Når omsorgssvikt preger et mor-datter-forhold

Kirsten Thorup (f. 1942) debuterte som forfatter med diktsamlingen "Indeni - udenfor" i 1967. Totalt har hun utgitt 20 bøker, og "Erindring om kærligheden" (2016) er den siste. For denne mottok hun Nordisk råds litteraturpris høsten 2017.

Det fine med slike litteraturpriser er at man får øynene opp for "nye" forfatterskap. Jeg hadde i alle fall aldri hørt om Kirsten Thorup før prisutdelingen i høst. Flere av bøkene hennes har tidligere vært utgitt på norsk, men er i dag ikke lenger å få tak i - med mindre de utgis på nytt (eller kan lånes på biblioteket).

"Erindring om kjærligheten" kommer ut på norsk i juni i år, og det er Gyldendal forlag som utgir den. Selv har jeg valgt å lese den danske utgaven av boka.

Hovedtematikken i "Erindring om kærligheden" er Tara og forholdet til hennes datter Siri, men allerede i bokas innledning presenteres vi for det bedrøvelige forholdet mellom Tara og hennes mor. Dette gjør det enklere å forstå det som senere skjer.

"Min mor var en flittig brevskriver, men i det år jeg var væk, kom der ingen breve fra hende. Hun havde ikke mere blæk i pennen, påstod hun, hun forstod sig ikke på menneskene (underforstået mig) længere. Derimod fik jeg et formelt brev fra min far der kort meddelte, at hun var blevet indlagt på psykiatrisk hospital, og at mit lange fravær var en medvirkende årsag. Jeg forestillede mig hendes lille kortlivede figur, altid klædt i tøndeformede kjoler ... og så for mig, hvordan hun var brudt sammen og havde lagt sig ned på fortovet uden for butikken og måtte hentes i ambulance og køres væk. Måske i et desperat forsøg på at kalde mig hjem. Jeg kendte hendes ufine kneb når hun følte sig truet, alt det dystre og mørke hun bar inderst inde, og som var skjult af lyset der strålede fra hende. Hun levede i en hårfin balance mellem det gode og det onde, mellem engle og djævle. Hvordan havde hun kunnet leve i denne åndernes kampzone og så samtidig tage så letfærdig på tilværelsen? ... Var hendes indre verden så meget større end den ytre?" (side 13)

En åpning så knallsterk at det nesten var vanskelig å lese videre ... Hvor ble det av morens følelser for datteren på veien? Når Tara ikke lot seg manipulere til å komme hjem, sto hun i realiteten helt alene i verden, fullstendig uten støtteapparat rundt seg da hun senere selv skulle bli mor, og depresjonen slo inn over henne. Å være alene med et lite barn, full av fødselsdepresjon, og uten barnets far som støtte - det blir etter hvert for meget for den unge Tara. Det hun i alle fall forstår til fulle er at hun ikke ønsker å leve sine foreldres liv.

En periode forsøker Tara å livnære seg som skuespiller, men hun klarer ikke å skille mellom rollene hun får og virkeligheten, og karrieren tar slutt før den i realiteten har begynt. Hun inngår også et proformaekteskap uten en gang å forsøke å få noe ut av det selv. Som om hun er i besittelse av en grenseløs "godhet" (eller dumskap) som til syvende og sist bare fører med seg elende ...

Scenene som utspiller seg mellom Tara og nyfødte Siri, der Tara noen ganger er faretruende nær å gå inn i en psykose eller bli oppslukt av angsten, er hjerteskjærende. Virkelighet og fantasi flyter sammen, og i et øyeblikk har hun bare lyst til å flykte fra barnet sitt, inntil et forsiktig klynk fra barnet får henne til å gå tilbake. I mellomtiden har husverten anmeldt henne til myndighetene, fordi vedkommende har hørt lille Siri skrike i timesvis uten opphold. Hun blir oppsøkt av en sundhetssykepleier, og det blir konkludert med omsorgssvikt. Barnet blir tatt fra henne i en periode. Så dukker barnets far opp og han "lignede én der var blevet trukket igennem byens rendestener". (side 109)

Gjentatte ganger blir Siri tatt fra Tara. Siris far Tore reiser til New York, men med løfte om å komme hjem. Tara er ensom og begynner å innlate seg med fremmede menn. Hun klarer ikke å holde på jobber over tid, og er avhengig av sosialhjelp. Hun og Siri flytter fra den ene elendige leiligheten etter den andre, og det er heller unntaket enn regelen at de har eget bad. En periode får de det bedre og det er da de får tilbud om å flytte inn til familien Faber. Inntil det viser seg at herr Faber forventer at Tara stiller opp seksuelt ... Da Siri er i tenårene får de omsider tilbud om et ordentlig sted å bo. Og for første gang får Tara lyst til å skape et hjem som de aldri skulle flytte fra. Her blir de også boende inntil Siri flytter ut.

Mor og datter har diametralt forskjellig temperament. "Siri var hurtig i hovedet og klar og fast i replikken. Tara var langsom og lettere omtåket når de var på tomannshånd. Så snart hun var alene med Siri, blev hun reduceret til en tom tønne, blottet for all fornuftig tankevirksomhed." (side 189) Men i stedet for å bli sint eller provosert, trekker moren seg enda mer inn i seg selv.

På et tidspunkt ønsker Siri å ta et oppgjør med sin mor.

"Du har aldrig interesseret dig for mig, om jeg var glad eller ked av det eller vred, havde du slet ikke ressourcer til at registrere. Det gik aldrig op for dig at du havde et barn, jeg lå under din radar (Siri omtalte altid deres forhold i datid), så kom ikke her nu bagefter, hvor det kan være lige meget, og prøve at forstå hvordan jeg har det." (side 192) Hun beskylder moren for ikke å klare å innse at hennes barndom er hennes, og ikke den som moren speiler seg i. "Siri var det spejl livet holdt op for hende, og som hun skulle dømmes på." (side 192) Der Siri som barn trengte ordnede, strukturerte forhold, der har Tara kun hatt kaos å tilby ...

Siri flytter hjemmefra, og etter dette går det nedover med moren. Hun lider under fraværet av datteren, som etter hvert gjør det stort som performance-kunstner. Datterens løsrivelsesprosess innebærer at hun ikke orker kontakt med moren. Deres måte å leve livene sine på er ikke lenger kompatible med hverandre, om de noen gang har vært det ...

Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av handlingen i boka. Ikke annet enn at moren bokstavelig talt står i fare for å gå til grunne nå som livet ikke lenger har noen mening for henne, og hun roter seg borti den ene håpløse tilfellet (les: menn) etter det andre ... I tillegg kommer at hun er psykisk syk, og aldri riktig klarer å samle seg.

Senere skjer det noe mellom mor og datter som viser at blod er tykkere enn vann, og at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å "si opp" et mor-datter-forhold - nær sagt uansett hvor dysfunksjonelt det måtte være. Så er det kanskje likevel morens evne til å nøye seg med så lite som til slutt berger forholdet deres, slik at det atter kan være til glede og ikke bare til besvær. Tara har så lite av de klassiske mors-genene (som f.eks. "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg"-følelsesmessig-utpressing, dvs. evnen til å skape massiv skyldfølelse - slik Taras mor gjorde overfor henne - tvert i mot er hun utstyrt med et behov for å redde alt og alle, selv om hun selv synker til bunns på grunn av det) at hennes nærvær er til å holde ut - tross alt ... Taras morskjærlighet er uendelig og tar aldri slutt, selv om den ikke alltid har kommet på den måten Siri har hatt behov for ... Og kanskje ... kanskje er ikke mor og datter så ulike heller, når det kommer til stykket - i alle fall ikke dersom man trekker fra Taras psykiske sykdom og manglende evne til å stå i ting over tid.

I de første nesten hundre sidene er Tara jeg-person og forteller. Senere fortelles historien i tredje-person entall - hovedsakelig fra Taras perspektiv, og mot slutten også fra Siris perspektiv. Dette er et fortellergrep som noen kanskje vil oppfatte som litt rotete, men som jeg likte godt. Årsaken er at vi får se Taras liv fra flere sider, og dette gjør det enklere å forstå henne. Tara er en person som hjelper andre heller enn å sørge for å komme seg videre i eget liv. Kanskje kompenserer hun også for gammel skyld fordi hun ikke klarte rollen som mor, gjennom å hjelpe andre? Vi kommer tett inn på et menneske som sliter psykisk, og som burde ha fått mer hjelp fra det offentlige, særlig da Siri var et lite barn. Dermed får historien også et snev av skarp samfunnskritikk, fordi det blir så tydelig hvordan de dårligst stilte i samfunnet har det. Det er en svært vond historie som fortelles, og som - til tross for forsoningen til slutt - handler om en grenseløs og selvutsettende mor, som ikke har fått til livet sitt, og om en datter som ikke på noen måte ønsker å bli som sin mor, og som på veien inn i voksenlivet er nødt til å skape avstand til moren for selv å få puste.

Forfatteren har i et intervju i Kristelig Dagblad 8. april 2016 uttalt at Taras mor er et indirekte portrett av hennes egen mor. Hun har også ønsket å skildre skammen man kan føle når man ikke klarer å fylle morsrollen.

I intervjuet uttaler Kirsten Thorup også følgende:

”Tara er socialt set på mange måder et udsat og sårbart individ, men hun har samtidig en trang til at hjælpe andre. Og det ligger heldigvis dybt i mennesket, at man hjælper andre, hvis man kan se, at der er et behov. Det er naturligt for mennesker at hjælpe hinanden. Ellers ville samfundet heller ikke kunne fungere. Og Tara forsøger at hjælpe sig selv ved at hjælpe andre.”

Sværere har Tara det som sagt ved at tage sig af sin datter, Siri. Og der er flere steder tale om, at mor og datter bytter roller, så det er datteren, der må tage sig af sin mor.

”Det er også med til at skabe dramaet i romanen. For det er meget svært for børn, hvis de skal være forældre for deres forældre. Men det skal datteren her for moderen, der hele tiden svinger mellem at holde sig oppe og gå ned.”

Det er mye symbolikk i boka, som særlig kommer frem i skildringen av Siris kunst. En høne spiser sitt eget egg/avkom og fremstår som en kannibalistisk mor. I en annen performance-opptreden bruker Siri sin langtkomne graviditet som en del av sitt kunstverk. "I de snart ti år hun hadde utviklet sin performancekunst, hadde hun arbejdet med at lægge barndommen i aske. Hun startede hver ny performance fra et nullpunkt, i en bevægelse fra intet til noget. Hun gestaltede en ordløs poesi hinsides længsel og sorg. Hendes kunst- og livsprosjekt var en slags omvendt sorgarbejde, en besværgelse af barndommens tomme skape og tunge overfrakker." (side 382)

Kirsten Thorups roman "Erindring om kærligheden" er en viktig, godt skrevet roman som får oss til å forstå både morens og datterens perspektiv. Begge er på sine vis ofre for omstendighetene. Tara er ikke et ondt menneske. Hun kunne bare ikke bedre. Siri er heller ikke et utakknemlig eller egoistisk barn. Men for at hun selv skal overleve og komme seg løs fra arvesynden i sin mors familie, må hun løsrive seg. Det innebærer at hun må skyve moren sin fra seg. Romanen viser til fulle hvordan det er de vi elsker høyest som sårer oss mest. Finnes det tilgivelse for det største sviket av alle: en mors svik overfor sine barn? Og: er det ikke nettopp gjennom tilgivelsen av foreldrene og deres mange mangler at det er mulig å stige frem som et modent og voksent menneske, som fullt ut tar ansvar for sitt eget liv?

Jeg håper at riktig mange får øynene opp for denne boka når den kommer ut på norsk senere i år. Boka har mange lag, og det gjør den velegnet som boksirkel-bok. Det finnes garantert like mange ulike opplevelser av denne boka som det finnes lesere. De første 50-70 sidene er tunge å komme gjennom, men så løsner det og da klarer du ikke å legge den fra deg. Jeg anbefaler boka varmt!

"In theory, scientists are open-minded, but in practice.."

Klipp fra anmeldelse:

...an oversimplified, self-serving position.
In theory, scientists are open-minded, but in practice
there is a tendency to identify with the official position:
"the conclusion that science has come to"
concerning various things.

One can list the various ideas that science "knows to be
impossible or has shown to be misconceived",
including paranormal phenomena, homeopathic medicine,
and cold fusion.
But, on the other hand, scientists "knew" that Alfred Wegener's
hypothesis of continental drift was scientifically impossible.

The idea was ignored for decades despite strong evidence
in its favour.
And an investigating committee of the French Academy
"knew", on the basis of too simplified a view of orbits in a
gravitational field, that objects could not fall to the earth
from outer space.
It had to find another explanation for reports of falling meteorites,
sometimes still warm to the touch when found.
That explanation was that people had seen a stone being struck by
lightning, mistaking the flash for a falling object.

The outcome of this application of the scientific method to
eyewitness reports
was that meteorites were removed from many museums
on the grounds of their being of no particular scientific interest.

A similar approach, "scientists are right, eyewitnesses are wrong",
leads to reports of paranormal occurrences being dismissed
in the same way.

We find in Park's book the official story regarding
a number of "mistaken beliefs".
What one will not find -- and is hard to find anywhere
if one does not know where to look to bypass censorship --
is the additional information that might lead one to conclude
that the official view does not tell the whole story.

Regarding the paranormal, Park follows others in quoting a lecture
on "pathological science", given by noted chemist Irving Langmuir,
concerned with claimed phenomena that are difficult to reproduce.
In a number of cases this was because the observed effects were
clearly shown to be caused by a flaw and went away
when a properly designed experiment was done.

But Langmuir then went on to make the dangerous generalisation
that if any effect is weak or difficult to reproduce
then the effect is not a real one.
This does not logically follow;
an effect may be weak or difficult to reproduce simply because
it is weak or difficult to reproduce.
It is not easy, for example, to detect neutrinos from the Sun,
and different laboratories tend to get different results in this research.

Langmuir considered that the flaw in the telepathy experiments
was selective reporting, but present methods address this potential
source of error.
Park also criticises the use of random-number generators, saying
"there are no truly random machines".
But parapsychologists today create random numbers
using processes that physicists consider random.
So if this is the explanation for apparently successful experiments
it would imply that the physicists' view of the world
is also suspect,
which would itself be of great interest.

The reader is beginning to get the general picture:
One starts off with an opinion that a belief is wrong
and creates an argument to justify this opinion.
The arguments spread by word of mouth and are never updated with
contrary information that may subsequently arrive,
thus becoming the "correct position" to take.

It is perilous to say anything that indicates doubt about
whether this "correct" position is in fact correct
(though a certain proportion of scientists look more closely
and can see the cracks in the official position).

This effectively prevents any work in the areas concerned
being published in the major journals where they will be seen
by others.

Cold fusion -- the suggestion that hydrogen nuclei can be made to
fuse together and thereby generate considerable energy
at near room temperature, using an electrochemical process
instead of the usual very high temperatures --
was a claim that seemed initially very unlikely to be true,
though not totally ruled out.

After some workers found themselves unable to reproduce the results
initially claimed by Stanley Pons and Martin Fleischmann in 1989,
a high degree of scepticism arose in the scientific community,
especially after the publication of an official report declaring
the absence of any evidence that fusion had taken place.

It is interesting to look both at Park's account of the history
of cold fusion
and at that of the protagonists, presented in a video documentary
Cold Fusion: fire from water
(available from www.infinite-energy.com).

Park impresses on the reader the fact that if the process that
generates the heat is really fusion
then one would expect to see fusion products.
He fails to mention here, as the video does, that the small amount of
such products anticipated, given the amount of energy generated,
was eventually observed, and in just the right quantity.

All mention of positive results, such as the experiment where,
by what appears to be a sound method, it was found
that the energy generated was considerably in excess of anything
that could be explained conventionally,

is collapsed into a paragraph where Park notes that
many claims are soon withdrawn because of errors being found
(as also happens in 'ordinary science').

This device legitimises the dismissal of all positive results,
and so also the corollary "cold fusion is no closer to being proven
than it was the day when it was announced".
This is a seriously misleading statement.

There are scientific arguments against cold fusion, but equally
there were arguments against continental drift.

The fact that theories have been proposed to provide a mechanism
seems not to impress Park as much as
the argument made by Douglas Morrison of CERN,
that one should be "suspicious" if one cannot get the same result
in an experiment every time.
Perhaps he would find such a circumstance less suspicious if he were
a material scientist rather than a high-energy physicist.

Let us move on to another blacklisted topic, the "memory of water"
(or high-dilution) experiments of French biologist Jacques Benveniste.

The claim in this case is that if water is disturbed in certain ways
(either by contact with certain molecules or by applying to it
an electromagnetic signal)
there is some after-effect or "memory",
characteristic of the disturbing mechanism, that can be detected
for a considerable time afterwards
(in the case where molecules are used, the solution is diluted
afterwards to such a degree that only water remains).

This suggestion, like many of the others discussed in the book, seems
to arouse irrationally strong reactions from scientists,
perhaps because of its associations with homeopathy,
also a black-listed topic.

But the objections made appear to be based on bad science.
The standard argument is reproduced by Park, who states that
a fluid such as water cannot retain any memory over significant periods
of time
because the random motions of atoms or molecules will rapidly dissipate
any information that might be contained in their arrangement.
The argument is invalid because there could be a more global organisation
not tied to specific local arrangements
and thus undisturbed by local movements of molecules.

Something like this happens with liquid helium in its so-called
superfluid state,
where the background order present in such a state can sustain
vortex-like flow patterns that persist
despite the continual movements of individual atoms.

manus her... ved Cambridge-professor Josephson, her

Granskede bok er utgitt hos Oxford University Press.
Naturlig nok -- kan man vel stole på naboens sunne dømmekraft?

om ikke rettfram spøk, kan det vel hete 'noget banalfiksert' ..
;}

Quotes about banned books -- utvalg .
_

“Yes, books are dangerous.
They should be dangerous -- they contain ideas.”
_

“I hate it that Americans are taught to fear
some books and some ideas as though they were diseases.”
( Kurt Vonnegut )
_

“When the Viennese government compiled a Catalogue of Forbidden Books
in 1765, so many Austrians used it as a reading guide
that the Hapsburg censors were forced to include the Catalogue itself
as a forbidden book.”
_

“Because all books are forbidden
when a country turns to terror.
The scaffolds on the corners, the list of things you may not read.
These things always go together.”

Det gamle søkeskjemaet hos nb.no er ennå tilgjengelig som nbsok,
ved denne lenken ->

det kan nok tenkes at de gjemmer det enda bedre en vakker regnværsdag..

Anarkitekt: Person som har stått i boligkø i så langfrommelige tider at han
har sluttet å tro på jordiske boliger.

Mulig feilstavelse av 'anarkitelt' , selvrådig leirgjest.
_

Og samsvarsvis, må samfunnsproblemer repareres ved å
nedlegge samfunnet -
som skaffet oss all primitiviteten på nakken?
Og helst må vi nekte at det noengang hadde eksistert.

Eller, man får enkelt øye på at de siterte anklager handler om
onde menns handlinger, om temmelig grove syndere.
Det er da ikke mye gudelig ved det programmet der?

Man konstaterer riktig nok at slike, kanskje ikke helt 'tilfeldige'
episoder for tiden iverksettes på denne rammede og syndige
klode, med god tv-dekning.
Men hvor forunderlig er det å kontoføre dette på gudelige menn?

Eller på Gud Skaperen, om vi skal holde lsd-drømmer utenfor
betraktning.
Heller ville jeg kalle det samvittighetsløs tros-manipulasjon å
lokke folk til å tro at nevnte galskapshandlinger er troshandlinger.

da måtte du ha sterk tro, for å tro at ekstrempsykiatrisk galskap
er tro - -
hvor vellykket programmet nå er iverksatt som psykopatisk
politikk. Kriminalitet er primært politikkens ansvar, ikke minst
levert som kriminell utryddelseskrig. Avsett heller politikken,
den har i alle fall ikke klart å avsette et eneste galskapsprogram -
snarere å medvirke.

Vel, men dette 'åndsproduktet' som Ophelia portretterer, synes
skissert etter en bestemt markedsført modell - ikke så tilfeldig
opplekset?
En ideologi som henretter og terroriserer vilkårlig, der kvinner
blir devaluerte, umyndige bruksgjenstander. Sånt finnes..
Samvittighetsløst politisk misbruk av åndelig forvirring er
nemlig ikke noen skinnende ny oppfinnelse - -
det har vært belyst endel allerede på forumet.

Isolerte og pressede religio-sosiale miljøer kan bli fiskebanker
for å rekruttere psykomanipulerte galskapskrigere, det har
pågått en tid og er mikroskopert her-> .

Defekt-religiøst oppviglet krigsgalskap kom i bruk i mørketida
kort etter folkevandringenes kaos. Et krigsvåpen for kyndige,
erfarne despoter. Systemet skulle komme til å skremme og
beklemme Europa militært gjennom mange hundre år --
til og med hindre mange viktige Euro-monarkers pubertale
viktige krigsoppgjør med hverandre.

I takknemlighet har nåtidens vise europaråd autorisert akkurat
samme idelogiske galskapsmodell, som skal bli tvungen sharia
underkastelse i hele keiserriket, denne innføres gjennom en
kaosbringende folkevandring, som vi må være nifse samfunns-
fiender hvis vi finner noe feil med.
Nesten brødre av Doktor Stockmann

Det er nok noe i psyko-væpna manipulasjon og krig og sånn - -
men det ligger på pedagogers og politikeres bord, ikke teologers.

"Svar Ja". Ikke så få skjønn-forfattere skriver i stor grad om seg selv
og er kanskje best på det..
Ivar Lo må vel ha rekorden i antall selvbiogramsiske utgivelser?

Guillou er jo så vant journalist og research-arbeider fra unge dager av,
og ikke så lett å lure, som rev betraktet - allsidig og skarp.
Her skriver han jo om seg selv og sine, dog først og fremst interessert
i verden og historien, hva har styrt og styrer den.

Vet ikke så mye om strengt objektive kriterier for skjønnlitt kvalitet -
noen vil f.eks bare ha skrekk og spøkelser, eller vampyrikk ren og
anvendt.. så den enkelte finner nok hva han / hund vil kalle ernæring ;}

Det er mye linje og tankegang i tverrsnittet av Guillou.
Forøvrig, som nylig sitert

jojo den kritikken kan kanskje treffe sånn stykkevis,
så småvrangt anti-johansenittisk den må virke.

Men det blir bittesmå innvendinger i forhold til den
primitive intellektuelle råskap som spøkelset kommer
ikledd og fort avdekker på åstedet -

og som Johansen gir endel dessverre saklige eksempler på.

Selve emnet kan se ut til å ha en logikk-lammende egenskap.

Både logikken og nøkternheten er gjerne kjappe til å hoppe
overbord, såvel hos FOR som MOT-fraksjonister -

var det viktigste å finne seg noen vemmelige folk å hate,
i en fart uansett? ..omtrent som fyllebråk på Lokkalet ?

Anti-logikalismen har sitt eget spøkelse?
Det er vel ikke mange nordmenn jeg har beskyldt for å være
stødige logikere..
men en må vel ta å registrere trossamfunnet Logisistene,
de sistedagers saklige, om jeg skal ha noe rettsvern
når de kommer og tar meg for 'upatriotisk saklighet'.

'Kopimistene' var kjappere til å skjønne sånt
_

og så er det visst ikke ofte at en forfatter får komme og
legge seg i hva som skal stå bakpå omslaget?
Der må salgshypnotisismen ene råde..

Så farlig et århundre og morderisk, som det 20. -

best vi er nøye med hvilke historieskrivere vi lar
analysere og sementere det for oss.
Spørs om centenniet blir fordøyelig selv med mye sukker på - -

Peter Englund sukrer ikke så mye -
det skyldes nok ikke mangel på følelsesmessig engasjement
i emnet.

vel, en kunne legge merke til at endel Goodreads-lesere
tar godt større avstand til Affinitys Mengel-opus,

som hos signaturen Diane med stjernekast 1 :

"..the novels that focus on the horrors of the concentration
camps seem to go one of two routes:
they become schmaltzy and milk the tragedy
(such as The Boy in the Striped Pajamas),
or they go the route of torture porn.
I am sorry to say that Mischling commits both of these crimes."
_

En som liker boka bedre, grunngir i føleperspektiv:
"Tears were invented so you could read this book properly."

jo, tårer har sin plass i ettertanken, i terapien,
i dypere filosofi.
Men om de reparerer skapninger som Mengele ?

eller slokker slike kontinentstore brannskader, brannsår
som kloden ble påført i det århundre
da utryddelsesgalskap, ekstrempsykiatriske kasus
ble forfremmet til global realpolitikk
og tok plass, overdommerplass ved maktens bord
der det skulle gjøres vedtak om nasjoners livsrom
og folkestammers utryddelse

til inntekt for den rasjonelle utopi-planlegging,
vitengalskapen.
Här rivs för att få luft och ljus;
är inte det tillräckligt?

_

Tårene var ikke høyt notert som ransom, løsevaluta
ved det bordet -

hvor du heller aldri fant noen liten tullerusk-psykopjatt som
Mengele, en ubetydelig lekkasje i galskapens oseansystem -
der han leker forskebutikk i en bakevje.

-ikke engang hos lille Mengele kunne en liten tvilling
handle inn noe for sine tårer.
Gad knapt lære deg å plystre.

Konsentrasjonsleirene ble ikke opprettet som kursteder
der du kunne få ro og konsentrasjon om din selvterapi

akkurat - -

og ikke én megaloman psykopat ved maktbordet
ventet spent på Mengeles blodsølekaker

men bordet står der som før og fanger
fanger.

hvor lenge ?

Det nutriologiske med nutriapels kunne vel ligge i at den
skulle ernære funksjonærfruens sosiale ambisjoner?

eller, dyra ble holdt i kennel og foret opp med tilskudd
som skulle gi vakker pels..
kanskje litt arsenikk i lapskausen?

For nåværende nylanseres nutria som en 'tross alt rettferdig'
pelstype, da den kan være høstet av off. attesterte skadedyr.

Myocastor coypus formerer seg for grådig i Louisiana
og må skytes, da delstaten mangler slik varg-administrasjon
som velregulerte sosialdemonkratier ellers skal ha..

når smeder er verneverdige, kan det være mer aktuell politikk
å skyte overtallige bakere, og noen kosete bevere -
disses sosial-urettmessige reputabiberitet kan ikke trekkes
i tvil, de er regulerings-regjeringsoppnevnt skadelige.

Så da følger nok de gjeldende fellingstillatelser med hvert
plagg, så brukeren har noe å vise opp for dyrevernpolitiet,
eller hva for svinepelser som måtte ha innvendinger.

hva nå cajun society fórer med til erstatning for overdatert
lapskaus?

Rundt 1960-tallet skal nutria pels ha vært noe som en
sådan rimelig velsituert off. kontorfunksjonær
kunne kontemplere å spandere på fruen,
som erkjentlighet for god innsats i hjemmet.

Kunne typ se såhär ut (erbjuds nu)

men hvorfor er det ikke bare bak annethvert ?

mja, jeg lurer vel egentlig fortsatt på det lille
mystifikset der, etter et fortsatt noe mystifikt hint..
gis det flere hint?

Det var en blåsig kväll och mörk.
_

(V.Rydberg: 'Vapensmeden' Tjugofemte kapitlet)