Bokelskere.no

Jeg kjente en revne i sinnet –
som om hjernen var delt –
Jeg prøvde å skjøte den – søm for søm –
men fikk den ikke hel.

Tanken som kom etter ville jeg knytte
til tanken som kom først –
men sammenhengen floket seg
som nøster på et gulv.

Hjernen er større enn himmelen
for hvis du sammenlikner –
vil den ene lett romme den andre
og i tillegg også deg

Hjernen er dypere enn sjøen
for hvis du ser dem blått mot blått
vil den ene absorbere den andre
som svampen gjør med vått

Hjernen veier det samme som Gud
for hvis du veier dem gram for gram
er de like forskjellige
som stavelse og klang –

Frihet er definert som retten til å si ja til det politisk korrekte,
slik det presenteres i media.

Vår europeiske kultur er i dramatisk endring. (...)

I dag har vi skiftet verdigrunnlag.

Vestlig kultur har vært igjennom en altomfattende ny-marxistisk
strukturell endring som kulminerte i 1970-tallets verdirevolusjon,
der det gjaldt å angripe familiestrukturen, kjønnsrollemønstre,
religiøse og tradisjonelle verdier. (...)

Den opprinnelig sekulære tanke, altså skillet mellom kirke og stat,

var ikke at staten og maktelitene skulle hetse og forfølge
de gudstroende i Europa.
Men gapestokken fra middelalderen har gode kår i vår anti-kristne tid,

det er bare å se på de hatske holdningene mot konservative kristne.

Jeg reiser mye internasjonalt og skremmes stadig mer av frihetsinnsnevringen
i Norge
som ser ut til å bli verre med årene.

Vi kaller oss liberale, men er i realiteten gjennomsyret av en intolerant,
innbitt motstand mot de som bryter med konsensus.

Vi er liberale mot alt unntatt de som hevder at det finnes positive sider ved
nasjonale verdier og gudstro.

Frihet er definert som retten til å si ja til det politisk korrekte,
slik det presenteres i media.

Dette gir seg utslag i en stadig mer kynisk mobbekultur

på en måte som i andre samfunn defineres som ren forfølgelse av de troende.

Dette gjelder muslimer så vel som jøder, kristne og andre (...)

/

(fra debattbrev, Hanne Nabintu Herland)

I motsetning til Auschwitz er det egentlig ikke noe hemmelig
ved Theresienstadt.
Den tyske regjering har endog anstrengt seg for å gjøre kjent,
gjennom nyheter og fotografier, "Paradis-ghettoen" i den
tsjekkiske festningsbyen Terezin nær Praha,
hvor Berel nå hører at hans fetter er sperret inne.

Denne avvikende, nazi-garanterte havn for jøder, som også
kalles Theresienbad, er nesten legendarisk i Europa.

Jøder med innflytelse eller midler prøver fortvilt å bli
sendt dit. Gestapo mottar veldige summer for å selge dem
romslige Terezin-leiligheter med garantert legetilsyn,
hotellservice og levering av mat resten av livet.

Jødiske ledere fra enkelte større byer blir sendt dit når
sykdom, sult og forflytning "østover" har utradert deres
samfunn. Halvjøder, verdige gamle, anerkjente kunstnere og
vitenskapsmenn, og dekorerte jødiske krigsveteraner bor i
denne byen med sine familier.
Privilegerte jøder fra Nederland og Danmark havner også der.

Bilder i europeiske aviser og magasiner viser disse heldige
jøder, som man tildels kjenner igjen navnet eller ansiktet på.

Alle bærer gule stjerner, der de sitter og slapper av på små
kaféer, hører på foredrag og konserter, arbeider tilfredse på
fabrikker eller i butikker, spaserer i en blomstrende park,
overværer en opera eller teaterforestilling, er tilskuere på
en fotballkamp, sitter i sine bedesjal under gudstjenesten i
en velutstyrt synagoge, eller endog danser i overfylte små
nattklubber.

Utenfor det nazistiske Europa er informasjonene om stedet
tendensiøse og sparsomme, men dets eksistens er kjent gjennom
positive Røde Kors-rapporter. Europeiske jøder som ennå ikke
er sendt "østover", ville med glede bytte plass med Aaron
Jastrow og betale alt de eide for den handelen.

Et slikt komfortabelt tilfluktssted for jøder midt i et Europa
oversvømmet av antisemittisk propaganda og krigens påkjenninger,
har naturligvis utløst harme -- Dr. Goebbels har gitt uttrykk
for dette i en tale:
...Mens jødene i Terezin sitter på kafé og drikker kaffe og
spiser kaker og danser, må våre soldater bære alle lidelser
og forsakelser for å forsvare fedrelandet...

Det mangler ikke på antydninger i nøytrale og allierte land
om at Theresienstadt bare er en Potemkin-kulisse, et kynisk
show satt i scene av nazistene -- derfor er tyske Røde Kors-
representanter blitt invitert til selv å ta stedet i øyesyn
og har offentlig bekreftet eksistensen av dette merkelige
tilfluktssted.
Tyskerne hevder at jødiske leirer i "øst" alle er som Theresien-
stadt, bare ikke fullt så velutstyrte. Dette har Røde Kors og
verden deres ord på.

Det er ikke mange amerikanske jøder i Theresienstadt, eller i
det nazistiske Europa overhodet. De fleste av dem flyktet før
krigen. Med hensyn til de få som er igjen, overlever noen ved
hjelp av innflytelse, anseelse, rikdom eller hell. Noen er
gått i dekning og prøver å klare seg gjennom krigen på den
måten.
Andre er allerede blitt gasset i Auschwitz, og deres amerikanske
borgerskap er bare blitt en nytteløs hån. Natalie, hennes onkel
og hennes barn er havnet i Paradis-ghettoen.

/

Det nasjonalsosialistiske Tyskland synes å representere noe nytt
i menneskehetens historie. Dets røtter var gamle, og jordbunnen
var gammel, men det var en mutant. I den gamle verden var Sparta
og Platons tenkte republikk bare som svake forvarsler.

Til tross for Hitlers fyldige lån fra Lenin og Mussolini holder
ingen moderne politiske sammenligninger. Ingen filosof fra
Aristoteles til Marx og Nietsche forutså noensinne noe slikt,

ingen gav noen beskrivelse av menneskenaturen hvor dette kunne
passe inn. Det tredje rike kom inn i historien som en
overraskelse. Det bestod bare et dusin år. Nå er det borte.

Fremdeles roter og graver historikere, samfunnsforskere og
politiske analytikere i den veldige ruinhaugen av hittil ukjente
fakta om menneskets natur og samfunn som det etterlot seg.

Vanlige mennesker foretrekker å glemme det: en skitten,
tolv år lang episode i Europas forfall, som man gjør best i å
feie under teppet. Vitenskapsmenn stapper det inn i en eller
annen akademisk bås: (...) boklige merkelapper uten ende,
utbrodert i store tunge bind.
Ingen forklarer egentlig Det tredje Rike.

Det nasjonalsosialistiske Tysklands illevarslende røde flekk
på hele menneskeheten, en flekk som ennå sprer seg og ennå
forvirrer, er ennå det fundamentale problem for menneskeheten
i dag. Selv om det stadig stikkes under stol.

Theresienstadt kaster lys over det, fordi Paradis-ghettoen,
i motsetning til Auschwitz, ikke er ufattelig. (...)

Den var et bedrag. En stor regjerings ressurser ble satt inn
og dermed virket det.
Natalie Henrys beste håp om å overleve med sitt barn lå
merkelig nok i denne enorme svindelen som tyskerne satte så
omhyggelig i scene.

Jewish food was something you only got to know when, after hating it your entire childhood and thinking everything from the horse-radish on the gefilte fish to the no desserts were without sympathy to the human condition, you find yourself alone and cold in a strange place and suddenly discover that you have to have kasha or you'll shrivel up and die.

When I was 5 my father presented me with my "first" violin (implying there would be more as I got bigger). There was nothing I could do, I was trapped. But I was a resourceful child and have always known there was a way you could get free of torture and quite by accident it turned out that I couldn't tune the instrument. I couldn't tell when it was out of tune. I'd practice out of tune. I drove my father crazy (what he was doing to me too), so that was the end of that. I remained culturally deprived of the violin my whole life.

Med hensyn til at verden ikke er virkelig, så
spør jeg alltid ydmykt: 'Sammenlignet med hva?'

Two of my chilldhood friends have married men I think are complete dullards. One of them I might even describe as a lout. This husband, drunk at their Christmas party, said that he'd always wondered if I was a lesbian, but that I must not be because a lesbian couldn't possibly look that good in black velvet. I told him that he didn't know much about lesbians then.

My sin is poetizing. Can you tell?

A newspaper reporter asked her if she would care to say a few words about her life.
By all means. It was "terrible."
Didn't she enjoy anything?
Certainly. "Flowers, French fried potatoes, and a good cry."

Along with the flat, they acquired a Boston terrier that they christened Woodrow Wilson for patriotic reasons and a canary that Dorothy called Onan because he spilled his seed on the ground.

Although she would not admit it, she had an acute aversion toward homemaking. Granted, she had not been brought up to concern herself with such matters, but most women in 1918, even those raised with servants, were nonetheless able to care for themselves in an emergency. Dorothy was not. So phobic was her reaction to domesticity that she would have starved before boiling an egg. Throughout her life, she would eat bacon raw claiming that she had no idea how to cook it. The mechanics of laundry would be equally mysterious—when she removed her underwear, she threw the soiled lingerie back into the drawer with the clean and let a maid, if there was one, figure it out.

She bent once more and trailed her hair in the water with a swaying motion sideways and then stood and swung it about her in a great hoop of spray and stood with her head back and her eyes closed. The sun rising over the gray ranges to the east lit the upper air. She held one hand up. She moved her body, she swept both hands before her. She bent and caught her falling hair in her arms and held it and she passed one hand over the surface of the water as if to bless it and he watched and as he watched he saw that the world which had always been before him everywhere had been veiled from his sight. She turned and he thought she might sing to the sun. She opened her eyes and saw him there on the bridge and she turned her back and walked slowly up out of the river and was lost to his view among the pale trunks of the cottonwoods and the sun rose and the river ran as before but nothing was the same nor did he think it ever would be.