Bokelskere.no

For i kjærligheten får man virkelig se seg selv i ferd med å bli en annen.

[Statsministeren:]
-Venner, her er vi samlet i realitetenes tegn.
En mann av vårt folk har satt et grenseskjell i historien,
verden er etter dette ikke den samme. (..)
Pause.

Dette er ikke nytt. Igrunnen vet vi det alle.
Den såkalte maktbalansen er ikke permanent.
Den dekker et hvileløst kappløp om over-makten.
Og nå er kappløpet avgjort.
Overmakten er vår!
Brakende applaus.

Noen vil kalle meg kynisk. Det tar jeg med knusende ro. (..)
Men la nå det være klart: vi vet, og de andre vet det --
vår Mars-ferd har meget bestemte politiske konsekvenser.

Med den får vårt Folkesystem den strategiske dominans.
Pause.

Vårt folk er et fredens folk. Vi ønsker ikke å krumme ett hår
på de andres dessverre noe skurvete hoder --
(såkalt "munterhet")

vi ønsker bare å leve vårt liv i frihet og trygghet,
se kornet og druene gro, reise fabrikker og skoler,
se folkets skapende krefter blomstre i arbeid og lek.
Vi tror på menneskets frihet, tror på dens lykkeevne,
vi tror på at denne evne kan gjøre verden til én.

Hvis vi hadde fått bestemme, var verden for lenge siden
en eneste fredens have. Hva annet er det vi vil?
(stormende applaus.)

Men det fins krefter i verden som åpenbart vil noe annet.
Som målbevisst undergraver vår innsats for verdensfreden.
Krefter som ikke ønsker at vi og systemet skal leve,
provokatoriske krefter som drømmer om aggresjon.
Fredens og frihetens fiender - - Jeg taler også til dem!

Inntrengende.
Verden kan bare bli én
hvis det hersker én vilje i verden!

La frasene fare! La realitetene tale!
All politikk er kamp, og kampen om hva? Om makt! ( . . )

og virkeligheten må formes! Idag mer enn noensinne
har mennesket plikt til å gripe målbevisst formende inn.

Veldige krefter forløses, med utsikt til katastrofe, ( .. )
vår verden har ikke tid eller råd
til splittelse lenger,
nå må den bli én, enten den vil eller ei!
Voldsom applaus. ( . . )

Makten som kreves for å forene verden ligger i våre hender --
og der skal den bli!
Fra nå av vil Folkesystemet avgjøre verdens fremtid :
under dets makt og vilje skal verden omsider bli én!

( . . )

Staten og Folkesystemet hilser og hylder Dem
som den største av sine sønner
og utroper Dem til "Rommets Helt Nummer En".

( . . . . )

[Adam:]
Jeg takker for all den ære . . .
..Det står meg selvfølgelig klart at det ikke er meg personlig,
men min funksjon som pilot .. all den virak gjelder.
Andre enn meg kunne bemannet (..) ..det er i det hele tatt klart
at den tid er forbi da den enkeltes innsats spilte en rolle.

( .. ) et skapende kollektiv, den enkelte forsker er som en celle
i organismen,
meningsløs, funksjonsløs uten som del av et hele
hvis lover og liv bestemmer den enkeltes . . . (..)

Og dette vilkår må godtas enten man vil eller ei.
Pause.

Det samme i politikken.
( snur seg til Statsministeren. )
Jeg ber deres Excellense tilgi meg .. men Deres egen tale
motiverer det her . . .
( Statsministeren nikker velvillig. )

Staten er ikke lenger en harmløs 'contrat social' inngått av
enkle naturbarn ...
Staten, som Vitenskapen, lever sitt egenliv,
handler organisk og lovmessig, følger sin egen vilje --
-også her kan den enkelte brukes, men teller ikke.

Han kan ikke endre Staten mot Statens egen vilje,
men Staten kan knuse ham, ..
hvis han på et eneste punkt vil leve sitt eget liv ...
han skal fungere i Staten,
leve organisk i Staten!

Til gjengjeld velsigner Staten ham med de tusen goder
som Staten og Staten alene kan gi ham i overflod!

Pause. Statsministeren, som under denne siste del av talen
har sett antydningsvis betenkt ut, benytter anledningen og
begynner å klappe.
På et sekund stiger applausen til en torden.

_

( sitert tekst )

Under okkupasjonen i Norge falt det ingen inn å kalle det tyske
politi for "rettferdigheten".
Når den som har makten, setter det onde i system og blir til
"skrekk for den som gjør hva godt er, "
da er det ikke lenger snakk om noen øvrighet i bibelsk mening.

At det kan gå slik, vet Bibelen og regner med at det til slutt
må bli på det viset.

Jo mer ondskapen mobiliserer ressurser til selve kraftprøven
mot Gud, jo mer det mørkner mot den store verdenskatastrofen,

desto mer korrumpert kommer samfunnet til å bli.

I Joh.Åpenbarings bok møter vi dermed en statsmakt som helt
og holdent er blitt et redskap i djevelens hånd.
Den forfølger evangeliet, tar livet av rettens talsmenn,

og lar seg tilbe som Gud.

En slik statsmakt er man selvfølgelig ikke skyldig noen lydighet.
Den er ikke av Gud.
Den tjener ikke Guds siktemål.

Guds ordning er da kommet i hendene på djevelen. En slik stat
skal derfor møtes med et bestemt Nei --
en bestemt motstand og standhaftighet,
som heller går i døden enn bøyer seg for vold og trusel.

_

Hvor går så grensen? Når glir staten over i satans hånd ?
..blir noe ondt som ubetinget må møtes med motstand?

..staten blir satanisk når den tjener uretten, dreper Guds
talsmenn og forfølger dem som gjør det som rett er.
Det er det ene kjennemerket. Dertil dette at den krever en
dyrkelse som en guddom. Den setter seg i Guds sted.

Det er ingen tvil om at statsmakten i vår tid mer enn en gang
har vært ved den grensen.
I historien kan man vel knapt finne samfunn som slik har lignet
Antikrists apokalyptiske rike, som de totalitære stater.

Deres propaganda, deres bevisste og konsekvente anvendelse av
løgnen, deres hårreisende metoder mot sine formente fiender,
og deres fullkomne forakt for menneskers liv og lykke

har skapt et samfunnssystem hvor uretten nesten har vært normalen
og voldsbruk er satt i system.
De har heller ikke vært langt ifra å kreve dyrkelse som total
guddomsmakt.

Likevel har dette ennå ikke vært drevet ut i sin totale konsekvens:
Ikke alle funksjoner i samfunnet er helt trådt inn i den djevelske
tjeneste. Man har funnet bruddstykker igjen av gammel kristen
rettsordning. Det var grunnen til at det var mulig å by motstand
i de okkuperte land, og til og med i Hitlers Tyskland.
Når staten en gang blir styrt av antikrists makt, er ikke motstand
mulig lenger. Da taler Bibelen om martyrium eller flukt,
ørkenkirkens tid, der kristenheten lever videre i katakombene. ..

Vanskeligere er det å dra grensen og vite veien når staten delvis
viser seg som rett øvrighet og opprettholder rett og orden, men i
endel saker handler imot Guds vilje. ..
..først på det punkt der loven kolliderer med Gud, har man rett og
plikt til å trosse loven. Da gjelder den apostoliske regel at man
skal lyde Gud mer enn mennesker.
_

( av Bo Giertz, katolsk-luthersk biskop 1979 )

( fulltekst nb.no > )

"møte livets makter våpenløs" - men selv om Karin Boye
oppfatter kristendommen som meningsløs kamp, som en
meningsløs motstand .. så ble den for meg en livsvei
av helt motsatt art.
Først da jeg la ned alle våpen og slo ned alle murer
jeg hadde bygget om mitt selv,
kunne jeg åpne meg for den sterkere livsmakt --
Kristus -- hvis innslag i skrøpeligere menneskesinn
jeg tidligere hadde studert, uten selv å kunne oppleve.

For med det jordskred som rev grunnen bort under
føttene på meg, stod jeg plutselig på sikker grunn.
Med vilje velger jeg en så paradoksal selvmotsigende
formulering. Mitt liv fikk plutselig en sammenheng,
en trygghet, et innhold, et fast punkt, en ledelse
i bokstavlig forstand, som jeg tidligere ikke hadde.

Ikke som at jeg hadde fått en annen oppfatning av
mennesket og innsett at jeg tidligere hadde under-
vurdert menneskene. Tvert om.
Jeg hadde sett helt riktig, min nye erfaring gav meg
bare et sterkere inntrykk av menneskenes absolutte
hjelpeløshet, humanismens hulhet og nød, djevelens
sikre overmakt.
Jeg så tilsynelatende sterke, myndige, rettferdige
menn avsløres som forbrytere i stand til de største
gemenheter.
I all min angst for ulveflokken hadde jeg ikke
tidligere hatt en så klar oppfatning av hulheten i
all menneskelig streben, av kraftløsheten i all
menneskelig idealisme.

Venn bedrar venn med iskold ro og kjenner etter sitt
bedrageri ikke fnugg av anger, men går rolig og
uanfektet videre mot en bedre sosial posisjon,
forvisset om at hans karriere er en garanti for at
han ikke behøver være urolig over noe i sin fortid.
Far mot sønn, hustru mot mann, kollega mot kollega,
underordnede mot sjefer -- overalt .. det samme
forferdende syn. Men det nye og avgjørende for meg
var at i denne flokken av ulver var jeg selv én --
og at jeg for adskillige mennesker stod som innbegrep
av negativitet, av ondskap. Og det ikke uten grunn.

Og nu så jeg for første gang at der fantes mennesker
av en helt annen art, at ulvene kunne temmes,
at der var en kongevei frem mot den sanne og
positive menneskelighet -- den kristne livsveien.

Mitt livs nye og største erfaring var at denne ikke
er noen flukt fra verden, eller en serie mystiske
opplevelser, men i egentligste mening et nytt liv
under Guds ledelse. ..
Det som kunne hende Ananias og Paulus, kan hende et
alminnelig nutidsmenneske.
(ApGj 9:10)

..Hitler drar konsekvenserna utan att tveka. Är människan ett
djur, så skall hon behandlas som ett djur. ...

..föreföll mig som om man i nazismen mötte samma naturalistiska
människosyn som hos t.ex Eyvind Johnson. Skillnaden var emellertid
den att Hitler inte tvekade att dra de logiska konsekvenserna av
sin lära --
utan att spela humanistisk eller human kämpade han för ett radikalt
avskärande av hele den tyska kulturutvecklingen och för införandet
av en obarmhärtig naturalistisk grundsyn, som innebar rätt för den
starke att använda alla medel och att fritt förfoga över svaga
människors och över meningsmotståndares liv.
Ja, inte nog med detta -- han räknade kallblodigt med att formligen
utrota hela folk för att skapa plats för det tyska herrefolket.

Det hjälpte inte att alla de tyska nazistiska medlöpare jag mött
ivrigt förnekade att sådana planer förelåg. Den som noga följde
den nazistiska pressen och literaturen viiste vad som förbereddes.

..I min dagbok [1938] ..: Det är endast en sak jag nu längtar efter,
att gå ut i Sverige med avslöjanden om nazismens faktiska väsen.

..den djupast sett anti-humana syn som möter hos så många av de
svenska pseudo-demokraterna är densamma som finns hos Hitler; båda
anser att det andliga bara är -- med Eyvind Johnson - "körtelsaker".

Skillnaden är att Hitler drar konsekvenserna utan att tveka. ..
Är naturalismens bild av människan riktig, så kan det inte finnas
någon plats för de svaga.

Rent groteskt .. att se personer, för vilka det andliga livet är
'körtelsaker', stå upp och försvara inte bara friheten utan "anden".
Vilken ande ?

..Jag råkade i går de tre tyskarna ... jag blev starkt gripen.
De har sina närmaste i fängelse; en av dem har förlorat sin far och
sin bror i gatustrider emot nazisterna. De kan ha all anledning
att hata Hitler. De hatar över huvud inte. De arbetar med planer
på att gå tillbaka in i Tyskland och där försöka bygga upp samma
anda av försoning och besegrade lidelser som Oxfordgruppen lyckats
skapa i så många länder. De är alldeles på det klara med att detta
är farligt, att de bokstavligen riskerar sina liv.
Men, som en av dem sade: "Min far satt fem månader i fängelse och
slet mycket ont. Men han hann göra båda sina fångvaktare till
levande kristna ..."

Hvorfor er forfattere så tilbøyelige til å flette inn musikken som
et innholdselement? Fordi vi er misunnelige på musikkens øyeblikkelige
kommunikasjonsevne. Musikk kan formidle et inntrykk umiddelbart.

Det kan være noe visuelt, 'litterært' (som i programmusikken) eller noe
uutsigelig, eventuelt intellektuelt (som i absolutt musikk).
Av de litterære former er det muligens bare haiku-diktet som kan virke
på en tilsvarende måte.
Forfattere har alltid forsøkt å stjele litt av musikkens effektivitet.
Det er fristende -- du får så mye gratis.

Du skriver, f.eks. i en dialog, navnet på en komponist, et verk - og vips,
navnet, musikkstykket skaper assosiasjoner i leseren som ikke sjelden
blir til et stort rom, en hel historie ( ... )

..i 'Forføreren' er orgelet nærmest å regne som en av hovedpersonene,
dessuten et formmessig vink.
Til og med på metaforplanet kan jeg ty til musikk, som i en passasje i
'Speil' hvor .. en kvinne er like vakker som Chopins klaverkonsert i
f-moll.
_

( fulltekst lenke> )

UNIVERSET selv dirrer av hvit forventning
Vi ser ekspertene foreta en siste kontroll. Alt gjøres klart,
spenningen stiger fra time til time. Hele verden vokter på oss
gjennom kameraøyne og journalistenes briller. hvit forventning
om han som skal komme: ROMPILOTEN Adam, det første menneske
som sprenger ringen rundt Tellus, lar atmosfæren gli av seg
skjødesløst, som en kåpe
kaster seg ut som en stuper fra brettet --DER!--
crawler i snorrett linje mot Mars
slår hånden i kraterkanten som svømmeren i klippen, hever seg
opp med eterdråpene dryppende
som salt havskum
og løfter sin hånd
i triumf: Nu er du m i t t univers,
jeg setter min fot på din nakke
for nu b e h e r s k e r jeg deg!

Imorgen skal dette skje, hvert minste hjul er parat
knappen venter på fingeren
og vi venter på HAM . . . .

_Filmen fades, mellomteppet opp.

_
_

( fulltekst hos nb.no -> )

Tidlig ettermiddag.

Timer uten mennesker. Likevel,

konturer som skifter og beveger på seg.

I støvsugerposen har en verden oppstått
fordi den ikke får slippe ut.

Det finnes også noe aldret sollys her
styrtet inn i de minste sprekkene
på en lærsofa

og under sofaen et barn, fordypet i fred.

I den grad vi finner antikapitalistisk språkbruk hos Vidkun
Quisling, er det der han henvender seg til arbeiderne --
ikke når han holder taler til arbeidsgiverne.

( Øystein Sørensen )

Eugène Olaussen er blitt kalt Norges første virkelige kommunist.
Hvis vi overhodet kan snakke om at enkeltpersoner innførte Karl
Marx' lære her i landet, var det to som gjorde det.
Eugène Olaussen var en av dem. Han var en glødende disippel av
Marx og Lenin, og han ble en like glødende disippel av Vidkun
Quisling.
Det var han ikke alene om.

{ Eugène Olaussen (1887-1962) levde et omflakkende politisk liv.
Men både som glødende tilhenger av Marx & Lenin, og som glødende
tilhenger av Quisling regnet han seg som revolusjonær og
sosialist. } - - (bildetekst s.18) . . .

1.mai 1917 forkynte avisen Klassekampen:
"Det er ikke længer krigen som nu står på Europas dagsorden!
Vi er kommet til næste punkt: REVOLUTIONEN!"

Dette skrev Eugène Olaussen, avisens redaktør.
Mange år senere skrev samme Eugène Olaussen :

"De bedste og mest aktive deler blandt våre organiserte arbeidere
har vært revolusjonært innstillet. (...)
Nuvel!
Revolusjonen er her og nu! Intet mer og intet mindre.

Den tok sin begynnelse den 26. september 1940, da landets eneste
virkelig revolusjonære Fører tok makten."

Denne "eneste virkelig revolusjonære Fører" var Vidkun Quisling.

..fra arbeiderbevegelsen [og til Nasjonal Samling] kom ledende
tillitsmenn i LO, kommunalpolitikere, en og annen stortingsmann,
journalister, diktere og folk fra grunnplanet.
Men fra arbeiderbevegelsen var det enkelte som skiller seg ut:
Folk fra ledende posisjoner, marxistiske teoretikere, folk som
var ytterliggående revolusjonære.

Fem personer med ledende posisjoner i norsk arbeiderbevegelse gikk
over i Vidkun Quislings leir.
Eugène Olaussen er en av dem. En annen er Sverre Krogh.
Disse to var de ledende i partiets ungdomsforbund, i den perioden
da ungdomsforbundet stilte seg på marxistisk grunnlag.
Eugène Olaussen var redaktør for ungdomsforbundets ukeavis
Klassekampen i ti år. ...
Begge satt på Stortinget, først for DNA, siden for NKP.
( . . . )

[ Her kan leses videre hos nb.no> ]