Jeg har lest noen bøker av Shari Lapena og lurer på om denne blir min siste.
Grunnen er at bøkene hennes minner meg veldig på bøkene av Ruth Ware. De kommer opp med noen gode konsepter, men fortellerstemmene blir noe flatt og forutsigbart. Ingen lykkelig familie hadde et godt konsept og mistenker at jeg ville ha likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.
En spesiell familie
Ingen lykkelig familie er uansett om en rikmannsfamilie som aldri har vært lykkelig, stort sett på grunn av den kravstore faren i familien. Han har alltid vært kravstor til de voksne barna hans, og aldri hatt noe nært forhold til dem. Rikmannskfamilier er kjent for å overlate barna til de andre bare fordi de kan. Hans kone er den som ikke tør å gå i mot ham.
Etter en påskemiddag, blir foreldrene deres funnet myrdet på en brutal måte i deres eget hjem. Det går rykter om at det må være en av barna deres, eller elsker bare naboene deres sladder?
Ikke en forfatter for alle
Jeg har lest tre bøker av Lapena i skrivende stund: Ingen lykkelig familie, Naboparet og A Stranger in the House. Så har prøvd bøkene hennes på norsk og engelsk. Det har ikke noe med oversettelsene å gjøre at jeg ikke er helt begeistret for bøkene hennes. Det er nok fortellerevnen som ikke engasjerer helt og bøkene hennes blir fort for lette. Det krever ikke mye å lese dem og fungerer best som grei underholdning der og da. Det samme gjelder Ingen lykkelig familie. Syntes mange av karakterene var interessante å lese om, spesielt Dan, men det var ikke nok.
Fascinerende familiedynamikk og harde bud som var underholdende og engasjerende å lese om, men ellers var Ingen lykkelig familie noe langdryg og masete. Tror nok dette blir min siste bok av Lapena siden jeg ikke får mye connection til bøkene hennes.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.
Tradisjonell krim, hvor en podcaster er etterforskeren (litt gøy det da)
Fantastisk inspirerende bok, skrevet og lest på en morsom måte. Anbefales til alle som vil bli sporty og uredd, men ikke får det helt til
Norskættede Richard Matheson døde i 2013, og etterlot seg noen moderne klassikere som Hell House og I Am Legend. Han skrev også manuskriptet til Duel som var regissert av Steven Spielberg. Matheson var en forfatter de fleste har et eller annet forhold til.
Beryktet hus
Hell House ble utgitt i 1971, og legger vekt på mørke krefter og det erotiske. Fire personer blir sendt til Hell House av en gammel mann som ikke har lang tid igjen å leve, for å teste om det er liv etter døden eller ikke. De får også en pen sum for bryderiet. Huset ligger i Maine og heter egentlig Belasco House, men er mest kjent for å bli kalt Hell House. Huset tilhørte okkultisten Emeric Belasco, og han var kjent for hemningsløse fester, orgier og kriminelle aktiviteter.
Dr. Barrett tar med seg to som påstår at de er et medium og kona. Kona hans Edith er bare med fordi hun ikke orker tanken på være hjemme alene, og en av de andre har overlevd Hell House tidligere. Det ene mediumet påstår under oppholdet, at Emeric må ha hatt en sønn, men de andre stiller seg tvilende til det. Under diverse undersøkelser, opplever de rare ting, som at huset tar kontrollen over dem, og de blir utsatt for både erotiske og skremmende opplevelser.
Holder seg godt
Det er noen tiår siden Hell House ble utgitt, men den holder seg fremdeles godt selv om skremselsfaktoren ikke er helt der. Det er likevel en god historie med noen interessante karakterer. Selv kunne jeg ha fint klart meg uten de erotiske beskrivelsene. Skjønner det ofte er en del av horror, i hvert fall i gammeldags horror, men syntes handlingen klarte seg bra uten den delen. Matheson skriver godt, og er god på å få frem det dystre, og at karakterene forventer det verste. Likte også at kapitlene var delt opp som tidspunkt.
Men som sagt, ingen skummel hjemsøkt hus bok, men heller dyster og stemningsfull. Noen av karakterene var en smule irriterende, som blant annet Edith, som bare var der for å være der. Den er helt klart verd å lese, og er en god inspirasjon til mange hjemsøkte hus bøker. Av denne og I Am Legend, likte jeg vel I Am Legend hakket bedre, da den var en god del mørkere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.
Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.
Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.
Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?
Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.
Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen av karakterene oppfører seg veldig merkelig, men historien tok seg opp og slutten var bra
Detaljrik og absolutt lærerik
Dette er oppfølgeren til The River, noe som er dårlig markert, men det gjør ikke noe om man leser denne først. Det er bare noen få detaljer fra første bok som blir nevnt, og slike ting plager ikke meg. Men om man er fisefin på spoilere, bør man nok lese The River først.
Mystisk hovedperson og konsept
Den er om Jack som er i midten av tjueårene. Han tar en pause fra ranchen som han driver sammen med sin far, for å jobbe som guide ved en fiskerhytte. Fiskerhytten er for rike gjester og befinner seg på et privat område.
Han skal være guide for Alison som er en svært kjent artist som han ikke kjenner til, og sammen merker de underlige ting som foregår. De som jobber der virker hemmelighetsfulle og anspente, og nabogården har de fått beskjed om å holde seg unna. Hva er det de egentlig skjuler? Jack som hadde tenkt å slappe av med en enkel jobb, blir opphengt i å finne ut hva som skjer på nabogården og hvorfor de som jobber ved fiskerhytten, roter med tingene hans?
Forfriskende setting
Det er ikke ofte jeg leser såkalte utendørs thrillere, men noen ganger er det vel det man trenger. Jack er kanskje en standard underdog som prøver å gjøre det rette. Han kan bli litt kjedelig i lengden, men samtidig er han noe mystisk. Båndet mellom ham og Alison var ikke helt troverdig eller spennende, men heller typisk.
Peter Heller har ikke en avansert fortellerstemme. Han skriver veldig lett og det er mye bruk av linjeskift, så teksten er veldig luftig sådan. Men det fungerer hvis man vil ha noe lett og engasjerende, noe som er underholdende der og da. Fordi det skjer noe hele tiden, og man blir nysgjerrig på hva de ansatte og nabogården skjuler. Samtidig pågår covid, så det er hensyn å ta på grunn av det også. Selv syns jeg ikke covid er fryktlig spennende, men passet godt inn i denne settingen.
En mystisk og actionpreget thriller med mange vendinger og kryptisk undertone. Selv om fortellerstemmen var vel enkel, funket det, og bød på en del stemning. Det var nesten som å lese denne boka utendørs, selv om man satt inne ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Har du hørt om gutten som ropte ulv?
Spennende vendepunkt for Varg
Varg er en ensom gutt som sliter med sitt. Han har ingen venner, bortsett fra rottene Mikke og Mus, og han mistet moren sin for noen år siden. Han sliter med å passe inn i klassemiljøet, og han føler seg også utenfor i sosiale medier. Ting forandrer seg da en eldre mann flytter inn i et hus i nærheten, et hus som er litt falleferdig. På grunn av en skoleoppgave, havner han i trøbbel, men noen av klassekameratene blir imponerte. Det gjør til at de kontakter ham mer, og Varg håper at han er i ferd med å få venner. Men denne eldre mannen finner ut hvem Varg er, og truer ham. Vil noen tro på det Varg sier, eller skrøner han bare for å få nye venner?
Forfatteren beskriver Varg godt som en gutt med altfor mye rastløshet, og har kanskje ikke full oversikt på alt, noe som gjør at det skremmer andre som ikke kjenner ham så godt. Alt han vil er å få venner, og være en del av noe. Forfatteren gir også et godt eksempel på hvor eksluderende og det å vekke ensomhetsfølelsen ved bruk av sosiale medier og gruppechatter. At man kanskje ikke er god nok til å være en del av noe. Hvor langt er man villig til å gå for å bli kvitt ensomhetsfølelsen, og vil man alltid bli sett på som av tvilsom karakter?
Å føle seg ensom og annerledes
Selv om Ulv ulv er målrettet for unge lesere, vil nok mange kjenne seg igjen, da man begynner med Internett i tidlig alder, i hvert fall dagens ungdommer. Sosiale medier har aldersgrense, men noen slipper til selv om de kanskje ikke er gamle nok. Så det er vel mye å kjenne seg igjen både for unge og voksne lesere i noen av aspektene. Å ta vare på sin egen helse og ikke bli like påvirket over andres hverdag, uansett hvor glansfullt og kult det kan virke som.
Selve boka er lettlest, og det skjer noe hele tiden. For min del kunne noen av partiene bli litt gjentakende og som voksen leser ble retningen vel åpenbar. Det gjorde ikke noe, da jeg stort sett ble underholdt. Unstad er uansett god på karakterbeskrivelser i begrenset format, og beskrive det vanskelige på en nøytral måte. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å leser mer av henne, selv om jeg ikke er i målgruppa.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Vet du hvem du har i hus?
Har du en ukjent leieboer?
Eller er du sikker på at du bor helt alene eller med folk du kjenner? En gammel mann påstår at han aldri har sett kvinnen og gutten i kjelleren før, som blir funnet helt tilfeldig. Han er bare en gammel og forvirret man. Adam Fawley blir satt på saken. Denne gutten vekker en sorg i ham, siden han og hans kone mistet deres sønn for ikke lenge siden, og sorgen sitter i enda. Men hans kone, Alex insisterer på at gutten blir boende hos dem enn så lenge. Under etterforskningen, finner Adam ut en slags ledetråd om en ung jente som forsvant for mange år siden, som er blitt en cold case. Har disse sakene en forbindelse?
I mørket er fortalt som vanlig bokform og blandet med forskjellig bruk av media. Man leser intervjuer, videopptakbeskrivelser, avhør og mye annet. Er ikke helt fan av forskjellig bruk av media, men heldigvis består ikke hele boka av det. Det brytes opp med noen av disse forskjellige brukene av media.
Hunter skriver som regel om mørke saker, og det gjør hun denne gang også. Denne saken kan minne om noen av sakene fra virkeligheten. Jenter som er blitt holdt fanget i flere år før de klarer å rømme, eller som ble funnet. Denne boka er et eksempel på at det kan også skje i et vanlig og rolig nabolag. Spørsmålet er om det er den gamle professoren med alzheimers som står bak, eller om det er en sak med en enda mørkere vending ...
Noen småtørre partier
Noen av partiene kunne bli noe gjentakende og tørt, noe som ofte skjer i krimbøker, men likevel klarte den å holde interessen min oppe hele veien. Hunter skriver mørkt og realistisk uten for mange overdrivelser. Så har sansen for skrivestilen hennes. Det er også lett å se for seg det som skjer mens man leser, i stedet for at man faller ut.
Det er ikke mange etterforskere jeg liker. Mange kan bli oppslukt av familielivet eller blir altfor like. Men det er noe humant med Alex Fawley. Han har sine sterke og svake sider som han prøver å balansere når ting blir kaotisk.
Tidligere har jeg lest Alt dette raseriet av Hunter, som jeg tror er den femte boka i serien, og selv om jeg likte den hakket bedre, kommer jeg til å lese flere bøker i denne serien. Har noen uleste liggende allerede som jeg håper på å få med meg senere i år.
I mørket kunne kanskje bli litt for rolig, men beholdt det mørke og det tragiske som jeg liker i krimbøker. Det var verdt å komme seg gjennom de rolige partiene som kunne oppleves som stillestående.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Sist sett
