger Magnus henne å ta kontakt med Teddy som etter fengselsoppholdet har lagt forbryterbanen bak seg. Philip ble tatt til fange hjemme hos seg selv. Noen ringte på døra og dro en papirpose nedover hodet hans. Philip våkner opp i et mørkt rom. Han er bundet og teipet. Av og til kommer en person inn med litt mat til ham, en maskert person med et jokeraktig ansikt. Kidnapperne vil ha penger fra ham – mange millioner. Men det tar tid å få overført så mye penger. I mellomtiden må han vente, og hva vil skje med Philip etterpå? Et par ganger forsøker han å overmanne fangevokterne sine. Men til ingen nytte. En gang klarer han til og med å rømme, men blir innhentet. Han blir overført til et annet sted, et hus som ligger svært øde til.

Teddy og Emilie oppsøker huset der Philip ble holdt som fange. Mens de er her, blir de overrasket av noen inntrengere. En luftig slåsskamp utspiller seg. Etterforskningen avslører mye rundt personen Philip. Bl.a. skal han ha voldtatt en ung kvinne, Anina. Nå finner Emelie denne kvinnen drept i sitt hjem. Ved hjelp av et bilnummer klarer Teddy og Emelie det nye tilholdsstedet for kidnapping. De finner Philip liggende på gulvet, svært skadd. Her er også Ian som har vært en i Philips vennegjeng. Nå viser det seg at det er han som har stått bak kidnappingen Utenfor herjer en ungdomsgjeng. De har stoppet den andre kidnapperen, han som var jokerfjeset. Det viser seg nå at denne personen er Dejan, Teddys bestekamerat fra gammelt av. Han har fortsatt virksomheten som også Teddy var med og drev tidligere. I guttegjengen utenfor er Teddys nevø, Nikola. Han har alltid sett opp til onkelen sin, og Teddy ser det nå som sin oppgave å passe på at gutten ikke ramler utfor.

Det spesielle ved denne boka er at offeret for kidnappingssaken ikke er noe offer i vanlig forstand. Det viser seg etter hvert at det er blant rikfolkene vi finner de største skurkene, de som er i stand til å gjøre alt for å rydde en oppstått hindring av veien. Drapet på jenta Anina var det Carl-Johan Schale som sto bak. Han ville forhindre at sønnen Philips rykte skulle bli svertet. Den samme faren hadde behandlet sine barn på en fryktinngytende måte. Hver gang de satte seg opp i mot hans prinsipper, ble de straffet på grusomste vis. Resultatet ble en sønn, like egoistisk som faren. Datteren hans derimot brøt med faren og gikk sine egne veier.

Da jeg var ferdig med å lese denne boka, satt jeg igjen med følelsen av at historien rundt noen av disse personene ikke var blitt fortalt til ende. Jeg ventet nærmest på en fortsettelse, og jeg håper at jeg finner den i de to neste bøkene til forfatteren.

Jules, Marty og Liz vokser opp i München med tysk mor og fransk far. Hver sommer reiser de til Sør-Frankrike for å besøke farmoren.
Da Jules er 11 år, dør foreldrene i en bilulykke. De tre søsknene blir plassert på et internat på landsbygda i Tyskland. Selv om de bor på samme sted, og går på den samme skolen, vokser de fra hverandre. De treffes nesten bare i juleferien hos morens søster.
Som voksne møtes de tre igjen. De har utviklet seg til vidt forskjellige mennesker, men barndomsminnene knytter dem fremdeles sammen.

Vinner av EUs litteraturpris, og boken er oversatt til 30 språk så langt.

Fengende og interessant.

Gøy å lese en roman med gatekunst som fargerikt bakteppe