Bokelskere.no

I en undersøkelse av et psykiatrisk sykehus kunne jeg fastslå
at personer med lik posisjon i den formelle struktur (f.eks
sykepleiere) kunne oppleve sin makt i sykehuset svært ulikt.

Den subjektive følelse av makt eller maktesløshet ble
påvirket av en nokså komplisert uformell struktur.
Omgang på avdelingen hadde stor betydning, det samme gjaldt
variabler som lå utenfor det feltet som ble berørt av den formelle
tilknytning til sykehuset.
Personlige ønsker om å kunne markere seg ved siden av eller over
pasientene, virket inn på den makt pleiepersonalet anvendte
overfor pasientene. Med andre data kunne jeg vise at den enkeltes
opplevelse av makt kunne være avhengig av personlige egenskaper.

Av og til kommer det frem klart at selv en svært høy formell posisjon
ikke behøver å føre til en subjektiv opplevelse av makt og frihet til å
kunne forfølge sine mål.

(Yngvar Løchen)
fulltekst

_

Trett ikke uten grunn med en mann,
når han ikke har gjort deg noe ondt.

( Ordsp 3:30 )

1940: «Stormen kom over oss like so fort som uventa.

Me har nedgjennom tidene vant oss til å sjå alle slike
store ulukker langt borte,
og so tenkte me at Gud ville nok spara oss
ogso denne gongen.
Me var so få og so små, i ytste enden av verda,
me ville nok sleppe det verste.
Kanskje me kristne rekna for mykje med vår kristendom
og vårt arbeid i Guds rike.
Men ulukka kom hard og tung. »

så skrev forkynneren Ludvig Hope i 1940, da krigen kom..
og videre;

«Land og folk frå ytste havskjer til grensa blør og døyr
under bly og bomber.
Ogso me er komne under domen
og me må sikkert rekna med at straffa vert hard og lang.»

For disse mennene, to av Norges mest respekterte forkynnere,
var tanken på at Gud fortsatt dømmer under nådens tid,
en selvfølgelig realitet.

La meg også få løfte frem to eksempler av nyere dato.
I mange år profilerte Emanuel Minos profetien til kvinnen fra Valdres,

der hun kom med følgende uttalelse:
«Da er målet for våre synder fullt.»

(Kvinnens uttalelse er en henvisning til 1 Tessaloniker 2:16,
der det står: «Slik fyller de sine synders mål.
Men vredesdommen har til sist nådd dem.»)

Deretter forteller hun at Guds dom kommer til å ramme Norge
i form av en fryktelig krig (se side 38-39).

Bør vi kunne vente oss at denne krigen kommer til å bli bedre,
eller verre enn det som skjedde 22. juli 2011?

Det siste eksemplet har å gjøre med boken 'Profetien' ..
av Jonathan Cahn. Det grunnleggende premisset i Profetien er
at Gud tillot terrorangrepene på tvillingtårnene i New York
i 2001, som en advarsel og en begrenset dom over Amerika.
I dette ligner Cahns tilnærming i Profetien mye på den som
jeg tar i 22. juli-profetien.

jeg begynder hele tiden at græde, men ikke fordi jeg sørger
har ikke tid til at sørge for solen kommer og brænder mig brunere
og mere og mere arbejdsløs
jeg begynder hele tiden at blive euforisk og ung, sikke et sjovt pandehår jeg har her

ha ha et produktivt sted at opholde sig
som nu det egern her på mandagsgræsset med den brede hale
hvis det var en kattehale var det et vredt egern, for jeg ved at vrede kattes haler bliver brede
men det her er altså et egern og nok ikke vredt
sommeren er fuld af pantesamlere
i gården hænger dynerne ud ad vinduerne ligesom tunger
det er et dagligt chok at forvalte kropsdelene
det er en nyhed jeg ikke kan beskytte mig imod
den nyhed bliver aldrig rutine
den ydmygelse, aldrig at blive rutineret

når en sætning skal siges, trækker nogen vejret ind og ud gennem deres tynde hals
munden bliver et kolon foran hver replik
og mit navn står bag det: en pligtskyldig blæsebelg
et navn er altid ved at være udmattet
for det skal holde sammen på så mange nyheder

for de store diktere kan, likesåvel som gode lærere
og frie forskere, være et folkets vern mot de
dumheter som tidens mammonprester vil lokke det med på.

/

og i ly av den skjulte kvelning av alt som kan styrke
hjerner og hjerter, kan vår velferdstat bygges ned.

/ /

"..neste skritt i retning det uopplyste pengevelde...?"
og i det samme fryser det noen ord gjennom henne:

"Nådige gud Mammon, måtte
då ett medel ges oss snart,
ett, som verkar underbart
och ger Grotte fyradubbel fart!

Mäktige gud Mammon, du, du
vars vishet saknar gräns,
inspirera medlet nu!

O, jag har det,
och jag tar det,
ger det navnet KONKURRENS."

( Victor Rydbergs Grottekvern )

Middelet er konkurranse:

"Låt dem för sitt fögderi
redogöra varje månad,
och du själv skall bli förvånad
över trolleri deri."

_

(se fulltekst hos nb.no)

Også jeg kan se

Sett ikke deres lit til løgnaktige ord som disse:
«Her er Herrens tempel,
Herrens tempel, Herrens tempel!» (..)

..dere stoler på løgnaktige ord, som det ikke er noe gagn i.
Er det ikke så at dere stjeler, slår i hjel,
bryter ekteskapet
og sverger falskt,
at dere tenner offerild for Ba’al
og holder dere til andre guder som dere ikke kjenner?

Så kommer dere og trer fram for meg
i dette huset som bærer mitt navn,
og sier: «Vi er frelst!»
Og enda holder dere på med alle disse avskyelige ting.

Mener dere da at dette huset som bærer mitt navn, er en røverhule?

Også jeg kan se, lyder ordet fra Herren.

_

(Jeremia kap.7)

Vi var 22 stykker i kommandostaben - en stor bygning,
som var en viktig nerve under krigshandlingene.
Den ville fienden aller helst ødelegge. Klarte de det,
ville de lamme vårt artilleri for en tid.

Jeg stod med telefonrøret i hånden, med et kart foran meg.

Mens jeg står der for å forklare situasjonen for kanon-
batteriene, skjer det noe fullstendig uforklarlig.
Plutselig hører jeg en klar og tydelig stemme bak meg,
litt på skrå fra høyre side, på et par tre meters avstand:

-Tor! Skynd deg ut! Jeg ble forbauset, snur meg straks - og
spør hvem av kameratene som ba meg om å gå ut. De ser da
alle like forbauset på meg, og påstår at ingen hadde bedt meg
gå noe sted. Var det virkelig ingen? Så prøvde jeg å forklare
meg selv at jeg hadde sovet dårlig om natten, var sliten og at
det hele naturligvis måtte være innbilning.
Dermed fortsatte jeg med jobben min.
Men snart etter kom denne røsten igjen, enda tydeligere og mer
bestemt: Tor! Skynd deg ut!

Nå ble jeg redd. Jeg turde ikke spørre kameratene denne gang
hvem som ba meg gå ut. Da ville de jo tro jeg var blitt gal.
Noen kristen var jeg ikke, og jeg ante svært lite om Bibelen.
Men Gud hadde jeg jo bedt til fra jeg var et lite barn.
Jeg visste at han var til og at han lyttet til mennesker som ba.
Mer visste jeg ikke. Jeg skalv, idet jeg bad: - Gud, hjelp meg!
Hva er det som holder på å skje? Nå har jeg hørt denne røsten
to ganger. Er jeg i ferd med å bli syk? Gud, er det DU som
taler til meg, så tal en gang til!
For tredje gang kom da røsten til meg - omgående, den samme
røsten - med den samme styrke og bestemthet:
Tor! Skynd deg ut!

Da var det nok. Jeg snudde meg raskt, gikk rett bort til en
klassekamerat fra skoletiden, korporal Holmstrøm, og sier:
Du, la oss gå ut! Han nekter først og svarer: Vi kan ikke gå
ut nå!
Jeg tar ham da bestemt under armen og trekker ham med meg.

Ute er det klar himmel. Da vi var kommet en 15..20 meter fra
kommandostaben, ser vi et stort fly komme brasende rett mot
bygningen. Flyet åpner lukene under kroppen, og ut faller
mange bomber. Vi kaster oss ned og trykker tett mot bakken.
Vi hører en fløytende høy lyd nærme seg i voldsom fart.
Lyden går over i fresing, og med ett voldsomme eksplosjoner.
Bakken rister under oss.
Vi ser ildsøyler som kastes opp mot himmelen - noen øyeblikk
hører vi veldige smerteskrik.
Så blir alt stille.

Sakte kommer vi til oss selv. Splinter og tunge gjenstander
hadde føket over oss, men der ligger vi - og kan med aller
største undring bare konstatere at vi begge er helt uskadd.
Vi ser på hverandre og reiser oss sakte.
Hvor er kommandostaben? Det eneste som var igjen var en
brennende ruinhaug.

Alle våre tjue kamerater ble drept i ett øyeblikk. De var så
ille tilredt at vi under opprydningsarbeidet ikke kunne finne ut
hvem som var hvem. Dødsskiltene var ikke å finne på noen.
Alle ble lagt i en felles grav på øya Hitis.

_

(boken fra 1995 ligger hos nb.no, søk på Oljemark)

Terrorangrepene som fant sted i Oslo og på Utøya 22. juli 2011,
påførte Norge et dypt sår ...

tragedien går inn i historiebøkene.

Men historien ender ikke der. Denne hendelsen rommer også noen viktige
åndelige aspekter som ennå ikke er blitt tatt tilstrekkelig alvorlig.

... minst 7 personer fikk profetisk åpenbaring knyttet til denne hendelsen,
i året forut for angrepene.
Boken belyser årsaken til at angrepene fikk lov til å skje,
og hva slags respons som er påkrevd dersom Norge skal kunne unngå
enda verre hendelser i fremtiden.

(fra J.Hoffs nettsted, der skriftet fritt kan lastes ned)

..efter Arn gällde det att flytta framåt i historien
till nutiden,
där det Heliga Kriget efter 11.september hade nyanserat sig lite
till det av USA deklarerade Kriget mot Terrorismen. (..)

jag var inte ensam om att vara lite trögfattad då... men till slut,
inför vågen av demonisering av alla araber och muslimer i Väst-
världens medier.. var vi på väg mot det Heliga Kriget II.

För resten av mitt liv skulle jag tvingas se hangarfartygen segla
mot den ena muslimska fiendestaten efter den andra. Vad kunde jag
göra åt det? Eller, hur skriva om det i romanform?

..jag skulle förstås skriva om det första Heliga Kriget,
korstågen, det var den historien vi var på väg att upprepa.
Sen var det bara att läsa på om korstågen och om medeltiden mellan
1150 och 1250. Det tog sin tid.
Och så föddes Arn Magnusson som idé.
Han växte upp som dagens ungdom i en kakofoni av antimuslimsk
propaganda, han blev korsriddare, kom till det Heliga Landet och
upptäckte en annan verklighet än propagandans.

Vid hemkomsten många år senare förde han med sig en mängd nyttiga
kunskaper från den - på medeltiden - överlägsna kultur han fört
krig mot. .. Då var den muslimska kulturen överlägsen vår egen,
idag är det tvärtom. Men om man kan lära av historien så borde det
gälla både likheter och skillnader mellan nu och då.

( Jan Guillou i etterskrift 'Nu är cirkeln sluten', 2008 )