Re.: Frivillige ravnearter, "julaften stengt"

takk for Frivillig medvirkning ja - for her var
dette noe omstridte? F-ordet brukt som pur anerkjennelse -
iblant gir jeg gloser ekstra honorar for ubekvem overtid.

Á propos ulikt: Frivillige biblioteksravner!
Har noen hørt fra den arten?

Ergrelse blir pappa til Oppfinnsomhet, noen av oss kan vel
ha følt savnet av åpne folkebibliotek i helg og høytid...!

et ansvar som ellers folkelige og åpne kommuner frasier seg
med pek på nivåmåleren i pengebingen.

Kunne ikke de enklere funksjoner til å holde livsviktig
bokomløp i gang, betros høyst frivillige leseavhengige ?

Ville ikke mange av oss sirkle som ravner om sjansen til
å vikariere litt på den viktige pulten?

(sirkle skrev jeg, ravner sikler ikke..)
kan hende er det mulig å avdekke forskrifter lov- & løvverk
som kan tolkes å være imot, men aber Kulturbevissthet og
Sivilisasjonens elementære fordringer!
.. skulle en kommune få opponere mot slikt?

To bokravner på vakt. Minst en leser, den andre er klar for
enkel ekspedisjon.

_

"mannen med ljåen", kan det være Ole Lukkøye
i helg-selskapelig forkledning du hinter til?
..ellers en allianse jeg knapt var oppmerksom på.

'By the Well', en vil mene at erfarne voksne ravner ikke skal
trenge å "redde seg inn" forbi Selvinnsatt Militærpoliti - ;P
med et tynt prov for at dette var med bokprat å gjøre

Fortsatt godt og frivillig hjul,
og takst for det gamle!

-

Å gå trett iblant i perioder er nok ganske
alment menneskelig -- media-mas og masse masemedia..

enda "samfunn" egentlig var ment å bety noe
mer fortrøstningsfullt:
'de vi har samfunn med' skulle bety, de som
er på vår side.
Like fult, er vi ikke "sosiale nok", da er vi fort
utvotert - nærmest småforbryterske.

Feilen er kanskje ikke "for mye samfunn" men for mye
misbruk av de antatt felles innretninger og skikker..

vi kan trøste deg med å peke på de som har det enda
verre enn oss:
Skjult kynisme innbakt i virkemåtene hos Glitterborg
narcissianske selvmålssamfunn,
fører til enda skjultere utslått-symptomer,

depressive reaksjoner. Endatil hos
folk som har vist god bæreevne, hva vi kunne se.

Konstruktivt skulle det være helt mulig å komme
dilemmaet i møte, på den frivillige banehalvdel.
Nettopp der engasjementene kan deles, og den enkelte
bli tatt på alvor med sitt. Bare ikke de monterte
strukturer blir gjerder, umuligheter og trange penge-
b[et]ingelser påtvinger usaklig tvang -

kan den hjemløse Frivilligheten finne sitt ansikt?

Hun er visst innsatt som kommunal bytting, noe kommunen
sitter på - den har byttet ifra seg endel ansvar.
FellesISskapet har selv sin pasienthistorie, kan bli sin
egen gjøkunge - på en måte.
Vi blir fremmedgjort og endringsledet inn i det patologiske
og ISolerer oss ufrivillig av liksom fri tvang.

Stakkars de engasjementer som bare blir merkevare og
formsaker, prateplater.
da går det med så mye tvang til å drive frililligheten,
og for mye kunstige søte- og bløtemidler.

Folk får helt feil inntrykk av hva hun heller kunne
settes til, noen utvikler allergisk nedkjempereaksjon
bare navnet nevnes.
"Men vi skal smile dem alle herut.."?

Kong Harald anbefalte 'den gode samtale' ifjor ved
disse tider - kanskje fungerer det også for småfolk..
bedre enn å stupe inn i mer kakofon underholdningsfoss ?

temautvikling pågår, hold ut

ståkende 'masemedia', et våpen?

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Teknologi som Hitlerstatens flinke hjelper:

Starten på dramaet har vel denne boken,

og prøv flere funn på søket "IBM Jews" o.l.

Mange av dere har vel akkurat nu et webkamera-
øye rettet mot seg, hiv en svart sekk over..

Skribent Black (antar at han er hvit.. ;)
har en ganske medrivende oppdatering Her.

Noen få andre funn

"Death's Calculator"
Kunne blitt stoppet?
wikipedia

'Storebror 1984' er aldeles navnet på gamet,
mange spør seg: Hvorfor er farao og mormora hans
så interessert i hver bidige en av oss.
Er Black bare svartsynt, eller har han oppdaget
ethvert diktaturs forente formål ?

War against the weak - mye av den koblende faktoren?

Omtaler

Jeg ønsket meg tre bøker i år, og fikk alle tre:

• Kjønn og ukjønn av Kristin Fridtun.
• Havboka av Morten A. Strøksnes.
• Edda-dikt band III: Heltedikt, del 1 av Knut Ødegård.

Nå gleder jeg meg til å lese dem!

Ordensmyndigheten vil lett oppfatte det slik, når de møter
hyle/talekor om hvilken fredsfyrste som er aller akbarest [størst].

De skal nå bare gjenvinne kontroll, det er 'Vi folket' som
må ha analysert på forhånd.

En filosof på åstedet ville vel mistenke at panikkfrykt for
akbaristenes 'egen' militærkommando er den egentlige
drivende kraft -- frykt for samme ultravold som styrkene
selv har ordre om å iverksette. Skyt eller bli skutt -
war is hell, militærromantikere forlater ikke skrivebordet -

det gjør heller ikke de såkalt "religiøse ledere / ideologer" -

hva som nå foregår i hodet til slike, det kan vi neppe forstå
eller inspisere.

Kultiske miljøer, der lydighet har vært strengt pålagt, de er
lette å infiltrere, ta kontroll over, og militarisere -- dette
vet vi. Hitler-metoder, langt videreutviklet siden forrige
offisielle verdenskrig.
I den avspente kontemplative atmosfæren av hylende gatekrig,
blir vi nifst lettstyrte, alle: Memento Milgram .

Ergo, liten grunn til å regne med at religion styrer krigen.
Snarere kynisk, psykopatisk psykologisk 'krigskunst'.

Vel har motivet 'drepe jøder' vært i stormaktenes fokus
siden før farao fikk sitt første foldeskjørt.

Er det religion å drepe jøder? Krigens stormakter har hatt
for tradisjon å hate både religion og jøder - det ville jeg
snarere kalle anti-religion. Å forsone den villfarne krigerske
menneskeheten, brorsdrapets oppfinners eftf. med sin Skaper,
regnes mer for det essensielt religiøse emne.

Sitatene rundt stormufti Amin Hajj stemmer forøvrig klokkeklart
med autentisk historisk materiale, enda dette blir forsøkt
teppefeid i visse kretser. Selv i vår opplyste mørketid.

Ikke verst at Isaks og Jakobs sønners eftf. er her ennå,
tankevekkende nok?
De har en annen fredsfyrste i sin slekt, når disse eftf. bare
oppdager sin arv der. Jorden kunne ha potensiale til å bli
enda deiligere. Om fryktens makter avsløres.

"Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare,
som lovpriste Gud YHWH og sa: Ære være Gud i det høyeste!
fred på jorden, og i mennesker Guds velbehag."

"Men det er en visdom som ikke tilhører denne verden
eller denne verdens herrer - de som går til grunne."
(1.Kor 2:7 )

God og perspektivåpnende bokmelding.
"Elementært, business as usual" sier noen,
men dystopiske gufs lar seg skjelne - enda
lesende almenhet ikke får seg åpnet hele faget
i større dybde..
Fexeus har jo røpet visse manipulerende teknikker.

"ikke skal la oss lure av [egne] tankefeil",
må bli en viktig kapiteloverskrift.

Fra den tid Norge hadde idylliske, dog selvstendige
småbyer - der neon var et rart fremmedord - husker en
hvordan voksne som fortjente å hete det, var opptatt
av helhetsbilde, dømmekraft, å se sin plass for ansvar
i bygd og omverden - og hvordan tenke helhetlig,
metoderiktig, hvordan avsløre propaganda og tankedefekter.

Så blir kongeriket nedspylt av en foss ståkende masemedia,
"kommunikative massevåpen" videoshow og blattrende megafoner.
Menneskesinn går i metning, må tilpasse automatiske, ikke
aldeles kontemplative reaksjoner på dataflommen.
Som du påpeker, vi blir nifst lettstyrte -- langt mer
presise soldater, enn nøkterne presise tenkere.
Vi kan bli nyttige byttedyr for mer enn bare Næringslivet.

Indeed kommer det "en ny type historikere", samt hysterikere
ditto dertil.

Fant en oppfølgende artikkel i lommerusket:
hos hbr.org >

som bl.a. nevner de unevnelige Milgram-forsøkene,
kort omtalt her>

Vi får følge emnebuketten nærmere når folket har kommet seg
etter all vinterfestlig selskapelighet?

Poeten kan ha misforstått hvilken vei etanol og vinsyre mv.
vil sirkulere i et favntak mellom vinstokkens rot og poetens
bisatte impoete legeme ;p

ellers, i søket etter kanonisk tilkjennegivelse om bruk av vin:

"Det sømmer seg ikke for konger, Lemuel -
sømmer seg ikke for konger å drikke vin,
eller for fyrster å nyte rusdrikk.
For da glemmer de lov og vedtekt
og fordreier retten for alle undertrykte.

Gi heller rusdrikk til den som holder på å gå til grunne
og vin til den som har sorg i sinn.
La ham drikke så han glemmer sin armod
og ikke minnes sin møye mer. "

(Ordspråkene 31: og 20: ev.mv..)

sålangt ikke akkurat uttømmende behandlet,

emnet får nok se mer 'uttømmende' behandling i løpet av
festhøytiden ;)

Saklig?

Til oppsummering av partenes synspunkter:

Parti Gredelin:
Et større omfang av vitneutsagn, nyhetsmeldinger og
video fra de nå beleirede eller krigsherjede soner
gir atskillig grunn til å frykte at krigen nå er løs
i Europa.
Kan dere slutte med skjellsord og personangrep, så
kanskje vi kan se på hva som er skjedd og skjer
med litt nøkternhet, la gå at dette kan virke
noe skremmende?

Parti Klorgrønn:
Det er bare ufyselig råtten holdning av dere, å tro
på rapporter, vitner, voldsofre og video som åpenlyst
sikkert alle deler Deres stygge brune holdninger, og
dermed må forkastes som ferdig avslørt! dessuten godtar
vi bare kilder som Våre någjeldende Ideologi-direktører
har sagt er ok, ingen fakta i Deres gredelinfarge kan
eksistere, vi lar ikke sånne labre folk få vitne for oss.

Vi tror ikke på krigssoner eller videoer, noe mer enn
bestemødrene trodde på Auschwitz og utryddelsesleirer:
Skulle vel de ha godtatt løse folks vitneord mot det
Ledende fremgangslandet midt i Europas Nyordning??

Nyhetsfolk som slipper inn upassende opptrinn, vil bare
sabotere Lederskapets genialt balanserte program for
harmonisering integrering og 'Fred i vår uimotståelige Tid!'
Det viser hvor trassige brunraddiser de er, dermed kan ingen
tro de har fakta. Det får være grenser for trass imot det
Grenseløse unionsriket, belæringsmyndigheten som vet Bedre.

/

ok folk, bidra gjerne med utdypning, så vi kan vite
hva vi samtaler så nøkternt og tolerant om ?

åh stakkars jihadister og assasin-krigere, sterke karer
som vårt vesle land forsvarer.
Nå må de passe seg for de tette nettverkene av
anti-jihadister,
så patetiske som disse er, der de sitter i hver sin boble
og diskrediterer seg, så det blir altfor vanskelig å
komme til bunns i, der de bare lurer hverandre.

En radikal portal, det må vel være der
overlessede kameler blir sittende ynkelig fast?

Politics: from 'poly'=many, 'ticks'=bloodsucking creatures

Å snu litt på tankeskjemaet, kan være nyttig øvelse.
For å se om det like villig lar seg bruke til å fyre opp
emosjoner i ganske annen retning.
For da var det vel lurere om vi byttet skjema.

Må vi være omhyggelige med tankemønstre, med hvordan
de listig leker med våre sinn -
mens vi føler at vi tenker ?

Er vi utplassert i en listig verden?