Å lese Stein til Stein var som å spille et slags lotto, hvor ballene er en hel rekke med substantiver som gjentar seg i hvert dikt, men skifter litt på rekkefølgen, en hul mumling mellom ordene vind, himmel, stein, stille, hav, fjord, fjell. Jeg klarte ikke å legge sjela mi i lesningen. Jeg fant det hele kanskje ufortjent tomt. Jeg kan se diktene fungere stående alene og drukket som en liten morgendram, lest altså med mellomrom, litt i ørska, det viktige: med tilstrekkelig med tid. Lest besettende, fort og jagende etter rytmer og et rikt språk, kom den til kort.

Edit: Jeg trekker dette tilbake som en kritikk, men ikke utsagnet; samlingens verdi er ikke som samling, men diktene enkeltvis og lest over lang tid. Styrken til diktene her er ikke språket, verken i språklig overraskelse, oppfinnsomhet, presisjon eller flyt, men det betyr likevel ikke det at diktene ikke har vekt, vekten ligger annensteds, - det måtte bare litt dveling til for at jeg skulle innse det.

OK, stryk parentesen, jeg skjønner at den teksten kan bli litt mye for en som ikke har lest boka på forhånd (etter at du har lest den, derimot).

Takk! Jeg vil låne den neste gang jeg er innom biblioteket (det blir vel imorgen). Jeg må imidlertid si at jeg likte din anbefaling, men den voldsomme panegyrikken i Vinduet gjorde meg litt ullen

oj, nå må du vokte deg for parakittenes hellige vrede!

En papegøye er aldri langt fra musketter og krumsabler,
de inngår (med eiermenn) i et hemmelig nettverk ledet
av sorte Bill og spøkelser -
[spør kapt. Rypdal]
og ayatollah'ene har vedtatt at ingen må bedrive munterhet-
d'ække spøk!!

Det var i 1997, har vi nå oppdatert -- nyhetslenk her? -->

Jeg har hatt boka, en norsk utgave i bokhylla en stund, og nå var tiden kommet for å lese den. Enig med deg at boka er en liten perle, en ekte Provence bok.
Menneskene vi blir kjent med har virkelig sine særegenheter, ingen fremstår som A4 mennesker i det hele tatt, de sliter og strever og kommuniserer på sin måte. Jordbrukerne her strever med jorda og innhøstingen, og kjærligheten til den er en fornøyelse å lese. Men så skjer det noe urovekkende som forstyrrer det daglige arbeidet...... sier ikke mer.
Finner dere boka kan jeg anbefale å ta den med.

Har akkurat lest siste side og må innrømme at jeg er litt skuffet etter all "hypen" her inne. Irritasjonen over hvor endimensjonal kona var har tidvis vært så stor at jeg nesten har lagt boken vekk. Datteren har jeg også hatt problemer med å tro på. Og når Stoner oppdager at Grace drikker, står det: "Hun kom til å leve seg gjennom dagene i stillferdighet, drikke litt mer år for år, bedøve seg mot det tomrommet livet hennes var blitt. Han var glad hun i det minste hadde det. Han var takknemlig for at hun kunne drikke". Finnes det foreldre som kan få seg til å tenke slik? At de så totalt gir opp i forhold til sine barns lykke. Stoner er riktignok en litt spesiell fyr som innfinner seg med de fleste situasjoner livet byr ham, men likevel...

Når det er sagt er jeg enig i at boken har noen helt spesielle kvaliteter. Sånn sett er jeg glad jeg har brukt tid på den.

Kan anbefale Grovt øye (2013) av Vemund Solheim Ådland -- en uforlignelig, underlig, klok poet med et utrolig finstemt og potent, og ikke minst lyrisk, språk. (Her mer utfyllende om både ham og boka: http://www.vinduet.no/Artikler/Under-et-haardere-oeye)

og tegnerne tar da også til passende motverge:

To musikkportretter

Med en produksjon på mer enn 40 bøker og over 50 musikk-innspillinger, ruver Ketil Bjørnstad (f. 1952) godt i det norske kultur-landskapet. Hver gang jeg leser meg gjennom bibliografien hans på Wikipedia, vekker det gode lese-minner og et voksende ønske om å begynne å lese noen av romanene hans om igjen. Og ikke minst omtale dem her på bloggen min, i håp om at stadig flere nye lesere skal finne frem til ham! Jeg har i årenes løp omtalt en rekke av Bjørnstads bøker på bloggen min.

Aller best liker jeg nok bøkene som handler om det Bjørnstad kan alt om (har jeg inntrykk av), nemlig musikken. Dessuten liker jeg godt hans biografier. I "Veien til Mozart" slås to fluer i et smekk. Med på kjøpet får vi også et godt innblikk i forfatterens eget liv, spesielt i hans oppvekst på Røa og hans forhold til musikken. Det var klassisk konsertpianist han skulle bli, inntil han gjorde en helomvending og satset på jazz og rock og dessuten ble forfatter. Et møte med Ole Paus var medvirkende til denne endringen i hans liv.

For oss som har lest det meste av det Bjørnstad har skrevet fra før av, finnes det mye gjenkjennelse fra hans eget liv. Selv lurer jeg ofte på hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon i forfatteres bøker, når det kommer til stykket ... I "Veien til Mozart" forteller Bjørnstad om sin egen fascinasjon for den franske skuespillerinnen Catherine Deneuve (som vi finner igjen i Alveberg-triologien), om det å debutere som konsertpianist (som vi finner i Vinding-triologien), om å bo ute i havgapet med sin kunst (jf. Alveberg-triologien), fascinasjonen for Paris ... bare for å nevne noe. Dessuten er mannspersonene som går igjen i bøkene hans til forveksling lik i alle fall flere sider ved ham selv. Bjørnstad har også skrevet mye om Kristiania-Bohemen (biografiene om Oda og Jæger - og selvsagt om Munch), og dette har inspirert ham i musikken ("Leve Patalgonia" fra 1978, et prosjekt hvor også Ole Paus var med - alle studenter med et minimum av kulturell ballast hadde selvsagt den i LP-samlingen sin på 1980-tallet).

Jeg har hørt mye positivt om "Veien til Mozart", ikke minst fra en sjelefrende hva gjelder Ketil Bjørnstads forfatterskap og musikk, Reading Randi. Etter å ha vært i Wien og ikke minst vært på en Mozart- og Schubert-konsert i Schönbrunns orangeri (nettopp der Mozart og søsteren debuterte i sin tid) like før jul, rykket boka nokså fort opp over leselisten min.

Wolfgang Amadeus Mozart (f. 1756 d. 1791) var et vidunderbarn av de sjeldne. At han også hadde en meget begavet søster - Nannerl - som kom helt i skyggen av ham, er derimot ikke fullt så kjent. I Bjørnstads biografi blir vi kjent med familien Mozart og fremfor alt faren Leopold, som desperat reiste Europa rundt med barna i håp om først selv å få fast stilling ved et hoff, og dernest at denne gleden skulle bli sønnen til del. Dette ga skuffende lite inntekter å lene seg tilbake på, for mange steder var den eneste lønnen de fikk noen ubrukelige småting, som snusdåser i mengder. Prisen barna betalte var en tapt barndom. Det er like fullt barn med en sterk lidenskap til musikken som beskrives.

Parallelt følger vi den unge Ketil Bjørnstad, som i motsetning til Mozart følte seg tvunget av moren til å spille piano. Han hatet det.

"Motviljen mot alt nytt. Den satt dypt i meg. Men Mozart var geni. Han ønsket å lære. Tryglet og ba. Leopold underviste ham i engelsk, latin og fransk. Tysk var morsmålet. Han lærte seg å skrive i alle former. Høykirkelig, smigrende, sjikanerende, og med den grove bondedialekten som inneholdt mye analhumor." (side 42)

Ketil Bjørnstad byr rikelig på seg selv og sin families historie i boka. Som leser merker man at han tross sin autoritetsangst, tross sine nerver før konserter, tross tankene om ikke å holde mål, likevel ikke er engstelig for å vise frem sin sårbarhet. Nettopp dette gjør historien om hans eget levde liv så spennende - samtidig som han også beskriver et musikk- og kulturmiljø i datidens norske hovedstad som er interessant på flere nivåer.

Om det Bjørnstadske hjem skriver han følgende på side 62:

"Mor hørte på musikk. Far leste bøker. Slik var det. Skjønt, mor leste bøker hun også. Og allikevel var det ikke et kulturelt hjem i den forstand. Ikke betydelig kunst på veggene. Ikke møbler med en historie. Ikke presise middager med hovedrett og dessert. Da pølsebodene begynte å selge rekesalat til wienerpølsene, var mor blant de første kundene. Og juletreet ble hvert år pyntet med så mye billig juggel at det ofte veltet av sin egen vekt. Men de skilte alltid godt fra dårlig når det kom til det som virkelig betydde noe. Vi, de to guttene som vokste opp i dette hjemmet, visste tidlig hva kultur var. Det var noe konstant, fordi den omringet oss. Mor og far var hevet over moter og tidens smak. De hadde aldri noe de skulle bevise."

Nettopp dette - ikke å skulle bevise noe - preger også Bjørnstads tilnærming til Mozart og musikken, der han skiller mellom "musikanter" og "mussikanter". Like fullt imponerer han stort med sin kunnskap om Mozart, som preges av et møysommelig arbeid med å gjennomgå spesielt Mozarts brevveksling med alle han var glad i - også faren Leopold, som han med årene skulle få et mer og mer anstrengt forhold til. Bjørnstad gjør også et poeng av det etter hvert åpenbare: hvordan farens ønske om å kontrollere sønnen og hans karriere kom i veien for Mozarts suksess.

Bjørnstad hadde i en del år et anstrengt forhold til Mozart - helt til han overvar Tryllefløyten i Operaen, der moren var sufflør. Oppdagelsen av at de slemme dessuten hadde de flotteste ariene, var dessuten tankevekkende. For hvordan kunne man da vite hvem som var snille og hvem som var slemme? Han hadde selv for lengst sluttet å tro på julenissen, for det var jo faren. Men hva om far ikke var far?

Den 13. oktober 1762 debuterte Mozart og søsteren i Schönbrunns orangeri, og tilstede var erkehertuginne Maria Theresia og en rekke andre adelsfolk.

"Hva tenkte de, Nannerl og Wolfgangerl, akkurat da? Følte de forventningspresset? Nannerl var i alle fall synlig nervøs. Hun hadde ikke lillebrorens nesten ureflekterte tillitsfullhet. Var det fordi hun var kvinne? Visste hun allerede da, at jenter og gutter spilte sitt spill på ulike arenaer, at kortene ikke var like? Hun hadde heller ikke brorens direkthet. Hennes nervøsitet var et tegn på at hun forsto situasjonens alvor. Denne reisen kostet faren penger, mange penger. Han var helt avhengig av at disse pengene kom tilbake til ham. Men det var barna som skulle sørge for at det skjedde." (side 75-76)

Vi får høre hvorfor Mozart ikke har med en eneste trompet i sine musikkstykker, og hvordan presset fra faren om å innbringe penger fikk ham til aldri noen gang å hvile, hele tiden prestere noe, komponere musikk, gjøgle og spille en slags narr under opptredene - til stor fornøyelse for dem som overvar konsertene. Etter hvert som barna vokste til, forsvant underet som vidunderbarn er forbundet med, og publikum krevde mer. Det nyttet heller ikke å fortsette å lyve barna yngre enn de var.

Hjemme på Røa levde Ketil og broren Tormod "i en verden der østerrikske komponister, som hadde levd to hundre år tidligere, var våre selvfølgelige referanser. Og dette skjedde uten at mor og far fremsto som spesielt unormale. Det hadde vært flere barn i salen den kvelden vi så Tryllefløyten i Operaen." (side 141)

Det er imidlertid først da Ketil Bjørnstad begynner å ta pianotimer hos Amalie Christie at det skulle løsne for alvor. Fra at musikken hadde vært en plikt og en pine, ble den en lidenskap han ikke kunne leve foruten.

"Det var som om et teppe ble trukket til side, og en helt ny scene åpnet seg for meg. Amalie fikk meg til å høre musikken på en annen måte. Da ble den en besettelse for meg. Ingen tvang meg til å øve. Dette var min egen lidenskap. Som når du forelsker deg i en person og vet at fra nå av er det alvor, uansett hva alle andre sier. For det er plutselig dine egne følelser. Ditt eget valg.

Fra da av gikk det fort." (side 149-150)

Vi følger Mozart der han til slutt forlater fødebyen Salzburg, som er blitt for trang og provinsiell for ham. Han bosetter seg i Wien, hvor han etter hvert også skulle gifte seg, før han døde så altfor ung - i en alder av 35 år. Hele tiden var han på jakt etter inntekter som kunne holde fattigdommen fra livet. I Wien ble han imidlertid motarbeidet av sine misunnelige konkurrenter, som mobbet ham da han var i ferd med å gjøre suksess. Også her trekker Bjørnstad paralleller til sitt eget liv, der han i en periode av skolegangen opplevde mobbing, kanskje fordi han var overvektig og fordi han spilte piano. Utålelige ting i et miljø hvor man ikke for sitt bare liv skulle skille seg ut på noe vis, og hvor lærerne så en annen vei, ikke ønsket å blande seg. For Mozart ble løsningen å reise ut, blant annet til Praha, der han opplevde en helt annen suksess enn hjemme.

Forholdet mellom Mozart og faren ble etter hvert uoverstigelig vanskelig. Bjørnstad er stadig innom temaet "hva frembringer talentet - medgang eller motgang". Selv opplevde han at hans eget talent ble forløst når hans lærer og mentor hadde fokus på det han fikk til, mens det ble vanskelig når alt fokus var knyttet til det han gjorde feil. Dette fikk ham til å velge å skifte lærer, selv om den mest kritiske av dem åpenbart var den beste.

"Leopold er som en kritiker som har låst seg fast i sine fordommer. Han kan ikke se på sønnens arbeid med et åpent sinn. Han må overbevises, overtales, hver eneste gang. Fraværet av entusiasme er påfallende og sikkert også en forklaring på den minimale kontakten mellom dem. Han ser ingen muligheter for Figaros bryllup. Leopold Mozart, som gjorde så mye for sin sønns talent, hans musikalske utvikling og hans berømmelse, er nå en negativ autoritet i Mozarts liv, og ikke en autoritet engang, for Mozart har for lengst sluttet å høre på ham. Hadde han gjort det, ville kanskje Figaros bryllup aldri blitt skrevet." (side 338)

Riktig morsom er Bjørnstad når han skriver om Glenn Gould og hans arroganse overfor Mozart.

"I 1976 ga den kanadiske pianisten og radiomannen Glenn Gould et etter hvert svært berømt intervju med den franske filmregissøren, forfatteren og fiolinisten Bruno Monsaingeon. Der sier han at "Mozart døde snarere for sent enn for tidlig". Det går frem av denne bemerkelsesverdige samtalen at Gould mener alvor. Han mener at han egentlig avskyr Mozart, og hvis han må si noe mer detaljert, han har tross alt spilt inn Mozarts klaversonater på plate, verdsetter han den aller første symfonien (KV 16) svært mye mer enn den nest siste, symfoni 40, g-moll-symfonien, som han gir uttrykk for at han hater. Et utsagn som han sier at han vet vil skade ham, men som han fremfører allikevel, fordi han selvsagt også vet at det vil både styrke ham og mytifisere ham. Han gir g-moll-symfonien kreditt for åtte takter av "bemerkelsesverdig karakter". Resten er omgitt av "en halvtimes banaliteter". (side 89-90)

Bjørnstad vender stadig tilbake til Gould, som han mener tok feil. For han vet noe som Gould ikke visste ... Og at det er Gould som gikk glipp av noe ...

Som alltid når jeg leser bøker av Ketil Bjørnstad, blir jeg imponert over kunnskapene hans og evnen til å formidle dette på en interessant og spennende måte. Bjørnstad er en meget erfaren forfatter og han skriver med letthet og eleganse. Fortellergrepet han har valgt i denne boka, der det veksler mellom Mozart og forfatterens eget liv, er særdeles vellykket. Begge så til de grader forskjellige, og likevel med så mye felles. Den ene et vidunderbarn, den andre definitivt mer en hardt arbeidende sjel, men med sterke talenter. Begge med en ektefølt lidenskap for musikken, som riktignok våknet noe senere hos forfatteren enn hos Mozart.

Det er noe intenst og ærlig ved teksten, som gjorde at portrettene virkelig grep meg, hva enten det handlet om Mozart eller Bjørnstad. Nå har ikke jeg lest så mye om Mozart tidligere, men jeg har i alle fall fått med meg at Bjørnstad baserer sitt stoff om ham på nyere forskning, som viser et mer nyansert bilde av komponisten og musikeren enn hva vi har fått servert tidligere. Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok! Og bare for å ha nevnt det: "Veien til Mozart" er morsom! Den lune humoren ligger nemlig der, hele veien.

Alle preferansene til Mozarts musikk fikk meg til å ønske å bli bedre kjent med denne, og jeg spilte derfor mye av musikken fra Spotify mens jeg leste. Jeg gjenoppdaget også noen gamle perler av Ketil Bjørnstad selv, som "Natten" fra 1985 (den bør virkelig utgis på nytt!) og "Messe for en såret jord" fra 1992 (som jeg har hatt i platesamlingen helt siden utgivelsen) ...

Jeg mener at "Veien til Mozart" er en av de beste norske bøkene som ble utgitt i 2014!

Skulle jeg hendelsesvis stramme inn slipset litt på en eller annen,
er det kulturligvis bare frimodig ytring, slik Grunnloven tillater
Enhver.

Når nyhetene blir nesten diabolsk spanande.

[Assez obscure, ça aussi, Monsieur..]

Nyhetene kan fort bli heftig nok krim og spenning, så en ikke
skulle oppleve abstinens på den forsyningsvaren på en stund..

så jeg la ut noen rett-uti-handlingen lenker da det hvinte
friskt om ørene i frimodige Paris, like etter meldes det om
"Grusomt spanande avstemming" i nest innerste Lesesirkel..

Ytringer iverksatt med ildvåpen, utfordrer oss dog i friskeste
laget. Skal vi da tolke din appell sådan at, når skinnbarlig
djevelskap manifesteres i gatene, gjør bokleseren best i å
sitte stille i godstolen, ignorere nifse silhouetter på veggen
og heller male seg en dobbel te med valium -- siden det beste
med ytringsfrihet og sånn, er at vi egentlig ikke vil behøve
ta den i bruk, hvorfor samles på valen når vi har fått valium,
frankly my dear.

Hvordan tenker / føler dere andre kulturaktuelle målskiver /
brukere av offentlige bokbad og gater? JE SUIS CHARCOAL

Jeg er på ferie og har dessverre ikke boka Gøsta Berlings saga her. Tok med meg Kimen for den sto i bokhylla, ulest, så det får bli den som blir min ferielektyre blant flere andre spennende bøker.

Quoth Polycomplexus Socraticus:

I guess you are only guessing concerning my level of 'intelligence'.
I'd be a bit curious about how you would proceed to measure mine.
Btw, I notice that you have had some mental struggle at defining
the concept altogether..
At home we are not that preoccupied with such wobbly concepts,
if you'll excuse my frankness.
Well I could probably do some complex computations faster than you,
like sudoku or chess maybe, however we use digital computers
like you do. Just a few orders more complex.

Anyway feel free to admire me while it amuses you. Just don't have
me confused with God Creator whom you plan to search for, as I take
it from your essay title. We have never seen complexity condensing
into 'mind' or 'spirit', have you? Suspect you have some error of
category there. We have been discussing 'consciousness' for ages:
we support it, but have never been able to derive it from
elementary categories. "That which is born of the Spirit, is spirit."
Hope you find some useful hints in my remarks.

"And this I pray, that your love may abound yet more and more
in knowledge and in all judgment".
That's from your textbook, I guess you discover-
'Authorized version'.

De kom og henta kolumnistene
solistene, monistene
jeg lot det ikke bry meg,
var da ikke kommunist jeg -

Så tok de aktivistene
og hanka inn opportunistene
Så hang de opp grossistene

de straffa publisistene
og kvista kopimistene

Så tok de alle pasifistene
jeg lot det ikke bry meg,
var aldri medlem.

De kom og henta sinusittene
parakittene, stalagmittene
eremittene og alle sulamittene

og til sist var det bare meg.

-

(etter Likegyldighet -Niemöller)

Hørt på slik kriminalitetsutvikling? Skulle vært forbudt!

(aut. reparatør)

Kort overblikk idag kl 15:

skyting i redaksjon:

NRK melder bekmørke

Det franske ukebladet ble i dag angrepet
mens de planla et spesialnummer om islam.

Politibil med hull i