Koloni-roman av beste engelske merke!

Har du enda ikke fått med deg Jane Gardams trilogi fra Hong Kong? Da har du faktisk gått glipp av en herlig leseopplevelse! Den første boka - "En ulastelig mann" - kom ut på norsk våren 2017, og høsten 2017 kom den andre - "En trofast hustru". Den tredje og siste boka i trilogien - "Venner - til sist" - kommer på norsk i løpet av våren 2018. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger, men det at jeg liker disse bøkene handler ikke først og fremst om det (selv om jeg elsker å lese bøker med handling fra steder jeg har vært). Derimot handler det om bøker som er meget godt skrevet! Jeg kommer nærmere tilbake til min oppfatning av boka mot slutten av dette innlegget.

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 i trilogien, bør du avstå fra å lese dette innlegget. Her røper jeg nemlig mye av handlingen i den første boka.)

Litt om forfatteren

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter som har en hel haug med bøker på sin merittliste. Det handler om bøker både for barn og voksne, innenfor sjangrene romaner og noveller. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia:

" ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name".

Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Dersom hennes øvrige bøker holder den samme høye kvaliteten som trilogien fra Hong Kong, håper jeg at det kommer flere oversettelser! For øvrig nevner jeg at trilogien er kalt et mesterverk av flere anmeldere utenfor Norge, mens bøkene knapt er anmeldt i norske aviser. Det første forundrer meg ikke - det gjør derimot det siste.

Som forlaget har skrevet om boka - kanskje Englands best bevarte hemmelighet:

En trofast hustru er en følsom og skarp skildring av ekteskapets og kjærlighetens vilkår – om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og lengselen etter å bli elsket og å få sjansen til å elske tilbake.

Litt om persongalleriet

Mens hovedpersonen i "En ulastelig mann" utvilsomt var gamle Filth (akronym for Failed in London try Hongkong), eller Edward Feathers som han egentlig heter, og hvor hans kone Betty bare hadde en liten birolle, er det hele snudd i "En trofast hustru". Her er det nemlig Betty som er hovedpersonen, mens Filth er noe mer perifer.

Både Filth og Betty er såkalte kolonibarn. Edward var i sin tid et resultat av en liten romanse mellom hans engelske far og en innfødt kvinne i Malaysia. 10 år gammel ble han sendt til en fosterfamilie i Wales. Ikke bare førte dette til en total mangel på foreldrekjærlighet, men det var heller ikke mye kjærlighet å hente i fosterfamilien. Dessuten var det lite penger. Han klarte likevel å karre til seg en juristutdannelse. Tidene i England var imidlertid magre, og dessuten lengtet han hjem til Østen. Hong Kong skulle derfor bli hans hjemsted, og her arbeidet han i hele sitt yrkesaktive liv - først som advokat og senere som en meget respektert dommer. Han forble hele sitt liv et elskelig menneske, men ute av stand til å slippe noen inn på seg følelsesmessig. Dette skulle ikke minst hans kone Betty lide sterkt under.

Betty er opprinnelig skotsk, men har vokst opp i Østen. Hun har bak seg en forferdelig traumatisk opplevelse fra krigen, med internering i en fangeleir ved Shanghai. Der mistet hun foreldrene sine. Foreldrene var åpenbart engstelige for at arven hennes skulle bli sølt bort, og satte en aldersgrense på 30 år for utbetaling. Dette gjør det nesten fullstendig umulig for Betty å komme i gang med livet sitt. Hun eier ikke nåla i veggen, og klarer knapt å forsørge seg selv. Nettopp dette medvirker til at hun på et tidspunkt ser seg nødt til å gifte seg.

Litt om handlingen i "En ulastelig mann"

I denne boka får vi høre om Edward Feathers oppvekst. Filth er blitt en gammel mann, som ser tilbake på sitt levde liv og ekteskapet med Betty, som nå er død. De fikk aldri barn. Han er tilbake i England, der han og Betty - i likhet med mange briter - valgte å slå seg ned på sine eldre dager. Årsaken var at Hong Kong gikk tilbake til Kina i 1997. Fortellingen veksler mellom nåtid og fortid.

Mot slutten av boka introduseres vi for Terry Veenering, Edwards erkefiende. Og dette skyldes ikke bare at de jevnt over har vært motparter i alle rettssaker som de hadde befatning med i rettsapparatet i Hong Kong (hvilket dreide seg om byggesaker og eiendom) mens de begge var praktiserende advokater ...

Om "En trofast hustru"

"Altså, kvinner. Kvinner ble fascinert av ham. Det fantes ikke spor av dekadanse i ham. Han var slett ikke utiltrekkende, seksuelt sett. Det kunne glitre i øynene hans. Det var likevel ingen som kom noen vei med ham. Han hadde ingen kompliserte forhold, og det var ingen som hørte på ham når han snakket i søvne om barndommen sin på lidenskapelig malayisk.

Minnene hans var like gåtefulle og private som alle andres. Han visste bare at han var på sitt dyktigste og lykkeligste under Østens sol og i det trommende, brusende monsunregnet, ved varm sjø som suste og suget og slo mot hvite strender. Det var i Østen han vant sine fleste saker.

Han eneste trussel var en annen engelsk advokat, som var litt yngre enn ham og hans rake motsetning: Han kunne ingen andre språk enn engelsk, var utdannet ingeniør, og hadde tatt et eller annet slags jusdiplom ved en teknisk høyskole - en såkalt "kveldsskole" - i Middelsbrough, og han var freidig, stygg og ustoppelig, og overstadig munter på en måte som svært mange kvinner og mange menn opplevde som uimotståelig. Hans navn var Terry Veenering." (side 18-19)

Filths kompanjong og advokat - Ross - er dverg (eller kortvokst, som vi sier i dag), og følger ham i tykt og tynt - også i privatlivet.

En dag møter Filth Elisabeth - det vil si Betty - og henne vil han gifte seg med. Frieriet hans er noe av det såreste i hele romanen.

"Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen. Jeg har blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna og alt det der. Ikke at det er noe spesielt med meg i så måte. Det skulle liksom gi oss en sterk rygg." (side 40)

Det handler om foreldre som "ofret seg" for en ideologi, og som sendte barna sine "hjem" for å sikre at de fikk en god britisk oppvekst. Alle tok skade av det ...

Elisabeth lover at hun aldri skal forlate Edward. En time etter møter hun Veenering, og faller pladask for ham.

Stort mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen. Ikke annet enn at vi følger ekteparet gjennom hele deres liv - et ekteskap som skal bli ganske annerledes enn hva i alle fall Betty hadde sett for seg. Ikke minst fordi de aldri får barn, og fordi Edward jobber døgnet rundt. Det handler også om reiser mellom Hong Kong og England, og ubesluttsomhet i forhold til hvor de kunne tenke seg å slå seg ned. Og om to bitre fiender som tilfeldigvis blir naboer på sine eldre dager.

Min vurdering av boka

Historien om Edward og Betty er skrevet med en slik inderlighet at jeg nesten kjente at jeg var der hos dem, og betraktet alt som skjedde - der og da. Det er en historie om å holde masken, selv når ingenting er som det burde være, og likevel late som om alt er bra. Ikke bare lurer ektefellene hverandre, men de lurer også seg selv. For hva er kjærlighet i et ekteskap? I alle fall ikke å leve som bror og søster ... Og likevel er ekteskapet deres preget av mye mer hengivenhet og respekt enn de fleste ekteskap jeg har sett på nært hold. Verken Filth eller Betty kunne drømme om å gjøre den andre noe vondt. Men begge har sine hemmeligheter som de skjuler for hverandre ...

Den merksnodige dvergen Ross har en finger med i det meste som skjer. For det meste har han en sentral rolle i å dekke over og beskytte spesielt Edward mot livets skuffelser. Andre ganger kjenner vi på en uhyggestemning.

Som i den første boka i trilogien fremstår tidskoloritten også i denne andre boka svært autentisk og interessant. Det er først og fremst overklassen i Hong Kong vi møter. Stedet er lite og alle vet alt om alle. Derfor handler det om å holde fasaden så plettfri som mulig. Underveis får vi også innblikk i flere Hong Kong-beboeres liv, og dette er med på å komplettere bildet av livet i denne britiske kolonien, mens den var på høyden av sine glansdager. Her er det ekteskap mellom briter og kinesere, ektepar med mange barn, ektepar som fremdeles sender barna sine "hjem" etter feriene, for at de skal få en god og britisk kostskoleoppdragelse osv.

Jane Gardam skriver svært godt. Mens hun i den første boka spente opp et bredt lerret, har hun i denne andre boka borret seg mer inn i kjernen av livet til ekteparet Feathers. Hva var det som gjorde at de utviklet seg slik de gjorde? Hvorfor var Edward så følelsesmessig fjern, og fylte hele livet sitt med enorme mengder jobb? Hva var det som fikk Betty til å holde ut dette kjærlighetsløse ekteskapet, hvis fasade likevel fremsto så perfekt?

Det er mye humor i bøkene, og dette kommer særlig tydelig frem der hun lar andre betrakte ekteparet Feathers. I og med at de ikke hadde barn, fylte de livet med diverse intellektuelle sysler. I tillegg elsker Betty å stelle i hagen. Der noen kanskje ville ha sett et relativt interessant liv, ser andre bare at de er "knusktørre". Kanskje er det slik det blir når kjærligheten mangler?

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så gleder jeg meg veldig til den tredje boka i trilogien!

Snakkvendt må det bakes, men la meg håpe det er en 'ren',
evt. UFOrskyldt logisk glipp
når Jostein krediterer
Enhetsstaten, Tvangs og Monolitt-partiet
med å være
"basert på rein matematisk logikk" !!?

Her er vel egentlig en ironisk avstandtagen å spore?
( som bittesmå gnister i et sykt krutthus )

Men en 'glipp' som tør interessere visse ymselige fagfolk,
objektivt:

Hvert bidige ensrettings-regime og undertrykkerstat under solen
har nok lagt voldelig vekt på å være 'Vitenskapelig'

i betydningen perfekt, total, ufrakommelig = TVUNGEN,
fri for all tvil opposisjon konsistensbrudd dyskognisme
'synd'
mot kollektiv-UNIFORMiteten

men nettopp denne 'tvingende nødvendige' overbevisning
er overgrep, falsk og defekt bandittlogikk, partijug -
demonstrerbart og EGHO.
_

de samme egenskapene, den totalitære ufrakommelighet
er 'tilfeldigvis' viktig for vår tids
'vitenskaps'-overevne-overtro
som vil være så forpliktende for alle:
Hvem tramper på vår Vitenskaps bro --
utfordrende, ukonstruktiv holdning, kjetteri

og særlig når det er stor globoid krise, så det i Stalins
UFOrkrenkelige Navn må forbys å ødsle tid og data-kraft
på å granske nærmere ut grensesonen mellom SANT og FEIL

som nettopp er logikkens oppgave, ikke SANT ?

her har De jo scientologi / kommunikol(og)ikk,
psykisk krig, med videre og bredere - vilkårlig maktkultikk

og propagandaens brede inntog, etter at folket var berøvet
sin etterprøvingsevne, logiske opplæring
som forsvant fra alment pensum gjennom flere hundreår.

men dette er et smertelig sår i menneskehetens rustning mot
galskap og kaos == diktaturets redskap og faktiske formål.

Denne monolittiseringens kulturforødende logikkopprør i 'tiden'

har overtalt den umyndiggjorte konsument / samfunnspasient at
resonnement og tankegang aldri kan ha inherent overbevisende
evidens --
(alt er bare vilkårlig valgte 'meninger', dvs følelser ...)
unntatt når likelydende med megafon-tjatet

i alle ensrettede tidsriktige MONO-kanaler,
da sannhet kun kan innhamres ved evig repetisjon og MONOtoni

(kjent som Hitlers sannhetsmetode -
'sannhet kan ikke konstrueres, men må dikteres'.)

men nettopp hos slike avsvekkede skyggesjeler, konsumpasienter
vil det være stor kognitiv skaderisiko
ved hver antydning av at
"ren, (til og med) matematisk logikk"
står i noe farskap til det konformistiske, ensrettede
og tvungne regime.

Vi har drastisk logikk-skeptisk smitte løs --
'harmonilære' dikterer til kollektivlydighet fremfor integritet
og granskersinn. Hamre oss, smi oss - for vi har vært
individer. Mea maxima culpa.

Litegrann forelesning til botsøvelse?

Streng er logikkens hevn..
hvem er myndig til å selge avlat mot den?

I romanen 'Vi' (altså 'kollektiv-smeltegryte') kan nok finnes
utsagn som i sitat-isolat kan se ut til å visdoms-forfremme
underkastelsen under den kollektive smelteprosess --

e.g. slik bøker om fortidig historie kan sitere norske ns/nazi
elementer etc, med videre og bredere..
uten at det var anerkjennende / doktrinært ment -

sterkt desorienterte lesere vil kunne ta med seg feil melding
om hva som var faglig og sant.
Sitat- og sopplukkere risikerer å få med fatal feilvare iblant..

Men neida, Zamjatin var frafallen, fhv. Moskva-kommunist
som hadde skuet gjennom den hullslitte parti-'logikken'
og kunne regne seg varig vaksinert.

Forunderlig hvor oppriktig han skal ha klart å være mot Stalin
og partiet, etter at disse hadde gått helt over til revolverens
logikk.
Englevakt, om De spør meg..

Kanskje kommer noen strenge logikere til surnadalsfjorden en natt?
..men da neppe væpnet med revolverlogikk.

O Trygghet.. politiene fra KjærligEnhetsDeptet tar meg nok ikke
når jeg sitter stille, ikke mener noe eller puster, ikke på lenge
enda...

EGHO = Etter Gammel Hedret Overbevisning

Academicus Englund har sitt perspektiv på monolittstaten -

"byggnaderna.. en bild av staten -
som högljudda repliker i den maktstyrde förförelse-
teater som ständigt pågick"

litt sitatsopp fra Zamjatin og 'Vi':

“Even among the ancients the more grown-up knew that
the source of right is power, that right is a function of power."

"For Den eneste stats linje er den rette linje. Den store,
guddommelige, kloke rette linjen, den viseste av alle"

“There is no final one; revolutions are infinite.”

“And everyone must lose his mind, everyone must!"

“The only means of ridding man of crime is ridding him of freedom.”

“Freedom and crime are so indissolubly connected to each other"

“I'm like a machine being run over its RPM limit:
The bearings are overheating - a minute longer, and the metal
is going to melt and start dripping
and that'll be the end of everything.
I need a quick splash of cold water, logic.
I pour it on in buckets, but the logic hisses on the hot bearings
and dissipates in the air as a fleeting white mist."

"Og matematikken og døden har aldri feilet."

Her var forresten hovedoppføringen, med eldre sitater og diskusjon.

'drygt 2 år' skulle være passe til å skrive suksessroman
om det enkle i all enkelhet.
mer inspirasjon kan søkes i denne NRK-serien, 'der ingen skulle tru' ...
det er noe ved sakte-tv og enkle tema ?

Undredal og Dyrdal -- skal undre meg på om det blir dyrt å holde dem gående ?

men ad 'romantikk og dobbeltmoral',
tenk om vi måtte til å leve så enkelt
at vi ikke engang får regelmessige besøk av sakte-NRK's reiseteam..

hvilken lettsindighet fant du hos Thoreau som vi ikke har
maken til eller godt og vel mer av, i vår ennå någjeldende sivilisasjon ?

Hemmelig data-sugerør

i rabatterte skole-PCer:

Ditt 'søkeverk' vil absolutt vite mer om skolebarnas vaner

enn barnas foreldre kommer i nærheten av.

Dermed spruter laptoppene detaljerte persondata over
til utenlandske mega-konserner som også gjerne dublerer
som fung. 'offentlig myndighet' når det passer dem -

du kan ha lest et ok pensum spionbøker og likevel tenkt
at du er da ikke noe militært mål?
Men i dag er det mye epokesettende nytt som pusser ut
tradisjonelle grenselinjer.
Noen er altfor interessert i oss alle..?

Sjekk gjerne hvem som tar de nye signaler på alvor.
_

EFF.org er en frivillig-basert organisasjon for
forbrukeres / privatfolks rettigheter overfor
grådige pengemaskinerier i digital sektor og disses
listige påfunn.
En uavhengig norsk avdeling er - EFN Norge -, et slags
digitalt forbrukerråd som også jobber for de ikke så
totalt sofistikerte databrukere.
_

"..we have found that educational technology services often collect far more
information on kids than is necessary
and store this information indefinitely.
This privacy-implicating information goes beyond personally identifying information
like name and date of birth, and can include browsing history, search terms,
location data, contact lists, and behavioral information.

..In short, technology providers are spying on students "

"

Artikkel her, Softpedia

EFF skriver om temaet

Litt sakkyndige bøker:

utrulig myndighet, denne 'poetic licence' -
en Dikter kan opptre myndig nok til å bli
stemplet syndig, miskjent av myndigheten.

Han har denne lisensen til å hamre om litt,
selv på tradisjonsfaste figurer eller kjenningdyr :

tenk om ekornet var spion for Storebror?

om han vil, kan Fortelleren portrettere
julenissen som en fyllevom og festplager,

eller la klovnen være kaldflirende ultravoldelig
knivdrapsmann ...

særlig når forlaget betaler ekstra for oppdraget?

Og så kan 'hermelinen' bli stimdyr -
Mustela erminea, i lag med silda ?

Røyskatten er privilegert bærer av kongelig pels.

Han går vel ikke ofte i følge med noen, om ikke dronninga..?
Klart at han har 'herrmin'-

Men at hermelinpelsen er rådyr, må en selvfinansiert julenisse-
disippel bare finne seg i..

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe.

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser!

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ...

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død.

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing!

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg.

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen.

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres?

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink.

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler.

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av?

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ...

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner.

men er det konkurranseidrett, dette her -
i sidetall og ytelser og innspurt,
heia hjemmelaget ...

hadde noen et spett forsett
om å forstå litt større andel av det leste,
bygge sammenheng og tverrfaglighet og sånt?

Bokhyllen er din stige -

har den til og med en viss bredde?

Går nå røyskatter i stim?

Bikkjenyevangeliet?

Kan hende omslaget og tittelen var best ja, det konstateres ofte i
lyrikksektoren -
hvis en skal våge noen kyn-ologiske bemerkninger,

i den sektoren (frilyrikk) må en gjerne jobbe litt ekstra for
å avdekke når mulig observerte åndfullheter / underfundigheter
kan antas ekte

i antatt motsetning til robot-genererte --
i 1.5 menneskealdre har jo forskningsetatenes datamaskiner generert
syntetisk forskersvada og lyrikk på fritida,
når de var ferdige med sine sentralstatistiske eller byråkritiske oppgaver.

Når klarer vi kriteriefast å konstatere om en tekst er ekte Jan Erik
Vold-glahjerta rableri / ekte Saabyisme Beat og dermed dypsindig kalkulert,
kontra random grammatiske sekvenser..

og vi kan fortsatt ha åpen adgang til å lage utspekulerte spørsmål
til denne sapiens 2.0 sosietetsfrøkna - kan hun velte i svingen ?
_

Kyn-ologi er jo 'dog science', som etter noen pinneturer i Translate
lett kan tas til titler på syntetiske / scientifiktive ny-kulter
som curiosity-markedet kunne gi plass til.

Er det ikke slightly kuriøst å finne 'åndelege tilsnitt, åpenbaringar'
med mulig bikkjeevangelisk orientering..
Good News for 'the underdog' ?

Denne har jo ikke vært så kanonisk stueren, der det har pleid å hete
"Gi ikke hundene det hellige".
'Berre ein hund', kan til nød få vokte nedgangen til Undergangen..

Og blir du typebestemt som 'vantro hund' hos de ørkengudelige, risikeres
så at bredsabler vekkes til dåd?

Det bikkjeevangeliske initiativ kan i vår tid da sees som et forsøk på
å erobre tidligere tapt territorium,

hunden har jo vært førstesynonym for urenhet og lavstatus.
Gårdvokter og søppelkvern.
Som åtseldyr møter den snapp snute for mulig kultisk stuerenhet,
nærmest definisjonsmessig.

Det forsøkes nok å bikkjekanonisere litt, som her -
they had been working like a dog - men ble det noe bedre enn en død løve?

Endel opplever likevel at hundens blikk på sin måte ymter om at det kan
være mer mellom antenne og jord -- mellom Sirius og jord .. seriously?

Har den ikke en egen animalsk magnetisme?
- og en misjon til å forebygge selvmord fra mistrivsel og selvforakt ?

Katten ser på meg akkurat som et stykke fiskepudding, om den hadde våget
å angripe det som sådan.. men hunden er da så sosialt konnektiv ?
Karel Capek som hadde hatt begge slaga, skulle han ha lykkes bedre med
å starte HundeKlapper-Partiet -
"vi mobiliserer de kyno-magnetiske svingninger i Samfunnet" ?

Hva vet jeg vel om hva hunden tenker, når jeg tror den ser drømsk på meg.

og for dikter Stenmark er det kanskje bare blitt med en pølsedrøm ..?

"Hvem trenger en psykisk gal Gud å ta avstand fra?"

Utfordringen fra "Ingen kan ha skapt meg" trosretningen tas opp
rett på sak av skribenten Giesebrecht, se hans bloggside her :

"Var problemet at Gud sender mennesker i fortapelsen? Eller..
klarer vi fint «å fortape» oss selv?"

Bloggen gir ogsså en oversikt over endel tilliggende debatt

Ta og les, se hva som virker holdbart.

En noe relatert journalist og romandebutert debattør vist på avisplan ,

roman "Nesten til stede"

Aha, dermed stifter vi bare KKP, KatteKlapper-Partiet -

den første reelle nysatsning i politikken på flere uker,
under tillitsvotum som ingen ellers hadde sett værhåret av ...

elementært, min kjære Dachshund!
_

til syndromet bemerket C.F. Engelstad i 1947 :

"Man hyldet nok et slags konvensjonelt demokrati,
bare den ting å bemerke at
praktisk talt den eneste av de demokratiske velsignelser
man oplevde i praksis var partipolitikken,
og det i en form som umiddelbart måtte skape mistillit
til hele systemet."

Men noe må vel livserfarne Capek være inne på?

:-) Herlig med slike tilbakemeldinger, Ava! Stefan Zweig er bare helt eminent!

God pinsemorgen!

hørt om orkestermusikeren som følte at kollegaen hadde
et horn i siden til ham?

da kan jeg fortelle om det hornet jeg aldri hadde i siden på
Kjell Aukrust.. knapt nok en liten lommehøyttaler, egentlig.

I de dager da Ingeborg-mor var kinobiskop, var det vel at Caprino
hadde nyfilm fra Flåklypa Gran-Prikks --

de var en smule indiskrete med bygdas antihelt,
noen av de første plakatene presenterte pinnsvinet Ludvig
som "profesjonell pessimist og pinsevenn".

Det må ha blitt litt klagestorm til Statkonens Filmtrollverk, brått
var de plakatene vekk. Men det var nå ren logisk Aukrust-humor:
et pinnsvin fra Alvdal må kunne være hjertelig pinsevenn.
_

Som uteksaminert 14-åring hadde jeg lest de to norske bibloteks-
flisene med don Camillo, ikke mer imponert enn til midtveis på
snorketreet i bakhagen..
Men såpass herdet av snikpedagogikk at det hele passerte
langt under radaren..

En ankom langt senere til den overbevisning at ordentlige forfattere,

enten de bemyser Nobel- eller Bordelprisen - burde avstå fra å rolle-
besette Jesus som aktiv handlingsfigur.
Ikke minst en oppskrytt aldrende pusling ble til overbevis der, var det
sarajugo han het?

Men se heller på konstruktivt eksempel, en som har stødig håndlag:
Den bredspektrale kristne forfatter Poul Hoffmann.

PH er mest kjent for romaner i historisk handlingsrom, ofte grensende inn
på bibelhistorie. Gjerne tett med spenning og romantikk.
En ser ikke noen amputasjon av menneskene for å 'passe belæringen',
det holder lenge å finne hva som møter dem og må engasjere.
Hva er et menneske for noe, hva er
'samfunn', eller 'tidsånd'.

Gjennom nær 30 slike romaner, kom Hoffmann aldri i nærheten av slik
desperado handling som å legge Jesus ord i munnen. Kjente sin bibel..

På søkeord som '[diverse religiøst venererte navn] AND fiction' fikk en
sterkt hovedinntrykk av at slike skriveprosjekter ikke har vært mye
heldige. Om de var reelle i det hele tatt?

hva kan nå forresten Pär Lagerkvist ha hatt for seg? Større emne, det...
ikke av de mest gjennomsiktige?

_

Prosjekter på å omtolke og reformere antatt religiøse lærepappaers
sannhetsord - for å gjøre det lettere å tro at en på en måte tror --
sånt har det vel vært liten iver for å gjøre, generelt?
Unntatt med Jesus.

Men alle regnbuespraglede synkretist-sinnsforvandle-kulter med selvrespekt
må ha Jesus med, blant sine mer underordnede funksjonærer.
Temmelig vanlig, ser en etter.

Hva sa vel Simeon i templet, der han møtte Jesus som dåpsbarn:
Han er satt "til et tegn som blir motsagt --
Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen."

Av den art er nok iveren for å nystøpe Jesusbarnet.
..og "Forbedre jomfru Maria"?

_

Don Camillos verden er noe ulik vår lille:
'noe religiøst til kaffen' er nok mer offentlig og kommunal sak,
dog småhverdagslig som å røre rundt.

Enda de ikke helt har 'Luthersk-evangeliske småkaker'
slik Garborg serverte dem..
Og har de sin dyre Frelser portrettert som en gneldrete skolevaktmester ,
ikke nådd opp til småskolelærer?

Ikke så stygg listighet fra Guareschi kan være, men litt små kakesmuler,
der har visst ikke skjedd så mye fra Caesar til Hitler -
rekker ikke så langt opp på et snorketre.
Han er kanskje strengere mot en prest, vaktmesteren altså?
For da er det kjekt å kunne ta litt avlat til småkakene.

Bygdefolka tenkte nok ikke mye på det store oppdraget sitt, engang - -
det de hadde fått av den ordentlige Mesteren, de skulle ut og
gjøre kjent for alle folk at hele avlatshandleriet var det nå slutt på.
Men de fikk ikke lov av Skolevakt-mesteren.
_

Ellers får vi la unge eller aldrende skribentspirer oppføre sine dotegninger,
så kommer sikkert en haug mikroprofessorer og doserer at slikt er så givende
for deres utvikling, eller folkekarakteren..
de er vel også mikromyndige skolevakt-mestere, disse bittesmå professorene -
som tiden ser det som kjekt latskaps-avlat å tro på.
_

Rystende godt skrevet om Mengeles tvilling-"forskning" i Auschwitz!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for at "Mischling" av Affinity Konar skulle være en av de siste bøkene jeg leste i år ... I alle fall ikke dette! Men FOR en bok! Jeg var helt oppslukt fra første side! Boka er dessuten drivende godt skrevet, og med en oversettelse som ivaretar bokas litterære kvaliteter. Denne boka fortjener riktig mange lesere!

Affinity Konar (f. 1978) er av polsk-jødisk opprinnelse, og vokste opp i Canada. Konar bor i dag i Los Angeles. Hun debuterte med boka "The Illustrated Version of Things" i 2009. "Mischling" kom opprinnelig ut i 2016, og på norsk nå i høst. Dette er Konars andre bok.

Mischling var et begrep som nazi-Tyskland brukte om personer med ariske og jødiske gener, dvs. en miks av blod/gener. Begrepet ble også brukt i betydningen bastard eller hybrid.

Romanen "Mischling" handler om tvillingene Pearl og Stasha, som kommer til Auschwitz høsten 1944, tolv år gamle. De veksler på å være jeg-personen i annet hvert kapittel. Pearl ble født først, og så kom Stasha. De ankommer Auschwitz sammen med sin mor og Zayde, stuet sammen i en krøttervogn. Faren deres, som er lege, forsvant noen måneder tidligere fra hjemmet deres i Łódź.

Så dukker det opp en hvitkledd mann. Han er vennlig og er lege. Han viser stor interesse for Pearl og Stasha og noen trillinger som har ankommet samtidig med dem. Med løfte om at de skal få se moren sin på sabbaten, blir søsknene med ham med en følelse av å være spesielle og utvalgte. De skjønner ikke før senere at alle barna som ikke er tvillinger, føres rett til gasskamrene. Nazistene har ikke bruk for dem, siden de ikke kan arbeide. Tvillingene føres til brakkene i dyrehagen - Mengele Zoo - og møter andre tvillinger og trillinger.

Hvor vi enn så, var det et duplikat, en dobbeltgjenger. Bare jenter. Triste jenter, små jenter, jenter langveis fra, jenter som kunne vært naboene våre. Noen av jentene var stille, de satt som fugler på halmmadrassene og gransket oss. Da jeg gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre halvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt bein, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke. (side 20)

Mengele forlanger at jentene kaller ham onkel. Han er flink til å plystre, og går rundt i sitt laboratorium, som egentlig er et torturkammer, og plystrer glade melodier og klassiske stykker, mens han piner de små jentene i forbindelse med "forskningen" sin.

Jeg prøvde å etterligne denne hule plystringen, men kjente at jeg ikke var i stand til å kopiere doktorens triller - da jeg samlet leppene for å blåse, ble det bare sus.

Onkel så det og smilte. Det var et lystig ansiktsuttrykk som kunne virket ufarlig for en utenforstående, men det fikk meg til å gyse. Vi var tross alt i laboratoriet hans for å bli testet, sikkert blant annet for å avdekke vår underlegenhet og avgjøre hvor lenge vi skulle få leve. Det virket ikke umulig at en slik test kunne være hvor godt man plystret. Nazistene hadde så idiotisk onde ideer om hva som utgjorde et menneske - jeg visste bedre enn å undervurdere påfunnene deres.

"Jeg kan plystre," forsikret jeg Onkel. "Jeg lover. Jeg plystret for bare noen timer siden." (side 69)

Under oppholdet får vi høre om fangevoktere som morer seg ved å la dødssyke fanger spille ball med hverandre på en bane. Fangene er så avmagret at det er så vidt de klarer å bevege seg. Vi får også høre om Canada og kostbarheter man kan få tak i dersom man bare har noe å bytte med. Mange av historiene om Mengele og hans eksperimenter kommer innimellom - som guttene som sys sammen, rygg mot rygg, og som dør av infeksjoner. Som eksperimentene med å sprøyte blått fargestoff inn i bruke øyne, og som ikke fører til blå øyne, men til umiddelbar blindhet. Som Mengeles absurde samlemani av øyne, som han satte opp på en tavle med nåler, som om øyeeplene var sommerfugler ... I et glimt får en av tvillingene øye på disse øynene, og det skremmer vettet av henne. Hun må sverge på at hun aldri har sett dette, og trues til taushet.

Innimellom skjer det likevel vakre ting, som en forelskelse mellom Pearl og Peter. "Natten - den hadde glemt at den ikke skulle være vakker i Auschwitz ..." (side 122)

Krigen nærmer seg ubønnhørlig slutten etter hvert, og fangene hører stadig lyden av fly. Mengele trekker seg inn i seg selv, men dette forhindrer ikke at eksperimentene hans fortsetter, mer grusomme for hver dag som går. Og så forsvinner Pearl ... Hvor har hun blitt av? Nazistene gjør det de kan for å slette sporene etter sine ugjerninger, og ønsker heller ikke at det skal være overlevende fanger igjen i Auschwitz.

Senere skulle historien vise at over sju tusen mennesker ble igjen i Auschwitz, avmagret og immobiliserte, mens resten av oss ble sluppet ut i flokker, tettpakkede marsjer av døde og halvdøde. I akkurat denne dødsmarsjen talte vi tjue tusen. Etternølerne blant de marsjerende ble skutt, de uføre også. Vi ble raskt færre. Soldatene moret seg med å skyte en kropp så den falt mot en annen kryp, og den kroppen veltet igjen en neste, og så nådeløst videre, knekk i knokler, hvin fra kuler, brekk på brekk - folket vårt falt og SS trampet over dem, skjøt alle som våget å røre seg. (side 205)

Viljen til å overleve er sterk, for det handler om at noen må fortelle hva som har skjedd. Andre måtte advares om at det fantes folk som vandret rundt uten sjel og ville skade andre for moro skyld - i jakten på det fullkomne og for å tilfredsstille en medfødt ondskap (side 249).

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen, men de fleste som har lest om andre verdenskrig, Auschwitz, Mengele og hans tvilling-"forskning og ikke minst om hvordan jødene ble møtt i Polen generelt og kanskje Krakow spesielt, kjenner konteksten for historien. Det er rystende - fra ende til annen!

Som nevnt innledningsvis ble jeg svært positivt overrasket over denne boka, som jeg hadde en forestilling om kanskje var litt "hypet". Det viste seg å være en feilslutning. Boka er nemlig meget god. Språket er kraftfullt, og fordi historien hele tiden fortelles av tvillingene Pearl og Stasha (og etter hvert bare av Stasha, siden Pearl er forsvunnet), er det noe helt særegent over fortellerstilen. I begynnelsen er den naivistisk i stilen, men vi skjønner at særlig Stasha er eldre enn sine 12 år, fordi det hele tiden kommer frempek på hva som egentlig skjedde. Hun tolker hendelsene i lys av det hun har fått innsikt i på et senere tidspunkt. Det gjorde boka enda bedre, synes jeg.

Både Guri Hjeltnes i VG og Cathrine Kröger i Dagbladet har gitt boka terningkast fem, mens Paul Odland i Dagen har gitt den terningkast seks. Jeg er med andre ord ikke alene om å fullrose denne boka. Historien i boka har så mange lag, og dersom du tenker at jeg har røpet for mye av handlingen, så tar du faktisk feil. Her er så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i denne omtalen.

Med fare for at jeg selv bruker en velbrukt klisjé: dette er en av årets store overraskelser på bokfronten! Gå ikke glipp av denne boka!

Historien om Stefan Zweigs eksiltilværelse i Rio de Janeiro

Dersom det ikke hadde vært for iherdig innsats fra mange hold, ville nok Stefan Zweig og hans helt unike forfatterskap ha forsvunnet inn i glemselen for lengst. Heldigvis gikk det ikke slik! Over hele verden har det i flere år nå vært en Stefan Zweig-renessanse uten like!

Bøkene hans utgis som aldri før. Men Norge henger sørgelig etter ... Nå kom riktignok Zweigs berømte memoarer "Verden av i går" ut i pocket på Aschehoug forlag i 2013 (i tillegg var den månedens bok i Bokklubben samme år), mens "Sjakknovelle" kom ut på Heinesens forlag i 2012. Legg til boka "I følelsenes vold", som kom ut på Solum Forlag før dette, og det er alt norske lesere har blitt tilbudt i norsk oversettelse i nyere tid - mens resten av verden går mann av huse for å lese Zweig på nytt. (Samtlige linker peker til mine egne innlegg om Stefan Zweig og hans bøker på bloggen min.)

Joda, de fleste av bøkene hans har vært oversatt til norsk tidligere, men de er i praksis utilgjengelig for folk flest. Hvorfor? lurer jeg på. Jeg vet at "Verden av i går" selger jevnt og trutt, så det er penger å tjene på disse utgivelsene! Det står ikke på det! Dersom man ønsker å lese flere av Stefan Zweigs bøker, må man lese dem på andre språk enn norsk. Hvis man ikke er så heldig at man finner tidligere utgaver på antikvariater ... Mitt inntrykk er at dersom det dukker opp Stefan Zweig-utgivelser der, er de borte før man får et sukk for seg.

Jeg har skrevet om disse bøkene her på bloggen:
Zweig, Stefan: Amok (1922)
Zweig, Stefan: Amok and Other Stories (2010)
Zweig, Stefan: De utålmodige av hjertet (1939)
Zweig, Stefan: Evige øyeblikk - 12 historiske miniatyrer (1927)
Zweig, Stefan: Fear (2010)
Zweig, Stefan: I følelsenes vold (1927)
Zweig, Stefan: Sjakknovelle (1943)
Zweig, Stefan: Twilight (1910) / Moonbeam Alley (1922)
Zweig, Stefan: Verden av i går (1942)

Stefan Zweig (f. 1881 i Wien, død i 1942 i nærheten av Rio de Janeiro) var en østtysk jøde som flyktet fra nazi-Tyskland og levde i eksil fra 1934 og frem til sin død 23. februar 1942. Han regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Han var også en fremragende oversetter og "ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd". (kilde: Wikipedia)

I første omgang valgte Stefan Zweig og hans daværende kone Friderike Maria (f. Burger) å emigrere til England i 1934. Ekteskapet ble oppløst i 1938, og Zweig giftet seg da med sin sekretær Lotte Altmann. Zweig fikk britisk statsborgerskap, men følte seg ikke trygg i England. Han og Lotte reiste videre til New York i 1939, og deretter til Argentina og Paraguay. I 1940 slo de seg ned i Rio de Janeiro. Der levde de frem til 23. februar 1942. Da ble de funnet døde i sitt hjem, etter å ha tatt sine liv ved hjelp av gift.

Mange har latt seg fascinere av Stefan Zweigs eksiltilværelse, og årsaken til at han og hans andre kone Lotte valgte å ta sitt eget liv i 1942. Han var jo i sikkerhet, så hvorfor klarte han ikke å ta inn over seg at krigen kunne ende med tysk tap?

Jeg har George Prochniks bok "The impossible exile" (som jeg har lest store deler av) og har også sett filmen "Farewell to Europe" fra 2016 (med originaltittelen "Von der Morgenröte"). Filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. Filmen vil nok uansett ikke bli en pengemaskin (i Norge vel og merke - i Sverige og andre land stiller dette seg helt annerledes), men den er nydelig og svært tro mot den sanne historien om Stefan Zweig og hans kone. Den viser med tydelighet hvor aktet og respektert Zweig var. Alle visste hvem han var, alle ville ta del i hans liv, og alle var stolte av å kjenne ham. Hvor enn han var dukket det opp noen som ønsket å få hans signatur i sin spesielle bok. Likevel klarte han egentlig aldri å glede seg over dette, eller føle seg trygg. Dersom du er fascinert av denne forfatteren og hans forfatterskap, må du se filmen!

Så hva har Sorel & Seksik og deres tegneserie "The Last Days of Stefan Zweig" å tilføre? Kanskje ikke så mye, egentlig, men likevel en hel del. Å lese historien om Stefan Zweig og hans kone Lottes liv i årene fra de forlot New York og frem til deres død, i tegneserieform er nemlig også fint, og minner om noe jeg leste i en annen bok nylig, som handlet om litteratur. Her fikk jeg nemlig innblikk i noen tanker om litteraturens vilkår i dag, der litteraturen fremstår som en hybrid. Bilder og lyd supplerer når historier fortelles. Likevel er det aldri tvil om at det som ligger i bunnen og som inspirerer, er bøker, bøker og atter bøker. Så også med tegneserienes berettigelse! Dette med tegneserier har for øvrig utviklet seg til en egen kunstform, og Sorel & Seksik´s tegneseriebok tilhører denne kunstformen.

Samtlige bilder i boka er malt i vannfarger, og det er en fin balanse mellom bilder og tekst. Som vi kan lese på bokas baksidetekst:

"In short and incisive sentences, Laurent Seksik conveys Stefan Zweig´s depression, offset against all odds by Lotte´s joie de vivre. The elegant, delicate and moving watercolours by Guillaume Sorel give a spesial momentum and a palpable intensity to the words. With a penetrating alchemy, the perfect balance between the watercolours and the text, the reader is struck by this story that skilfully blends romance, biography and testament."

Handlingen i boka finner i all hovedsak sted fra september 1941 til februar 1942.

Vi er vitne til et ektepar som opplever eksiltilværelsen meget ulikt. Stefan er deprimert og tolker alt han får høre om krigen i nyhetene svært negativt. Med hans memoarer i "Verden av i går" i tankene, der han med undring var vitne til hvordan en latterlig figur uten spesielle evner i noen retning (Hitler) til å begynne med ikke ble tatt på alvor, men hvor makten hans gradvis økte og gjorde tilværelsen for jøder svært vanskelig, er det kanskje ikke så underlig at han hadde et pessimistisk syn på fremtiden.

Hans kone Lotte blomstrer derimot etter at ekteparet ankom Rio de Janeiro. Hun vil gjerne danse og ha litt moro etter mange alvorstunge år i eksil, men opplever at ektemannen ikke klarer å senke skuldrene. Det hun kanskje ikke helt forstår, er hvor dypt deprimert Stefan er.

Kontrastene i ektefellenes virkelighetsoppfatning kommer tydelig frem i fargevalget i bildene. Det depressive er sepia-farget, mens det lyse og lettlivete er mer nyansert og i glade farger.

Etter hvert skjønner også Lotte hvilken vei det går. Hun ønsker å leve, mens ektemannen ønsker å forlate denne verden. Samtidig som hun trygler omgivelsene om å redde henne fra kjærligheten til ektemannen, er hun uløselig knyttet til ham. Et liv uten ham har ingen verdi for henne. Derfor velger hun å følge ham i døden, selv om hun egentlig har lyst til å leve.

Før de sovner inn etter å ha tatt gift, gir begge uttrykk for sin evige kjærlighet til hverandre. Slik blir døden skildret som noe romantisk, som noe som binder dem sammen til evig tid.

Selv om jeg kjenner slutten og vet hvordan det gikk, slutter jeg aldri å sørge over at det aldri skulle komme flere bøker fra en av de mest eminente forfattere som noen gang har levd.

Denne tegneserieboka er tilgjengelig og enkel å få tak i. Ikke er den spesielt dyr heller. Merk deg for øvrig navnene på forfatteren Laurent Seksik og tegneren og maleren Guillaume Sorel! De har utgitt flere slike bøker sammen.

Hoem leverer nok en gang!

Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekta, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde.

Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer.

Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.

Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.

Her kan du lese resten av min anmeldelse.

"Hva kan Forfatteren ha ment?" 'Oversatt' e.sitatet:

Boklesere opplever ofte at en ond maktintrige har snodd seg inn i
en ellers ryddig og estetisk, grei fortelling.
Det reiser straks problemer:
Er denne onde intrige samstemt med Forfatterens grunnsyn og
overbevisning -
må ikke dette da være en merkelig vaklende Forfatter?

Eller hvis Forfatteren er Hel i sin overbevisning -
hvordan kan slike fredsforstyrrelser treffe inn i et bokmanus
hvis nå Forfatteren hadde absolutt kontroll over hva han skriver?