One can only believe entirely, perhaps, in what one cannot see.
Vain trifles as they seem, clothes have, they say, more important offices than merely to keep us warm. They change our view of the world and the world's view of us. For example, when Captain Bartolus saw Orlando's skirt, he had an awning stretched for her immediately, pressed her to take another slice of beef, and invited her to go ashore with him in the longboat. These compliments would certainly not have been paid her had her skirts, instead of flowing, been cut tight to her legs in the fashion of breeches. And when we are paid compliments, it behoves us to make some return. Orlando courtseyed; she complied; she flattered the good man's humours as she would not have done had his neat breeches been a woman's skirts, and his braided coat a woman's satin bodice. Thus, there is much to support the view that it is clothes that wear us and not we them; we may make them take the mould of arm or breast, but they mould our hearts, our brains, our tongues to their liking.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] siterer The God Who Is There av Francis A. Schaeffer
21:04, 4. mars 2016 Ingen har det som favoritt.
So rationalism or humanism is the unity within secular thought. (..)
In one way it is always the same, men trying to build from themselves
alone. In another sense it is constantly shifting (..)
The 'line of despair' indicates a titanic shift at this present time within
the unity of rationalism: Above the line, men were rationalistic
optimists. They believed that they could begin with themselves and
draw a circle which would encompass all thoughts of life, and life itself,
without having to depart from the logic of antithesis. They thought
that on their own, rationalistically, finite men could find a unity in the
total diversity. This is where philosophy stood, prior to our own day.
The only real argument between these rationalistic optimists was over
the circle that should be drawn. One man would draw a circle and say,
You can live within this circle. The next man would cross it out and
would draw a different circle. The next man would come along, and
draw his own - ad infinitum (...)
By the time you have considered all these circles.. you may feel like
jumping off London Bridge! But at a certain point this attempt to spin
out a unified optimistic humanism ceased. The thinkers came to the
conclusion that they were not going to find a unified rationalistic
circle that would contain all thought, and in which they could live.
It was as though the rationalist suddenly became trapped in a large
darkness... he would feel his way to the walls and look for an exit...
then the terrifying truth would dawn on him that there was no exit
at all! ... and so, departing from the classical method of antithesis,
they shifted the concept of truth -- and modern man was born.
..and modern man moved under the line of despair, against his
desire. He remained a rationalist, but he had changed.
If we do not understand this shift, we are largely talking to
ourselves.
Søren Kirkegaard [was named] the father of all modern thinking:
..of modern secular thinking and of the new theological thinking.
[SK] came to the conclusion that you could not arrive at synthesis
by reason. Instead, you achieved everything of real importance
by a leap of faith. So he separated absolutely the rational and
logical, from faith. We might... debate whether, if he came back
today, he would be pleased with what had been made of his thinking.
..but with the concept of a leap of faith, he became in a real way
the father of all modern existential thought, both secular and
theological.
As a result, from that time on, if rationalistic man wants to deal with
the real things of human life -- such as purpose, significance, the
validity of love -- he must discard rational thought about them and
make a gigantic, non-rational leap of faith. The rationalistic
framework had failed to produce an answer on the basis of reason,
and so all hope of a uniform field of knowledge had to be abandoned.
...though there appear to be many forms of of philosophy today,
in reality there are very few. They have a uniform cast about them.
..there is one basic agreement in almost all of the chairs of philosophy
today, a radical denial of the possibility of putting forth a circle which
will encompass all. In this sense, the philosophies of today can be
called, in all seriousness, anti-philosophies.
Dypdykk i Stockholms underverden
Jeg har fulgt forfatterskapet til Carl-Johan Vallgren (f. 1964) en stund. Jeg har latt meg begeistre av "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002), "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Havmannen" (2012) (samtlige linker peker på mine blogginnlegg om disse bøkene). Det er særlig den første boka han har blitt prisbelønt for, og som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Forut for dette hadde han utgitt syv bøker.
Da jeg begynte på "Svin" tenkte jeg ikke et øyeblikk på at dette faktisk var en krim-bok - den andre i en krimserie om Danny Katz ("Skyggegutten" er første bok i denne serien). Ikke en gang da jeg leste de gruoppvekkende beskrivelsene av Stockholms prostitusjons- og pornoindustri, slo dette meg. For er det noe jeg gradvis har blitt vant til når det gjelder denne forfatteren, så er det nettopp hvor brutalt han beskriver det råtne i samfunnet - om så det gjelder smågutter som piner en liten kattepus til døde, slik han gjør i "Havmannen". Det er ikke disse sidene ved hans forfatterskap jeg først og fremst er begeistret for heller, bare for å ha sagt det! Derimot er det språket og samfunnsengasjementet (uten at dette fremstår som et politisk budskap bak bøkene hans). Selv om "Svin" ikke ender opp på min Vallgren-favorittliste, ser jeg at boka har mye til felles med "Havmannen", der ondskap er tematikk. Men for meg går det et skille mellom den mer tradisjonelle romansjangeren og krimsjangeren. Krim har jeg for lengst blitt så lei at jeg nesten kan si at jeg er ferdig med sjangeren.
I bokas innledning introduseres vi for Jorma Hedlund som har gjort seg ferdig med sitt tidligere kriminelle liv. Så dukker det opp en sjanse han ikke kan la gå fra seg. Et siste ran av en verditransport, og så er det virkelig slutt! Slik skal det imidlertid ikke gå ...
Danny Katz er en tidligere stoffmisbruker, som sliter med abstinensene mens han forsøker å finne ut hva som skjedde med kjæresten Jenny og en tidligere venn og narko-selger Ramón. Under sin jakt på svaret, kommer han borti Stockholms prostitusjons- og pornoindustri. Det han finner er så gruoppvekkende at det var opprivende å lese/høre ...
Spenningen stiger utover i boka, og selv om krimsjangeren ikke er min favorittsjanger, må jeg berømme forfatteren for måten plottet er bygget opp på. Likevel savnet jeg Vallgrens språklige kvaliteter i denne boka, som jeg opplevde holdt et jevnt men ikke brilliant nivå.
Slutten av boka opplevde jeg for øvrig som rimelig spekulativ, der cliffhanger-faktoren er vel høy ... I alle fall dersom hensikten er at det skal komme flere bøker om Danny Katz. Er det derimot siste sluttstrek for Danny Katz, er slutten helt grei og nærmest som forventet.
Jeg kommer nok ikke til å følge Danny Katz videre dersom det kommer flere bøker i denne serien. Jeg håper for øvrig at Vallgren ikke har sluttet å skrive mer tradisjonell skjønnlitteratur! (Har vi ikke nok krimforfattere fra før av?)
Dersom du liker hardkokt krim, er dette helt sikkert en bok for deg! Er du derimot en leser som har likt Vallgrens tidligere romaner, og ikke er så begeistret for krim, vil jeg ikke anbefale denne boka (pga. sjangeren - ikke pga. boka som sådan).
Christopher Staib er flott oppleser for øvrig! Lydbokforlaget er gode på å finne passende stemmer til sine lydbøker!
Eirik Røkkum siterer Ooga-Booga av Frederick Seidel
15:36, 29. februar 2016 Ingen har det som favoritt.
A man who wanted to look better
But not younger is red
Swells of raw.
Later they will remove the staples.
Ten weeks later
They are younger.
They pull over
Their head a sock of skin.
Eirik Røkkum siterer Ooga-Booga av Frederick Seidel
15:28, 29. februar 2016 Ingen har det som favoritt.
The white cannibals in cowboy boots
Return to the bush
And the darkness of the brutes.
Eirik Røkkum siterer Ooga-Booga av Frederick Seidel
15:27, 29. februar 2016 Ingen har det som favoritt.
Meat-eating seagulls shout their little cries myanmar myanmar above the airport,
Dropping razor clams on the runway to break them open.
Hard is soft inside.
The big jet has soft people inside for the ride.
Rosa99 som svar til krira :
10:04, 29. februar 2016 Diskusjon: Rosa99 om M train av Patti Smith av Patti Smith
Absolutt ikke!
Rosa99 som svar til krira :
22:45, 28. februar 2016 Diskusjon: Rosa99 om M train av Patti Smith av Patti Smith
Nei, du "må" ikke. Men du kommer uansett til å få lyst til å lese den etterpå, dersom du leser "M Train" først ... :-)
Herlig oppfølger av "Just kids"!
Det er nesten nøyaktig ett år siden jeg leste min første Patti Smith-bok - "Just kids". Akkurat så helfrelst ble jeg at jeg blant annet kjøpte billetter til Patti Smith-konserten på Norwegian Wood-festivalen i juni 2015 (min googling gjorde meg oppmerksom på konserten - Patti Smith-fan har jeg vært siden begynnelsen av 1980-tallet). Det var for øvrig en helt ut av hvitøyet fantastisk konsert! Dessuten gikk jeg litt i hennes fotspor da mannen min og jeg var i New York påsken 2015. Chelsea Hotel sto selvsagt på programmet (her bodde hun en liten periode), og det samme gjorde Strand Bookstore (her jobbet hun mens hun drømte å slå gjennom som poet). Jeg sikret meg et par av diktsamlingene hennes også - kjøpt på Strand.
"Det er ikkje lett å skrive om ingenting", er den første setningen i Patti Smiths bok "M Train". Men hva er "ingenting"? er det betimelig å spørre seg. Patti Smith bestreber seg faktisk på å skrive om "ingenting". Den som forventer seg en bok om hennes artist-liv, vil bli skuffet. "M Train" er en ytterst stillferdig bok om det å være menneske - om det å være Patti Smith ... Helt avkledd for ytre staffasje, for her kommer vi inn til kjernen av personen Patti - den hun er når hun ikke står på scenen. Ja, vi får faktisk nesten inntrykk av at det å stå på scenen er noe hun gjør bare når hun trenger mer penger.
I "M Train" følger vi Patti Smith i hennes dagligliv i New York, der Café Íno står sentralt. Det er trygt for henne å skrive om yndlingscaféen nå - ingen fare for å bli nedrent av fans ... for caféen ble på et tidspunkt nedlagt, til hennes store sorg. Her drakk hun mang en kopp kaffe, mens hun koste seg med sine små skriblerier, leste bøker eller rett og slett bare satt der og betraktet folk. Kaffe står sentralt for henne, hun som verken har lappen eller kan svømme.
Ekteskapet med Fred står sentralt i livet hennes. Ham giftet hun seg med i 1980, og de forble gift inntil han døde så altfor ung i 1994. Fred hadde indianske gener, og var en mann av få ord. Det passet introverte Patti Smith godt, og samholdet dem i mellom - alt de hadde sammen - preger hennes syn på verden. Et syn som er godt over gjennomsnittet preget av kjærligheten til litteraturen. Det var for eksempel ikke tilfeldig at hun valgte å reise til Saint-Laurent-du-Maoni i Fransk Guyana, da hun fikk velge hvor i verden de skulle dra - bare hun lovet ham et barn. Dette var nemlig en fordums fransk straffekoloni for hardbarkede kriminelle, skildret av Jean Genet i "Tyvenes dagbok" (tilfeldigvis en av mine mange bøker som ligger på vent).
På reisene sine er hun opptatt av å besøke hjemmene (i form av museer) til kjente forfattere, samt deres gravsteder. Slik blir hennes roman om seg selv og ingenting egentlig en reise gjennom litteraturen, der vi blir nærmere kjent med hennes favorittforfattere. Og det er nettopp dette aspektet ved hennes bok som gjør den så interessant å lese for en litteraturelsker.
"Eg bestemte med for å skrive ein hekatombe for han - eit dikt på hundre liner. Det var ein måte å takke han på, takke han for at han brukte den siste delen av det korte livet sitt på å skunde seg å gjere ferdig meisterverket 2666. Om han berre kunne ha fått ein spesiell dispensasjon, ha fått lov til å leve. For det verkar som 2666 er laga for å kunne halde fram i det uendelege, så lenge han hadde lyst til å skrive. Slik ei trist urettvise som blei den nydelege Roberto Bolaño til del, som måtte døy da kreftene var på topp, berre femti år gammal. Tapet av han og det uskrivne nekta oss i det minste éing av verdas løyndommar." (side 33)
Patti Smith er innom forfattere som Sylvia Plath og Henrik Ibsen, som hun elsker, selv om hun ikke har sansen for symbolisme. "Kvifor kan ikkje ting vere berre som dei er?" spør hun. (side 60) Likeledes har hun en dragning mot W.G. Sebald, mannen bak "Austerlitz". Bildene - samtlige i svart hvitt - fra alle reisene Patti Smith har tatt på reisene sine - 53 i alt - er spredt utover i boka, og disse bidrar til en mollstemt stemning under lesningen. Ikke fordi det er noen grunn til å anta at det er en trist grunntone i boka. Tvert i mot. Så lenge forfatteren har ro i sjelen, er hun lykkelig. Og det på tross av at savnet etter ektemannen som gikk bort så altfor tidlig, ligger der. Hadde hun noen mann etter ham? Det får vi ikke vite. Så tett på henne kommer vi ikke. Som hun siden sier (på side 149): "Ein kan aldri betale for mykje for å få fred i sinnet".
Noe av det jeg ble aller mest glad for å lese om, var Patti Smiths oppdagelse av den japanske forfatteren Haruki Murakami. Som forfatteren oppdaget nemlig også jeg "Sauejakten" aller først. Først var det tittelen som pirret. Da jeg begynte å lese, ble jeg fullstendig hektet og måtte bare ha mer. Veien til "Dans dans dans" var ikke lang - heller ikke resten av Murakamis forfatterskap.
"Eg opna ei bok som heitte Sauejakten, vald ut på grunn av den pirrande tittelen. Ein frase fanga blikket mitt - eit virvar av smale gater og avløpskanaler. Her hadde eg funne ein saueforma kjeks til å dyppe i kakaoen min. Eg kjøpte boka straks. Så gjekk eg til Soba-ya som låg i nærleiken, bestilte kalde bokkveitenudlar med jams, og så begynte eg å lese. Eg blei så riven med av Sauejakten at eg blei sitjande der i over to timer og lese over ein kopp med sake. Eg kunne kjenne desperasjonen min smelte i kantane, som ein blå Jell-O.
I vekene som kom, sat eg ved hjørnebordet mitt og las ingenting anna enn Murakami. Eg kom opp for å trekke luft akkurat lenge nok til å gå på toalettet eller bestille ein kopp med kaffi." (side 95)
Siden skriver hun om Glenn Goulds Goldbergvariasjonar, musikk jeg har et sterkt forhold til. Herregud - å lese denne boka er som å komme hjem! Og fordi hun skriver så vakkert som hun gjør, kunne hun sikkert ha skrevet om hva som helst, og jeg hadde likevel kjent en gjenkjennbar klangbunn i det hun skrev. Det er så vakkert, så poetisk og så metaforisk!
"Månen fungerte som naturens spotlight på dei lysande ansikta til menneska som var samla i parken der nede. Latteren deira løfta seg med brisen, og ei kort stund fants ikkje sorg, ikke liding, berre samkjensle." (side 119)
Det er nesten ikke den ting som ikke fremkaller en eller annen forbindelse med litteraturen. Som da hun går på toget til Broad Channel for å se på huset som ligger ved Rockaway Beach, huset som hun gir navnet Alamo og bestemmer seg for å kjøpe fordi hun alltid har drømt om et hus på stranda. Huset er riktignok en ubeboelig rønne, og stedet gir henne assosiasjoner til Steppeulven av Herman Hesse - "Magisk teater. Adgang ikke for alle og enhver. Bare for for-rykte!"
Så kommer det en storm, som ødelegger så og si alt den kommer over ...
"Men det vesle huset mitt, som var bygd for hundre år sidan og blitt håna av eigedomsmeklarar, kondemnert av inspektørar og nekta forsikring, hadde tydelegvis klart seg. Sjølv om det var kraftig skadd, hadde mitt Alamo overlevd den første store stormen i det tjueførste hundreåret." (side 148)
Man skulle kanskje tro at en fetert stjerne som Patti Smith ikke bryr seg om de små tingene i livet. Slik er det imidlertid ikke. Hun sørger over ting hun mister; en fillete gammel frakk, et polaroidkamera av et utgått merke ... slike ting som har fulgt henne i tykt og tynt i noen år. De forblir en del av henne - som hun aldri riktig klarer å glemme. "Alle forfattarar er bomsar" sier hun. " ... måtte eg ein dag bli rekna blant dykk". (side 186)
Som i "Just kids" dukker plutselig bokas tittel opp - midt i teksten. Det gjorde den også i denne boka ... "Eg lét att auga og såg eit grønt tog med ein M i ein sirkel; ein falma grønnfarge, som ryggen til ein knelar." (side 122) Slik ble tittelen M Train til ...
I samlingen av alt Patti Smith har mistet, står kanskje tapet av Café Íno som noe av det såreste. Hun stikker innom det nyåpnede stedet, men blir skuffet ...
"- Eg elskar deg, kviskra eg til alle, til tingen.
- Elsk ikkje let, høyrde eg han seie.Og så gjekk eg ut, rett gjennom skumringa, føtene mot den harde jorda. Det fanst ingen støvskyer, ingen spor etter nokon, men det brydde eg meg ikkje om. Eg var min eigen lukkes smed. Ørkenlandskapet var uforanderlig; ei lang strekning som rulle seg ut framfor meg, og som eg ein dag skulle underhalde meg med å fylle. Eg skal minnast alt, og så skal eg skrive det ned. Ein arie til ein frakk. Eit rekviem for ein kafé. Dette var det eg tenkte i draumen min, der eg såg ned på hendene mine." (side 242)
Jeg har ikke lest annet enn den nynorske oversettelsen av boka, men jeg tør likevel å påstå at oversettelsen av boka er helt fantastisk! Det er den norske forfatteren Brit Bildøen som har oversatt boka - slik hun også gjorde med "Just kids". All ære til henne, tenker jeg!
Boka er mesterlig! Denne kan man lese om og om igjen uten å bli lei. Underveis kjælte jeg med setningene, koste meg med å lese mange sider om igjen - alt mens jeg merket meg sitater jeg ønsket å bruke i denne bokanmeldelsen. Klangbunnen i boka er første og fremst sjelefred og kjærlighet til litteraturen. Patti Smith forstiller seg ikke. Hun later ikke som om hun er noen annen enn den hun er - en nokså enkel sjel med enkle behov. Materialisme er så godt som fraværende. Alt hun trenger for å leve et lykkelig liv er en stamcafé som serverer god kaffe, en god bok og penger på kontoen til å reise når hun måtte føle for dette. Det er virkelig et paradoks hvor fraværende musikken er i hennes memoarbok!
Boka har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, og går nå inn i samlingen av bokskatter som jeg aldri vil kvitte meg med! Jeg kvier meg for å bruke en forslitt klisjé: les sakte og nyt!
"dyp sakral vitenskap" - en Galileisk kikk i
det mektige GalakseSkopet!
Overtroen på
Ex-Cathedra Vitenskapelig Pontifikat
; ;
Sitat:
"What can be more soul shaking
than peering through a 100-inch telescope at a distant galaxy,
holding a million-year-old fossil . . .
in one's hand,
standing before the immense chasm of space and time . . .
or listening to a scientist who gazed upon the face of
the universe's creation and did not blink?
That is deep and sacred science. }"
(videresitert av R.Dawkins)
;]
visst, funklende trosglød i unge øyne -
hva vekker vibrato i sjelsdypet, som visjonen av Kelvinske
Uendeligheter av Vesentlig Intet -
.. forfrossent nok.
Eller bare å høre beretningen fra han som våget å stirre
Nullgrunnen i sort-øyet,
klapper de fossile relikvier, og
utruster SETI etc., klodens dyreste flaskepost kontaktannonse.
Det er opplagt kanskje Noe som svarer, langt der ute:
'Søk Etter Troskyldige Intelligenser'!
dette hum-lige EvangHelium danner brensel for
et bredt skeptrum av overtro og undertråd rundt
den Uimotsigelige Vitenskapelighet
som vi kan abonnere på, ta til holdning og livsanfektelse -
enda vi ikke selv er off. hullkortbærende fagskeptikere..
'vi føler ihvertfall at vi vet om noen som sies å være
urokkelig fagvitenskapelig funderte
i alle sine meninger' -
det er da et trosgrunnlag, det ?
så, får ikke legfolket berøre veritable Fossilum vertifibratum
i dets manende taushet, er her alltids kul stemningsvibrato å få,
endaså skeptiske vi har lovet å være
under den høye beskyttelse av
Uangripelig Fagvitterlig Overhøyhet
eller U.F.O.kkult og slikt..
for I de skjulte kosmiske dyp,
der kan vi få lov å søke etter Intelligens -
alldeles ikke i høye himmelsaler altså..
bemerk forskjellen, må jo være som mørke i Lyset ?
..hvordan det nå går med det.
Selv romapaven slutter seg til søket
etter profetisk intelligens
via veriskop og famlende aniara-sonder,
dyre postkort og SOS-signaler
etter ekstraterrestriell nødhjelp :
hallo i dysterrommet, finnes medfølende intelligenser
der ute? -
hvem vil holde med oss strandede pjuskopatiske
menneskeslekt -
som Eksistensen har sverget seg sammen imot.
Som ledere av åndsUtviklingen har vi oppfunnet og
gehennifisert Krigen, mord og svik, vold og terror -
som nå kommer og henter oss hjemme
Kriserammet primatslekt søker nødhjelp
og vi søker nå Hjelpende Bortivekk-intelligesiske herrefolk
som ikke ligner for mye på Skapelsens Herre versjon 1.1 Mos
eller på annet som synes å avvike fra humane Kravspesifikasjoner
og vedtatte Rettigheter fra hedenolds morgen
(hæ?).
Vår EgenArt vil foretrekke ultragalaktiske fredsveiledere
som dog helst ikke er ultraintelligente nok
til å diagnostisere OSS
som noe skadelig kryp man bare straks må gasse
før vår art klarer å kontaminere flere avkroker av himmel-
atlaset, i vår rabiate herskemani.
(det er bare Skaper-intelligensen som sådan vi ikke vil
høre noe om, altså...
men HALLO vil ikke noen bistå med å frelse vår humane oppegående,
dødskultiske intelligente kultur fra slike primitive begreper -
så kan han hete hva han vil - bare jeg kan få en
sofistikert transgalaktisk avgud, noe mere kult )
_
I verste fordøm#%&@ fall får vi tåle
at de hypoYetiske intelligenser kontant velger å likvidere oss-
bare vi slipper å stå i domstolens lys
som om vår art var ansvars-kapable voksne planetinnvånere !?
Oppriktigst ydmyk hilsen
fra den forynkelige korsbærende planet,
Homo Suicidal-Sapiens
(e.f.)
Thomas Heie H. siterer Om vinteren av Karl Ove Knausgård
23:57, 27. februar 2016 Ingen har det som favoritt.
Alt dette stivnede og miserable, all denne lidelsen og alt dette meningstapet er også en del av livet, og det finnes overalt, men det er ikke så lett å se, ikke bare fordi det har utgangspunkt i det indre livet, men også fordi de fleste forsøker å skjule det, fordi det er så vondt å innrømme: livet skulle jo være lyst, livet skulle jo være lett, livet skulle jo være barn som løpet leende bortover stranden i vannkanten, som står og smiler til kamera på den første skoledagen, breddfulle av forventning og spenning.
[ Slettet bruker ] siterer The God Who Is There av Francis A. Schaeffer
18:18, 26. februar 2016 Ingen har det som favoritt.
The dilemma of man :
Man is able both to rise to great heights and to sink to great depths
of cruelty and tragedy.
Anyone with sensitivity and concern for the world.. can sense this
dilemma...
Of course it is possible to try not to get involved.. but the only
way would be to be young enough, well enough, having money enough,
and being egotistic enough to care nothing about other human beings.
As [to man's dilemma]
..only two possible explanations can be given .. that Man is too
small, too finite to wrestle with what confronts him.. The second
explanation is quite different, it puts man's dilemma down to a
moral cause.
If the first explanation is the right one, then one is bound to
conclude that man has always been in the same dilemma - that Man
has always been fallen man. This also means that there is no
moral answer to the problem of evil and cruelty.
Because man, whether somehow created by a curious thing called god
or kicked up out of the slime by chance, has always been in this
dilemma, this being a part of what being Man is.
If this is what man intrinsically is, and he has always been like
this, then.. Baudelaire is right when he says: 'If there is a God,
he is the devil'.
This statement was simply the logical deduction from the premise
that man, with his cruelty and suffering, is now as he always has
been. At this point Baudelaire was consistent and refused to give
anny kind of romantic alternatives as an explanation.
But the Bible says that this is not the situation. (...)
..the modern non-christian answer denies the legitimacy of moral
absolutes, refuses to pass any kind of moral comment on man's
actions and thus reduces cruel and non-cruel deeds to the same
level. With this answer, not only is the concept of sin reduced
to less than the biblical concept, but man is reduced to less
than the biblical concept of guilty man. (...)
There need be no either--or in La Peste:
Without absolutes, morals as morals cease to exist - and
humanistic man starting from himself has failed to find the
absolute. But because God of the Bible is there, real morals
exist.. we can say that one action is right, and another wrong,
without talking nonsense.
The Christian never faces the dilemma posed in Camus' book
La Peste. It simply is not true that he either had to side
with the doctor against God by fighting the plague, or join with
the priest and thus be much less than human by not fighting the
plague. (...) Jesus, standing at the tomb of Lazarus, was angry
at death and at the abnormality of the world; the destruction
and distress caused by sin. He could hate the plague without
hating Himself as God.
A Christian can fight with compassion what is wrong in the world
and know.. that God hates these [abnormalities] too.
God hates them to the high price of the death of Christ.
But if one lives in a world of non-absolutes and would fight
social injustice on the mood of the moment.. what criterion do I
have to distinguish between right and wrong? ... the word 'love'
cannot tell me how to discern, for within the humanistic frame-
work, love can have no definite meaning.
Once we comprehend that Christ who came to die to end 'the plague'
both wept and was angry at the plague's effects, we have a reason
for fighting that does not rest merely on my momentary disposition,
or on the shifting consensus of men. (...)
The Christian is the real radical of our generation, for he stands
against the monolithic, modern concept of truth as relative -
we believe in the unity of truth. But too often, instead of
being the radical, standing against the shifting sands,
he subsides into merely maintaining the status quo.
If it is true that evil is evil, that God hates it to the point
of the cross -- and that moral law is fixed in what God is in
Himself, then Christians should be the first into the field
against wrong -- including man's inhumanity to man.
We need to be challenged at this point.
Le fleuve est pareil à ma peine
Il s'écoule et ne tarit pas
Quand donc finira la semaine
Karin Jensen som svar til gretemor :
21:46, 24. februar 2016 Diskusjon: Lesesirkel 2016. VALG av Ev5. Frist onsdag 24. februar kl 19.00.
Jeg har lest Brødrene Karamasov 2 ganger, så jeg står over. Et mektig verk, meget gode bøker, så gled dere folkens. En av mine favorittbøker....og bruk litt tid på de, for dette er bøker med sjel, spenning og forviklinger.
Eirik Røkkum siterer Selected Poems (New Directions Paperbook) av Ezra Pound
17:34, 24. februar 2016 Ingen har det som favoritt.
I make a pact with you, Walt Whitman -
I have detested you long enough.
I come to you as a grown child
Who has had a pig-headed father;
I am old enough now to make friends.
It was you that broke the new wood,
Now is a time for carving.
We have one sap and one root -
Let there be commerce between us.
Karin Jensen siterer Stenansigtet av Vilhelm Krag
12:03, 24. februar 2016* Ingen har det som favoritt.
Men hvor Skorterne videde sig du og blev til passelig dybe Gjel, der var der altid en og anden gammel Gubbe af en Furu, som havde bidt sig fast og stod der, eitrende sint, med Ryggen skudt i Pukkel mod Stormen, fræsende med alle sine stutte Naale. Han satte Tænderne i Graasteinen, Gamlingen, han klorte sig fast med Knorter og Klør, der var ikke andet igjen af ham end Sinne og Skind og Ben.
Det kunde aldrig nytte ham at prøve at lægge til sig Stads som Krone herude i Havkjæften; det var nok bedst at lægge sig flyndreflad henad Berget og dytte Knorterne og Kvistene til saa godt han kunde med tæt Naaleragg; det kunde saavist ikke blaase af, ialfald.
Karin Jensen som svar til Bod!L :
11:30, 24. februar 2016 Diskusjon: Bod!L om Stjernetasten av Benoîte Groult av Benoîte Groult
Helt enig med deg Bodil. Håper det er flere som finner fram til denne boka som ble en favoritt hos meg.
Karin Jensen som svar til gretemor :
16:52, 22. februar 2016 Diskusjon: Lesesirkel 2016. Forslag til Ev5. Frist mandag 22. februar kl. 21.00. NB! Ny frist kl 19.00 NB!
Har vært å sett i bokhyllene mine blant de uleste bøkene. Der står Kameliadamen av Alexandre Dumas d.y..
Kameliadamen, fr. La Dame aux Camélias, roman (1848) av Alexandre Dumas d.y.; også dramatisert. Dumas' roman danner også grunnlaget for Verdis opera La traviata, og har vært filmatisert flere ganger, mest kjent er George Cukors amerikanske versjon (1937) med Greta Garbo i tittelrollen og Robert Taylor som Armand.
'Kameliadame' var i en årrekke betegnelse på elegante damer med tvilsomt rykte.
Jeg ser her på Bokelskere at det står det er Dumas d. e. som har skrevet boka, men det er feil i følge andre kilder.
Dette blir mitt forslag til lesesirkelen.
Karin Jensen som svar til Jostein Røyset :
14:15, 21. februar 2016* Diskusjon: Lesesirkel 2016. Forslag til Ev5. Frist mandag 22. februar kl. 21.00. NB! Ny frist kl 19.00 NB!
Har lest boka, og kan si at det er ei god bok med mye symbolikk. Min bok er fra 1977 , 380 sider, Bokklubben. Den er oversatt fra engelsk. Står ikke at den er forkortet.
I forordet står det :
*Kemal debuterte i 1953 med romanen "Magre Memed" og ble snart Tyrkias mest avholdte og leste dikter. "Tistlene brenner" utkom i 1969 og regnes som hans hovedverk til nå. Den er en frittstående fortsettelse av debutromanen og kan altså leses som en selvstendig beretning.
Han har gitt ut romanen Legenden om de tusen okser, god bok det også.
Sist sett
