Om anvendt komparativ lesing:

Studiemåten kunne komme i bildet for

'oppdragende barnelitteratur' som peker ut voksen problematikk
for de søte små:
såsom etiske grunnspørsmål --
eller den forunderlige måten som denne kloden har valgt å la seg
inndele, styre og administrere - -

og man stiller metoden, pedagogisk og mer fagspesifikk,
opp mot mer voksne akademiske og faglige bidrag som antas
mer lødig og kurant valuta.
Oppskriftene vi på voksent alvor legger til grunn, når essensielt
de samme regningene kommer på bordet?

Eventyret om Hakkebakkeskogen regnes for en liten avhandling
om problemet 'Fred i verden'
samt enkelte av holdnings-justeringene som kanskje må gjennomføres
før prosjektet kranses med laurbær ?

For oss voksne (som barna mistenker for å ha produsert verdensordningen?)
skal det også ha vært gransket og grundet endel i dette emnet, konsipert og
formulirert, ønsketenkt og rørt rundt i høye offentlige og internasjonale
råd komiteer sentralorgan konferanser toppmøter mv...

det skal ikke være mye human visdom fagkompetanse og tanktenking som
ikke har vært aggregert og stilt tilgjengelig for Irenologien
[irén-, ikke fren] gjennom endel tusenårs mellomfolkelig velvilje-forfinelse.

Har alle klodens tenkere klart å uttrykke seg summa forståelig og utførbart på
vanlig voksen-nivå, alle diplomat- og fredskor(ps) militærrådgivere profeter
fagetikere filosofer mahatmaer rabbinere salmediktere og tårn-eremitter ?

..for de må vel se i øynene noen pedagogiske forenklingsproblemer overfor
oss daglige matpakkesmørere og trafikkstressere, vi som må ha det litt
enkelt og får uttrykke oss ved å 'urnelegge' navnelister på personer vi
aldri har kjent, lov å håpe at noen iblant av sjarmkunstnerne kan tenke selv?

Hva har de avhandlet når de har sherpa seg ordentlig, de helt embetskloke --
hva gikk nobelprisene i fred m. blomsterdryss til --
noe må de ha klart å lære oss?

bidratt avhandling

oppsummert

Den hete elefanten må slutte å snike rundt grøten i rommet -
så han ikke skal bli skremt oppi?
- er det kanskje slik man bør se det?

Men så finnes det ingen gratis grøtfest.
Bare elefanten med et blindt smørøye..

En bok som vil endre ditt liv

Emma Jane Kirby er en britisk forfatter og BBC-reporter. Hun kom til den italienske øya Lampedusa etter at en tragisk ulykke en kilometer fra land hadde funnet sted 3. oktober 2013. 366 mennesker druknet. 47 av menneskene ombord ble reddet av åtte venner som var ute i sin fritidsbåt, deriblant en optiker fra Lampedusa. Kirby skrev en rapport om ulykken, og mottok Bayeux-Calvados-prisen for krigskorrespondenter for denne. I 2016 fikk hun inspirasjon til å skrive en bok om ulykken. Boka "Optikeren fra Lampedusa" er en blanding av fiksjon og journalistikk.

Det er ikke veldig lenge siden jeg så dokumentarfilmen "Havet brenner" (regissør Gianfranco Rosi), en film som vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i 2016. Filmen berørte sterkt! I min anmeldelse av filmen, skrev jeg følgende om øya, som jeg for en stor del fant på Wikipedia:

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.

I "Optikeren på Lampedusa" følger vi en optiker og hans kone, som en god stund har måttet forholde seg til at hjemstedet deres, øya Lampedusa, blir et mål for flyktninger fra Libya. For ham og mange andre av øyboerne gjør det ikke noe særlig inntrykk å høre om at det er 13 druknede her, og 11 druknede der ... Dette er etter hvert så dagligdags at det i grunnen går inn det ene øret og ut det andre ... Flyktningene som kommer til øya lever dessuten svært avsondret fra resten av befolkningen, og det skyldes at myndighetene er engstelig for sykdomsepidemier. En dag skal imidlertid dette endre seg brutalt ...

Optikeren, hans kone og seks av deres venner drar ut med fritidsbåten Galata. Sommeren er på hell og mange av dem som lever av turisme på øya, skal snart reise tilbake til fastlands-Italia. Det er 3. oktober 2013 ... Ingen av dem var forberedt på at de skulle havne midt oppi en av de verste katastrofene for båtflyktninger som kom fra Afrika. Mens de befant seg i rom sjø, og nærmet seg "de forferdelige lydene" som de lenge tenkte var måkeskrik, gikk det opp for dem at det var mennesker - hundrevis - som skrek i dødsangst fordi de var i ferd med å drukne ...

"Herre min Gud - skrikene. Så gjennomtrengende! Sjøen kokte og sydet rundt dem mens de fektet og slo rundt seg, klamret seg til hverandre, til brokker av drivved, grep håndfuller med vann i forsøket på å klamre seg til toppen av en brottsjø. De var desperate, hylte og skrek til oss, prøvde å fange oppmerksomheten til oss i den lille båten. De var overalt rundt oss. Hvor jeg enn snudde meg, var det flere av dem, hundrevis av dem, gulpende, spyttende, utstrakte armer som slo bønnfallende i vannet. Og kona mi, som hulket navnet mitt, hulket det mens propellen førte oss på ustø kurs blant kroppene.

De var i ferd med å drukne, alle sammen. Og jeg tenkte: Hvordan skal jeg kunne redde alle disse?" (side 7-8)

"Fasiten" på denne historien var at optikeren og vennene hans klarte å redde 47 av menneskene i vannet. 46 menn og en kvinne. De øvrige druknet. Da opprydningsarbeidet fant sted, fikk de svaret på hvorfor det ikke var flere kvinner og barn blant dem de klarte å redde. Kvinnene og barna befant seg under dekk fordi det var billigst. De rakk aldri å komme seg ut i tide. Før de døde hadde de holdt hverandre i hendene, og da de ble hentet ut av båten, måtte de dras ut som en sammenbundet lenke. Mange av barna med flunkende nye sko, som mødrene deres hadde utstyrt dem med før de skulle ut på sin store reise ...

Senere skulle det bli svært viktig for optikeren og vennene hans å få møte flyktningene, få et inntrykk av hvordan de hadde det. Det skulle vise seg å bli svært vanskelig. Vanlige folk slapp nemlig ikke inn i flyktningeleiren. Senere fikk de møte dem i forbindelse med en minnestund.

"Menneskene han hadde reddet, befant seg i eksistensens ytterkant, og mens han hadde holdt deres hender i sine, mens han hadde sett dem trekke sine første skjelvende pust i Galatas dekk, visste han at han hadde rørt ved selve essensen ved livet. De hadde møtt hans blikk, og de hadde valgt å leve." (side 82-83)

Flyktningene hadde navn (!) og var "ikke bare et tall" eller "tom statistikk", de hadde familier i Europa som ventet på dem og som atpåtil hadde betalt for reisen deres ... Etter at likene var trukket på land og lagt i poser, ventet imidlertid en fullstendig anonym tilværelse for dem. For hvem var der til å kunne identifisere dem? Da slektninger fra Europa senere ankom øya på jakt etter sine familiemedlemmer, var det derfor ingen som kunne gi dem svar.

"Noe så usigelig trist som de likposene! I levende live hadde de menneskene blitt frarøvet en fremtid, i døden hadde de blitt frarøvet en identitet." (side 97)

"Hittil i år hadde det kommet tretten tusen asylsøkere til Italia. Det var Gabriele som hadde fortalt det da han kom og hentet bilen for å kjøre dem til flyplassen. Fram til nå hadde slike tall vært meningsløse, intetsigende. Tom statistikk. Nå hadde de dem rett foran seg, lys levende, av kjøtt og blod, hud og hår ..." (side 108)

Selvsagt ble livene til optikeren og de syv andre fullstendig endret etter møtet med båtflyktningene som de hadde reddet fra den sikre død. For ikke å snakke om "møtet" med alle de ikke klarte å redde. Fritidsbåten Galata var registrert for 10 personer, og turen inn til land der båten var fylt med de åtte pluss 47 til, var risikabel nok i seg selv. Det var så vidt båtripa gikk over vannkanten. De hadde riktignok følge av Kystvakta inn til land, men likevel ... Aldri mer skulle nyhetsinnslag handle bare om tall og statistikk, for bak alle tallene var det enkeltindivider, enkeltskjebner, menneskeliv ...

Hvordan det gikk med flyktningene til slutt, forteller denne boka ingenting om. Ikke annet enn at flyktningene, som betraktes som illegale flyktninger, ble brakt inn til fastlands-Italia. Selv får jeg flashback til en Hellas-tur i fjor, der jeg i forbindelse med en utflukt på aktuelle øy ble vitne til en demonstrasjon fra flyktninger fra Afrika. De kom seg verken frem eller tilbake.

"Optikeren i Lampedusa" er meget godt skrevet, og den er så ydmyk i stilen at man ikke kan unngå å bli sterkt berørt. Dette er en bok jeg håper mange orker å bruke tid på å lese, uansett hvilken holdning man har til flyktninger - legale som illegale - fordi den gjør noe viktig med oss: den minner oss om at det handler om mennesker! Akkurat dét må vi aldri glemme!

Jeg går uten videre ut fra at optikeren på Lampedusa har gitt klarsignal til denne boka, i og med at han selv er så sentral i den. Jeg antar nemlig at mange av tankene som tillegges ham, befinner seg i grenseland mellom det dokumentariske og autentiske og fiksjonen.

Denne boka anbefaler jeg sterkt og varmt! Dette er en slik bok som vil endre ditt liv for alltid! Det blir nemlig ikke det samme å høre om tragedier blant båtflyktninger i Middelhavet - eller for den saks skyld andre steder - etter dette.

En annerledes Sørstatsroman

Om forfatteren

Colson Whitehea d (f. 1969) debuterte som forfatter med "The Intuitionist" i 1999, og har frem til i dag utgitt seks romaner, et par sakprosa-bøker og flere essays. Han var med andre ord ingen nybegynner da han skrev romanen "Den underjordiske jernbanen", som han vant National Book Award for Fiction for i 2016 og Pulitzer Prize for Fiction i 2017. Dette er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Samtlige av hans bøker har mottatt litteraturpriser, så her bør det komme flere bøker på norsk etter hvert. I USA er han blant de mest anerkjente skjønnlitterære forfatterene i dag.

Mitt forhold til boka og forfatteren

Da jeg fikk papirutgaven av denne boka tilsendt fra Kagge forlag tidligere i sommer, må jeg innrømme at jeg tenkte at jeg har lest min andel av plantasje-slave-bøker. Hva nytt kunne denne boka tilføre meg? Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren fra før.

Jeg hadde ikke vært mange minuttene ute i sosiale medier med min forutinntatte holdning, før jeg fikk passet mitt påskrevet. For dette var en bok jeg bare måtte lese! Den var helt spesiell! Likevel tapte boka stadig i kampen med nye bøker som strømmet inn hos meg ... inntil jeg oppdaget at den foreligger som lydbok. Dermed rykket den veldig mye raskere opp i lesekøen.

"Den underjordiske jernbanen"

Det første jeg måtte finne ut var hva "den underjordiske jernbanen" egentlig betydde. På en Wikipedia-side fant jeg svaret. Her står nemlig følgende:

Den underjordiske jernbanen (engelsk The Underground Railroad) var et uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som slaver på 1800-tallet i USA benyttet seg av for å rømme fra slaveriet i sørstatene til friheten i de frie statene i nord og i Canada. De fikk hjelp til flukten fra abolisjonister (motstandere av slaveri) og andre allierte (som eksempelvis kvekere) som var sympatisk innstilt for deres sak. Begrepet ble også benyttet på abolisjonister, både svarte og hvite, frie og slaver, som hjalp flyktningene. Andre flyktningeruter førte til Mexico eller oversjøisk.

Begrepet oppsto tidlig på 1800-tallet og dets høydepunkt var mellom 1850 og 1860. En beregning har antydet at ved 1850 hadde 100 000 slaver unnsluppet via «jernbanen». Britisk Nord-Amerika, hvor slaveri var forbudt og amerikansk lovverk ikke var gjeldende, var et populært mål da den lange grensen hadde flere steder som kunne krysses. Mer enn 30 000 mennesker skal etter sigende ha unnsluppet hit via nettverket på dets høydepunkt, skjønt amerikanske tall fra folketelling kan bare redegjøre for 6000.

Om boka

Cora er tredjegenerasjons slave og vi møter henne da hun er 16 år. Året er 1812. Cora har blitt fortalt at reisen fra Afrika startet da bestemor Ajarry ble tatt til fange og fraktet med et skip til Amerika. Mange døde underveis. Ajarry ble solgt en rekke ganger. En gang var livet hennes kun verdt noen kauriskjell og glassperler, en annen gang knapt en hel kasse med rom og litt krutt. Til slutt havnet hun på Randall-plantasjen. Hun fikk mange unger mens hun var i fangenskap, men bare ett ble over ti år. Det var Mabel, hun som skulle bli Coras mor. Historien om alle de døde barna - det ene etter det andre - fortelles brutalt og kortfattet. Mabel flyktet fra plantasjen da Cora var 10 år gammel. Akkurat dette - at moren reiste fra henne - har Cora store problemer med å forsone seg med.

"De ble i det minste ikke solgt bort, sa en eldre kone til Ajarry. Det var sant - den gangen solgte Randall sjelden de små. Du visste hvor og hvordan barna dine kom til å dø." (side 16)

Første gang Cora blir spurt om hun vil reise med den underjordiske jernbanen, svarer hun nei. Tre uker senere svarer hun ja. Det er Caesar som overtaler henne. Han har lært å lese og skrive. Hans erfaringer fra en plantasje der han ble behandlet som et menneske, gjør at han ikke holder ut tanken på å bli på Randall-plantasjen, der slavene behandles verre enn dyr. Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen.

Boka handler om Cora og Caesars flukt fra bomullsplantasjen i Georgia. Det handler om å komme unna den fryktede slavejegeren Ridgeway, som har spesialisert seg på å jakte på rømte slaver. Ille har de hatt det frem til nå i sine liv, men blir de fanget, venter et sant helvete. Svære dusører er utlovet, og slavejegerne lukter blod på mils avstand.

Menneskene som hjalp slavene med å flykte fra sine fangenskap blir i boka fremstilt som stasjonsmestre, og vi får inntrykk av at det dreier seg om ordentlige togstasjoner og tog som går under jorda. Vi får høre om både rutenett, togskinner og konduktører. I virkeligheten var den underjordiske jernbanen svært uformell, og hadde langt fra de ytre rammene som fortellingen i denne romanen illuderer. Flukten foregikk dessuten ikke under jorda. Det handler om mennesker - for det meste hvite - som satte livene sine på spill i kampen for å hjelpe flest mulig til å flykte fra Sørstatene til Nordstatene, der slaveri var forbudt. Det handlet dessuten om hemmelige stier og veier, om hus der flyktningene levde i skjul i ukesvis og noen ganger måneder mens slavejegere jaktet på dem, og deler av fluktveiene foregikk med båt og andre ganger på hesteryggen.

Min oppfatning av boka

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. Men alle som har lest litt om slavers flukt og deres stadige frykt for å bli røvet og ført tilbake til slaveriet ("Twelve Years a Slave", Frederick Douglass´"En amerikansk slaves liv"), vet at frie eks-slaver (enten de hadde rømt eller var frikjøpt) aldri kunne føle seg helt trygge. Farer truet overalt, og bare det faktum at det var mye penger involvert i å drive med menneskehandel, gjorde det litt for fristende for dem som drømte om lett-tjente penger.

Selvsagt gjør en roman som "Den underjordiske jernbanen" inntrykk! Forfatteren er nøktern i sin fortellerstil, og dermed blir det aldri påtrengende tårepersete eller klisjéfylt. Underveis lurte jeg litt på om persongalleriet kanskje ble vel stereotypt. Var det ikke noen gode mennesker blant plantasjeeierne? Joda, de fantes absolutt. Caesar hadde bodd hos en av dem. Problemet var at det var så få av dem. Og siden det var opplest og vedtatt at "niggerne" ikke hadde menneskeverd på lik linje med de hvite, ble de behandlet deretter.

I ettertid skulle jeg faktisk ønske at jeg hadde lest boka og ikke hørt på lydbokutgaven. (Vanligvis har jeg det på motsatt måte.) Årsaken er at jeg hadde litt problemer med oppleseren, som ble for kjedelig i opplesningen. Det ble for flatt og livløst. Det er mulig at dette skyldes at jeg er bortskjemt med fantastiske opplesere som virkelig setter alt inn på å gi bøkene liv. Akkurat dette fikk ikke Fanny Vaager til, synes jeg. Dette gikk ut over min opplevelse av boka på en uheldig måte. Det var først da jeg ble sittende og bla i papirutgaven at det fullt ut gikk opp for meg hvor godt boka faktisk er skrevet.

Jeg likte boka godt, men ble nok ikke så begeistret som jeg har inntrykk av at veldig mange andre har blitt. Deriblant et enstemmig kritiker-korps. Blant bokbloggerne har meningene om boka vært noe mer blandet.

Denne boka må filmatiseres! Jeg er nemlig overbevist om at det må bli en sterk opplevelse å få visualisert handlingen "Den underjordiske jernbanen"!

Og selvsagt anbefaler jeg denne boka! Den er langt bedre enn det meste som er utgitt i nyere tid, hvor tematikken er umenneskelig behandling av slaver i Sørstatene. Dessuten tilfører den noe nytt. Boka er også helt fri for østkant-dialekt med a-endinger! Det skal oversetteren ha kred for! Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mer irriterende enn at oversetterne gir slavene østkant-dialekt i sine oversettelser.

Boken er visst "egentlig ikke utgitt" nei.
Ligger manuset nedlastbart noe sted?
Utsnitt, sammendrag?

Leve republikken Catatonia!

( Praeterea Censeo, sensor )

Så synd at du ikke likte boka. Den er dyster, men den forteller også en helt grusom historie som noen har opplevd. Boka gjorde et vanvittig sterkt inntrykk på meg da jeg leste den. Jeg ble ikke ferdig med den heller. Historien lever videre i meg fremdeles - kanskje fordi jeg vet at akkurat det Mary opplevde er det mange som opplever i diktaturer i dag.

Sjanger-overskridende om kjønn og moderskap

Litt om Pelikanen forlag

Dersom du er en leser som elsker spesielle bøker, for eksempel sjangeroverskridende bøker der det er glidende overganger mellom fiksjon, selvbiografi, essay og dokumentar, så tror jeg at Pelikanen forlag må være et godt sted å begynne å lete. Her dukker det nemlig jevnlig opp bøker av det slaget. Flertallet av disse bøkene kan tilsynelatende virke noe vanskelig tilgjengelig, men tro meg: det løsner alltid etter noen sider. "Dam" av Claire-Louise Bennett er en av dem, "Menn forklarer meg ting" av Rebecca Solnit er en annen. "Den endeløse sommeren" av Madam Nielsen er en tredje. For ikke å glemme Christian Krachts "De døde".

Jeg har for øvrig hatt noen av mine sterkeste leseopplevelser fra dette forlaget - som "Kaputt" av Curzio Malaparte. Forlaget er gode på å lete frem gamle klassikere, og gjøre dem tilgjengelig for nye lesere! I den konteksten er det med litt undring jeg tidligere i år registrerte at et helt ukjent forlag snappet opp Hermann Ungars bøker "De lemlestede" og "Klassen". Dette ville nemlig vært typiske Pelikanen-bøker. (Samtlige linker peker til mine tidligere bokomtaler på bloggen min.)

Når jeg ser på listen over alle utgivelser fra Pelikanen forlag (hvor Karl Ove Knausgård er medeier), 52 i alt, og kun finner 11 utgivelser av kvinnelige forfattere på listen (herunder to kvinnelige forfattere med to bøker hver), er det ikke til å unngå at jeg tenker på Siri Hustvedts essay "Ingen konkurranse" fra essaysamlingen "Kvinne ser på menn som ser på kvinner". Der refererer hun til et intervju med Karl Ove Knausgård om "Min kamp", der hun fant kun ett kvinnenavn blant hundrevis av litteraturreferanser til andre forfattere. Til dette skal Knausgård ha svart "ingen konkurranse", hvilket fikk Hustvedt til å spekulere på hva han kunne ha ment med dette. Lå det en undervurdering av kvinner i dette svaret? Jeg tror ikke det, og synes nok at Hustvedt trekker det hele for langt. Uansett - det får meg likevel til å tenke over hvorfor ikke flere kvinnelige forfattere er å finne på listen over Pelikanens utgivelser. Det vi i alle fall kan være veldig sikre på, er at når en kvinnelig forfatter først kommer på listen, så er det tale om svært gode forfattere. Jeg har i alle fall ikke opplevd noe annet.

Litt om Maggie Nelson og mitt forhold til henne

Maggie Nelson var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over hennes siste bok "Argonautene" for få dager siden. Det forhold at det er Pelikanen som har utgitt boka på norsk og at The New York Times-sitatet ""Denne boka forandrer liv" - Carrie Brownstein" sto på smussomslaget, fikk meg til spontant å grabbe boka med meg. Boka ble utlest på en dag.

Maggie Nelson (f. 1973) er en amerikansk forfatter med ni bokutgivelser bak seg, innenfor sjangrene dikt og sakprosa. Hun debuterte med "Shiner" i 2001, og "Argonauts" kom ut i 2015. Hun har vunnet National Book Critics Circle Award in Criticism for sistnevnte, og hun ble også en New York Times-bestselger. "Argonautene" ble et gjennombrudd, og er den eneste av hennes bøker som er oversatt til norsk. Selv håper jeg at Pelikanen følger opp dette forfatterskapet og gir ut "The Art of Cruelty: A Reckogning", som Nelson utga i 2011.

Forlaget skriver følgende på bokas smussomslag:

"Maggie Nelson har gjort seg bemerket ved å skape seg en egen essayistisk sjanger som beveger seg fritt mellom det selvbiografiske, det filosofiske og det poetiske. Hun skriver så å si sjangeruavhengig, og gjerne innenfor flere sjangre i samme tekst. Argonautene er i så måte et stjerneeksempel, der de forskjellige stilnivåene beriker både analysen og leseopplevelsen."

The Guardian har betegnet henne som "en av de mest fascinerende og inspirerende forfattere i dagens Amerika, og blant de skarpeste og spenstigste tenkerne i hennes generasjon".

Maggie Nelson er gift med Harry Dodge, som spiller en svært sentral rolle i "Argonautene". Han er nemlig transkjønnet. Det betyr at han er en mann født i en kvinnekropp. Mens Maggie Nelson gikk gravid med deres felles barn (etter insemnasjon av sæd fra en felles venn), gjennomgikk Harry kjønnsskifteoperasjon for å bli fullt og helt mann.

Jeg har ikke funnet en eneste anmeldelse fra noen profesjonell kritiker i Norge, men ingen bør bli forundret over at den først nok kommer i neste nummer av Morgenbladet (og/eller Klassekampen?). Noe annet ville være oppsiktsvekkende.

Hva betyr egentlig "argonautene"?

Før jeg begynte på boka, ble jeg nysgjerring på hva "argonautene" egentlig betyr. Et google-søk førte meg rett til Wikipedia. Her fremgår det at argonautene "var en gruppe helter i gresk mytologi, som reiste med Jason til Kolkis i hans søken etter Det gyldne skinn i årene før den trojanske krigen". Navnet har de etter skipet som het Argo, navngitt etter dets byggherre. Argonautene betyr derfor "argosjøfolkene". Så vet vi det!

Hvorfor har forfatteren, som i sin bok skriver om morsrollen, kalt boka "Argonautene"? Kanskje for å få frem hvilke helter mødre er? Det som i alle fall er sikkert er at hun gir morsrollen et ganske annet innhold enn vi vanligvis presenteres for i litteraturens verden. Samtidig er det hun skriver kanskje mer oppsiktsvekkende i USA enn hva det er her til lands, hvor kvinnens rolle har vært og er atskillig friere enn nesten alle andre steder i verden, inklusive USA.

Om boka

(Dersom du ikke ønsker å vite hva boka handler om, bør du ikke lese min omtale av den.)

"Argonautene" er en selvbiografisk bok med mange typiske essay-kjennetegn, og det er ikke godt å si hvor det ene slutter og det andre begynner, og vise versa. I alle fall er det historien om Maggie og Harry som går som en rød tråd gjennom hele boka. Harry som er en mann i en kvinnekropp, og som hun treffer i oktober 2007 ... Her og der er dette så direkte og brutalt beskrevet at det er flaut å sitere fra boka, for å være helt ærlig.

Innledningsvis forvirres vi av begreper som "heteronormativt", "cis-kjønnet", "andro-fag", "tilsynelatende streit", "heterofilt gift" (som for å antyde at dette egentlig kun er et ytre skall), "likekjønnet ekteskap", "kjønnet selvbevissthet" osv. Og hvem av dem var egentlig "skeiv" i forholdet? Harry som tilsynelatende var en kvinne, men egentlig en mann, eller hun som ble sammen med en kvinne, som senere ble en mann? Alt dette blandes sammen og til slutt er det jammen ikke lett å skille fra hverandre hva som er hva. Etter sånn ca. 30 sider løsnet det imidlertid, og deretter var det enkelt å følge den røde tråden i boka.

"Enkelte mennesker føler glede over å stille seg bak en identitet, som i "You make me feel like a natural woman" som først ble kjent gjennom Aretha Franklin og, en tid senere, gjennom Judith Butler, som påpekte hvilken ubalanse denne similen skaper. Men det kan også ligge en forferdelse i å gjøre det, for ikke å snakke om en umulighet. Det er ikke mulig å leve gjennomsyret av bevisstheten om sitt eget kjønn i tjuefire timer i døgnet. Den kjønnede selvbevisstheten har heldigvis en ustabil karakter." (side 22)

Underveis problematiserer Nelson begrepet "likekjønnet ekteskap". Selv kjenner hun ingen skeive mennesker som opplever at det viktigste aspektet ved begjæret deres er at det er "likekjønnet". Den likheten hun selv har opplevd i sine forhold til kvinner, er ikke likhet som kvinne, og heller ikke identiske kroppsdeler, men "heller den drepende forståelsen av hva det vil si å leve i et patriarkat". (side 35)

Det er heller ikke uproblematisk å skulle være steforelder for Harrys sønn. Hun beskriver dette utrolig godt:

Samme hvor fantastisk du er, samme hvor mye kjærlighet du har å gi, samme hvor moden, klok, vellykket, smart eller ansvarsfull du enn måtte være, befinner du deg som steforelder alltid i den strukturelle faresonen for å bli hatet og foraktet. Det er fint lite du kan gjøre med det, annet enn å holde motet oppe og forsøke å plante små spirer av sunn fornuft og god stemning i den drittstormen av negativitet som kanskje kommer din vei. Man må heller ikke forvente seg rare støtten fra kulturen: Foreldre er per definisjon ufeilbarlige, mens steforeldre er inntrengere, egoister, snyltere, giftspredere og barnemishandlere. (side 30)

Mens Maggie Nelson er gravid med hennes og Harrys sønn Iggy, fabulerer hun over moderskapets begrensninger og muligheter.

... Sjekk hovedoppslaget i New York Times Book Review på morsdagen 2012, som begynte slik: "Ikke noe tema byr på større muligheter for å skrive dårlig enn moderskapet. (....) I rettferdighets navn er det vanskelig å skrive godt om barn. Vet du hvorfor? Fordi de ikke er spesielt interessante. Det som er interessant, er hvorfor vi, til tross for den lammende kjedsomheten som utgjør nittifem prosent av oppdragerjobben, fortsetter å lage barn," Med tanke på at nesten samtlige samfunn på jorden fremmer tanken om at det å få barn er nøkkelen - kanskje den eneste nøkkelen - til et meningsfylt liv (der alt annet er en trøstepremie) - og med tanke på at de fleste samfunn også har pønsket ut alle mulige former for subtile og frastøtende måter å straffe kvinner som velger ikke å formere seg - hvordan skulle denne siste påstanden egentlig fenge? (side 94)

Da Maggie Nelson var fire måneder på vei i svangerskapet, var Harry seks måneder på vei til å bli mann. I det hun beskriver som deres "uutgrunnelige hormonsuppe", reiste de til Fort Lauderdale, dels for å feriere. Men viktigst av alt: her skulle Harry få utført en brystoperasjon (for å fjerne brystene og spor etter kvinnelighet), og samtidig få restituert seg.

"Fra utsiden kan det ha sett ut som om din kropp ble stadig mer "mannlig", og min stadig mer "kvinnelig". Men det var ikke sånn det føltes innvendig. Innvendig var vi to menneskelige dyr som gjennomlevde store endringer side om side, som hverandres åndsfraværende vitner. Med andre ord, vi var i ferd med å bli eldre." (side 109)

Underveis er det ikke den ting ved svangerskap og fødsel som unnslipper forfatterens skarpe blikk. Det være seg forbauselsen fra enkelte menn om at kvinner kan tenke mens de er gravide ("i din tilstand!"), og forventingen om at man skal være spennende i ekteskapet når alt kroppen skriker etter er å få være i fred.

"Så vidt jeg forstår, finnes de fleste verdifulle nytelsene her på jorden i spennet mellom å tilfredsstille en annen og å tilfredsstille seg selv. Noen ville kalle det etikk." (side 127)

Som jeg helt sikkert har fått frem så langt, har denne boka høy sitatfaktor, og det på en slik måte at sitatene passer godt inn i konteksten de er satt. Forklaringen er nok at forfatteren sømløst beveger seg fra det selvbiografiske til det essayistiske, frem og tilbake, og det på en slik måte at man som leser egentlig ikke reflekterer over det, men bare opplever det helt som naturlig.

"Egentlig har jeg aldri tenkt på meg selv som en "kreativ person" - skrivingen er mitt eneste talent, og skrivingen har alltid føltes mer oppklarende enn kreativ for meg. Men når jeg funderer over denne definisjonen, spør jeg meg om man kan være kreativ (eller skeiv eller lykkelig eller ivaretatt) seg selv til tross." (side 134-135)

Det er en god del fokus på kvinnelighet, morsrollen, forfatterens egen mor, morens forhold til sitt eget utseende osv. Moren hennes, som egentlig er en vakker kvinne, har alltid slitt med følelsene for egen kropp. For små pupper, for stor rumpe, fugleaktig ansikt, gamle overarmer ... "Men de negative følelsene hun har for sin egen kropp, kan skape et kraftfelt som støter bort alle gode ord om den." (side 137) Hvilket er tankevekkende på mer enn en måte, tenkte jeg ...

Mot slutten av boka henvender forfatteren seg direkte til sin mann Harry og bruker "du-formen", og omtrent samtidig får vi en inngående beskrivelse av fødselen. Før hun går over til å analysere hvordan det må ha vært for Harry å vokse opp som adoptivbarn, uten å kjenne til egne biologiske foreldre ... Det har både fordeler og ulemper, mener hun. For eksempel trengte ikke foreldrene å være "skuffelser eller genetiske varselskilt" ... Dette fikk Harry til å føle at han kom fra hele verden, for hvem som helst kunne jo være hans foreldre. Å finne ut hvem hans biologiske mor var, medførte for øvrig ingen lykke for ham. Det er nok en erfaring mange adoptivbarn dessverre gjør.

Å få barn skulle vise seg å bli en langt større lykke enn hva forfatteren hadde sett for seg på forhånd. Dette skulle hun og Harry ikke minst erfare da de nesten holdt på å miste Iggy pga. en forgiftning.

Mine tanker om boka

Jeg må medgi at jeg slet litt med å komme i gang med denne boka, men da jeg hadde kommet til sånn ca. side 30, fløt lesningen videre helt av seg selv. Jeg ble nemlig svært fascinert av teksten, og etter hvert ble det svært mange eselører i boka. Sitatfaktoren er stor, og det har jammen ikke vært enkelt å plukke ut sitater som kan være representative for innholdet i boka, samtidig som denne omtalen ikke skal bli så lang at ingen gidder å lese den.

Maggie Nelson skriver godt - presist og poengtert - nær sagt om hva det skulle være. Dette kombinert med en åpenhet om absolutt alt, til om med om seksuallivet mellom henne og Harry, gjør naturlig nok teksten sterk.

Noe av det som gjør historien i boka veldig spesiell, er at vi får komme på innsiden av et parforhold som Maggie og Harrys. Det er jo ikke akkurat hverdagskost at noen gifter seg med en som gjennomgår kjønnsskifteoperasjon, samtidig som man selv går gravid. Og som at på til skriver om det ...

Maggie Nelson er en meget reflektert person, som tenker gjennom de fleste aspektene ved livet. Dette gjør at vi som lesere får innblikk i både kjente og mindre kjente problemstillinger, hvilket får oss til å tenke mange nye tanker. At boka "forandrer liv" er dermed overhode ingen overdrivelse, jf. sitatet fra The New York Times.

Alt i alt er dette en meget interessant bok, som nok aldri kommer til å bli en kioskvelter, men som kommer til å gå rett hjem hos de mange lesere som elsker bøker litt utenom det vanlige.

Jeg anbefaler boka varmt!