-Jag är Intelligent!
-Inte jag heller.

ja, vi kan ofte være verre tankelåste enn vi tror -
om en ikke har lært seg til stadig å spørre: Hei,
tenk om dette egentlig var helt annerledes, hvordan
ville det fungere da.
Vi kan ha våre innprylte emosjonelle blokkeringer,
og tro de er tenkning, eller logiske regler!

Enda falskhet er noe vi ofte ser i bruk, eller overser
med generøse innekserserte blinde flekker --
falskhet forekommer jo til og med i offentlig liv og
stormaktspolitikk?
-så vanetenkes det atskillig på det temaet at fienden
må formodes alltid å være helt hederlig på visse
fundamentale, men akk så unevnte måter.

Det skal finnes regler som gir berørte parter rettigheter
i krigførsel -- er det litt pussig? Hvem skal yte oss sånt,
når krig går ut på konstant nedbrytelse av autoritetens
strukturer. Når 112 er ute, "full krig". Enda litt pussigere,
så åpner krigens "lover" for at det er helt greit å operere
i fiendens uniform -- Det er bare skyting i sivilt antrekk
en kan bli skutt for!

(videreføres i sivil kontortid, men ordet fritt naturligvis)

"Sannheten har hårde kår, i tider da alt kan være sant!"

om Stanislaw J Lec, Jahn Otto Johansen forteller:

..slik uttrykte Lec det da jeg møtte ham over et bord
på kunstnernes kafé, Spatif - tidlig i 1960-årene. ...
//

Stanislaw Jerzy Lec. Født i Lvov, hans jødiske forfedre
kom fra Spania -- dengang den spanske katolske inkvisisjon
gjorde slutt på en jødisk høykultur som jødenes semittiske
brødre, maurerne ikke bare hadde tolerert, men stimulert.

Juriststudent i Wien i sin ungdom, Dr.juris.
Debuterte tidlig som forfatter og skrev for den politiske
kabaret. Tilhørte den polske venstrebevegelse.
På høyresiden var det ikke plass for jøder.

Da tyskerne okkuperte Polen, kom Lec snart i en utsatt
stilling. Ikke bare var han jøde, han gikk tidlig inn i
motstandsbevegelsen. Lec var ettersøkt både av Gestapo og
NSZ, den polske fascistbevegelse som av og til sloss mot
tyskerne, men hadde størst glede av å ta livet av jøder og
kommunister.
Lec ble angitt. Av hvem visste han ikke.
Han kom til dødsleiren Tarnopol, lyktes i å flykte like før
han skulle henrettes. Fangene var oppstilt langs et dike
de selv hadde måttet grave. SS-soldatene gikk fra mann til
mann og gav dem et nakkeskudd. Tross alt en human metode
til SS å være.

Udødelighetens første vilkår er døden, siterer Lec seg selv
der han gir meg sin krigskrønike.
Sekunder før døden rev Lec og en gruppe seg løs og slapp
unna. De kom seg tilbake til den rømte leir, der alle spor
skulle utslettes før den røde armé ankom. Lec iførte seg
en SS-uniform som han tidligere hadde byttet til seg.
Deretter stilte han opp sine fangekamerater og marsjerte
med dem ut av leiren.
De ble stanset i vakten, men fikk et kort "Unnskyld, passer!"
da vaktmannens lommelykt fant SS-uniformen.
Lec gav sin ordre: "Jungen vorwärts!" og med sine kamerater
marsjerte han ut i friheten.

Lec sluttet seg til den venstreorienterte folkearmeen -
Armija Ludowa. Han ble partisanmajor, skrev kampsanger og
redigerte en soldatavis.
Etter krigen arbeidet Lec en tid i den polske utenriks-
tjenesten, som kulturattaché i Paris. Men da den kalde
krigen frøs til, søkte han avskjed og dro til Israel.
To år i Israels varme overbeviste ham ikke om at dette var
løsningen, ihvertfall ikke for ham. Egentlig kjente Lec
seg aldri som del av et jødisk kollektiv. Hans fellesskap
var større, hans menighet uten etniske, religiøse eller
politiske avgrensninger.

I 1952 vendte Lec tilbake til Polen, men hadde skriveforbud
i tre-fire år. 1957 kom den første samling aforismer,
fra da av var Stanislaw Jerzy Lec et begrep.
Lec døde i 1966, ennå en mann i sin beste alder. Det var
prisen for å slippe å oppleve den antisemittiske bølge
som snart slo over hans by og hans kaféer.

Hadde han likevel forutsett det som skulle komme?

..jeg husker fra hans munn:
Jeg foretrekker skilter med ADGANG FORBUDT heller enn
INGEN UTGANG.

Konsentrasjonsleirenes og ghettoens innestengte mentalitet
slapp aldri helt taket i denne, kanskje mest kosmopolittiske
av Polens etterkrigsforfattere.
//

Det gikk med Lec som med så mange østeuropeiske jøder som
i sin ungdom søkte til den sosialistiske bevegelse:

Maktens byråkrati og vilkårlighet, maktens middelmådighet
fratok ham etter hvert alle illusjoner.
Drømmen om det sosialistiske Utopia endte i denne beskrivelse
av det sosialistiske samfunn:

Sesam, åpne deg -- jeg vil ut!

Ut kom Lec først ved sin død, men da hadde han alt formulert
de mest bitende aforismer om frihet og makt:

Frihet kan ikke simuleres.

Man kan ikke spille frihetens sanger på overmaktens instrument.

Allerede selve paragraftegnet ligner et torturinstrument.

Stakkars de diktatorer som tror de er frihetsvenner.

//

I Polen, i en kort periode kunne disse aforismer tross alt
publiseres som 'Ufriserte tanker'.

Boken kom ut i Praha, men ble umiddelbart inndratt og makulert.
Om sensurens middelmådigheter ikke oppdaget alle de dype bunner
i Lecs aforismer, så sanset de vel at der var dobbeltbunner som
de ikke skjønte. Det var samfunnsfarlig nok.

...den svenske forfatter Folke Isaksson skrev om aforistikeren:
..har muligens et kafébord som utsiktspunkt, og ser likevel
lenger enn vi. Finnes han ikke i et samfunn, er det sykdomstegn.

//

(sitert etter Jahn Otto Johansen i 'Min jiddische mamma', 1980)

Kultisk press kontra personlig overbevisning:
En viktig forskjell å ha i minne.

Vi finner en nær parallell på det 'politiske plan':
"Har Politikken noen levende sjanse" til å lykkes,
eller står den for avskaffelse?

En indre makt-dynamikk i apparatet kan aldeles
klare å lamslå konstruktivitet og folkestyre,
utforme kriser og umuligheter og krig til oss..
hvem makter med de rådende makter.

Maktproblemet er vel totalt urelatert til våre
spørsmål hvorvidt den oppgaven å administrere et
samfunn, kan ha en rimelig og forståelig løsning som
lar seg diskutere og kartlegge intellektuelt.
Løsningen kan eksistere, trass i 'samarbeids'-
problemer, despoti eller iherdig subtil sabotasje..

[vi skal bare ikke være kjappe til å utnevne skurk..]

"Alle må ta i og være solidariske [med Oss] nå --
i en så avgjørende tid."
så kvedes det av politiske kulter, samt religiøse.
Alle er de helt alene om å besitte hele sannheten.
Ikke kan de stort mer enn å sitte? -men da det er
Akkurat nå det gjelder, kan ufint maktspill tas i bruk.
Bist du nicht willig, dann...

dette blir dog ikke så forenklet forelagt som å
avstemme om politikk og religion bør nedfinnes,
[til fordel for hvem?] eller kan reddes [av hvem?]

Kultiske maktapparater finnes i enorm flora,
både i politisk og religiøs 'sektor' - men det spørs
om de noensinne har bidratt til å styrke noens
ærlige erkjennelse og tenkeevne - eller snarere
har til faktisk formål å motvirke sådan 'uorden'.

Tilnærmet utrolig at det obskurante apparatverk
i den grad har fått eie og monopolisere tanke og
kultur - en konstant reaksjonskraft gjennom
årtusener. Det vitner vel om hvor vondt det gjør
å resonnere og vurdere, selv i tider da det er tillatt?

Vi er så naive til å tro at alt stortalende fasadeverk
må være hva det skilter og utgir seg for..
smart nok av Hitler-partiet å bli et 'arbeiderparti',
ikke sant..

Maktstrukturene kan være rått sterke, om enn listig
subtile. Minoriteter lever farlig der,
sultne på å komme ut av sosial isolasjon, dem kan du
dressere til hva galskap du vil, om du er endringsagent
med innsikt i faget.

Hvem er 'Vi'? Det kan bli avsporende å lage debatt om
'vi' skal tillate foreldreautoritet, foreninger med formål
[andre enn 'våre'], avprogrammerings-klinikker for
kultofre [med formål, andre enn 'våre' totalt nøytrale... ]

er 'vi' annet enn hva Rådende tidsklima har programmert
oss til å tro er den pure objektivitet -- hvem skal dømme 'oss'?

Ikke alle spørsmål er så enkle, som det rådende presseapparat
ønsker å veilede oss. De må nøstes opp i sin naturlige orden,
tankelåser de er. Hvem vil helst låse tankene våre...

Er det vi som driver samfunnet, eller er dette idag
stilt på hodet?
Kan løsningene eksistere, om vi leter på mer egnede steder?

'Ikkeno nytter'-fraksjonen kan se farlig framgangsrik ut,
men uansvarlig og snart nok suicidal.
Tro ikke enhver megafon.
I oldtiden måtte de frie menn lære seg forskjellen på visdom
og dens ondartede parodier, 'sofismer'.

Se etter en togakledd på gaten, med lampe på høylyse dagen..?

eller etter gjennomarbeidet personlig overbevisning,
som ikke br forveksles med antatt kultisk gordisk tilknytning

(forts.ev. på torget)

Jeg var kanskje litt bastant når jeg skrev "han er den mest populære statssjefen Frankrike noen gang har hatt" det var nok kanskje litt i overkant. Men jeg ble så revet med og imponert hva han fikk til, som en rekke reformer innen lovgivning, statsorganisering og offentlige velferdsordninger
Fra Wikipedia: ... er han ansett som en av de største militære ledere gjennom alle tider, og hans militære kampanjer er studert ved militærakademier over det meste av verden.
Vel, ingen kriger er ok, det er bare lidelse, sorg og død.
Kan også gi en liten pekepinn på hvem Napoleon Bonaparte var ved å lese om ham i Wikipedia

'De Andre' må ha konstant rett - de er så mange
flere enn den Enkelte. Ergo demonstrandum est.

(Polly Andrén-Jantestøl)

Eller du kan lese den gode boka av Victor Hugo1793

Jeg befinner meg på toget sammen med et dusin andre kurerer. Vi skal langt ut på de russiske steppene og plukke den ville anasja planten som er marijuanens russisk søster. Vi har blandet oss med andre passasjerer for å unngå at politiet får mistanke....

Jeg leser Gapestokken av Tsjingiz Ajtmatov.

Jeg er for tiden i York og Ymslanda. Følger Hirka på hennes ferd mellom to verdener. Råta av Siri Pettersen. Nr 2 i serien Ravneringene. Spennende og fascinerende.

Norsk debutant om biene som forsvant

Maja Lunde (f. 1975) har tidligere utgitt barnebøker. "Bienes historie" er hennes første roman for voksne.

I "Bienes historie" beveger vi oss over tre ulike tidsplan. Vi møter William, som er biolog og frøhandler i England på midten av 1800-tallet. Hans plan er å bygge en helt ny bikube. Vi møter George, som er birøkter i USA i 2007, og som så smått begynner å erfare biedød. Tao lever i Kina lenge etter at alle biene er døde (i år 2098), og hennes yrke er å være håndpollinerer. Alle tre opptrer som jeg-personer i romanen, og i lydbokutgaven har de fått hver sin stemme. Håkon Ramstad er William, Stein Grønli er George og Anne Ryg er Tao.

Her får vi med oss hele spekteret i bienes historie - helt fra starten av da menneskene forsøkte å temme biene, til plantevernmidler og andre miljøsynder tok knekken på dem og til sist at menneskene selv må gjøre bienes jobb for ikke å dø av sult. Sånn sett er dette en dyster dystopi, der vår frykt for bienes død og konsekvensene av dette får fullt spillerom. For hva gjør vi dersom naturens pollinering stopper opp? Uten pollinering, ingen frukter. Ingen frukter, ingen mat ...

Bare for å ha sagt det: dette er ikke en roman om insekter! Tvert i mot handler romanen om mennesker som etter hvert må forholde seg til en global katastrofe.

I første omgang er birøkting som sådan noe som redder liv - i alle fall for melankolikeren William, som faktisk får livsgnisten tilbake mens han forsker på hvordan birøkting kan bli mer effektivt. På midten av 1800-tallet oppfinner han en ny type bikube som skal revolusjonere birøkteryrket, og vi følger hans kamp for å sikre seg patent på oppfinnelsen sin.

I vår tid har biedød bekymret biologer og forskere i mange år allerede. Fenomenet kalles Colony Collapse Disorder (kubedød), og vi har enda ikke funnet svar på gåten: hvorfor dør biene? Selv om de fleste forskere antar at det skyldes plantevernmidler, vet vi det ikke helt sikkert. Der handlingen er lagt til vår tid, får vi innblikk i en familie der birøkting har vært tradisjon i generasjoner, men hvor Georges sønn har andre planer enn å overta etter faren.

Forfatteren har åpenbart lekt seg videre med ideen om hva som skjer dersom alle biene dør. Mennesket er et intelligent vesen, og det finner som regel en utvei, uansett hvor dyster fremtiden måtte fortone seg. En ting er sikkert: uten mat stopper det hele opp. Samfunnet som beskrives i Sichuan i Kina i 2098, har i grunnen nesten bare ett formål: å skaffe mat. Materialisme er så og si ukjent. De fleste må klare seg med svært lite, og menneskene er hele tiden på grensen av sult. Det er ikke mye mat i omløp, og det lille som er å få tak i, fordeles sparsommelig blant folk. I Kina er tradisjonen med hardt arbeid og kollektivisme i så måte en klar fordel. I den vestlige verden klarer man seg atskillig dårligere. Aner vi mellom linjene at vestens mennesker ikke er eslet for slikt hardt arbeid? Og at det fører til den sikre død når vi må klare oss utenfor det moderne samfunns "trygge" rammer?

Mens Tao og familien hennes jobber og sliter for sin daglige rasjon av ris, blir sønnen skadet og fraktet bort. Hun og mannen får ikke vite hva som har skjedd, og dette fører til at Tao tar med seg det lille de har klart å legge til side, og reiser av gårde til Beijing på jakt etter sønnen, som hun ikke aner om er levende eller død. Etter hvert som hun nærmer seg sannheten, stiger spenningen - inntil et klimaks på slutten.

"Bienes historie" handler som tidligere nevnt først og fremst om mennesker, men i tillegg lærte jeg mye om bienes livsmønster underveis. Lydboka er nydelig opplest, og det var veldig enkelt å følge de tre løpene i historien siden tre opplesere hadde hver sin jeg-person-stemme. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så var det at det ble for mange avbrudd og veksling mellom historiene, som om forfatteren kanskje har vært redd for at historien ikke skulle bli spennende nok? For egen del hadde jeg ønsket lengre kapitler og færre avbrudd. Uten tvil likte jeg best Williams og Taos historie, mens det som handlet om vår egen tid var minst engasjerende. Selv om dette først og fremst er en historie om mennesker og en global katastrofe, er det biene som knytter dem sammen og som blir den røde tråden i boka. Tidvis opplevde jeg at forfatteren overlot litt for lite til min fantasi, men likevel må jeg berømme henne for å ha skapt tre totalt forskjellige miljøer med hver sine særegne trekk, og klart å sy dette sammen til en helstøpt bok. At hun kan skrive, er det nemlig liten tvil om. Likevel ble ikke dette noe mer enn en underholdningsroman for meg. Slutten ble vel svulstig etter mitt syn, i og med at det tross alt var realisme i det som kom forut.

Uansett hva jeg selv mener om denne boka, er jeg overbevist om at den vil slå godt an hos de fleste lesere!

Stilistisk herregårdsdrama

Madame Nielsen er en dansk dramatiker, skuespiller, musiker og forfatter som egentlig heter Claus Beck-Nielsen (f. 1963). Samme forfatter har under flere ulike navn utgitt 12 bøker før "Den endeløse sommeren". I følge Wikipedia har han siden 2001 brukt kunstnernavnet Das Beckwerk. Siden har han figurert under navn som Nielsen og Clausbecknielsen.net. "Temaer som identitet og navn er ... helt gennemgående i forfatterskabet, der kan ses som en del av den litterære strømning performativ biografisme."

Romanen "Mine møder med De Danske forfattere" (2013) ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, og her brukte han sitt egentlige navn - Claus Beck-Nielsen - igjen. "Den endeløse sommeren" er hans første roman under psevdonymet Madame Nielsen. Han/hun har lovet flere bøker fra Madame Nielsen.

Handlingen i "Den endeløse sommeren" - i den grad man kan snakke om en handling - foregår på en herregård - "den hvite gården" - på Fyn i Danmark. Setningene er lange og full av innskutte bisetninger, og forfatteren er direkte gjerrig på punktum. Som en slags stream of consciousness, der alt kommer som en endeløs strøm av ord, som om det er dette bokas tittel "Den endeløse sommeren" henspeiler til, dras vi som lesere inn i et fascinerende og tidvis nokså vanskelig tilgjengelig univers. "Hva er nå dette for noe?" tenkte jeg i begynnelsen av boka, og måtte bla tilbake for å lese sidene på nytt. Det jeg fant var en slags lek med ord, som man fort kan gi opp, dersom det ikke hadde vært for at bokas litterære kvaliteter er så nærværende og til stede absolutt hele tiden. For ikke å unnlate å nevne humoren ... Humoren gjør at latteren sitter løst, der forfatteren hamrer løs på persongalleriet gang på gang. Ingen får unngjelde. Her får de sitt pass påskrevet, alle mann. Og kvinner ...

"Men mens alt ennå er mulig, må vi få se alle personene, for det er allerede flere, og flere skal dukke opp underveis, hovedpersoner og bipersoner, men først og fremst den andre unge gutten, som egentlig er den første og har vært her lenge før den spinkle, å, så følsomme gjorde sin entré, den velskapte Lars, jentas beste venn og fortrolige, han ligner den spinkle, de kunne vært brødre og nettopp som brødre hverandres motsetning; den fine og sårbare og overfor ham den friske og sunne Lars, idealet av en ung mann, høy og lys og med en atletisk kropp og vakre hender med lange fingre, som ser ut til å kunne spille alt, spille tennis og håndball og piano og ubesværet gripe og holde skjebnen, den lynende fremtid, som om den ikke var en gave, men den naturligste ting, voila! Han er enhver svigermors drøm og sikkert også tantens, tante Janne fra Amerika, hvis hun da ikke allerede har gjennomskuet ham og sett at han lider av samme fatale dovenskap som niesen, men uten å være i stand til å nyte den som henne, tvert imot, som enhver annen gave skal han la den gli ut av hendene på seg, ugiddelig og med et sukk la den gå tapt, og han, som ser ut til å være den sunne av de to unge guttene, den som bærer fremtiden i sine hender, skal bli den første som lar det stå til og dør og ikke som i et melodrama, i en dødskjøring gjennom skogen eller villakvarterene, men langsomt gi seg hen til den søte kløe som er sykdommen til døden." (side 14-15)

Vi møter godseieren og hans kone, som ønsker å studere inne i byen, selv om hun i hans øyne har alt. Hun har barna, hun har hestene, hun har gården, hun har ham. Men likevel er det ikke nok. Han stoler ikke på henne. Har hun kanskje en elsker inne i byen? Hun er så vakker at hun kan få hvem hun måtte ønske. Og så setter han en privatdetektiv på henne, og bruker hele formuen på dette. Siden forlyster hun seg med portugiseren, han som skal bli hennes neste ektemann. Og fra sidelinjen betraktes paret av sønnen, eldre enn morens elsker, som knapt noen gang har vært på morens soverom, men som har en slags dragning dit, som vil se det ... hva de nå bedriver der ...

Underveis presenteres vi for et persongalleri så stort at det nesten er helt umulig å henge med i svingene.

"Og "de", hvem er de? Det er selvfølgelig de øvrige passasjerene på reisen i "den endeløse sommeren", datteren, de to små brødrene, den velskapte Lars og den spinkle og skrøpelige, som nok snarere er en jente, den raglete odensegutten med de nå ytterlig vekne tinningene, selv den andre portugiseren, "o Vikingo", har kanskje reist hit opp i anledning festen, men ikke tante Janne, mormoren kanskje, men ikke storebroren, advokaten fra Aalbæk, denne kjærligheten angår ikke dem, den er utenfor deres verdensorden, de er bare dem de vil være, og så noen venner han har funnet i det lokale eksilmiljøet av portugisere og søramerikanere, hver med sin danske kvinne, men ingen som henne, de andres kvinner er de alminnelige sosionomlignende, ofte litt formløse, klossete, men likevel livsglade og utpreget nordiske kvinner, lyshårede eller flammede rødhårede ... " (side 95-96)

Og slik fortsetter det enda en side - uten at vi støter på et eneste punktum. Selv om det er vanskelig å få den fulle og hele oversikten over handlingsforløpet, er det sannelig nok av dramatikk og livsbejaende lidenskap - alt satt ved siden av ugiddelighet og en kjedsomhet som savner sidestykke. Det er som om teksten lever sitt eget liv, på siden av det som skjer, fordi den mest av alt beskriver tilstandene i mellom. Høydepunktet nås likevel da faren - godseieren? - ligger for døden, og forfatteren henter frem bibelske termer da dødsscenen skal beskrives.

"Far, hvorfor har du forlatt meg?" Nei, han er ikke blitt forlatt av noen, han er sitt eget verk, étant donné, den siste rest av et menneske opphengt i et bart hvitt rom.

Kan det virkelig være sant? Er det ikke noen som gråter, hvisker, gir hverandre en trøstende klem, det må det da være? Det er som om de er fiksert, forvandlet til saltstøtter, som om de i dette siste øyeblikket har snudd seg og sett det intet menneske tåler å se." (side 131)

Ordene overgår selve handlingen, og det er først og fremst min fascinasjon for ordene og setningene, de endeløse setningene, som gjorde at jeg fortsatte å lese selv når jeg tidvis opplevde teksten nesten ugjennomtrengelig. Mens jeg leste tenkte jeg på hvordan det ville være å høre forfatteren lese sin egen tekst høyt - som en slags performancekunst. Det skal visst være riktig gøyalt! Jeg er ganske sikker på at det vil tilføre teksten enda mer! Og så kan man saktens lure på om den spinkle og skrøpelige gutten "som snarere er en jente", egentlig er forfatteren selv? Det er nærliggende å tenke seg, all den tid forfatteren kaller seg "Madame Nielsen" ... samt at performativ biografisme er det han kjennetegnes ved.

Dersom du ønsker å lese en roman som er helt annerledes alt annet du har lest, så er dette boka!

Helt til slutt tar jeg med en uttalelse fra den islandske forfatteren Sjón:

"Den endeløse sommeren av Madame Nielsen er en litterær oppdagelse. Som leser ble jeg bergtatt av fortellingens flyt, kløkten og viddet til denne fortryllende fortelleren, som presenterer sine skjebnehistorier med en stemme som er like tidløs som den er merket av dyp innsikt i samtiden. Som forfatter misunner jeg Nielsen denne mesterlig skrevne teksten, hennes presisjon og fryktløse presentasjon av tilværelsens bittersøte melankoli. Romanen hennes er en endeløs sommer av tapt håp som jeg vil oppsøke igjen, gang på gang.”

Som andre har skrevet, litt krevende å omstille seg til en annen verden, med ukjente ord og uttrykk som å favne, evna og råta. Men sånn var det da jeg begynte på min første Harry Potter bok også. Da jeg kom inn i terminologien var jeg solgt:) En herlig bok som er annerledes enn noe jeg har lest før, men kan minne litt om Skammerens datter, i og med det er en ung jente som er hovedperson, og hun skiller seg ut fra de andre, men har en viktig rolle, er sterk, nysgjerrig og klok. Hirka, som hun heter, er en selvstendig og uredd jente Hun vokser opp med sin fosterfar som lærer henne å lege med planter/ urter. En kunnskap hun får mye nytta av, og som hjelper henne i vanskelige situasjoner. Jeg fikk litt assosiasjoner til norrøn mytologi; kanskje fordi navnene og ordenen forfatteren har valgt minner om gammelnorsk/ islandsk.. Anbefaler den på det varmeste til ungdom i alle aldre. Kanskje en fordel om du trives med fantasysjangeren. Terningkast 6

Så bra, da har du mange gode noveller å glede deg til. Tidligere las jeg nesten aldri noveller, men så oppdaget jeg og ble begeistret da jeg begynte å lese noveller av den store franske novellisten Guy de Maupassant. Derfor sto nå Somerset Maugham for tur nå for litt siden.

Her var det mange gode noveller som jeg hadde stor glede av å lese, og med et flott forord ved Gordon Hølmebakk. Handlingene i novellene er lagt til Østen, flest fra Borneo. Om engelske menn og kvinner som arbeidet og bodde der over mange år.
Ble virkelig revet med og var nesten lei meg når historiene var slutt. Har faktisk ei bok til som heter Noveller i utvalg, ei Bokklubb bok som nok vil bli lest ved en annen anledning.