Bokelskere.no

"..hvis det da ikke er den tingen som falt ut av Himmeldypet
i dag morges."
Skulle ønske jeg hadde en kikkert, tenkte Ransom, for kvinnens
ord vekket en plutselig mistanke i ham. Jo lenger han stirret
på den mørke klatten, jo mer ble mistanken bekreftet: Han
syntes han hadde sett noe liknende før.

Jeg har alt fortalt at Ransom hadde vært på den planeten som
mennesker kaller Mars, og som egentlig heter Malacandra.
Men det var ikke eldilene som hadde ført ham dit. Noen menn
hadde tatt ham med i et romskip, en hul kule av glass og stål.
De hadde kidnappet ham fordi de trodde at herskerne på Malacandra
krevde et menneskeoffer. Det hadde vært en misforståelse.
Den store Oyarsa som har hersket på Malacandra like fra begynnelsen
hadde ikke ønsket eller gjort ham noe vondt. Men hovedmannen bak
kidnappingen, professor Weston, hadde hatt ondt i sinne. Han var
besatt av en forestilling som i denne stund sirkulerer over hele
vår planet - i lite påaktede 'Science Fiction'-bøker, i små
Interplanetariske Foreninger og Romfartsklubber, i uhyggelige
magasiner som blir oversett eller spottende omtalt av de
intellektuelle, men som er beredt til å åpne et nytt kapitel av
elendighet i universets historie hvis de noen gang får makt til
det.
Det er den forestillingen at menneskeheten, som nå tilstrekkelig
har ødelagt den planeten hvor den oppsto, for enhver pris må klare
å spre seg ut over et større område: at de veldige astronomiske
avstander som er Guds karanteneregler, på en eller annen måte må
overvinnes.

Og det er bare begynnelsen. Bak denne forestillingen ligger den
falske uendelighets søte gift -- den ville drømmen om at planet
etter planet, galakse etter galakse kan tvinges til overalt og
til evig tid å opprettholde det slaget av liv som er avlet av vår
egen arts lender. En drøm som er født av hat til døden og frykt
for sann udødelighet, en drøm som tusener av uvitende mennesker
og hundrevis som ikke er uvitende, nærer i all hemmelighet.

For dem er det en naturlig og velkommen konsekvens at andre
arter som måtte finnes i universet, blir utryddet eller gjort til
slaver. I professor Weston hadde omsider evne og drøm smeltet
sammen - fysikeren hadde utviklet et drivstoff til romskipet.
Og den lille svarte gjenstanden som nå lå og fløt under dem på
Perelandras uskyldsrene bølger, liknet mer og mer på romskipet
for hvert øyeblikk som gikk.