Jeg anbefaler "Surdeig" av hele mitt hjerte for alle som elsker å bake og som ønsker å bringe sine bakekunnskaper opp til nye høyder!

Avskrekkende om utroskap

Nina Lykke (f. 1965) debuterte med ungdoms-novellesamlingen "Orgien, og andre fortellinger" i 2010. "Nei og atter nei" er hennes andre roman. I følge Wikipedia er dette en satire over middelklassen og "de store forventningers misnøye", og boka kom ut i flere opplag.

Egentlig var dette en roman jeg hadde tenkt å la passere uten nevneverdig oppmerksomhet fra min side. Da den kjente samlivseksperten/ psykologen og Aftenpost-spaltisten Frode Thuen trakk frem nettopp denne boka i et svar til en mann eller kvinne som vurderte mulige konsekvenser av utroskap, våknet imidlertid min interesse. Det er som regel alltid interessant å få med seg samlivsdramatikk innenfor litteraturen - særlig den norske.

Jan og Ingrid har vært gift i nesten 25 år, og de har to voksne, hjemmeboende sønner. De bor i et hus på Nordstrand, og det oser vellykkethet over dem. Det er i grunnen "bare" én hake ved deres liv: ekteskapet er nærmest lidenskapsløst og sexlivet bærer mer preg av plikt enn lyst.

Da Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør, kommer energien tilbake og han blomstrer mer enn han har gjort på flere år. Dette går ikke upåaktet hen blant kvinnene, og den atskillig yngre Hanne (hun er 15 år yngre enn Jan) fatter interesse for ham. Jan gjenoppdager sin egen seksualitet og brunst, og han klarer ikke å stå imot. I flere måneder har de et forhold bak Ingrids rygg, og endelig føler Jan at han lever. Samtidig slites han i stykker av samvittighetskvaler, og han tenker mye over hva det skal bli av Ingrid dersom han svikter henne. Hun som tross alt er over 50 år ... Men ikke mer enn at han synes at han fortjener sin nyvunnede lykke, og "må" leve dette ut ...

Lite aner Jan om hvem Hanne egentlig er. Vi får innblikk i hennes tankeverden, desperat som hun er etter et utall elskere og skadeskutte forhold. Alltid fordi hun av diverse grunner ikke orker kjærestene sine ... Vi aner også et alkoholproblem. Det er et patetisk bilde som tegnes av henne, den andre kvinnen. Såpass patetisk og klisjéfylt at jeg kjente på at dette utgjorde det svakeste leddet i denne romanen, som inneholder mange tankevekkende lag. Kunne hun ikke fått i alle fall ett formildende trekk?

Historien er tankevekkende på den måten at romanen får en til å tenke på om dette med forelskelse egentlig bare handler om biologi ute av balanse, og som lokker mennesker utpå glattisen, slik at de blir fullstendig ute av stand til å treffe fornuftige valg i livene sine. En periode opplever Jan å finne roen i Hannes ustrukturerte tilværelse, der rot og kaos dominerer, mens han føler seg kvalt i den ordnede tilværelsen med Ingrid. Men kan det vare?

Ingrid blir på sin side gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra sin bestevenninnes mann, den notorisk utro mannen som har ligget med halve lærerværelset på skolen der de begge er lærere. I en periode havner hun midt mellom dem og må tåle å høre ektefellenes klagesang i det uendelige. Ingen levner den andre noen stor ære, og det hun får høre er til sammen egnet til å ta bort enhver respekt for noen av dem.

Dette er en klassisk utroskapshistorie der en eldre mann med makt forlater sin jevnaldrende kone til fordel for en yngre kvinne. I trekantdramaet som oppstår får vi både høre den utro mannens historie, den bedrattes historie og den andre kvinnens historie. At noen hver kan miste fotfeste i større eller mindre grad når grunnen så til de grader rykkes vekk under dem, er forståelig. Her synes jeg imidlertid at det kanskje gikk litt vel langt. Var det nødvendig å gjøre den andre kvinnen så til de grader usympatisk og kynisk? Jeg greide nesten ikke å tro på denne delen av historien. Jeg synes også at forfatteren dro det vel langt i forhold til Ingrid på slutten. Midt i dramaet står Jan, som til slutt nesten ikke vet hva han vil. Kaos og enda mer kaos er hva som venter ham. Sånn sett kan man si at denne romanen har en tydelig moral. Den viser utro menn hva de kan regne med dersom de er så "dumme" at de gir seg driftene i vold når de er godt over middagshøyden. De risikerer å gå fra asken til ilden, og selv om det er deilig og varmt til å begynne med, vil de før eller siden brenne fullstendig opp ... Ikke til å undres over at samlivsekspert Frode Thuen ber den utro tenke seg godt om før han/hun forlater ekteskapet, og anbefaler lesning av denne boka.

Et annet tankevekkende poeng ved historien, som egentlig bare er et lite sidespor, er hva det gjør med lykken til et middelaldrende ektepar å ha voksne barn boende for lenge hjemme, der de kommer og går som om de bor på hotell, og at på til behandler "betjeningen" dårlig ... Ingrid som føler at hun fremdeles skifter bleier på sine voksne sønner, fordi hun vasker trusene deres med bremsespor. De greier ikke engang å tørke seg skikkelig når de går på do ... Kjøkkenet som er nedgriset hver gang de har tatt seg mat ... Ikke en gang TV´n har hun og ektemannen kontroll på, med den følge at Ingrid som regel trekker ut på kjøkkenet mens pistolskudd og skrik gjaller gjennom huset på fredagskveldene, der guttene sitter og ser på B-filmer med C-skuespillere ... Ingen av dem har maktet å be sønnene flytte. Det hele føles som å bo i kollektiv med fire voksne - bare at det er du som betaler hele gildet for alle .. Var det dette som var lykken ved å få barn? Lurer Ingrid på ...

Nina Lykke treffer godt på det satiriske i romanen, og mange ganger ble jeg sittende og humre og le. Samtidig opplevde jeg ikke boka som stor litteratur. Til det er nok persongalleriet for karrikert og det på en slik måte at jeg ikke helt klarte å tro på alt. Jeg irriterte meg også over beskrivelsen av Hanne, som godt kunne ha blitt tildelt noen flere sympatiske trekk. Hun ble for endimensjonal. Det er noe med at de fleste - også den andre kvinnen - har både gode og dårlige sider.

Det var fint å høre denne boka som lydbok, og Anne Rygs oppleserstemme passet fint til historien!

Boka vil garantert egne seg godt for gode diskusjoner med høy temperatur i en boksirkel.

Enda en glitrende Ferrante-roman om kvinners valg!

Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ...

Samlaget ga ut boka "Svikne dagar**" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera**" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker.

Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning.

"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)

Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder.

Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre.

"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)

Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene?

Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet.

En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig.

Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?

Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år."* (side 109)

"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor.

Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!

Denne boka bare må du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!

Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!

Når foreldrene skilles

Helga Flatland (f. 1984) debuterte i en alder av 24 år med den første boka ("Bli hvis du kan. Reis hvis du må") i det som senere skulle bli en triologi om ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian, som alle mistet livet da de kjørte på en mine i Afghanistan. I fjor kom romanen "Vingebelastning", der Flatland befester sin posisjon som en forfatter å regne med i den norske samtidslitteraturen i dag. Her går hun dypere inn i personligheten til hovedpersonen, og det på en svært troverdig og overbevisende måte.

Nå er Helga Flatland ute med enda en roman - "En moderne familie". Selv om tematikken er en noe annen, benytter hun på et vis det samme fortellergrepet som i trilogien, nemlig ved å la flere forskjellige fortellerstemmer slippe til. Tre søsken forteller hvordan de opplever foreldrenes skilsmisse, og det er tre temmelig ulike historier som fortelles. Jeg elsker dette fortellergrepet! Det bør få oss til å tenke oss godt om fordi bevisstheten om at det alltid finnes noen andre perspektiver vi også bør ta i betraktning før vi feller våre dommer, gjør oss mer ydmyke og mindre skråsikre. Om ikke annet, burde vi alltid være litt mer nysgjerrige og litt mindre bastante, stille flere spørsmål og konkludere litt sjeldnere. Det finnes aldri bare én "sannhet" - det finnes alltid flere. Den dagen flere innser akkurat dette, tror jeg at menneskeheten kan gå en lysere fremtid i møte. Jeg tror imidlertid at vi har et godt stykke frem før vi er der ...

Torill og Sverre har vært gift i førti år. I forbindelse med Sverres 70 årsdag inviterer de sine voksne barn og deres familier til Italia. Liv, Ellen og Håkon har for lengst flyttet hjemmefra, men likevel er det foreldrene deres som er samlingspunktet i familien. Det er her de har hentet sine verdier, og foreldrene har dessuten vært forbilder i forhold til å stå løpet ut. Da bomben springer under Italia-oppholdet - at de har tenkt å gå fra hverandre - er barna i sjokk. Sjokket blir desto større da det kommer frem at det kanskje aldri har vært det helt store mellom dem.

Hver og en av barna slipper til som jeg-personer i boka. De har høyst ulike ståsteder i livet. Liv er eldst og er godt etablert med familie og barn. Hun er likevel den som bruker mest tid til å gruble over hva som gikk galt mellom foreldrene. Kanskje skyldes det at dette rokker ved alt hun har trodd på og basert livet sitt på? Dette påvirker ekteskapet hennes, og fører til at mannen hennes går til ekstreme ytterligheter for å bli sett av henne. Ellen har nok med sine egne problemer. Hun og samboeren hennes sliter nemlig med å få barn, og dette går på forholdet løs. Hun klarer ikke å forstå at hun er verdt å elske, siden hun aldri kan bringe forholdet over i en ny fase - med barn. Håkon er yngst, og har sin helt egen historie å fortelle. Han bodde hjemme lengst, og han er fremdeles i opposisjon til alt som er "opplest og vedtatt" i samfunnet rundt ekteskapet og dets funksjon. Han vil først og fremst være fri og uavhengig, og gjøre sine egne valg. Helt til han selv blir forelsket ...

Foreldrenes skilsmisse utløser flere kriser hos barna, men alt er ikke bare av det onde. Noen hver har kanskje godt av å bli mer bevisstgjort på hvor de står i livet? Enkelte valg er dessuten kanskje enklere å ta med det som bakteppe at foreldrenes tilsynelatende trygge ekteskap ikke holdt?

Salget av barndomshjemmet slår ikke like hardt ut hos alle, men blir traumatisk for yngstemann som fremdeles ikke har skaffet seg fast grunn under beina i sitt voksenliv. Det sjokkerende ligger kanskje i at foreldrene, som åpenbart har levd for barna, nå tenker mer på seg selv enn dem? Har alt bare vært et falsum?

Det mest spennende grepet i romanen - slik jeg opplevde det - er beskrivelsen av det som skjer når foreldrene fremstår mer som personer med egne behov, det vil si at de er til for sin egen del og ikke bare for barnas skyld. Hvorfor skulle ikke foreldrene kunne forvente å få noe ut av sitt voksenliv - like så mye som barna gjør? Hva er det egentlig som er så sjokkerende ved dette? Sånn sett tenkte jeg at boktittelen "En moderne familie" henspeiler på at det vanlige i dag er at godt voksne mennesker faktisk har et ønske om å realisere seg selv - om de aldri så mye er over 70 år. At 70-åringer i dag prioriterer å reise på spennende utenlandsturer fremfor "å ofre seg" fullstendig for barnebarna, slik at deres barn kan realisere seg selv - den tiden er forbi!

En av tingene jeg ser at de profesjonelle kritikerne har satt fingeren på ved denne romanen, er at det meste er "overforklart" og at svært lite overlates til leserens fantasi. Et stykke på vei er jeg faktisk enig i dette. Det burde ha ligget noe i historien som vi kunne ha dvelt ved, noe som hadde gjort boka velegnet f.eks. til en skikkelig boksirkel-diskusjon. Samtidig tenker jeg at tematikken i denne boka er å belyse de ulike ståstedene til barna, og få frem hvor ulike deres "sannheter" er om det som egentlig skjedde. Prisen vi betaler for det valgte fortellergrepet er kanskje at alle situasjoner blir tværet for mye ut, men det fikk meg likevel ikke til å ønske at romanen hadde fulgt det mer tradisjonelle sporet med bare en forteller. Kanskje savnet jeg mest av alt litt mer konflikt og mer temperatur mellom barna og foreldrene. Mer høylytt krangling og mer skittentøysvask, som er elementer i de aller fleste skilsmisser ... I de fleste forhold som går over styr etter mange år, sitter det som regel (minst) en bitter person tilbake, som opplevde å gi mer enn man fikk tilbake. Personene i denne romanen er for høflige og forsiktige med hverandre, og det var derfor mest her jeg savnet noe mer.

Alt i alt opplevde jeg likevel denne romanen som givende å lese. Så får vi heller bære over med at vi kanskje ikke satt tilbake med så mange spørsmål å gruble over denne gangen. Jeg er uansett veldig sikker på at dette er en roman som vil slå godt an hos mange lesere. Lydbokutgaven med tre ulike opplesere fungerte for øvrig svært godt, og kan anbefales!

En helt, helt spesiell leseopplevelse!

Noen ganger er det med litt undring at jeg registrerer at en debutroman blir et fenomen, en sånn som "alle" ønsker å lese - og så er det egentlig ingen som klarer å si noe veldig fornuftig om hva boka egentlig handler om. "Dam" er en slik bok. Dersom jeg ikke på forhånd hadde visst at dette faktisk er en roman, ville jeg ha brukt litt tid på å finne ut akkurat det. Boka er tilsynelatende nokså fragmentarisk, men det som gjør at den tross alt henger sammen, er at den samme kvinnelige hovedpersonen går som en rød tråd gjennom den, og at tematikken er at hun har isolert seg på landsbygda. Det er hun som er jeg-personen i boka. Vi får aldri vite hennes navn.

I alle fall - Claire-Louise Bennett er engelsk, men bor i Irland. Hun har skrevet både noveller og essays, og disse er blitt publisert i The Moth, The Irish Times og en rekke andre steder i følge forlaget. "Dam" er hennes første bok. Så var hun likevel ikke et ubeskrevet blad før denne boka kom ut. Da så!

Claire-Louise Bennett var til stede på Litteraturfestivalen på Lillehammer på forsommeren, og selv om jeg ikke var der, var jeg så heldig å komme over en streamet utgave av samtalen mellom henne og Karl Ove Knausgård. Det var neppe tilfeldig at det var han som intervjuet henne, siden han er en av eierne bak forlaget Pelikanen som har utgitt boka på norsk.

Bare for å ha sagt det med det samme: Det er nesten ikke mulig å beskrive denne boka. Den må oppleves! Still inn sansene på de vareste og mest følelsesladede innstillingene, og jeg lover deg en helt utrolig leseopplevelse! Jeg var innom hele spennet i følelsesregisteret mitt. Mest latteren, for å være helt ærlig. Det er nesten ikke den ting som ikke blir beskrevet og det på måter man aldri har tenkt på før.

"En deilig dyp og bred vinduskarm uten panel, bare den pussede muren, sval og fin: det perfekte stedet for en bolle. For flere boller i grunnen, rett og slett flere boller. Vinduskarmen er så dyp at den kan romme tre temmelig store boller uten å virke det minste overfylt. Da blir det ekstra tiltalende å pakke ut sykkelveskene og dandere alt med omhu i bollene i vinduskarmen." (side 10)

Eller når vår jeg-person beskriver seg selv:

"Det ville ikke være grepet helt ut av løse lufta å antyde at jeg, generelt sett, kan ligne på og innimellom ha utstrålingen til et menneske som dyrker jorda. Det vil si at jeg innimellom kan oppfattes som jordnær i ordets aller snevreste forstand. Men sannheten er at jeg har dyrket fram svært lite og bare nærer en viss høflig nysgjerrighet overfor hagearbeid." (side 13-14)

I en stream of consciousness der vi kun får vår jeg-persons perspektiv på det som skjer, følger vi henne i alle hennes tankesprang, fra det ene til det andre. Som da hun av grunner "som bestemt nekter å la seg huske", sitter inne hos naboen, mutters alene med kåpen på, mens hun tenker på naboens forberedelser til "den store dagen" og hvor hun selv har ønsket å forære et lite bidrag - enten det nå var vimpelranker eller en eske med sugerør. Underveis er det så mange digresjoner at det ikke er det minste rart at verken hun eller vi som leser, greier å holde tråden.

Når vår jeg-person beskriver sitt eget forhold til det annet kjønn, opplevde jeg både at jeg lo og at latteren satte seg litt fast i halsen. Hvor tar hun det fra? tenkte jeg underveis.

"... At jeg sjelden klarer å opparbeide meg noen nevneverdig begeistring for det annet kjønn med mindre jeg er full. .... Dermed måtte jeg vedgå at jeg fram til ganske nylig hadde vært mer eller mindre full det meste av tiden. Hvilket for det første innebar at slike selvransakende gjennombrudd som det jeg akkurat da opplevde, aldri før hadde fått anledning til å oppstå, og for det andre innebar det også at jeg høyst sannsynlig hadde latt meg lure inn i en lang rekke overbevisende, men i realiteten falske forelskelser. Såpass ny og overbevisende var denne tanken at jeg måtte la den ligge en stund mens jeg feide over gulvene, men da jeg hentet den fram igjen etter en liten stund, fremsto den plutselig flat og komplett ufarlig, mer som den typen artige frekkheter man iblant kan lese på fargesterke postkort med bilder av freske husmødre iført glinsende slengbukser i tropiske grønnsjatteringer. Det har ikke noe å si, sa jeg til meg selv, du driver bare på med litt forskjellig og har det gøy mens det pågår, ikke tenk mer på det. ..." (side 56-57)

Eller når hun vurderer muligheten for å ta livet av seg ved å stikke hodet inn i stekovnen, men konstaterer at produsenten av Baby-Belling-komfyrer må ha vært svært klar over hva slags kunder produktene deres vil brukes av og hvilke mørker tanker og morbide tendenser slike mennesker kan tenke å ruge over, fordi muligheten for å få hodet inn i ovnen på en behagelig måte er nokså små ...

Hva skjer egentlig når man er syk og forsvarsverkene ligger nede. Er man ikke helt seg selv, eller er det nettopp da man er seg selv mer enn noensinne? Når man er redusert til sine aller mest lidenskapelige understrømmer ...

"Takket være min grunnleggende umodenhet - kjennetegnet ved en hardnakket mangel på ambisjoner - utgjør ikke virkelige hendelser så stor forskjell for meg, ettersom virkningen av dem på sinnet mitt enten er null eller fullstendig smadrende, og jeg derfor naturligvis må sette spørsmålstegn ved hvorvidt min egen evne til å danne minner står i noe som helst samsvar med det som faktisk skjedde - skjellsettende opplevelser og den slags inkludert. Når det er sagt, utviser derimot drømmene mine en ganske imponerende teft for minner - jeg drømmer aldri om fortiden, ikke om den ytre fortiden, men ganske ofte kan jeg for eksempel drømme om dagdrømmer jeg hadde da jeg var mye yngre - ved trær, bak gardiner, den slags. Skjønner du?" (side 174-175)

Nei, det er ikke alt vi skjønner. Likevel er det fascinerende å bli kjent med romanens jeg-person og hennes tidvis nokså forvirrende tanker, der hun sliter med å være tilstede her og nå, og aller mest befinner seg enten i fortid eller fremtid. Likevel er hun nokså bevisst sine egne svakheter, og det på en rent ut sagt fornøyelig måte, som får latteren til å trille både titt og ofte under lesningen. Det ligger imidlertid en sår historie bak, der vår navnløse jeg-person har forlatt en akademisk karriere og har flyktet fra folk, ut av byen for å gjemme seg bort på landet. Det er denne delen av historien, det hudløse, som gjør at latteren noen ganger setter seg litt fast i halsen. Alle henvendelsene til oss lesere - "skjønner du?" - oppfattet jeg som et behov for en slags anerkjennelse som mangler i resten av hennes liv. Samtidig skjønner vi at opphenget i all verdens vesentlige og uvesentlige detaljer i hverdagen, i realiteten er en slags flukt og unnvikelse fra å ta fatt på de større krisene i livet hennes. Som årsaken til at hun i det hele tatt befinner seg der hun er, og ikke tar opp igjen det livet hun har forlatt ...

Etter å ha vendt den siste siden, kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke.

Jeg kan ikke få fullrost denne romanen nok!

Ny samling med murakamiske noveller fra 1980-1991

Som den ihuga Haruki Murakami-fan jeg er, sørger jeg som regel alltid for å få med meg siste nytt på Murakami-fronten. Så også denne gangen, da Pax forlag tidligere i år utga "Elefanten som forsvant", som inneholder 17 noveller som er skrevet i perioden 1980-1991. Boka er også tilgjengelig som lydbok. Flere av novellene er lett gjenkjennelige som forløpere eller inspirasjonskilder til senere romaner. Jeg har lest de fleste av bøkene hans, og har også omtalt en hel del av dem her på bloggen min.

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har en stor tilhørerskare i Norge. Det faktum at samtlige av hans 17 bokutgivelser er oversatt til norsk, sier i grunnen alt. Det fremgår for øvrig av den engelske Wikipedia-siden om forfatteren at en 18. bok er utgitt - "Killing Commendatore". Det er med andre ord bare å glede seg!

Hva er det egentlig med Murakami som trollbinder oss lesere? Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger, uten egentlig å komme frem til noe entydig svar. Persongalleriet i bøkene har riktignok en del fellestrekk; som at de er ensomme (også i sine parforhold) og at noen av dem nærmest må karakteriseres som outsidere, men likevel uten å være altfor outrerte. Denne gangen møter vi på flere - de fleste er menn - som har falt litt på siden av det etablerte. Noen ganger ikke verre enn at f.eks. en er arbeidsledig. Måten han beskriver mellommenneskelige relasjoner på og krydrer hverdagslige hendelser med overraskelser (ofte ganske creepy), noen ganger i grenselandet mellom det realistiske og det uvirkelige, er også med på å gjøre ham til en spesiell forfatter. Dessuten er det en del humor i de mest absurde historiene. Sist men ikke minst er det noe med stemningen i historiene hans. Noen ganger bygges det opp til en uhyggestemning, før vi skjønner at dette først og fremst skjer på det indre planet - dvs. oppe i hodene til personene i historiene - og ikke så mye på det ytre planet.

I novellesamlingen "Elefanten som forsvant" møter vi like mange skjebner som antall noveller i samlingen. I "Søvn" møter vi en kvinne som ikke får sove, og som gjør det hun kan for at mannen hennes ikke skal oppdage det. Hennes indre verden er noe hun helst holder for seg selv. For å holde ut leser hun "Anna Karenina" på nettene. I "Trekkoppfuglen og tirsdagskvinnene" møter vi en arbeidsledig jeg-person som plutselig får en oppringning fra en for ham fremmed kvinne, som hevder at han en gang var forelsket i henne. Alt hun ber om er 10 minutter av hans liv, og det viser seg at hun vet urovekkende mye om ham ... I "Det andre bakeriraidet" møter vi det nygifte paret som ender med - som tittelen så talende forteller - med å rane et bakeri. Novellen får oss til å tenke hva vi egentlig vet om menneskene vi har rundt oss. Å være gift med en kvinne som faktisk har en rifle og et par finlandshetter liggende mtp. fremtidige behov, må utvilsomt være spesielt! "TV-fyrene" er en ytterst creepy historie, som også innbefatter et ektepar som åpenbart holder mye for seg selv og ikke deler sin indre tankeverden med hverandre. Mennene som kommer med TV´en ser ut til å ha krympet ... Kona er helt uanfektet av det hele, mens mannen lurer ... Det har visst også skjedd med elefanten i tittelnovellen "Elefanten som forsvant". Historien jeg likte aller best, kanskje fordi den har det mystiske og fantasifulle i seg, var "Den dansende dvergen". For en historie! Snakk om å få sine største drømmer oppfylt, men til hvilken pris!

I og med at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, som for øvrig er nydelig opplest av Duc Mai-The, kjente jeg på at noen historier gikk litt inn det ene øret og ut det andre. Noen ganger spolte jeg tilbake og hørte novellene om igjen, men uten at de ga meg noe mer. Andre historier "satt som et skudd". De gjorde et sterkt inntrykk på meg. Og atter andre ganger ble jeg sittende igjen som et spørsmålstegn til slutt. Hva var poenget med historien? Hvor ville forfatteren egentlig? For meg virket historiene rett og slett uferdige. Jeg satt derfor igjen med et inntrykk av en noe ujevn samling av noveller, som spente fra det glitrende til det mer likegyldige. Samtidig vil jeg understreke at Murakami kan skrive om nærmest hva som helst og likevel gjøre det meste interessant. Det handler da om hans evne til å gå inn i det rent menneskelige og gjøre dette på en gjenkjennelig måte. Selv innbilder jeg meg at det typisk japanske er å være veldig privat - også i ekteskapet - mens det typisk norske er å dele mye mer både med venner og ektefeller. Men her er jeg antakelig bare fordomsfull. Haruki Murakami har gjennom hele sitt forfatterskap skrevet om japanske menneskers liv og levned, og dette har han gjort på en slik måte at jeg alltid tenker at "folk er folk", uansett hvilken kulturbakgrunn de måtte ha. Det handler om hva mennesker er opptatt av, hvilke drømmer de har og hva de gjør av anstrengelser for å nå sine mål. Dessuten handler det om hvordan mennesker agerer i forhold til hverandre.

Jeg anbefaler lydbokutgaven av denne boka! Duc Mai-The er den mest eminente oppleseren av Haruki Murakamis bøker jeg vet om. Ingen over - ingen ved siden! I tillegg er novellene oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring, og da blir det jo bra! Denne novellesamlingen inneholder for øvrig så mange fine historier at den er verdt å få med seg, selv om alle ikke faller like mye i smak hos absolutt alle lesere.

Når mors sykdom trumfer alt ...

Litt om forfatteren

Deborah Levy (f. 1959) er ingen ny forfatter, men "Varm melk" er likevel den første av hennes bøker som (så vidt jeg vet) er oversatt til norsk. Levy debuterte som forfatter i 1986, og har utgitt til sammen syv romaner, tre novellesamlinger, en sakprosa og en diktsamling. I tillegg har hun skrevet et helt lass med skuespill. Også i 2012 ble hun kortlistet til Man Booker-prisen, den gangen for romanen "Swimming Home. And Other Stories".

Levy er for øvrig født i Johannesburg i Sør-Afrika, men har bodd i England fra 1968 og frem til i dag.

Om "Varm melk"

Sofia er i midten av 20-årene. Foreldrene hennes ble skilt da hun var 12 år gammel. Hun ble boende sammen med moren Rose i England, mens hennes greske far flyttet tilbake til Hellas. Der giftet han seg senere med en 40 år yngre kvinne, som han nå har fått et barn med.

Sofia har mastergrad i antropologi og har en ikke fullført doktoravhandling. Hun har blitt med moren til Almería i Spania, hvor moren skal oppsøke hjelp hos dr. Gómez og hans datter, som står bak en omstridt alternativ klinikk. Rose klarer ikke å gå, til tross for at ingen finner noe galt med beina hennes.

I dag mistet jeg den bærbare datamaskinen min i betonggulvet på en bar på stranda. Jeg hadde datamaskinen under armen, og den gled ut av det svarte gummietuiet (som er formet som en konvolutt) og landet med skjermen ned. Den digitale siden er knust, men den virker i det minste fremdeles. Datamaskinen min inneholder hele livet mitt og vet mer om meg enn noen andre.

Det jeg mener å si, er at hvis den er ødelagt, så er jeg det også. (side 7)

Dermed er den noe mollstemte og sarkastiske tonen i romanen satt ...

Sofias mor er noe for seg. I og med at hun angivelig ikke kan gå, er det Sofia som må gjøre alt. Hente vann blant annet ... som alltid er feil. Morens tunge er skarp, og det er ikke mange oppmuntrende ord som kommer ut av hennes munn. Aller helst er det sylskarp kritikk av det nedbrytende slaget.

For å fylle tiden med noe som gir et skinn av å være meningsfylt, bader og soler Sofia seg når hun kan tillate seg å ta pause fra morens krav. Andalucias kyst er imidlertid invadert av Medusa-maneter, og i perioder er det risikabelt å bade i havet. Da heises Medusa-flagget for å advare badegjestene. Akkurat dette fikk ikke Sofia med seg, for hun trodde at Medusa var en gresk gudinne som ble til et uhyre etter en forbannelse. Medusa betyr manet på spansk ... Hun ender opp med brannskader etter å ha vært i berøring med brenntrådene til manetene. Slik kommer hun i kontakt med badevakten som behandler turister for brannskader. Senere blir han hennes elsker. Parallelt innleder hun også et heftig forhold med Ingrid, kvinnen som kaller henne Zoffie.

Til morens store fortvilelse starter Goméz behandlingen av henne med å ta fra henne noen av medikamentene hun går på. Mens Rose gjennomgår den ene undersøkelsen etter den andre for å avdekke om det skulle finnes en fysiologisk forklaring på lammelsene i beina hennes, stiger hennes skepsis overfor klinikken. Samtidig skjer det merkelige ting i kroppen hennes. Det pussige er nemlig at funksjonsnivået øker etter som flere og flere av pillene tas bort fra henne. Paradoksalt nok er ikke Rose glad for dette, som om hun trenger sykdommen for å være et helt menneske ... Sofias tålmodighet minker og frustrasjonen øker pga. det hun er vitne til.

Da vi kommer tilbake til bilen, ber jeg Rose om å reise seg fra rullestolen og vente mens jeg slår den sammen og legger den i bagasjerommet.

"Det er ikke snakk om vilje, Sofia. Jeg kan ikke stå i dag."

Da jeg har fått moren min på plass i bilen, etter alle stønnene, ynkingen, hvesingen og til slutt fornærmelsene som var rettet mot meg og alle mine feil, mangler og irriterende vaner, føltes det som om hun faktisk var en gangster som hadde tilranet seg livet mitt.

Jeg satte meg i passasjersetet, smelte igjen døra og ventet på at hun skulle kjøre i vei, men hun satt helt stille, som om hun var i sjokk. Vi hadde parkert utenfor en ruin av et hus som vi trodde var ubebodd. Men nå så vi at det bodde folk der, til tross for hullene i taket og de knuste rutene. En mor og den lille datteren hennes spiste suppe på verandaen. Alt var ødelagt, trillebåren, barnevognen, stolene, bordet og dukken med en arm som lå like ved bilen.

Det var et ødelagt hjem på alle måter.

Moren min var overhodet i sin egen lille, ødelagte familie.

Det var hennes ansvar å hindre ville dyr i å snike seg inn gjennom døra og skremme vettet av barnet hennes. Det var som om dette triste huset var et slags gjenferd hun bar inni seg, frykten for ikke å holde ulven unna døra vår i Hackney i London. (side 133-134)

Sofia har ikke sett faren sin på alle de årene som har gått siden han forlot henne og moren. Hun bestemmer seg for å reise til Athen for å besøke ham, hans nye kone Alexandra og halvsøsteren Evangelina. Sofia anser farens gjeld til henne som meget stor. Det er en gjeld som går langt tilbake i tid. "Som følge av hans første misligholdelse har moren min pantsatt livet mitt." (side 191) Hun funderer over om kreditorer er lykkeligere enn gjeldsofre.

Faren har et sterkt ønske om at Sofia skal se det hele - det vil blant annet si sviket mot henne - fra hans synsvinkel. Skjønner hun ikke at han måtte bort ... bort fra Rose´s hypokondri? Alexandra er på sin side ute etter å få henne til å forstå at det ikke er lett å være sammen med en mann som er 40 år eldre ... som om de var venninner. Faren som snart trenger en ny hofte og som har fått fire nye tenner som må ligge i en spesiell væske på nattbordet om natten ... Da faren ønsker å gi henne noe før hun reiser tilbake til Spania, og kommer trekkende med en 10 Euro-seddel (siden han hadde glemt å gå i banken), gir hun pengeseddelen spontant til en tigger. Avstanden mellom dem kunne knapt vært større.

Da Sofia vender tilbake til Spania, har moren vært innlagt på sykehus. Der har hun fått en hel haug med nye medisiner; kvalmestillende for bivirkningene av antidepressiva, piller mot høyt kolesterol og blodtrykk, mot svimmelhet og sure oppstøt, mot diabetes, podagra, betennelser samt sovetabletter, muskelavslappende piller og avføringspiller ... Så mye for Goméz´ opplegg ... Mens moren konstaterer at hun liker Sofias massasje så godt at hun skulle ønske at hun kunne kutte av seg hendene og la dem bli der hos henne mens hun var på stranda hele dagen ...

Hvordan går det med moren til slutt? Kommer hun til å kunne gå igjen? Og hva med forholdet mellom mor og datter? Blir det bedre, eller ender det i katastrofe? Og hva med kjærligheten?

Min oppfatning av boka

"Varm melk" er en lettlest og betagende roman om en ung kvinne som burde ha vært på full fart inn i voksenverdenen. Moren har likevel fremdeles et sterkt tak på henne, og dette har gjort løsrivelsesprosessen besværlig. Uten at det sies rett ut, skjønner vi at det er mye skyldfølelse ute og går. Moren sitter i rullestol og er fullstendig avhengig av henne. "Hent ditt!" "Hent datt!" Kommandoene hagler over henne, og selv om Sofia gjør så godt hun kan for å please moren, er ingenting bra nok.

De bitende kommentarene til moren er nedbrytende, og for å holde seg oppe må Sofia blant annet fortelle seg selv at hun faktisk har fullført en master med svært gode karakterer. Hun kan "takke" moren for at hun ikke har fullført doktorgraden sin ... Den uferdige avhandlingen er lagret på datamaskinen hvis skjerm hun knuser i bokas åpningsscene ...

Blir Sofia ved sin mors side fordi hun ikke orker å ta fatt på voksenlivet, og sånn sett dekker seg bak morens urimelige krav, eller er hun virkelig så bundet på hender og føtter som det tilsynelatende ser ut til? Vel, jeg hellet mot den siste tolkningen. Fordi morens sykdom hele tiden trumfer alt, blir det ikke plass til Sofia, og mangelen på morskjærlighet har antakelig gjort at hun betrakter det meste med en viss ironisk distanse. Det er som om hun er på utsiden av seg selv og bare lar ting skje, uten å investere 100 % i noen. Hun legger på svøm ut i sjøen selv om hun vet om medusaene, som om det å skade seg selv er en måte å få litt omsorg fra badevakten og elskeren. Samtidig er det fandenivoldskheten i henne som blir hennes overlevelsesstrategi til slutt ...

Noe av det jeg likte aller best med denne boka er alt det usagte som ligger mellom linjene, og som gjør at det er mulig å oppfatte historien på flere måter. Den fikk meg til å tenke. Selv om historien som sådan er temmelig outrert, og i utgangspunktet ikke er lett gjenkjennelig for de fleste, er det likevel noe universelt her. Det er nemlig mye makt i sykdom, og den syke kan holde menneskene rundt seg i en skrustikke over lang tid. Ja, i årevis. Skyldfølelse er viktig et stikkord. Kan man svikte en som trenger en 110 %? For Sofia handler det om å finne ut hvor moren slutter og hvor hun selv begynner. Det handler om å slutte å være et gissel. I hennes ironiske distanse til det som skjer rundt henne, er det mye mørk humor. Om man ikke skrattler av de bisarre situasjonene, så gjør det noe med følelsene til den som leser dette. Mens tittelen "varm melk" henspeiler til noe de fleste kan relatere seg til - nemlig bildet av en mor som viser omsorg for sitt syke barn ved å komme med varm melk - er rollene i denne dysfunksjonelle familien snudd opp-ned. Hva er moren uten sykdommen? Og hva er Sofia uten bindingen til moren? Våger hun å leve på egne premisser?

For meg ble dette en sterkt leseopplevelse, og jeg anbefaler boka varmt!

Enda en afrikansk forfatter som det er vel verdt å bli kjent med!

I hele sommer har jeg knapt kunnet bevege meg inn i en bokhandel uten å møte på denne boka - gjerne med påskrift fra en av de ansatte om hvilken fantastisk roman dette er. Jeg er generelt veldig engstelig for å gå glipp av store ting innenfor litteraturen, og ble selvsagt nysgjerrig. Før jeg rakk å områ meg, var første opplag av boka utsolgt. Etter å ha lest den er jeg ikke overrasket. Dette er nemlig en slik bok som slår godt an hos flertallet av lesere. Den gjør dessuten så sterkt inntrykk at leserne ikke kan la være å snakke om det etterpå. Ryktene sprer seg som ild i tørt gress, og før vi får snudd oss er den en bok "alle" bare må lese.

Chigozie Obioma (f. 1986) er opprinnelig fra Nigeria, men er bosatt i USA hvor han underviser i litteratur ved University of Nebraska. "Den forbudte elven" er hans debutbok, og den kom ut i 2015 (med originaltittelen "The Fishermen"). Boka ble nominert til Booker-prisen i 2015. Forfatteren har vunnet flere internasjonale priser for boka, som for tiden er oversatt til over 20 språk. Nå skriver Obioma på sin andre bok "Falkejegeren".

Om boka

Vi befinner oss i Nigeria og året er 1996. Vår jeg-person, Ben, har tre brødre; Ikenna, Boja og Obembe. Ikenna er eldstemann på femten, Boja er fjorten, Obeme er elleve og Ben er ni år. Da faren, som jobber i Nigerias sentralbank, forflyttes til en filial i Yola, endres livet deres dramatisk.

"Fra og med i dag skal jeg bo i Yola, og jeg vil ikke at dere skal lage vanskeligheter for mor." Han skar grimaser da han sa det, som hver gang han ville jage fryktens hunder i oss. Han snakket langsomt og med mørk og høy stemme, hvert ord hamret dypt inn i bevisstheten vår. Slik at hvis vi skulle være ulydige, kom vi til å huske nøyaktig når han hadde gitt oss den detaljerte formaningen med den enkle påminnelsen: "Jeg sa det."

"Jeg kommer til å ringe henne regelmessig, og hvis jeg får høre dårlige nyheter" - han viftet med pekefingeren for å understreke ordene - "jeg mener, noen som helst slags rampestreker, skal dere få smake syndens sold." (side 11)

Etter et par måneder bryter brødrene seg fri fra den gamle ordenen med sinnsro, lydighet, lesing og den daglige siestaen. I stedet begynner de å utforske verdenen utenfor den de er vant til. I begynnelsen spiller de fotball etter skolen. Men så en dag blir de fiskere. De skaffer seg utstyr og drar ut til elven Omi-Ala. For å komme dit må de forbi et område med ville griser.

"Vi fisket med stor iver, som om det daglig samlet seg et stort publikum ved elven for å se på oss og heie på oss. Vi brydde oss ikke om lukten av brakkvann, svermene av insekter som drev innved bredden hver kveld, eller det kvalmende synet av alger og blader som dannet kart over vanskeligstilte nasjoner på den motsatte elvebredden, der knudrete trær hang ned i vannet. Kledd i filler og gamle klær dro vi til elven hver bidige dag med de rustne blikkboksene våre, døde insekter og meitemarker i oppløsning. For vi hadde god glede av fiskingen, tross i alt besværet og den dårlige avkastningen." (side 19)

Det er bare én hake ved det: guttene får ikke lov til å gå til denne elven av foreldrene sine. Elva Omi-Ala var en gang ren og klar og forsynte innbyggerne både med vann og fisk. Nå er den en forurenset pøl og et ondskapens arnested, en "besmittet vugge". Dessuten verserer det mange rykter om elva - som at det foregår fetisjistiske ritualer langs dens bredder. Et lemlestet kvinnelik skal dessuten ha dukket opp året før.

Mens de er på vei hjem fra en fisketur, møter de landsbygærningen Abulu, som varsler at en av brødrene kommer til å drepe Ikenna. Abulu er beryktet for sine spådomskunster. De møter også på presten og en nabokone. Deretter er ikke veien lang til at foreldrene får greie på det som har skjedd. Neste gang faren er hjemme, vanker det juling.

"Mors forsøk på å helbrede Ikenna var bortkastet på ham. For spådommen hadde gått berserk som et blodtørstig villdyr og ødela sinnet hans med galskapens utemmede kraft, rev ned bilder, knuste vegger, tømte skap og veltet bord til alt han kjente, alt han var, alt han var blitt, lå smadret tilbake. For min bror Ikenna var frykten for den døden Abulu hadde spådd ham, blitt noe påtagelig, en innestengt verden som han var ugjendrivelig fanget i, og det eksisterte ingenting utenom den.

Jeg hadde en gang hørt at når redselen tar et menneskes hjerte i besittelse, krymper de. Det kunne man si om broren min, for da frykten inntok hjertet hans, frarøvet den ham mange ting - sinnsroen, velværet, vennskap, helsa, til og med troen." (side 107)

Moren klarer ikke å holde styr på barna mens ektemannen er borte, og ektemannen blir vitne til at alle hans drømmer om hva sønnene skulle bli - lege, advokat, ingeniør og flyver - forvitrer ...

Hva jeg tenker om boka

"Den forbudte elven" er en spenningsroman av de sjeldne, uten at dette er en krimroman. Jeg leste ut boka i løpet av svært kort tid, nærmest uten å være i stand til å slippe den. Jeg bare måtte få vite hvordan det gikk med denne hjemsøkte familien, hvor de voksne klamret seg til den moderne verden, mens barna holdt på å gå til grunne i gammel overtro. Vanligvis er det barna som står for utviklingen, mens foreldrene holder igjen - men her er det altså omvendt. Skjønt moren står i en mellomposisjon. Mens ektemannen er velutdannet, har hun vært hjemme med barna og hatt en liten jobb på det lokale markedet på si´.

Måten Chigozie Obioma beskriver det som skjer underveis, er hva jeg tidligere kanskje ville ha kalt "forblommede", fordi historien er så overlesset med adjektiver, metaforer og bilder at det tidvis kan bli for mæget av det gode. Samtidig er det noe med at dette er i tråd med en annen skrivetradisjon enn hva vi europeere er vant til. Etter hvert konkluderte i alle fall jeg med at det var helt greit. Ikke helt få ganger måtte jeg smile på grunn av forfatterens oppfinnsomhet. Han sparer liksom ikke på kruttet. Samtidig maner han frem en uhyggestemning som preget det meste av handlingen i boka. Han holder oss i en skrustikke, slik at det er vanskelig å legge boka fra seg.

Ekstra pikant er blandingen mellom igbo, joruba og engelsk. Måten disse språkene blandes sammen og har hver sine formål og begrensinger, er interessant lesning. Det hele får et muntlig preg over seg, noe som gjorde at jeg tenkte at boka må være ypperlig som lydbok!

Dramaet som utspiller seg i boka er dypt psykologisk. Forfatteren kryper nærmest inn under huden på hovedpersonene, og beskriver et persongalleri og et miljø så levende at jeg ikke hadde problemer med å se scenene for meg. Samholdet mellom brødrene er rørende beskrevet, og det samme gjelder sorgen etter at splittelsen mellom dem er et faktum. Det er sørgelig å være vitne til hvordan en spådom blir en selvoppfyllende profeti ... I følge de gamle tradisjonene og overtroen er nemlig alt forutbestemt, og det nytter derfor ikke å kjempe imot.

Bakteppet i romanen er politiske uroligheter i Nigeria, noe som for øvrig har ført til at så mange store og viktige nigerianske forfattere stort sett bor utenlands. Likevel er fortiden deres fra Nigeria så nær at de ikke blir en type eksilforfattere som for lengst har mistet forbindelsen med sine røtter og tegner et stereotypt bilde av situasjonen i sitt hjemland. Tvert i mot tenkte jeg at det Nigeria forfatteren beskriver, er meget realistisk og autentisk. Særlig gjelder dette kampen mellom det moderne og gammel overtro. Han er også inne på effekten av at presidentkandidater som har besøkt landsbyer som ledd i sin valgkamp, får støtte fra folket bare fordi de en gang har sett ham - helt uavhengig av politikken vedkommende står for.

Etter å ha lest "Den forbudte elven" av Chigozie Obioma, konstaterer jeg at jeg kan føye enda et navn til min liste over forfattere jeg følger med på. Det er dessuten spennende med alle de nye stemmene fra Afrika! Bøker som dette er med på å utvide våre kunnskaper og perspektiver om et kontinent de fleste av oss kjenner alt for lite til. Selv om denne boka omhandler det dysfunksjonelle i overgangen fra det gamle til det nye ... Dette er nemlig også en del av Afrikas historie.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Om mor-datter-forholdet og et hus

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen ble anmodet sterkt om å lese "Bungalow". Fordi den er så nydelig skrevet, så annerledes ... og fordi forfatteren virkelig fortjener flere lesere. Det var tilstrekkelig til å få meg nysgjerrig.

Inghill Johansen (f. 1958) debuterte som forfatter med romanen "Hjertehvitt" i 1991. Siden har hun utgitt prosatekstene "Suge" (1996), "Klage" (2001) og "Forsvinne" (2009). Disse bøkene ble utgitt i en samleutgave i 2011 med tittelen "Suge. Klage. Forsvinne." Cappelen Damm, som utga disse bøkene, skriver på sine nettsider at tekstene er "preget av språklig presisjon, sterkt menneskelig nærvær og en til tider både svart og underfundig humor". Forfatteren er utdannet adjunkt og jobber som lærer i Drammen. Hun mottok Tanums kvinnestipend i 2002, og ble nominert til Brageprisen i 2001.

Jeg-personen i "Bungalow" er lærer og sørger fordi moren hennes er død. Tekstene i boka er fragmenterte, og tar utgangspunkt i hverdagslige så vel som skjellsettende øyeblikk. Det meste med utgangspunkt i et hus, barndomshjemmet, bungalowen ... Og moren, som er borte ... Huset blir på et vis et symbol på forfallet, det forgjengelige ...

"Jeg kunne aldri avgjøre om foreldrene mine syntes ordet bungalow var et ord for noe fint, eller om det var et ord på linje med de andre ordene de brukte. Ordet valmet, derimot, ble uttalt med en stolthet som ikke var til å ta feil av. For husets tak var preget av å være forseggjort på en måte som skilte det fra de andre, spisse takene." (side 13)

Hvordan beskriver man en mor som alltid var der, uten å gjøre for mye vesen ut av seg? Forfatteren sliter med å finne de rette ordene, og så begynner hun med hendene og leggene til moren. Hendene som alltid var virksomme, leggene som aldri ble brune. Kanskje manglet de pigment? De hvite leggene fikk det til å se ut som om moren var delt i to.

På ett punkt skilte moren hennes seg ut, og det var at hun lagde en waleskringle det virkelig sto respekt av.

"Mor bar alltid kaka inn på et brett. Brettet var dekket med sølvpapir, og når hun bar det inn, vendte hun alltid ansiktet litt bort. Hun så likegyldig ut, som om hun kom bærende inn med hva som helst. Men sannheten var en annen. Sannheten var at hver trevl og hver fiber i kroppen hennes var full av øyne og ører som registrerte alles ansiktsuttrykk og fanget opp de begeistrede utropene, kort sagt alt det som hører til når en bærer denne kaka inn." (side 21)

Alle var ville etter å få oppskriften på kringlen, og oppskriften fikk de. Men ingen fikk det til. Hva gjør jeg feil? spurte de. Moren repeterte oppskriften for dem og antydet at kanskje var ikke eggene friske nok, eller kanskje var de rørt for hardt inn i deigen? Sannheten var imidlertid at deigen - den glatte massen - måtte stå litt før eggene ble rørt inn. Dessuten burde man bruke en pinne som man stakk litt rundt i blandingen med mellom hvert egg. Men dette fortalte moren aldri. Hvorfor skulle hun det? Skulle hun ta fra seg selv anledningen til virkelig å skinne? Sånn helt alene? Vår jeg-person tar seg i gjøre det samme. Hun holder igjen detaljer.

"For det er sånn denne oppskriften er. Jeg vil ikke kalle det å lyve heller. Det er bare å hoppe over. Akkurat som mor gjorde i de korte øyeblikkene gjennom et langt liv da hun satt og var dronning ved et bord." (side 24)

Så er vi tilbake til alderdomsforfallet og morens siste dager. Beskrivelsen av omsorgen hun gir moren sin er rørende beskrevet. Hun får moren til å forstå at hun må drikke mer for ikke å bli for tørr. Samtidig forstår hun at det går mot slutten.

"Jeg lot som det var noe som virkelig hadde hendt. I tankene raderte jeg henne ut. Jeg ville øve meg. Når hun lå sånn, gjorde jeg henne til en liten prikk. Jeg prøvde å kjenne etter hvordan det ville føles. Jeg ville ikke at mors fravær skulle komme overraskende på meg." (side 31)

Sorgen beskriver vår jeg-person som et tre. Hun føler seg som et tre som har blitt stående for tett inntil et annet for lenge, slik at greinene på den ene siden ikke har fått utvikle seg i det hele tatt. "Et sånt en nesten ikke vet eksisterer før det blir stående alene, og man tenker å, så fint, nå får det lys, luft. Så godt for det treet." (side 77) Men det vokser likevel ikke ut noen nye grener, og man tenker at kanskje er det bare snakk om litt tid.

"Så man venter, lar det gå tid, men det ser nesten enda verre ut, der det andre treet stod, er det ikke noe, bare luft. Til slutt begynner man å lure på om det ikke er like greit å ta det ned. Det treet er ikke til noe. Det ser ikke ut til å trives. Man har ventet lenge nok, og nå begynner det å irritere på samme måten som sånne folk som går med sorgen klint utover ansiktet år ut og år inn og som man til slutt ender med å snu seg bort fra." (side 78)

Innimellom møter vi jeg-personen i undervisningsrommet, men det er ikke disse tekstene som festet seg mest hos meg. Tekstene som handler om mor-datter-forholdet, om sorgen, om huset og alt rundt - disse er sterke og trengte gjennom meg med en styrke som nesten rystet. Det er sterkt, og kanskje er det sterkest det som ikke står der, men som man må lese mellom linjene. Den såkalte underteksten, som gjør leseopplevelsen så mye mer betydningsfull enn om alt sies rett ut ...

Jeg-personen vender tilbake til huset og lurer på om det er hun som bor i huset, eller om det er huset som bor i henne.

"Det huset jeg forteller om, er ikke et sånt hus du ville flyttet inn i eller hatt som bilde på en vegg. Det ser temmelig forfallent ut, men når folk kommer inn i stua her, ser de seg likevel entusiastisk rundt. Øynene deres leter seg fram til alt jeg har prøvd å skjule, som at listverket bak stolen holder på å råtne, eller at taket på visse steder har skader fra fukt, men ikke for å kritisere det eller le. Tvert imot ser det ut til at blikkene deres kjærtegner disse stedene, og når de skal gå, er de alltid merkelig oppstemte og ivrige etter å besøke meg." (side 104)

Hun kjenner på at det ikke er henne, men huset folk kommer for å besøke. Ja, for det kan jo umulig ha noe med henne å gjøre. Selv tror hun at huset er som en trøst, at det får folk til å føle seg bedre. Huset får også frem det beste i folk, blant annet et ønske om å hjelpe. Huset som bestefaren hennes en gang bygget ...

Inghill Johansens tekster gir åpning for hele følelsesregisteret. Det handler om alt fra sorg som blir for vond og som man derfor må distansere seg fra, og om forfall for mennesker og hus. Humoren er tidvis svært brutal. Jeg-personen gjennomborer det meste med sitt blikk. Nettopp derfor berørte tekstene hennes meg på så mange ulike nivåer. Dette er ikke en bok man kaster likegyldig til side, ganske enkelt. Det som står der er tanker rundt et levd liv, det er autentisk og ekte - enten det handler om eget liv, andres liv eller et hus i forfall. Det meste er svært gjenkjennelig, og likevel får forfatteren oss til å tenke på gjenkjennelige ting på en litt annen måte enn vi kanskje vanligvis pleier.

Denne boka anbefaler jeg ømt!

Om minner og glemsel

Patrick Modiano (f. 1945) mottok Nobels litteraturpris i 2014. Da dette skjedde var ikke en eneste av bøkene hans lenger tilgjengelige på norsk. Forlaget la mye jobb i å få utgitt tre av hans bøker på nytt, mens en fjerde bok - "Så du ikke går deg bort" - ble oversatt på norsk for første gang og utgitt året etter. Denne siste boka kom for øvrig ut i Frankrike i 2014.

Jeg leste "Gater i mørke" rett etter at den ble utgitt på nytt, og skrev også om den her på bloggen. Jeg skaffet meg dessuten "Søndager i august" og "Så du ikke går deg bort" så snart de var utgitt. Likevel har det tatt mer tid enn jeg trodde på forhånd før jeg fikk lest denne siste.

Litt om forfatteren

Patrick Modiano har en enorm produksjon av bøker bak seg. Jeg teller 28 bokutgivelser på den norske Wikipedia-siden om ham - fra debuten i 1968 og frem til 2014. Mens kun fire av hans bøker er utgitt på norsk, er til sammenligning 14 utgitt på svensk. I tillegg har et par av bøkene hans blitt filmatisert, og han er dessuten manusforfatter bak to andre filmer.

Modianos forfatterskap var så og si ukjent for de fleste norske lesere da han ble tildelt Nobelprisen i 2014.

Om boka

En dag blir forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed, som har funnet en adressebok han har mistet. Mannen insisterer på at de må møtes for at han skal få gitt boka tilbake. Daragane avviser forslaget om å møtes hjemme hos ham, og de blir derfor enige om å møtes ute.

Gilles Ottolini, som er en mann i førtiårene, møter opp sammen med en venninne ved navn Chantal Grippay. Ottilini byr på noe å drikke, og Daragane får seg ikke til å stikke av gårde med det samme.

"Jeg skal være ærlig med Dem ..."
Han lente seg over mot Daragane, og stemmen var plutselig blitt skarpere. Daragane kjente den samme følelsen som dagen før, i telefonen. Ja, denne mannen var pågående som et insekt.
"Jeg tillot meg å bla litt i adresseboken Deres ... bare av nysgjerrighet ..."
Jenta vendte seg bort, som om hun lot som hun ikke hørte.
"De er vel ikke sint for det?"
Daragane så ham rett inn i øynene. Mannen møtte blikket hans.
"Hvorfor skulle jeg være det?" (side 12-13)

Det viser seg at Ottilini har merket seg ved et av navnene i adresseboken hans, og det er "en viss Guy Torstel". Der og da skjønner Daragane ikke hvem dette kan være. Navnet sier ham absolutt ingenting. Ottilini forteller ham at han jobber med en kriminalsak hvor dette navnet er nevnt. Saken er svært gammel og han har lyst til å skrive en artikkel om den. Det hele ender med at Daragane går.

For et påfunn, å avtale et møte med en fremmed mann, han som ikke hadde sett et menneske på tre måneder, og som ikke hadde savnet det ... Tvert i mot. Han hadde aldri følt seg så lett som i denne ensomheten, med noen underlige opprømte stunder på morgenen eller kvelden, som om alt ennå var mulig og eventyret lå rundt neste hjørne, som det het i en gammel film ... (side 14)

Dagen etter blir Daragane oppringt av Ottilini, som påpeker at navnet Guy Torstel dukker opp i Daraganes bok "Sommerens mørke". Ottilini skal reise bort et par dager, men lurer på om de kan møtes igjen.

Så blir han oppringt av Chantal Grippay. Hun ønsker å møte ham hjemme hos seg, og Daragane går med på dette. Hun overleverer en fotokopi av dokumentene som Ottilini har tenkt å gi ham, og hun er spent på hva han kommer til å mene om dem når han har lest dokumentene.

Typene var bitte små, som om de var skrevet på en liten reiseskrivemaskin av et slag som det ikke fantes maken til lenger. Daragane hadde følelsen av å dykke ned i en kompakt, ufordøyelig grøt. Av og til hoppet han over en linje og måtte gå tilbake og hjelpe til med pekefingeren. Snarere enn en sammenhengende rapport var det en rekke korte notater på rams i vill uorden, angående drapet på en viss Colette Laurent. (side 33)

Chantal Grippay ringer ham igjen, og de blir enige om at hun skal komme hjem til ham. Det hele ender med at hun advarer ham mot Ottilini. Hun mener at han ikke kommer til å gi Daragane et øyeblikks ro, og at han er en klegg som biter seg fast. Ottilini ønsker å få Daragane til å hjelpe ham med å skrive en bok. "Ikke svar når han ringer ..." råder hun ham. Så går hun og etterlater seg en svart satengkjole i en pose ...

Idet han skulle legge "sakspapirene" inn i mappen av papp, falt blikket hans på bildet av barnet, som han hadde glemt. På baksiden av det leste han: "3 automat-bilder. Ikke identifisert barn. Ransaking og arrestasjon av Astrand, Annie. Grensepolitiet, Ventimiglia. Mandag 21. juli 1952." Ja, det var altså en forstørrelse av et automat-bilde, slik han hadde tenkt i går ettermiddag på hybelen i Rue de Charonne.

Han klarte ikke å ta blikket fra dette bildet og lurte på hvorfor han hadde glemt det blant papirene i "saksmappen". Var det noe som plaget ham, et bevis som det heter i rettsspråket, og som han, Daragane, hadde forsøkt å skyve ut av hukommelsen? Han kjente en slags svimmelhet, en prikking i hårrøttene. Dette barnet, som mange tiår holdt på så lang avstand at det var blitt en fremmed, var han pent nødt til å innrømme var ham selv. (side 50)

Møtene med Ottilini og Chantal Grippay setter i gang mye hos Daragane. Det er så mye han har glemt fra sin barndom, som sakte men sikkert trenger opp til overflaten. Som episoden med automat-bildene ...

Det å skrive en bok, det var som for ham som å blinke med lyshornet eller sende ut morsesignaler beregnet på bestemte personer som han ikke visste hvor var blitt av. Det var bare å strø navnene deres tilfeldig utover boksidene og sitte og vente på at de omsider ga livstegn fra seg. (side 52)

Men han hadde aldri nevnt Annie Astrands navn ...

Det var slik det hadde foregått. Han hadde beskrevet scenen nøyaktig, og han visste at dette avsnittet ikke tilsvarte resten av romanen. Det var et stykke virkelighet som han hadde smuglet inn, en sånn personlig melding man setter inn i avisenes rubrikkannonser, som bare kan tydes av ett menneske i verden. (side 53)

Det blir klart for Daragane at han er nødt til å finne Annie Astrand. Han bestemmer seg for å oppsøke en adresse han har fått, selv om han erkjenner at han selv ikke kan fordra uanmeldte besøk eller folk som trenger seg innpå en på gaten. Underveis blir for lengst fortrengte minner klarere og klarere ... Erindringer om et gjentakende mareritt, der han nettopp har unnsluppet fra en fare. Som om han hadde vært medskyldig eller vitne til noe alvorlig som hadde skjedd for veldig lenge siden ... I tillegg til erindringer om å bli forlatt som barn ...

Min oppfatning av boka

Selv om denne boka er en tynn flis, er den ikke så lettlest som man skulle tro. Årsaken er at hver side er mettet med mening. For at man i det hele tatt skal få noe ut av boka, må man derfor følge godt med. I motsatt fall kommer man til siste side uten å skjønne noe som helst, er jeg redd.

Historien bygges opp som den reneste krimgåte. Men når man tror at det kanskje er en forbryter som er målet for jakten etter det som en gang skjedde, tar man fullstendig feil. Uten å skjønne det leter nemlig Daragane etter seg selv og sine egne glemte barndomsminner. Hva skjedde den gangen? Hva er årsaken til de stadig tilbakevendende marerittene, og hvorfor er alt så bortgjemt i hukommelsen? Tittelen "Så du ikke går deg bort" refererer til angsten for å bli forlatt. En sånn lapp som voksne gjerne utstyrer barn med for at de skal finne tilbake til foreldrene sine dersom man skulle miste hverandre av syne ...

Menneskene vi møter i nåtid kommer og går, for aldri noen sinne å dukke opp igjen. Tilsvarende gjelder den etterlatte sorte satengkjolen. Hvorfor nevnes den når den likevel ikke får noen betydning senere i handlingen? Menneskene har ikke noen annen betydning for handlingen enn å sette Daragane på sporet av sin egen fortid. De blir katalysatorene som får fortrengte minner til å våkne, slik at han kan nøste videre i mysteriet som handler om ham selv. Det er besnærende lesning, men det grep meg likevel ikke. Jeg fikk ikke den følelsen eller opplevelsen jeg som regel får når jeg leser litteratur som virkelig betyr noe. Til det ble det for mange løse tråder og for mange spørsmål vi aldri fikk svar på. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne hva boka handler om og hvor forfatteren vil. Det meste her i livet får vi nemlig aldri 100 % svar på, og når virkeligheten blir for påtrengende svarer kroppen med å beskytte oss. Fortrengning er en overlevelsesstrategi mange tyr til - bevisst eller ubevisst. Dette er hva jeg oppfatter som bokas tematikk. Språket i romanen er litterært og flott - det står ikke på det.

Muligens er dette en bok som vokser ved annen gangs lesning ...

Jeg tror at denne boka ville passet perfekt som film, fordi stemningen i seg selv ville ha vært den bærende kraften i den. Kombinert med de riktige visuelle effektene kan det være mer enn nok til å skape kunst.

Jeg anbefaler absolutt denne boka, men den ville nok ikke stått først på lista dersom jeg hadde hatt mange uleste bøker på vent.

Helt til slutt siterer jeg fra Turid Larsens anmeldelse i Dagsavisen den 29. april 2015:

Selv om boka oppleves om behagelig kort med sine 111 sider, krever den både tålmodighet og langsomhet av leseren. Belønningen er en suggererende opplevelse av å bevege seg på kanten av noe gjemt og glemt som denne leseren i sitt enfold trodde ville avdekkes i de siste setninger. Men åpenbaringer er opplagt ikke del av Patrick Modianos litterære prosjekt.

Det er tydelig en traumatisk barndom som ligger gjemt et sted i Daraganes «minnebok», men den lar seg ikke framkalle. Et sted mot slutten av romanen står disse setningene: «Til slutt ville han måtte finne det han hadde mistet, som han aldri hadde kunnet fortelle noen om.» Setningene tirrer leserens fantasi og nysgjerrighet, og driver romanen fram. Men veldig mye forblir i det vage og antydende hos Patrick Modiano, og det er kanskje nettopp denne evnen til aldri helt å slippe noe ut i lyset som gjør beretningen både ubehagelig og fascinerende.

Spennende om den kalde krigen

Den kalde krigen mellom øst og vest i etterkrigstiden har alltid interessert meg. Historien om den delte byen Berlin er ekstra fascinerende, fordi det "bare" var en mur som skilte et felles folk i flere tiår og ga dem svært ulike levevilkår - få meter fra hverandre. Astrid Sverresdotter Dypvik (f. 1977) har skrevet en bok om dette, og selvsagt var det klart at jeg måtte få den med meg!

Andre bøker om Berlin

Mange har skrevet om Berlin og om hva som skjedde før, under og etter siste verdenskrig. Jeg nevner bl.a. Erik Larsons "I dyrets buk" (før krigen), Antony Beevors "Berlin - nederlaget 1945" (under krigen) og Ian Burumas "År null - En fortelling om 1945" (umiddelbart etter krigen). Det er også verdt å merke seg Ingrid Brekkes bok "Angela Merkel - Et europeisk drama", fordi den forteller en viktig historie om det som skjedde etter murens fall. (For å forstå denne historien, må man nødvendigvis vite noe om det som skjedde forut.) I tillegg er det laget en rekke filmer om tematikken. Det som kanskje mest av alt har kjennetegnet litteraturen om den kalde krigen, er alle spionthrillerne som det i en periode gikk tretten på dusinet av. (Men som etter den kalde krigens slutt med ett fremsto som uaktuelle og uspennende.) For ikke å glemme alle dokumentarene om avhoppere ...

Om boka

I Dypviks "Berlin-historier" kommer vi tett på flere ekstraordinære mennesker som var berørt av den kalde krigen - fordi hun har intervjuet dem. Akkurat dette gjør boka hennes så veldig mye mer interessant enn mye annet som utgis innenfor tematikken i dag. Tidligere har hun utgitt "Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" (2012). Også her har hun hatt fokus på enkeltskjebner. Dypvik er journalist og historiker.

Boka er delt inn i tolv kapitler, og her tar Dypvik for seg temaer som barna fra Sachsenhausen, folk som flyktet og klarte å komme seg over til Vest-Tyskland, om en menneskesmugler, om terrorister, Kennedys besøk i Berlin og om å leve med splittede familier - bare for å nevne noe.

De første kapitlene i boka handler om krigens avslutning, som var sentrert i Berlin.

"Sovjetunionen og vestmaktene hadde kjempa mot den same fienden. Men dei hadde ikkje kjempa same krig. Nazistanes krigføring på austfronten var meir brutal enn krigen i Vest-Europa. Nazistane såg Sovjetunionen og det dei kalla jødebolsjevismen, som sin ideologiske hovudfiende. Krigsbrotsverk var del av Wehrmachts militære strategi då dei invaderte Sovjetunionen i 1941. Dei kalla det ein Vernichtungskrieg, ein utslettingskrig. Folkemord var eit sjølvstendig mål for krigføringa. Erobringa av Berlin var slutten på denne krigen.

... Kaos og ei tilsynelatande planløyse går att i mange av skildringane frå Berlins første veker under sovjetisk militærokkupasjon. Men den sovjetiske militæradministrasjonen gjekk i gang med å opprette ein ny orden då byen framleis stod i brann. Medan dei sovjetiske soldatane rana tilfeldig forbipasserande tyskarar for klokker, smykke og andre verdigjenstandar, sette den sovjetiske militæradministrasjonen i gang ei systematisk plyndring av tyske kulturskattar. Samstundes byrja dei på eit nitid arbeid med å sikre seg kontroll over den nedkjempa byen. Dei ti mennene som kom inn med fly frå Moskva, var eit av dei mest effektive reiskapane dei sovjetiske okkupantane hadde for å få grep om Berlin." (side 25)

Selv om Berlinmuren først ble bygget på begynnelsen av 1960-tallet, var det her det begynte - det at byen ble delt. Før selve muren ble bygget, var byen delt av en "mur" så god som noen, nemlig et piggtrådgjerde. Det gjaldt å beskytte østtyskerne for fascistisk påvirkning fra Vesten.

Vi møter Hilde Benjaminsen, eller Blod-Hilde som hun ble kalt, kvinnen som dømte mange mennesker til døden. "Historia hennar inneheld ... eit paradoks som har ramma fleire frigjeringsrørsler. Ho starta sitt politiske liv som dei undertrykte sin forsvarar og enda opp i ei toppstilling i ein autoritær stat." (side 45) Vi møter Hartmut Richter som mot alle odds klarer å svømme gjennom Teltow-kanalen som gikk gjennom grensen mellom DDR og Vest-Berlin. "Sjølv om ikkje alle som forlét DDR, gjorde det av politiske grunnar, vart det framstilt slik i Vest-Tyskland. Der vart kvar einaste flyktning gjort til eit bevis for at det vesttyske politiske systemet var best. Dei kalla flukta ei folkerøysting med føtene." (side 56) (Men om ikke alle flyktet av politiske grunner, var det hardt å bli tvunget til å hykle at man tilbad styresmaktene som undertrykket sine egne innbyggere.) Siden smuglet han mange mennesker ut av DDR, men egen sikkerhet som risiko. Dessuten møter vi Rudi Dutschke, det tyske studentopprørets uformelle leder i 1968, mannen som ble skutt i hodet, men som overlevde. Attentatet mot ham ble starten på et tre dager langt gateslag. Og vi møter Werner Stiller, etterretningsmannen i Stasi, som etter nøye planlegging hoppet over til Vesten og tok med seg mange statshemmeligheter. Hans flukt førte til avsløring av mennesker i Vesten som spionerte for russerne. Dette rokket alvorlig ved balansen mellom øst og vest, fordi ingen lenger kunne føle seg trygge.

Hva var det egentlig som skjedde i Tyskland på slutten av 1960-tallet, da vold og terrorisme nærmest eksploderte i landet. Det som i alle fall er sikkert er at en oppvoksende etterkrigsgenerasjon tok et sviende oppgjør med foreldregenerasjonen, som hadde ansvar for krigens ugjerninger og nektet å snakke om det. Men noen tok dette litt lenger enn andre ...

"Ein kan lure på kvar valden kom frå. Om ein stiller spørsmålet til dei som var der, vil dei truleg svare at valden kom frå dei andre. Ein annan måte å sjå det på er at valden hadde vore der heile tida. Den låg under det nye vesttyske velferdssamfunnet som reiste seg etter krigen. Den fanst i brotet mellom generasjonane som Hannah Arendt skreiv heim om, og i avgrunnen mellom Auschwitz-generasjonen og dei unge. Brotsverka til den eine generasjonen vart til terrorisme i den neste generasjonen. Også Italia og Japan, som var styrte av diktatorar som vart styrta i løpet av krigen, opplevde omfattande venstreradikal terror på 1970-talet.

Den 2. juni 1967 vart det avfyrt eit skot i Berlin. Det blir ofte omtalt som startsskotet for den vesttyske terrorismen. Skotet fall då den persiske sjahen Mohamed Reza Pahlavi og kona Farah Dibah var på offisielt besøk i Vest-Berlin. Alt på flyplassen vart dei helsa velkomen av ei jublande folkemengde. Som ein gest til sjahen og kona hadde politiet fengsla alle eksiliranarane i byen, heilt på sida av alle rettslege reglar." (side 117)

Studenter demonstrerte i Vest-Berlin samme kveld. Byens politstyrker og sjahens egen etteretningstjeneste møtte demonstrantene, og en student ble drept, skutt på kloss hold. En kvinne - Gudrun Ennslin - sto frem og ropte følgende:

"Denne fascistiske staten er ute etter å drepe oss alle. Vi må organisere motstand. Vold kan bare besvares med vold. Dette er generasjonen fra Auschwitz. Men dem kan man ikke argumentere." (side 118)

Ennslin ble senere en av Vest-Tysklands mest ettersøkte terrorister. Hun ble nemlig en del av Rote Armee Fraktion, senere kjent som Baader-Meinhof-banden. (Dette er det laget en film om - The Baader Meinhof Complex. Linken peker til min omtale av filmen.)

Det var for øvrig ikke bare folk som flyktet fra øst til vest. En og annen gang flyktet det faktisk folk den motsatte veien også. Slik tilfellet var med Jeffrey Carney, som i 1983 valgte å flykte til DDR. Forundret så han at hverdagslivet i Øst-Berlin var veldig normalt. Han møtte vennlige og smilende mennesker, barn som lekte i sandkassene, pensjonister som koste seg på benkene i parkene ... Han følte seg lurt. Dette var ikke fienden hans! Opplevelsen sier noe om hvordan øst og vest ble polarisert under den kalde krigen. Det han derimot ikke kunne se, var frykten mange levde under, og som var et resultat av tiår på tiår med overvåkning og angiveri. Uønskede individer fikk yrkesforbud, enten direkte eller indirekte, og det å være kunstner med et budskap ble høyst besværlig. Alle ønsket heller ikke å flykte. Det var her de hadde hjemmene sine, familien sin, tilhørigheten. Derfor tilpasset man seg som best man kunne, og gjorde det som skulle til for å unngå å miste retten til å gå på universitetet, å praktisere et elsket og/eller nødvendig yrke ... Etter murens fall kom nettopp dette på spissen. Hvor langt hadde det vært nødvendig å gå? Hadde man holdt seg innenfor akseptable grenser, eller beveget seg utenfor? Dette fikk ikke minst Angela Merkel merke ... (Det skriver ikke Dypvik om - det gjør derimot Ingrid Brekke.)

Min oppfatning av boka

Astrid Sverresdotter Dypvik skriver svært innsiktsfullt om jernteppets konsekvenser, fortrinnsvis for menneskene som bodde på innsiden og som ikke uten videre kunne reise derfra. Dersom man har lest en del om tematikken fra før av, er en god del av stoffet kjent. Likevel vil jeg si at hun tilfører mye nytt - ikke minst fordi vi kommer i nærkontakt med personene hun skriver om. De aller fleste av dem har hun intervjuet selv, og hun har også tilført stoffet egne refleksjoner og analyser.

I et intervju i Dagsavisen 28. februar 2017 har Dypvik uttalt følgende:

– Den kalde krigen ble svært fortettet i vest-Berlin, et lite område omgitt av fiendtlig territorium, med ekstremt høy etterretningsaktivitet fra begge sider. Spioner er et svært myteomspunnet yrke, også i Norge. men vi kjenner spionene mest fra populærkulturen. Det jeg stadig hørte snakk om under arbeidet med denne boka, var alle spionene som var i Berlin. På begge sider. Hvordan jobbet de? Hva motiverte dem? Det interesserte meg, sier Djupvik, som blant annet har gjort bruk av de åpne Stasi-arkivene i Berlin: 111.000 hyllemeter dokumenter, med spionrapporter og avhørsreferat.

– DDRs etterretningstjeneste er gransket mer enn noen annen etterretningstjeneste i historien, fordi Stasi-arkivene er gjort tilgjengelig for forskere, påpeker Dypvik.

Det mest tankevekkende ved hele boka er hva som skjer når de unge mister troen på styresmaktene, og begynner å ta sjeen i egne hender. Reaksjonene blir så ekstreme, så svart-hvitt og så unyanserte at man kan bli mørkeredd av mindre ...

Jeg håper at jeg gjennom mitt innlegg om "Berlin-historier" inspirerer flere til å lese den. Det er nemlig noe med å kjenne sin nære forhistorie og vite hva som har skapt den verden vi lever i i dag. Da kan man forhåpentligvis bedre forstå menneskene som ble berørt. Og best av alt: hente frem en mer dyptpløyende forståelse for hva det vil si å være forfulgt av et regime og ønske å flykte derfra for å berge livet! Det handler om få gå inn i ulike perspektiver, om å forstå at folk er folk og om å møte flyktningekrisen i dag med mer empati. Mens vi i dag er opptatt av om folk er reelle flyktninger eller "bare" økonomiske flyktninger, var ikke Vesten opptatt av det den gangen folk hoppet av fra land bak jernteppet. Den gangen var det vel så viktig å få bekreftet at det var Vestens verdier som var best ... At folk ikke holdt ut i østblokk-landene, var bevis nok. Motivene deres spurte man ikke etter, med mindre det var mistanke om spionasje.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

En outsiders bekjennelser

Denne boka hadde antakelig passert under radaren dersom det ikke hadde vært for Patti Smiths innstendige påvirkning. Ikke bare har hun skrevet forordet ti boka, men hun har også uttalt at "Astragalen" endret hennes liv. Det ga forventinger om en eksistensiell roman. Og er det noe denne romanen nettopp er, så er det dypt eksistensiell. Det handler om evne og vilje til å overleve, om å holde ut mens man drømmer om en bedre fremtid.

Hvem var Albertine Sarrazin?

Den franske forfatteren Albertine Sarrazin (f. 1937 d. 1967) ble bare 29 år gammel. I løpet av sitt korte liv skrev hun tolv bøker (flere ble utgitt etter hennes død), hvorav tre er selvbiografiske. "Astragalen" er så vidt jeg vet den eneste av disse bøkene som er oversatt til andre språk (fra fransk). Boka kom ut på norsk første gang i 1979 - den gangen med tittelen "Bruddet", utgitt på Gyldendal. I år kom den ut i en nyoversettelse på Cappelen Damm, denne gangen med tittelen "Astragalen".

Albertine ble født i Alger i Algerie, og ble forlatt etter fødselen. Hun ble tatt hånd om av barnevernsmyndighetene og senere adoptert av en familie, som tok henne med til Provence i Frankrike.

Adoptivfamilien var svært dysfunksjonell, og Albertine ble misbrukt seksuelt av et familiemedlem. Selv om hun var svært intelligent, sendte adoptivfamilien henne til en forbedringsanstalt i Marseille. Hun flyktet til Paris, og livnærte seg som prostituert samtidig som hun tilfredsstilte sin store interesse for litteratur. Oppveksten førte til en intens forakt for autoriteter. I 1953 deltok hun i et væpnet ran, og endte opp i Fresnes Prison. Under et rømningsforsøk brakk hun ankelen sin, og møtte Julien Sarrazin rett etter. De to giftet seg og fortsatte sine kriminelle løpebaner. De gikk ut og inn av fengsel, og opprettholdt kontakten gjennom brevveksling. Albertine skrev sin første roman "Astragalen" mens hun satt i fengsel, men den ble først publisert etter at hun kom ut (1965). Romanen, som hadde klare selvbiografiske trekk, ble raskt oversatt til engelsk. Hun utga etter hvert flere bøker. I en alder av 29 døde hun som følge av komplikasjoner under en nyreoperasjon. (Kilde: Wikipedia)

Patti Smiths forord

Patti Smiths forord er en del av opplevelsen av å lese "Astragalen". Vi som har et forhold til "Just kids" (2010) og "M Train" (2015) - særlig den første - vet at kampen for overlevelse og det å kunne leve av og for litteraturen og musikken, har preget Patti Smith sterkt. Jeg går uten videre ut fra at det er denne delen av Albertine Sarrazins kamp - ikke hennes kriminelle løpebane - som har gjort Albertine til Patti Smiths ledestjerne "gjennom de hundre søvners netter" (side 12).

"Hun skriver om anfall av rastløshet. Hvordan sov hun? Sov hun bedre i fengselet, der hun slapp å se seg over skulderen? Hvordan var det å sove på rømmen og stadig lure på om et smalt blikk vitnet om at hun snart ville bli angitt? Det ubrukelige beinet blir gipset, men enda mer smertefullt er den forbløffende kjensgjerningen at Julien har trengt inn i horehjertet hennes. Hennes intense lengsel etter ham er nærmest en fengselsstraff i seg selv. Hun har ikke annet valg enn å tåle å bli flyttet omkring. En Hermes med forvridd, brukket ankel, grusomt merket av Merkurs knekte vinge." (side 7)

Selv hadde Patti Smith en paperbackutgave av "Astragalen" liggende i kofferten da hun turnerte verden over i 1976. "Jeg tok den med til Detroit, der jeg møtte min egen Julien - en mangefasettert, nydelig mann som gjorde meg til hustru og senere enke. Etter at han døde tok jeg Astragalen med meg tilbake til New York i 1996, pakket ned i en skattekiste sammen med andre bittersøte minner." (side 11)

Forfatterens tidlige død bidro utvilsomt til å gjøre den til en slags kultbok, som har blitt elsket av opprørsk ungdom i årtier. Som kritikeren Naima Chahboun har uttalt i Ekspressen (se forlagets egen presentasjon av boka):

"Med sin amoralske grunnholdning og rastløse appetitt på livet, levendegjør Anne 1960-tallets ungdomskultur og frihetslengsel. Like selvfølgelig som hun nekter å innta offerrollen, nekter hun å kjenne skyld. Men skitten, kynismen og den nakne brutaliteten gjør Astragalen til en eksistensiell odysse gjennom filleproletariatets lovløse territorium snarere enn et romantisk eventyr."

Om boka

Åpningsscenen i boka starter etter at "Astragalen"´s jeg-person Anne har hoppet fra et vindu i fengselet, og har havnet på bakken, nesten 10 meter lenger ned. Under sammenstøtet med bakken opplevde hun en "stjerneeksplosjon". Det ene beinet bærer henne ikke, og hun oppdager at ankelen har svulmet opp. Anne er på flukt fra fengselet, hvor hun soner en lengre dom. Det handler om å komme seg vekk, fort-fort før noen finner på å lete etter henne.

Anne klarer etter mye strev å komme seg opp til veien, og den første hun støter på er en lastebilsjåfør som ikke våger å ta henne med. Så møter hun Julien. Han tar henne med på motorsykkelen sin til sin mor. Det er ikke mulig å oppsøke lege de første par ukene, fordi hun risikerer å bli angitt og ført tilbake til fengselet. Her overlater han henne til familien, og han dukker deretter kun opp nattestid. Han er nemlig på rømmen selv.

"Jeg hadde gjenkjent Julien lenge før han sa det selv. Det finnes noen tegn som er usynlige for folk som ikke har vært i spjeldet: en måte å snakke på uten å bevege leppene, mens øynene uttrykker likegyldighet eller det stikk motsatte; sigaretten inne i håndflaten, å velge natten som tidspunkt for å handle eller snakke etter å ha måttet tie hele dagen." (side 33-34)

Lengselen etter Julien gjør smertene i beinet til å holde ut. Alt for de korte, korte stundene hun får med ham ... "Så lite det var, så lite det skrapte i overflaten av den ensomheten vi bar på!" (side 49)

Anne vil helst ikke være til byrde, og etter hvert som tiden går er det rimelig opplagt at det er nettopp det hun er. Etter et dyrt sykehusopphold som "noen" har betalt for, begynner det å bli tvingende nødvendig at hun gir noe tilbake. (I den forbindelse viste det seg at hun hadde et brudd i astragalen, et bein i ankelen.) Særlig etter at Julien er tatt igjen, og må sone en dom i fengsel. Måten budskapene pakkes inn, forkledd i høflighetsfraser, alt for å ivareta verdigheten til de impliserte, er fascinerende lesning.

"Stakkars Pierre, han vil at jeg skal jobbe hjemmefra, og så stjeler jeg whiskyen hans ...

Jeg tar opp tråden: "Gjerne for meg, men jeg lurer nå på om Julien ville sette særlig stor pris på å få vite at han er hallik."

"Hallik og hallik, det er bare ord. Han kommer tvert imot til å bli riktig fornøyd. Han liker ikke å ha gjeld. Og dere er ikke gift heller, er dere vel?"

Og så forklarer Pierre at disse pengene ikke ville være å anse som inntekt, men som gjeld jeg skylder; at det bare er på de betingelsene han vil ta dem imot, og at jeg dessuten er fullt ut i stand til å forklare saken for ham jeg kaller (ærlig talt, jente!) "mannen min", og at jeg sikkert greier å gjøre det på en slik måte som ikke sjokkerer ham noe videre: "Kvinnfolk er jo så flinke til å overtale ..."

Siden Pierre var i sin fulle rett, Julien ikke ante noe som helst og jeg inntil videre var nokså uvesentlig, burde ikke opplegget være anstøtelig for noen som helst. (side 88-89)

Den nye tilværelsen har også noen fordeler, fordi den fører mer frihet med seg. Men savnet etter Julien er der hele tiden. Det er ham hun lengter etter, og hun føler seg ikke som et helt menneske før hun er gjenforenet med ham. Hun trenger mye tid og ømhet for at hun selv skal bli en kraft og "en kilde til noe som helst". (side 124)

Men først og fremst er det angsten for å bli tatt som henger over henne.

"Hvis jeg etter timelange forhør skulle ende med å oppgi adressen min, kommer ikke purken til å finne annet enn en truse som henger til tørk over radiatoren, og en haug med kvitteringer som forklaring på alle gjenstandene som virker altfor fine til ikke å være stjålet; kvitteringer for radioen, armbåndsuret og reisestrykejernet.

Jeg må være forberedt, hvert sekund, hvert skritt jeg tar ..." (side 139)

Hvordan går det med Anne til slutt? Blir hun lykkelig og fri, eller ender hun opp i spjeldet igjen? Og kjærligheten til Julien? Hvordan kan den få næring under disse forholdene? Svaret finner vi nok i Albertine Sarrazins virkelige liv ...

Min oppfatning

"Astragalen" fanget meg fra første side! Dramaet vi presenteres for er eksistensielt, og det handler om å gjenvinne en frihet som Anne opplever er tatt fra henne på urettmessig vis. Hun har jo ingen tro på autoriteter i utgangspunktet, så hvilken rett hadde de egentlig til å sperre henne inne? Det hele fikk meg for øvrig til å reflektere en del over følgende filosofiske spørsmål: Hvor frie er vi mennesker egentlig? Hvor bundet er vi av det miljøet vi vokser opp i? Hvor mye er i grunnen gitt på forhånd og hvor mye styrer vi selv? Hvor frie er valgene våre når det kommer til stykket? Når man har opplevd det vi vet at forfatteren har gjort, og som hun også skriver om i denne boka - hvilken sjanse har man egentlig her i livet til å havne på "den rette vei"?

Friheten har sin pris. I begynnelsen er Anne prisgitt omgivelsene sine siden hun ikke klarer å gå. Igjen er hun sperret inne i et fengsel, og dermed fremstår flukten som et paradoks. Hele tilværelsen hennes er klaustrofobisk, der hun må gjemme seg bort på et loft for å unngå å bli sett. Anne har ikke rørt en mann på fire år. Julien behandler henne med respekt, vart og ømt, og hun skjønner raskt at han er en sjelefrende. De to er like, på rømmen som de er begge to. Det er ikke det minste rart at disse to fortapte sjelene forelsker seg i hverandre. Dessuten er det forelskelsen i Julien som gir det hele en mening. Livet faller riktignok litt sammen hver gang Julien er med andre kvinner, men hun tilgir ham likevel. Hva annet kan hun gjøre?

Albertine Sarrazin skriver levende og intenst på en måte som berørte meg som leser. Hun har en helt egen stil, og flere steder er avslutningene eller oppsummeringene poetiske. Jeg kjente på desperasjon og fortvilelse, og jeg lot meg også fascinere av hovedpersonens stolthet. Hun lar seg ikke plukke på nesen, og uansett hvor sørgelig livet hennes fremstår som, er hun stolt av seg selv og det hun får til. Uansett hvor dysfunksjonelle valgene hennes er, er hun selv hellig overbevist om at hun tar kloke og rasjonelle beslutninger. Hun er street smart og vet hva som skal til for å klare seg. Der andre ville ha sett katastrofen inn i hvitøyet - der får hun til og med den til å fremstå som vakker.

"Hvor er drømmen? Hvor trekker morgendagen meg? Badet i morges, på stranden ... Beske bobler stiger igjen til overflaten ... Kom tilbake, Julien. Jeg venter på deg, i denne rene, pent oppredde sengen." (side 201)

Jeg likte denne romanen! Jeg likte den svært godt til og med! Det er ikke all litteratur som berører like sterkt som denne historien om Anne. Boka er lettlest og er ikke vanskelig tilgjengelig på noe vis. Jeg er dessuten dypt imponert over at en ung kvinne med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.

Jeg anbefaler "Astragalen" varmt!

Så hyggelig å høre! Tror ikke du kommer til å bli skuffet over denne heller! Selv gleder jeg meg til å lese "Klassen". Håper jeg får den i posten før helga.

Nyutgitt klassiker!

De sjeldne gangene det dukker opp bøker litt utenom det vanlige, prøver jeg å ha sansene åpne for dette. Som da tilfeldighetene førte meg til denne boka av den tsjekkisk-jødiske forfatteren Hermann Ungar ... Det viste seg at det dreide seg om et glemt forfatterskap, som for meg ukjente Teori & Praksis Forlag nå forsøker å revitalisere. Det håper jeg virkelig de vil lykkes med! Etter å ha lest "De lemlestede" - en burlesk roman som absolutt ikke bør oppfattes som for smal eller sær for å kunne nå frem til riktig mange lesere - får jeg nemlig lyst på mer. Forlaget utga i fjor "Klassen" av samme forfatter, som de har spesialisert seg på. Den skal jeg lese!

Om forfatteren

På en norsk Wikipedia-side om forfatteren kan vi lese at Hermann Ungar (f. 1893 d. 1929) var en tyskspråklig tsjekkisk forfatter. "Han var aktiv i det jødisk-intellektuelle miljøet i Praha, Wien og Berlin på begynnelsen av 1900-tallet." I løpet av sitt korte liv - han ble bare 36 år gammel - rakk han å utgi syv bøker innenfor sjangrene romaner, noveller og skuespill. Som nevnt er kun to av disse oversatt til norsk, og det er eminente Sverre Dahl - vår beste nålevende tysk-norske oversetter! - som står bak oversettelsene.

Hermann Ungar ble regnet som en av de store talentene i mellomkrigstiden, men ble siden glemt, som så mange av hans samtidige forfattere på den tiden. I nyere tid er det gjort flere forsøk på å revitalisere hans forfatterskap, og dette har ført til at nye lesere har kunnet glede seg over hans bøker.

Jeg antar at det er Teori & Praksis Forlag som står bak den norske Wikipedia-siden, som faktisk er mer omfattende enn den engelske (hvilket er heller uvanlig). På den engelske siden kan vi imidlertid lese at Hermann Ungars bøker var influert av ekspresjonisme og psykoanalyse, og at han var høyt verdsatt av Thomas Mann, som var gudfar til sønnen Thomas Michael Ungar. På den norske siden blir vi gjort oppmerksom på at det finnes en egen nettside om Hermann Ungar. Den tyske Wikipedia-siden er for øvrig noe mer detaljert. Og for meg som fikk Stefan Zweig-fornemmelser av å lese "De lemlestede", selv om Zweig - hvis man kan si det slik - er mer sofistikert i sitt litterære språk, falt noen brikker på plass her. Han var jo en samtidig med Ungar og Mann, han også. Som Hermann Ungars sønn uttalte en gang (sitat fra den engelske Wikipedia-siden): Ungar "wrote about sex and psychosis in a manner that shocked the establishment".

Jeg synes det er synd at det ikke finnes noen nettside for Teori & Praksis Forlag, der det kunne ha fremgått hvilke idéer og planer forlaget har med tanke på fremtidige utgivelser, hva som er årsaken til at forlaget har utgitt disse to Ungar-romanene m.m. Samtidig er det flott at Wikipedia er oppdatert med en norsk side om forfatteren. Dette burde flere forlag tatt på alvor. Det er nemlig som om bøkene kommer nærmere når noen har tatt seg bryet med å lage en egen presentasjon til norske lesere i forbindelse med slike nyutgivelser av forfattere som tidligere ikke har vært oversatt til norsk. Disse sidene kommer jo dessuten opp - som regel på toppen - når man googler på forfatterne. Det er en god ting!

Om boka

"Fra han var tyve år hadde Franz Polzer vært funksjonær i en bank. Hver dag klokken kvart på åtte om morgenen gikk han til kontoret sitt, aldri ett minutt før eller senere. Når han gikk ut av sidegaten han bodde i, slo klokken i tårnet tre ganger.

I hele den tiden Franz Polzer hadde vært funksjonær, hadde han hverken skiftet stilling eller bolig. Han flyttet inn i den da han oppga studiet og gikk inn i yrkeslivet. Boligvertinnen hans var enke, omtrent like gammel som ham. Da han flyttet inn hos henne, var hun i sørgeåret etter sin mann.

I alle de årene han hadde vært funksjonær, hadde Franz Polzer aldri vært ute på gaten om formiddagen, bortsett fra på søndager. Han kjente ikke lenger hverdagene der ute når forretningene er åpne og en del mennesker presser seg frem i gatene. Han hadde aldri vært borte en eneste dag fra banken." (side 3)

Vi kjenner på at tvangsnevrosene står i kø hos denne mannen, som vi skal følge gjennom de i alt 146 sidene som boka består av, etterfulgt av Leif Høghaugs etterord på drøyt 30 sider. Denne hangen til at ingenting må forandres, skal sikre et forutsigbart liv uten overraskelser av noe slag. Like fullt skal det bli dette som fanger ham til slutt, slik at han blir ute av stand til å finne en vei ut på egen hånd.

Enken stiller opp for ham, og hun går der som en umælende skygge i lang tid. Hun tar tom. hånd om pengene hans, og sørger for at de rekker til det som skal til i et regelmessig liv. Etter hvert som sorgen hennes blir et tilbakelagt stadium, våkner det en lidenskapelig kvinne i henne. Hun vil ha Franz Polzer, mens han på sin side avskyr kvinner og sex. Det viser seg at dette har sammenheng med hans oppvekst, der tanten - farens søster - flyttet inn etter at moren døde. Han været at det foregikk noe incestuøst mellom faren og søsteren fordi han var vitne til at faren kom ut fra sin søsters soverom midt på natten. For ham fremstår derfor kjønnslig omgang som noe motbydelig. Da enken begynner å gjøre tilnærmelser, kjenner han kun avsmak.

Polzer vurderer å flytte, men det fremstår som en umulighet for ham å få tid til dette i hans stramme program. Han kan ikke være borte fra banken - det har han jo aldri vært før - og dermed føler han seg fanget der han er. Dette skjønner enken, og plutselig er det hun som har makten over ham og tvinger seg på ham. Hun bokstavelig talt tukter ham og tar ham med vold. For Polzer er hun ikke en kvinne, men et lass med kjøtt - hengende kjøtt. Og skammen han kjenner på er incestuøs - som om han har sex med den søsteren han aldri har hatt.

Parallelt følger vi Franz Polzers vennskap med Karl Fanta, en jødisk mann han ble kjent med i ungdommen. Egentlig studerte han medisin, men etter at Karl Fanta avbrøt sine studier pga. sykdom, kunne han ikke fortsette. Nå er vennen syk. Kroppen hans er full av sår og han har amputert en rekke lemmer og sitter der nesten bare som en torso tilbake. Han fortviles over at kona Dora, hans vakre kone, egentlig forsøker å bli kvitt ham. Dora er derimot fortvilet over at ektemannen tror så dårlig om henne. Hvem snakker egentlig sant? Oppfatter Karl Fanta virkeligheten slik den faktisk er eller er han "bare" paranoid og konspiratorisk i tankegangen? Eller blir alle hans bange anelser en selvoppfyllende profeti? Hva kom først; mistankene eller faktum? Underveis skjer det ting som får oss til å tvile på absolutt alt på en gang. Det hele utvikler seg til en forviklingskomedie, eller kanskje mer som en tristesse. For i bunn og grunn er jo alt så tragisk at man kan få vondt av mindre. Samtidig er situasjonene lattervekkende, men på en mørk måte.

Kanskje kan det hele oppsummeres til at hovmod står for fall? Mens han som prøvde å unnvike alt som betydde forandring og som ikke grep inn i tide, tilsynelatende blir sittende med fanget full av skyld ... Alt er ikke nødvendigvis slik det ser ut, men hvordan få utenforstående til å tro nettopp dét? tenkte jeg til slutt ...

Min oppfatning av boka

Språket i "De lemlestede" etterlater overhode ingen tvil om at dette er en forfatter å regne med blant klassikerne. Det er en stilsikker forfatter som har ført romanen i pennen, og som leser fikk jeg følelsen av at ikke en eneste setning var tilfeldig. Derav Stefan Zweig-følelsen som oppsto underveis i lesningen.

Jeg har ingen problemer med å skjønne at boka vakte stor oppsikt da den ble utgitt. I 1920-årenes Norge ville den garantert ha blitt forbudt. Sexscenene med innslag av tvang og vold er sterke selv i dag, selv om det skal atskillig mer til for å sjokkere dagens lesere. DN-kritiker Bjørn Gabrielsen skriver i sin anmeldelse av boka den 16. juni i år at "Hermann Ungars "De lemlestede" fra 1923 er en "Stoner" fra mellomkrigstiden med innslag av sentraleuropeisk "Fifty Shades of Grey".

Størst inntrykk gjør hovedpersonens ensomhet. Han er så alene. Han har ingen å bryne tankene sine med. Ingen som kan korrigere ham, eller gi ham råd ... Dermed blir tvangstankene selvforsterkende. De er jo de eneste han har. Det nærmeste han har kommet å ha en venn, er i Karl Fanta. Underveis antydes det noe homoerotisk mellom dem i ungdommen, men som aldri ble forløst. Kanskje kommer Karl Fantas kjærlighet til Franz Polzer tydeligst frem gjennom at han har kalt sønnen sin for Franz?

Handlingen i boka fant sted i en tid der antisemittismen i Europa var i sterk fremvekst. Jødene var ikke populære i sin samtid, og dette beskriver forfatteren gjennom Franz Ungar, som nærmer seg sin jødiske venn Karl Fanta med stor skepsis. Ekstra tankevekkende er denne beskrivelsen fordi forfatteren selv var jøde. Franz oppdager at Karl er et godt menneske, og mot alle odds (?) blir de gode venner. Senere - etter at Karl ble syk - settes vennskapet på sterke prøver, men ikke en eneste gang svikter Franz sin venn. Det er for øvrig ikke bare Karl som er lemlestet. Det er i aller høyeste grad også Franz, om enn av mer sjelelig karakter. Enken han bor hos er også på sitt vis lemlestet, der hun utnytter sitt grep på en leieboer for å få tilfredsstilt sine basale seksuelle behov. Likeverdighet er ikke det som preger deres forhold.

Det var med glede jeg fant frem til et av sommerens nummer av Morgenbladet, der Bernhard Ellefsen har anmeldt denne boka. Som han skriver på slutten:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre."

Bedre kan det ikke sies!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den kan du ganske enkelt ikke gå glipp av dersom du ønsker å følge med i tiden!

Om et opphold i helvete

Det var noe med denne boka som fikk meg til å prioritere den kort tid etter at den var i hus. Kanskje var det begrepene "fengselsøy" og "statsfientlig virksomhet" som fanget min nysgjerrighet? Nå er boka lest, og med fare for å bruke en forslitt klisjé, så er dette et knyttneveslag av en bok! Du godeste, som jeg var fanget fra første side ... Og selv om det ikke gikk raskt å lese den - dette er nemlig ingen "slukebok" og hver side gjør krav på konsentrert lesning - følte jeg meg helt fengslet av den. Jeg levde med Marys skjebne fra begynnelse til slutt, og hun slipper nok ikke taket i meg med det første heller.

Tematikken er så eksistensiell og boka så utrolig godt skrevet at jeg i tillegg sitter og tenker på hvorfor Aris Fioretos´navn ikke dukker opp når man gjetter på hvem som skal motta Nobels litteraturpris ... Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd den eksistensielle krisen som hovedpersonen i boka - Mary - opplever? Svaret får vi antakelig i bokas etterord, der forfatteren skriver at enhver likhet med virkelige steder er tilfeldig, men at han takker de anonyme personene som har gitt ham del i sine erfaringer. En spesiell takk har han rettet til Katerina Stefatos (antakelig fordi hun har hjulpet ham med tilgang til kildene som boka er basert på?).

Det er med stor undring jeg registrerer at "Mary" ikke er anmeldt i noen av de store avisene her i landet. Dette er nemlig ikke en bok som kan forbigås i stillhet!

Om forfatteren

Aris Fioretos (f. 1960) er en svensk forfatter og oversetter, og etterkommer av greske foreldre. Fioretos har doktorgrad i litteraturvitenskap med avhandlingen "Det kritiska ögonblicket". Det er en dekonstruktiv analyse av verk av Friedrich Hölderlin, Walter Benjamin og Paul Celan. (Kilde: Wikipedia)

Fioretos debuterte som forfatter i 1991, samme år som han tok sin doktorgrad, og totalt har han utgitt 15 bøker. Så vidt jeg vet er kun to av bøkene hans oversatt til norsk; "Den siste greker" (på svensk i 2009 - på norsk i 2013) og "Mary" (på svensk i 2015 - på norsk i 2017). I tillegg har han oversatt verker av Vladimir Nabokov, Paul Auster m.fl., og vært redaktør for flere bøker - blant annet en om Paul Celan ("Gedichte"). Fioretos er en meget prisbelønt forfatter, og jeg teller 14 priser og utmerkelser på den svenske Wikipedia-siden om ham. I tillegg har han en rekke akademiske titler innenfor litteraturvitenskap og estetikk både i Södertörn, Stockholm og ved Yale University.

"Mary" ble nominert til August-prisen i 2015, men nådde ikke opp. Det sier mer om konkurrentene enn om boka, tenker jeg. Svensk samtidslitteratur holder en meget høy kvalitet, så her har det nok vært mange sterke konkurrenter.

Om bokprosjektet

Før man begynner på "Mary" kan det være greit å vite at det er virkelige hendelser som har inspirert forfatteren til å skrive nettopp denne boka. Ikke med et ord nevnes Hellas i selve teksten, men vi får noen hint underveis. Blant annet nevnes drakmer. Vi skjønner også at det er en militærjunta som står for fall. Tidsrommet som handlingen foregår i - fra høsten 1973 til våren 1974 - sammenfaller dessuten med et studentopprør i Aten på samme tid. I bokas etterord forteller forfatteren at det er dette studentopprøret det handler om, men at enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig. Han har nemlig endret fakta og historiske sammenhenger der handlingen har gjort dette nødvendig.

Studentene ved Teknisk høyskole i Aten gjorde opprør mot militærdiktaturet i 1973. Opprøret ble slått ned i løpet av tre dager, "men innebar likevel begynnelsen på slutten for juntaen som hadde sittet ved makten siden "den nasjonale revolusjonen" i 1967". Juntaen falt 24. juli 1974 som en konsekvens av Kypros-konflikten, men før dette ble volden som ble utført av myndighetene, betydelig verre. En av fangeøyene som tidligere hadde blitt stengt pga. internasjonalt press, ble tatt i bruk igjen. Nettopp her foregår det meste av handlingen i "Mary". I alle fall ligner det veldig ...

Om "Mary"

Mary er 23 år. Hun fikk polio som barn, er oppvokst i et borgerlig hjem og studerer arkitektur. Hun har gjort opprør mot foreldrene etter at broren hennes flyktet ut av landet. Så forelsker hun seg i radikale Dimos. Dimos jobber i studentradioen, og dette forholdet fører henne inn i kjernen av et gryende studentopprør. Forholdet er heftig og lidenskapelig, og fører til at Mary blir gravid. Rett før hun skal fortelle dette til kjæresten sin, et tidspunkt som sammenfaller med studentopprøret, blir hun lokket i en felle og arresteres.

De neste 13 døgnene som finner sted i sikkerhetstjenestens hovedkvarter, er et helvete.

"Det finnes avgjørende øyeblikk i alle menneskers liv, men det finnes også stunder da tilværelsen forandrer seg fordi tiden er inne. Et punkt er nådd av grunner ingen behøver å forklare. Når det inntreffer, virker alt innlysende, for ikke å si uunngåelig, og man undrer seg på hvordan man noensinne har kunnet tro at hendelsesforløpet skulle bli annerledes. Dette er et slikt øyeblikk. Plutselig innser jeg at alt bare har vært stadier i et forløp som skulle føre til disse mennene på Minus To. Jeg er ikke overrasket; selv om jeg verger meg, er jeg merkelig nok ikke engang redd. Da Samaritanen tar av seg jakken og legger hodet på skakke, som om han lurer på om det er noen grunn til å fatte godhet for meg, blir jeg nærmest trett. Må vi igjennom dette ritualet? Mennene vet hva de har tenkt å gjøre; jeg vet hva jeg ikke kan gjøre - det er vel nok?

Følelsen får meg til å oppleve noe som ligger nær hjelpeløs befrielse. For første gang på snart en uke svever jeg i det uvisse. Her er ingen undring, ingen tvil. Et forløp venter, og selv om jeg ville ha gjort nesten alt for å slippe smerten, skremmer den meg ikke. Polioen har herdet meg; det eneste jeg er redd for, er at det jeg bærer i kroppen skal bli skadet. En sko tråkker på en sigarettstump, ellers er det ikke en lyd å høre. På benken ved veggen ligger det tau. Lenger borte ser jeg stoler og et bord med verktøy. Der er det også noen filler og nummerskilt. Et bilbatteri står på en krakk, en motorsykkelmotor er montert på en treblokk." (side 58)

Mary nekter å si hvem hun er og hun kompromitterer heller ikke studentmiljøet hun har vært en del av. I løpet av de nesten to ukene inviteres hun og de andre kvinnene som er internert til "te og kaker". Alle skjønner hva dette innebærer, selv om det aldri sies i klartekst. Men vi lesere aner at det handler om massevoldtekt, det nedrigste man som fange kan utsettes for. Mary skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått "kaker", og tror det skyldes at noen beskytter henne. Dette gir henne klokketro på at hun kommer til å bli løslatt snart. Det blir hun imidlertid ikke ...

Mary, Zoe, Ioulia, Nerveprinsessen, Fabi og hennes femårige sønn deporteres til Rotteøya, den fengselsøya alle trodde for lengst var nedlagt ... Her skal de vaske ned hele stedet, som har stått og forfalt i noen år. Rotter og skorpioner har overtatt stedet, og det gjelder å passe seg. Legehjelp på disse kanter er nemlig ingen selvfølge. Siden brønnen er ødelagt, må de klare seg med saltvann til vask. Rent vann får de fra naboøya.

I begynnelsen er det rene himmelrike å komme til øya, for her kan de på dagtid gå fritt rundt. Men så begynner problemene ... Saltvannet tærer på huden, som sprekker ... Likevel må de fortsette å vaske. Mat er et knapphetsgode, og sulten tærer dem nesten i stykker. Sønnen til Fani - her bare omtalt som Gutten - blir et levende bilde på det som foregår. Dette er ikke et sted for barn. Faktisk heller ikke et sted for mennesker, verken store eller små. Trusselen om en verre skjebne ligger hele tiden over dem. Ioulia mener at de må jobbe enda hardere enn før. "Hvis vi ikke bøyer oss, knekker vi." (side 109)

Fangevokterne har begrensede intellektuelle evner, og forstår ikke kvinnene. Mange av dem er oppvokst på mindre øyer som de knapt har forlatt noen gang. Ikke er de skolerte og ikke er de opptatt av så mye annet enn livskampen, det å overleve. Men ett vet de, og det er at de ikke anses som førsterangs borgere. Kanskje er det derfor det faller en del av dem så lett å behandle disse kvinnene, som tror de er noe fordi de kommer fra hovedstaden og har studert, så grusomt?

Marys overlevelsesstrategi er å holde minnene om det hun og Dimos har hatt sammen, så levende som mulig. Dessuten har hun ikke bare seg selv å tenke på. Hun er mer enn bare seg selv nå - med barnet som vokser frem i magen hennes. I begynnelsen kaller hun barnet, selve sola, for plommen. Så blir det aprikos, mandarin osv. Hun vet at i det øyeblikk fangevokterne skjønner at hun er gravid, vil det bli farlig for henne. Hun bruker alt hun har av tankekraft for å holde seg oppe.

"Den eneste måten å hindre stillheten i å kvele denne reddende uvissheten på, er å fylle hver handling med innhold. Jeg må bli oppmerksom. Nøyaktig. Sta. Ikke la tungen svelle. Ikke la tankene vandre. Ikke la hungeren etter salt mat - nøtter, lakris, oliven, hva som helst - bli så sterk at jeg for alvor overveier å drikke en hel bøtte hav. Jeg må konsentrere meg om én ting om gangen. Selv om ingenting i verden svarer tilbake, må ikke stillheten ta over. Jeg skal bli noe annet enn dyr. Jeg skal lære kroppen begjærets disiplin." (side 205)

Å være noe annet enn et dyr kjenner Mary på den dagen hun mister dyrebar kaffe på gulvet, og plutselig ser seg selv utenfra der hun ligger på gulvet og prøver å redde det som reddes kan. Er hun noe annet enn en krafser, slik rottene på stedet betegnes som?

Hva skjer med Mary til slutt? Klarer hun seg, eller går hun til grunne? Er det mulig å overleve og beholde det menneskelige i seg etter en slik hendelse? Hva er igjen av hennes opprinnelige jeg til slutt? Og hva med barnet?

"Er det derfor vi holder ut, fordi vi tror det blir bedre, finere, mer rettferdig et annet sted? Alle lengter etter det og snakker om det. Jeg vet ikke om jeg vil lengte lenger, jeg vil kunne være der jeg er." (side 254)

Min oppfatning av boka

Gjennom Marys fortellerstemme kommer vi så tett inn på henne som det er mulig å komme et menneske og hennes lidelseshistorie. Her brukes ikke store ord, og de grusomste hendelsene er omskrevet i en nøktern og lavmælt stil. Likevel er vi som lesere aldri i tvil om hva som skjer. Fordi vi selv må tolke oss inn i det usagte, griper denne romanen oss mye dypere enn om alt hadde vært sagt rett ut.

Historien om Mary er eksistensiell. Selv om dialogene og det som skjer kvinnene imellom er diktning, vet vi at historien som sådan er hentet fra virkeligheten. Noe slikt som dette har faktisk hendt, og nettopp dette gjør at historien griper oss sterkt og trenger inn i hver nervecelle i kroppen. Det gjør vondt - både fysisk og psykisk. Mary, som er vant til et helt annet liv, gremmes over at hun alltid er så skitten, og når hun kommer over et såpestykke, skraper hun såpe inn under neglene - til bruk neste gang hun får anledning til å vaske seg. Et måltid med mer tilbehør enn hun er vant til i forbindelse med fengselsoppholdet, og som er ment å være til glede, blir snarere en påminnelse om alt hun går glipp av. Hun er livredd for at denne påminnelsen om et normalt liv skal få henne til å gjøre uforutsette ting for å slippe unna, komme seg bort fra fangeøya ... Hun må beskytte kjæresten sin, barnet sitt og seg selv. Hun vet at dersom hun hadde røpet navnet sitt, ville faren, som har en høy posisjon i militærjuntaen, kunnet redde henne. Men selv ikke dét er hun villig til å gjøre. Da ville hun nemlig ha mistet seg selv. Selv ikke da hun tvinges til å gjøre et helt umulig valg, tyr hun til den letteste utgangen.

Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt.

Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt.

Boka er nydelig oversatt av Bodil Engen.

Spennende og interessant om kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning

Om forfatteren

De siste par årene har navnet til den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong´o (f. 1938) stadig dukket opp når det spekuleres i hvem som blir den neste som får Nobels litteraturpris. Forfatteren er 79 år, og det begynner derfor snart å bli på tide at han faktisk får den! Ingen kenyaner har fått denne prisen - ja, knapt noen afrikaner i det hele tatt, om man da ikke tar med nigerianske Wole Soyinka (1986) og sydafrikanerne Nadine Gordimer (1991) og John M. Coetzee (2003). (De to sistnevnte er etterkommere av hvite kolonister. Kun en gang tidligere har en farget afrikaner mottatt prisen.)

Ngugi wa Thiong´o er en meget allsidig forfatter som både har skrevet romaner, skuespill, noveller og essays. 33 utgivelser teller jeg på en Wikipedia-side om ham. Han debuterte med skuespillet "The Black Hermit" i 1963. Thiong´0 regnes som Kenyas mest berømte forfatter. Og om han ikke har rukket å motta Nobels litteraturpris enda, så har han mottatt en hel del andre prestisjefylte priser. Han har også vært kortlistet på Man Booker International Prize (2009). Thiong´o er dessuten æresdoktor ved prestisjefylte universiteter som Yale University, University of Dar es Salaam og University of Bayreuth. Han skriver fortrinnsvis på engelsk, men skriver nå også på sitt morsmål Gikuyu, språket som primært snakkes av Kikuyu-folket (som bor i Kenya, Tanzania og Uganda). I en periode skrev han også på swahili.

I forlagets presentasjon av Thiong´0 kan vi lese at han vokste opp i Kenya mens landet fremdeles var en koloni. Han opplevde frigjøringskampene til Mau Mau i 1950-årene, og deretter ble kampen for kulturell og intellektuell frigjøring viktig for ham. Dette har preget hans skrifter, og førte til at han kom i konflikt med styresmaktene i landet. Han satt i fengsel i mer enn ett år på grunn av dette på begynnelsen av 1970-tallet, og ble løslatt pga. Amnesty International´s engasjement rundt saken hans. Han mistet sin stilling ved universitetet i Nairobi, og måtte til slutt reise i eksil. I dag bor han i USA.

Kun to av Thiong´0´s bøker er oversatt til norsk i nyere tid. Den første - "Hvetekornet" - kom ut i 2015. Thiong´0 utga den i 1967 ("A Grain of Wheat"). "Elven som skiller" kom ut nokså nylig. Bokas originaltittel er "The River Between", og den kom ut på engelsk i 1965. Jeg har foreløpig kun lest denne siste.

Om "Elven som skiller"

"To bebodde høydedrag i kikuyenes land i Kenya lå side om side. Det ene het Kameno, det andre Makuyu. Mellom dem lå det et dalføre. Det ble kalt Livets dal. Bakenfor Kameno og Makuyu lå det mange andre dalfører og åser, spredt omkring uten noen tydelig plan eller orden. De lignet en flokk sovende løver som aldri våknet. De bare lå der og sov, den dype søvnen forunt dem av deres Skaper." (side 7)

Her levde folk i fred og fordragelighet med hverandre, langt utenfor det vi oppfatter som "sivilisasjonen". Her tok de vare på sine ritualer og magiske tradisjoner, ubesudlet og rene. Omskjæringstradisjoner var en av dem, hvis ritualer gjorde kvinner av jenter og menn av gutter. Dette bandt dem sammen som folk. Her tilba de Murungu, Gud, og profeten Mugu, den tapre krigeren Wachiori og den mektige trollmannen Kamiri.

I begynnelsen av historien får vi høre om en slosskamp mellom to unge gutter, Kinuthia og Kamau. Det går heftig for seg og det går særlig utover Kinuthia, da en annen ung gutt kommer ham til unnsetning. Dette er Wayaki, som vi etter hvert skal forstå er historiens hovedperson. Hans inngripen skaper et livslangt fiendskap mellom Kamau og Wayaki, og en tilsvarende livslang lojalitet mellom Kinuthia og Wayaki.

Idyllen i kikuyenes land varer imidlertid ikke evig. Et stykke unna - i Siriana - har hvite misjonærer slått seg ned. Denne misjonsstasjonen ledes av Livingstone, og vi skjønner da at handlingen i historien foregår på midten av 1800-tallet en gang. Misjonærene har lyktes i å omvende Joshua til kristendommen, og som en følge av dette har han valgt ikke å omskjære døtrene sine Muthoni og Nayambura. Joshua blir ingen populær mann i sitt samfunn, og han får skylden for at den hvite mann oftere og oftere ses i de fredelige åsene. Ryktene går dessuten om at et regjeringskontor skal bli opprettet i Makuyu, og at de vil bli styrt derfra og måtte betale skatter til regjeringen i Nairobi. Kikuyene vet ikke hva skatter og regjering betyr - ikke annet enn utidig innblanding i deres tradisjonelle liv.

Chege, Wayakis far, er mer fremsynt enn de fleste. Han ønsker at sønnen skal reise til Siriana for å lære mest mulig - blant annet om den hvite manns skikker. Deretter skal han vende hjem og bruke det han har lært til stor nytte for stammen. Han innser imidlertid ikke at fraværet fra stammen gjør sønnen fremmedgjort i forhold til deres egne skikker.

"Dra du dit. Jeg gjentar at du må lære alt om visdommen til den hvite mann. Og du må alltid ha i tankene at redningen skal komme fra åsene. En mann skal stå frem og frelse vårt folk i nødens time. Han skal vise dem den rette vei; han skal lede dem."

"Men - men - de kjenner meg ikke. Jeg er bare et barn, og de forkastet selveste Mugo ..."

"La dem gjøre som de vil. Det vil komme en tid - jeg kan se den for meg - da de vil rope etter en redningsmann ..." (side 41)

Det tilspisser seg mer og mer i dalen, og elven Honia skiller nå to fraksjoner som bor på hver sin side. På den ene siden bor de som ønsker å bevare sine tradisjoner rene og ubesudlede, og på den andre siden bor de som ønsker fremskrittet velkommen. Men heller ikke blant de fremtidsrettede er det bare idyll, for på den ene siden står Joshua og hans tilhengere som ønsker at alle skal omvende seg til den kristne tro, og på den andre siden står etter hvert de som ønsker kunnskap, samtidig som de bevarer sine tradisjoner og sin egenart. Dette fremtvinger et brudd med Siriana.

"På den ene siden sto de kristne, ledet av Joshua; noen kalte dem kort og godt Joshuas folk. Hvor de bodde? I Makuyu. På den andre siden sto stammefolket, de som hadde vært mot misjonen og den troen de forkynte. Kameno må vel sies å være deres hjem, deres base. Også de andre høydedragene var inndelt i lignende grupper. På den måten ble den gamle motsetningen holdt ved like, men ofte skjult under påskudd av at det dreide seg om noe annet. Dette var forvirrende, og en situasjon som før eller siden ville bryte ut i feider som for en tid ble holdt tilbake og ga inntrykk av ytre ro i åsene. Hvor hørte folk som Wayaki til i en slik situasjon? Hadde ikke han blitt utdannet av den hvite mann? Og var ikke det også en side ved den hvite manns innflytelse og deres nye religion? De som holdt til i Kameno ble styrket av gruppen som hadde brutt med Siriana, de som ble ledet av Kabonyi. Wayaki følte at han sto på sidelinjen, utenfor de stridende partene. Derfor følte han seg også av og til ensom." (side 120-121)

På dette tidspunktet har Wayaki blitt eldre, men han er fremdeles ung. En hendelse med den ene av Joshuas døtre, Muthoni, som velger å la seg omskjære likevel og som dør av dette, har utløst det hele. Kiukyene skylder på de hvite i Siriana, hvor en døende Muthoni ble brakt av Wayaki ... Han trodde at de hvite kunne redde henne, men det var i realiteten for sent. Dermed får overtroen raljere når "sannheten" søkes ...

Wayaki forelsker seg i Joshuas andre datter Nayambura, uvitende om at det har også Kamau gjort. En ikke omskåret kvinne er imidlertid et så sterkt brudd på de eksisterende tradisjonene at det vil være et svik mot resten av stammen å nærme seg en slik kvinne. Stammen roper på en redningsmann, og Wayaki trer frem som den store lærer. Han tar initiativ til bygging av flere skoler, og folket hyller ham. I bakgrunnen står hans erkefiende Kamau og hans far ... De begynner å sette ut rykter om Wakyaki og Nayambura, og dermed er splittelsen i stammen for alvor et faktum. Spørsmålet er hva Wayaki velger: å være lojal i forhold til stammen eller til kjærligheten, og hvilke konsekvenser hans valg får ...

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, selv om man ikke trenger svært mange historiske kunnskaper for å skjønne at splittelsen ble en fordel for britiske kolonister som regjerte i Kenya i perioden 1920-1963. Men det er en helt annen historie, utenfor rammen av denne romanen.

Min oppfatning av boka

I denne boka forteller forfatteren en svært viktig del av kikuyuenes historie. Her får vi høre hva som skjedde etter at de hvite kom til landet, og om hvordan dette påvirket stammen, tradisjonene og opplevelsen av seg selv som folk. Styrken i historien er at den ikke på noen måte er ensidig. Ved å gi alle parter en stemme, får han frem minst tre ulike perspektiver. De som kanskje kommer dårligst ut, er de nyfrelste under ledelse av Joshua. Han praktiserer en svært gledesløs og streng kristendom, en kristendom som er meget lett lettkjennelig fra denne tiden. Kampen som beskrives handler dypest sett om retten til å beholde sin egenart.

De hvite har knapt noe som kan kalles en birolle i historien. De er der i bakgrunnen - navnløse, med unntak av Livingstone. Når vi likevel aner at forfatteren har en agenda, er det gjennom beskrivelsen av Wayaki´s kamp om å forene tradisjonene med all den nye kunnskapen, uten å sette stammefolkets egenart til side. Han er den gode, den som vil alle vel, og som ikke gjør noe ut fra egeninteresse. Han interesserer seg ikke for makt, men vil kun bidra til å skape ro og fordragelighet i dalen igjen. Resten av persongalleriet er likevel ikke stereotyper, men helstøpte personer. Her har forfatteren tilført mange nyanser i beskrivelsene, slik at personene fremstår motsetningsfylte i seg selv. De er med andre ord mennesker på godt og vondt. Dette får forfatteren ikke minst frem når han beskriver sjalusi, kampen mellom kollektivisme og individualisme, tvilen rundt lydighet versus å følge sin egen vei osv.

Dersom romanen kun hadde handlet om kampen mellom de hvite og de innfødte, og de innbyrdes stridigheter dem i mellom, tror jeg ikke at den hadde grepet meg så sterkt som den gjorde. Thiong´o har imidlertid krydret historien med en intrikat kjærlighetshistorie - den om den "umulige" kjærligheten. For å bli ansett som en ekte kvinne i stammen, hører omskjæring med. Det samme gjelder mennene, men omskjæringen er ikke så omfattende og risikabel hos dem som hos kvinnene. Omskjæringsfesten er det definitive høydepunktet blant ritualene som stammefolket deler seg imellom. Det binder dem sammen, gjør at stridigheter legges til side, er en arena for at de unge kan møtes osv. Det forhold at Nayambura ikke er omskåret er i denne sammenhengen mer opprørende enn at hun er kristen. Wayaki kan ikke gifte seg med henne uten samtidig å bli ansett som en sviker av folket ...

Måten striden mellom tradisjonene og alt det nye beskrives, er tankevekkende og besnærende. Det er mye symbolikk i historien.

Jeg har merket meg at de fleste profesjonelle anmelderne - både i NRK, Dagbladet og Stavanger Aftenblad - har kritisert oversettelsen. Jan Askelund skriver dette om oversettelsen i Stavanger Aftenblad - med overskriften "Ikonisk øst-afrikansk roman maltraktert på norsk. Terningkast fem til romanen, terningkast én til oversettelsen":

Det skurrer allerede på de første sidene, og det blir verre etterhvert. En parallellesing mellom min utgave av «The River Between» (11. opplag, African Writers Series 1974) og «Elven som skiller» viser at Ngugis opprinnelige verk har vært utsatt for maltraktering. At språket ofte er klosset, kluntet og arkaisk med, er nå så, men her er direkte feil- og misvisende oversettelser («a passionate commitment to the moral truths» betyr ikke «en lidenskapelig formodning om den moralske sannheten»), en hang til egne tillegg («The ridges slept on.» blir til «Høydedragene, menneskenes hjem, sov sin søte søvn») – andre antakelig ment å forklare saker og ting for antatt ukyndige nordmenn (55, 137), samt en mengde adjektiv som ikke hører teksten til (på samme side blir «his hopes and desires» til «dunkle forhåpninger og begjær»; «his heart» til «hans innerste vesen»).

Det virker alt annet enn «innerlig» midt oppe i Ngugis eget konkrete, enkle, konstaterende språk, inniblant like sårt naivt som Wayaki selv i følelse og tanke, kjærlighet og politikk. «Elven som skiller» er en omskrivning, ikke en oversettelse av «The River Between».

Selv har jeg ikke hatt den engelske utgaven for hånden, og vet derfor ingenting (av meg selv) om hvorvidt oversettelsen er god eller dårlig. Det jeg tenkte underveis var at språket virket litt gammeldags, men dette tilskrev jeg det faktum at den er fra 1965. Jeg er selv tilhenger av en så tro oversettelse av originalen som mulig, og har lite sans for at oversettere skriver egne tillegg. Ellers vil jeg legge til at språket i "Elven som skiller" er svært enkelt, og det har jeg fått inntrykk av at originalen også er.

Jeg hadde stor glede av å lese denne boka, som var spennende fra første til siste side. Jeg fikk også innblikk i en del av historien som jeg ikke kjente så godt fra før av - i alle fall ikke kikuyenes spesielle historie. F.eks. har jeg min oppfatning av tematikken omskjæring, mens denne boka tilførte noe nytt som viste meg at dette var (og er) mye vanskeligere enn man ved første øyekast kanskje skulle tro. Jeg kan heller ikke huske at jeg noen gang har lest en bok som så nydelig beskriver kampen mellom tradisjonene og ytre påvirkning.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

God sommerunderholdning, men ingen episk roman

Nathan Hill debuterte med romanen "The Nix" i 2016 ("Nøkken" på norsk - utgitt i 2017). Noe av det som har vært sagt om denne romanen er at den er "en episk beretning om USA i endringens tidsalder", og at dette er en av de mest lovende forfattertalentene i vår tid. Hill har blitt sammenlignet med forfattere som Jonathan Franzen, Donna Tart, John Irving og til og med Charles Dickens. For å si det sånn: Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens, mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager.

Hva er det med amerikanske forfattere som på død og liv skal skrive tykkest mulig bøker? Drømmen om den store amerikanske romanen, har jeg skjønt. Og hva er så det? Jo, det er "en av de mest sagnomsuste betegnelsene en roman kan oppnå", skriver Martine Aurdal i sitt gjesteblogginnlegg på Bokbloggen til NRK. Hun skriver om "The Great Gatsby", selve erketypen på definisjonen, og lurer på om betegnelsen er fortjent. Det vi i alle fall kan forstå med begrepet er at den store amerikanske romanen står som en motsetning til en døgnflue, og det er da nærliggende å tenke seg at begrepet dekkes av "moderne klassiker"-begrepet. Altså en roman som vil bli lest - om og om igjen av fremtidige generasjoner - fordi den forteller noe vesentlig om den tiden den er skrevet i, og det på en slik måte at den i fremtiden vil fortsette å ha stor relevans. I den konteksten tenker jeg at "Nøkken" ikke er en slik roman. Derimot er den både fornøyelig og underholdende. Boka er kåret til årets bok 2016 av flere amerikanske aviser, bl.a. The New York Times.

Hovedpersonen i "Nøkken" er Samuel Andresen-Andersen, som 11 år gammel blir forlatt av moren Faye. Han og faren skjønte det ikke før det var for sent. Moren hadde da umerkelig tatt med seg klær og gjenstander hun åpenbart ønsket å ha med seg inn i sitt nye liv. Det var ingen overganger eller endringer som skulle fortelle at hun i lang tid hadde planlagt å forsvinne ut av deres liv. I begynnelsen savner Samuel moren dypt, inntil likegyldighet overtar. Hun brydde seg ikke nok om ham til å bli, så hvorfor skulle han bry seg om henne?

Samuel har alltid båret i seg en drøm om å bli forfatter, og han klarer også å få finansiert sitt første bokprosjekt - før bokutgivelsen. Han investerer forskuddet i et hus, og siden glemmer han i grunnen hele prosjektet. Inntil forlaget forlanger å få tilbake pengene og det såpass raskt at dette setter Samuel i en umulig situasjon.

Så dukker morens navn opp i nyhetene. Hun har kastet stein etter republikanernes presidentkandidat - en kandidat som til forveksling ligner på Trump ... Det er da 20 år siden hun forsvant. I desperasjon foreslår Samuel overfor forlaget at han kan skrive en utleverende og sensasjonell bok om moren sin. Han tar kontakt med hennes advokat, men møtet med moren blir svært annerledes enn hva han hadde tenkt seg.

Underveis får vi innblikk i Samuels barndom, hans venn Bishop og ungdomsforelskelsen i Bethany, som aldri har gått over. Vi får dessuten innblikk i morens oppvekst, en helt vanlig jente fra Iowa, men som i mediene fremstilles som en kvinne med en heller frynsete fortid. Hvem var hun egentlig? Og hvem var hennes far, han som opprinnelig kom fra Hammerfest og som utvandret til USA? Hva skjuler seg i hans fortid?

Både innledningsvis og underveis presenteres vi for lignelsen om elefanten og de blinde. Det hele blir et symbol på hvor mye vi tror vi har forstått selv når vi bare har sett en liten flik av virkeligheten. Når vi erkjenner dette og erstatter skråsikkerhet med nysgjerrighet, er det håp.

Nathan Hills bok er på nesten 700 sider, og den kunne med fordel ha vært kortet en del ned. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka dersom det ikke hadde vært for at jeg valgte å høre lydboka. Kim Haugen passet perfekt som oppleser til denne boka, både fordi han har den litt småfrekke måten å lese på og fordi hans stemmebruk ga boka akkurat den friskheten den trengte. Boka er for lang, tenkte jeg mange ganger underveis. Hill forklarer og forklarer, som om han ikke tror at vi lesere kan tenke litt selv. Samtidig koste jeg meg mye med boka, som på sitt beste var glitrende (og på sitt dårligste og mest skravlete en smule søvndyssende, for å være helt ærlig). Det vil derfor være å dra det hele altfor langt å kalle denne romanen "et episk storverk". Som inngangsport til meg som leser fungerte imidlertid hypen godt, for dette var nettopp en av grunnene til at jeg liksom ikke kom utenom denne boka. Lydbokutgaven med Kim Haugen som oppleser reddet boka for mitt vedkommende!

Jeg er overbevist om at dette er en bok som kommer til å gå rett hjem hos mange lesere! Uten hypen tror jeg nok at jeg ville ha snakket den mer opp. Med hypen føler jeg derimot at jeg må dra den litt ned. Okke som - dette er en lesverdig bok, som passer godt i sommervarmen! Jeg har selv humret og ledd meg gjennom store deler av den, og det var først mot slutten at jeg kjente på at det hele ble en smule langdrygt. Og det på tross av at mange av temaene forfatteren tar opp, som misbruk av politimyndighet og dommermyndighet, som mobbing barn imellom og kvinners stilling er interessant nok.

Jeg ser frem til å følge Nathan Hill´s forfatterskap! Her er det nemlig potensiale.

Stillferdig og sterkt om en oppvekst

Richard Ford (f. 1944) er en prisbelønt amerikansk forfatter, som i årene fra debuten i 1976 har utgitt 13 bøker, stort sett fordelt på romaner og novellesamlinger. "Mellom dem" er en memoarbok, og her skriver han om hvordan det var å vokse opp som enebarn i en familie med to foreldre som elsket hverandre svært høyt.

Det er ikke hvert år det kommer ut bøker fra Richard Fords hånd. Sist gang han ga ut en roman var i 2012. Da utkom "Canada". Den boka har jeg fremdeles stående ulest i mine bokhyller, så det er på høy tid å få lest den. Etter å ha lest den nydelige memoarboken om foreldrene hans og hans egen oppvekst, frister dette veldig! Han utga dessuten novellesamlingen "Let Me Be Frank With You" i 2014 ("Det kunne vært verre" på norsk), og for denne boka fikk han Pulitzer-prisen i 2015. Bøkene hans utkommer i 24 land.

"Mellom dem" består egentlig av to memoarer; en om faren og en om moren. De er skrevet med tredve års mellomrom. Faren var relativt ung da han døde - i femtiårene - mens moren levde til hun var over 70 år. Memoarene om moren ble skrevet umiddelbart etter hennes bortgang, mens memoarene etter faren ble skrevet mer enn 50 år etter hans død. Likevel har den delen som omhandler faren fått plass først i boka - av hensyn til kronologien. Det forhold at minnene etter faren er så vidt vage, har påvirket skrivingen til Ford sterkt. På en positiv måte, vil jeg hevde. For han er varsom i sin tilnærming til hvem faren hans egentlig var, og han konkluderer egentlig aldri, men stiller mer åpne spørsmål rundt hans beveggrunner. Dermed blir faren stående som et selvstendig individ, som behandles med all mulig respekt. Kanskje var dette også en konsekvens av at faren var selger og var på farten hele uka, hvilket gjorde at Richard aldri ble ordentlig kjent med ham. I helgene skulle han skånes for ukas negative hendelser, for da handlet det først og fremst om å la ham få hvile ut og oppleve familielivets gleder. Før han igjen satte seg i bilen og reiste på sine salgsrunder ...

"Under skrivingen av disse to memoarene - med tredve års mellomrom - har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen. Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler." (fra forfatterens forord, side 7)

Da foreldrene hans møttes var moren Edna bare 17 år. Parker var seks år eldre. I begynnelsen fartet de rundt på veiene sammen. Parker var en omreisende selger, og dette fortsatte han med resten av livet. I årene som fulgte kom det ingen barn, og lenge trodde de at de skulle forbli barnløse. Inntil Edna var i begynnelsen av 30-årene og oppdaget at hun var gravid. Da deres eneste barn - Richard - ble født, tvang dette dem til å slå rot et sted. Valget falt på Jackson i Mississippi, fordi dette stedet lå sånn ca. midt i reiseruten til Parker. Dessuten ble ikke Edna særlig godt tatt i mot i ektemannens familie, så det gjaldt å holde familien på en passelig avstand.

"Hva tenkte faren min om sin egen situasjon, i den grad han tenkte på den? Han tenkte utvilsomt, og løselig, at noe mer ville skje senere. Hvis han spurte seg selv om han var flink som far, ville han sannsynligvis ha svart at han var det. Han må ha ment at han var et godt og behagelig atmosfærisk trykk i rommene han og vi oppholdt oss i, en kontinuerlig kjærkommen inntreden i mors liv og mitt. Det kan tenkes at han faktisk mente at han ikke var fraværende i det hele tatt, men til stede - bare ikke i kjøtt og blod, bare ikke der: barnehagen hos Mrs. Nelson, søndagsskolen; senere lærersamtaler, Ulvungene, svømmehallen, biblioteket, skoleforestillingene; enda senere uttaket til baseball-laget og avgangsfesten på high school. Dette ikke-helt-der var det som måtte til for at han skulle beholde den gode jobben sin. ... Han kalte meg "gutten min". Jeg kalte ham "pappa". Folk sa at jeg lignet ham. Lite visste han at jeg nå, sytti år senere, ikke kan huske hvordan stemmen hans lød, men så gjerne vil." (side 33)

Vi aner et sterkt savn fra en sønn som gjerne skulle ha kjent faren sin bedre, som gjerne skulle ha ønsket at han hadde satt et sterkere avtrykk i livet hans.

Siden faren var så mye på farten, oppsto det sterke bånd mellom Richard og moren. Hun som beskrev seg selv som en hønemor da han var liten. Et begrep hun oppfattet som å gi trygghet til sitt barn - et begrep han først og fremst oppfattet som fare. For når hønemorfaktene var som sterkest, var det nettopp forbundet med faretruende situasjoner. Så forskjellig opplevde de en og samme tilstand ...

I ettertid er det først og fremst dette som sitter igjen hos ham:

"Mor og jeg ligner på hverandre. Bred, høy panne. Samme hake, samme nese. Det finnes fotografier som bekreftet det. I meg selv ser jeg henne, jeg hører latteren hennes i min. I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse. Ingen heroisme. Ikke en eneste betydelig prestasjon som fikk brystet til å svulme. Det var nok av dårlige opplevelser. En barndom som ikke var stort å samle på; en ektemann som var hennes livslange kjærlighet og som hun mistet; et liv deretter som ikke er videre nevneverdig. Men på et eller annet vis gjorde hun mine sanneste følelser mulige for meg, slik stor litteratur gjør for en hengiven leser. Og jeg har opplevd det øyeblikket med henne som vi alle gjerne vil oppleve, øyeblikket som bekrefter livets endegyldighet og dypeste verdi. Jeg har opplevd det. Jeg har opplevd mange slike øyeblikk sammen med henne, opplevd dem i det sekundet de oppsto, også her og nå. Jeg vil, tror jeg, alltid bære dem med meg." (side 117-118)

Det mest slående med Richard Fords beskrivelse av foreldrene og sin egen oppvekst, er hvordan den lille familien som kun besto av tre medlemmer, fremstår som tre selvstendige individer. Moren er aldri bare "mor", faren er aldri bare "far". Dette gjør ham i stand til å se foreldrene slik de var også før han selv ble født. Deres sterke kjærlighet gjorde dem til en svært sterk enhet, noe som ble brutt først den dagen faren døde. Selv opplevde han dette som en overgang til noe bedre. Kanskje - uten å nevne dette eksplisitt - førte det til at han og moren levde mer her og nå, uten å vente med det beste inntil faren, som på mange måter forble nokså fremmed for ham, kom hjem i helgene ... ? Det han erfarte nokså raskt og som han også var bevisst på, var en annen type frihet - en frihet som kom som en direkte følge av at moren måtte begynne å jobbe. Dermed var hun mindre hjemme og fikk kanskje for første gang i sitt liv noe som bare var hennes eget? Underveis kjente jeg på en tristhet over at hun ga opp å finne en ny kjærlighet i livet sitt. For ikke å snakke om da ektemannens familie bokstavelig talt røvet liket av faren og tok det med hjem til deres hjemtrakter for å begrave ham der ...

Richard Ford skriver fantastisk godt, og måten han beskriver forholdet til foreldrene sine og forholdet dem i mellom, berørte meg sterkt. En liten familie i det store Amerika i en tid der velstanden bredte om seg, litt tidligere her sammenlignet med resten av verden. Det er en historie om å komme seg videre fra røttene sine, skritt for skritt, og om å se seg selv i en større sammenheng. Han skriver tankevekkende og vakkert om å vokse opp i en familie der alle gjør sitt beste, og hvor hver og en har sin viktige rolle i forhold til de andre familiemedlemmene. Er man bra nok? Hvordan kan man vite det, når man ikke helt vet hvordan alle andre levde livene sine på samme tid? Hvilken målestokk er det relevant å bruke? Hva er en lykkelig barndom? Er det fravær av ulykksalige hendelser eller handler det aller mest om hvordan motgang takles? Farens ivaretakelse av moren mot hans slekt, som aldri anerkjente hva hun betydde for ham, er rørende. Likeså forfatterens ivaretakelse av moren da det gikk mot slutten for henne, og hennes ønske om ikke å være en byrde for ham. Så respektfullt, så nydelig, så inderlig ...

Dette er en bok jeg håper at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den sterkt!

Obligatorisk lesning!

Jeg har en stund lurt på hva slags bok dette egentlig er, og har ikke helt få ganger tatt i den og lest bakpå boka, uten å kjøpe den. Men - en dag var jeg bare kjempeklar for akkurat denne boka, og da har jeg det sånn at jeg begynner å lese med en eneste gang. Det var i og for seg fort gjort, for boka er en tynn liten flis. Men tematikken er sannelig krevende nok, så jeg kan ikke hevde at innholdet er like lett fordøyelig som antall sider kanskje skulle tilsi. For meg som har vokst opp med at kvinners rettigheter nærmest er en selvfølge, og som også har vært nødt til å forholde meg til at "rødstrømpe"-begrepet er utrolig negativt ladet, ble dette sommerens wow!-bok. En sånn bok som garantert kommer til å bli årets store slager som "blomster" i forbindelse med middagsinvitasjoner for mitt vedkommende i tiden fremover!

Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk forfatter, som skriver om et bredt spekter av temaer innenfor miljø, kunst, politikk m.m. Så vidt jeg har klart å finne ut er det bare "Menn forklarer meg ting" som er utgitt på norsk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor, men når jeg blar gjennom bibliografien hennes på Wikipedia (en opplisting som ikke er komplett), er det mulig at en del av tematikken blir for typisk amerikansk til at den anses salgbar i et lite land som Norge? Feminismen som blir presentert i "Menn forklarer meg ting" er også skarpere enn det som er vanlig i Norge i dag. Samtidig er noe av problematikken så universell at det er viktig å tilegne seg innsikt i denne.

En hendelse som går igjen som en rød tråd mer eller mindre i samtlige av de ni essayene i samlingen, er den franske toppolitikeren Strauss-Kahns overgrep på en svart stuepike på et hotellrom i New York. På tidspunktet da overgrepet fant sted, i mai 2011, var han leder av Det internasjonale pengefondet. Til tross for at flere lignende saker dukket opp i kjølvannet av denne saken, ble Strauss-Kahn ikke dømt. Årsaken var at stuepiken ble tatt i en løgn, og dermed gikk hele hennes troverdighet ad dundas. Underveis i etterforskningen måtte hun tåle å bli fremstilt som prostituert i media, hvilket er et faktum som faller på sin egen urimelighet. Okke som - saken veltet Strauss-Kahns internasjonale karriere ...

I tittelessayet "Menn forklarer meg ting" er forfatteren i et selskap. Verten røper at han vet at hun har skrevet "et par bøker". "I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Og hva handler så de om?" (side 9)

Forfatteren, som på det tidspunktet hadde gitt ut 6-7 bøker, valgte å snakke om den siste boka si - "River of Shadows: Eadward Muybridge and the Technological Wild West", som handler om tiden og stedets splittelse og industrialiseringen av hverdagslivet. Hun hadde knapt nevnt Muybridge, før verten ivrig avbrøt henne og spurte om hun hadde hørt om den svært viktige boka om Muybridge som kom ut tidligere i år ...

"Jeg var så fanget i den tildelte rollen som uvitende ungpike at jeg var mer enn villig til å vurdere muligheten av at det var kommet ut en annen bok om samme tema mer eller mindre samtidig med min, som jeg på en eller annen måte hadde unngått å få med meg. Han satte straks i gang med å fortelle meg om denne svært viktige boka med den selvbegeistrede minen jeg kjenner så godt til fra belærende menn; blikket stivt rettet mot hans egen autoritets fjernt skimrende horisont." (side 10).

Venninnen hennes gjentok intet mindre enn fire ganger at det faktisk var hun - Rebecca Solnit - som var forfatteren bak aktuelle bok om Muybridge, før verten fikk dette med seg og ble askegrå i ansiktet. Det viste seg at han ikke en gang hadde lest boka ... som hun hadde skrevet ... Ikke en eneste gang hadde det slått ham at hun i det minste kunne vite mer om tematikken enn ham, eller hva hennes bok om Muybridge faktisk handlet om. Før han igjen - helt uanfektet - gjøv løs på temaet igjen og foreleste videre ... Etterpå kunne de le av det, men det var først da de hadde ham utenfor sin hørevidde. Offentliggjøringen av dette essayet har ført til at begrepet mansplaining ble født.

Hvem har ikke opplevd det samme? tenker jeg. Mens mange menn nødig vil bli belært av kvinner og er snar til å påpeke at de blir nettopp dét dersom vi kvinner skulle prøve oss på noe som ligner ... Som om det skulle være noe nedverdigende i det hele - fordi det er en kvinne som snakker, mener jeg.

Tematikken i de øvrige essayene er kvinners stilling, vold i og utenfor ekteskapet, kvinners angst for å bli voldtatt og hvilke tiltak som gjerne blir igangsatt for å gi kvinnene økt sikkerhet. I stedet for å ta fatt i mennene som skaper denne utryggheten, blir kvinnene anmodet om å holde seg hjemme etter mørkets frembrudd, ikke kle seg for utfordrende osv. - som om det sto i deres makt å forhindre det hele. Solnit nevner også at den hyppigste dødsårsak for gravide kvinner i USA er vold utøvd av den vordende far.

I essayet "Woolfs mørke" (side 65 flg.) kommer hun inn på Virginia Woolf-sitatet "Fremtiden er mørk, og det er vel stort sett det beste en fremtid kan være, tror jeg." Folk flest er redd for mørket, selv om det er om natten "at elskoven finner sted, ting smelter sammen, endrer seg, blir fortryllet, vekket til liv, befruktet, besatt, frigitt, fornyet". (side 66)

"Woolf frigjør teksten, fantasien og romanfiguren for siden å kreve samme frihet for oss, og da særlig for kvinner. Her er vi ved kjernen av det hos Woolf som har vært mest inspirerende for meg: Hun feirer alltid en frigjøring som ikke er offisiell, institusjonell eller rasjonell, men som handler om å gå utover det kjente, det trygge og vante, og ut i en større verden. Hennes krav om frigjøring for kvinner var ikke først og fremst at de skulle kunne holde på med de samme institusjonelle tingene som menn gjorde (og som kvinner nå også gjør), men ha full frihet til å streife omkring, både i geografien og i fantasien." (side 78)

Når man snakker om Woolf og frihet, kommer man selvsagt ikke utenom essayet "Et eget rom". (Linken fører til min bloggomtale av dette essayet.)

I essayet "Kassandra-syndromet" (side 83 flg.) kommer Solnit inn på det generelle problemet som kvinner har med å bli trodd. Altfor ofte settes merkelappen "hysterisk" og "subjektiv" på kvinners uttalelser. Begrepet Kassandra-syndromet er hentet fra mytologien. Kassandra var Helena av Trojas vakre søster. Hun ble rammet av en forbannelse som ga henne evnen til å komme med presise forvarsler som ingen lyttet til. Hun ble ansett som gal og løgnaktig ...

"Jeg har tenkt en del på Kassandra under denne seilasen på kjønnskrigenes krappe sjø fordi troverdighet er en så avgjørende faktor i slike kriger og fordi kvinner så ofte beskyldes for å mangle noe grunnleggende på det feltet." (side 83)

Selv om Norge er et land hvor det kjennes relativt trygt å være kvinne, viser det seg at det knapt finnes en kvinne som ikke har opplevd seksuell trakassering fra menn i en eller annen variant. Når dette skjer i yrkesmessig sammenheng, tenker vi at det kanskje er lettere å håndtere, mens sannheten er at det antakelig er omvendt. Ofte er makt en vesentlig faktor, og når det ikke en gang nytter å ta opp en slik problematikk med en mannlig sjef som selv er engstelig for vedkommendes makt, så er det som regel lite man kan gjøre. Sviket blir på et vis dobbelt.

Solnits essaysamling er full av eksempler på kvinners tilkortkommenhet på dette området. Hun "angriper" eller forsøker å ansvarliggjøre menn som har besvart kampanjen #YesAllWomen med det passive #NotAllMen til å komme mer aktivt på banen. Det holder ganske enkelt ikke at menn repliserer "men jeg er ikke sånn". De må ta mer aktiv del i den holdningsendringen som må til for å få bukt med volden som truer kvinner, og som i all hovedsak kommer fra menn. Det første man bør gjøre er å slutte å latterliggjøre kampanjen, der Solnit har sett litt for mange eksempler på at menn blir mer rasende på emneknaggen #YesAllWomen enn det som blir gjort mot kvinner. Solnit vil også til livs at vold mot kvinner fremstilles som hverdagsovergrep gjort av avvikere. Til det er volden for utbredt og for hyppig. Det dreier seg om generelle holdninger mot kvinner, og det er her vi må begynne å jobbe.

"En politimann i Toronto fortalte under et foredrag for kvinnelige studenter om sikkerhet på et universitet at de ikke måtte kle seg som ludder (sluts). Kort tid etter ble Slutwalks et internasjonalt fenomen, blant hovedsakelig unge, ofte lettkledde damer som tok tilbake det offentlige rommet (ganske likt Ta natta tilbake-vandringene på 1980-tallet, bare med langt mer leppestift og mye mindre klær). Unge feminister er en spennende gruppe: smarte, modige og humoristiske når de forsvarer sine rettigheter og krever å få ta plass - og med det endrer samtalen.

Politimannens "ludder"-kommentar var et ledd i universitetets strategi for å fortelle de kvinnelige studentene hvordan de skal forbli trygt i eskene sine - ikke gå der, ikke gjør sånn - fremfor å fortelle de mannlige studentene at de ikke skal voldta. Dette er en av voldtektskulturens bestanddeler. Men det oppsto en landsomspennende bevegelse, som hovedsakelig var organisert av kvinnelige collegestudenter, mange av dem selv offer for campusvoldtekter, som presser frem justeringer i universitetenes prosedyrer for å håndtere slike overgrep. Det samme gjelder en bevegelse rettet inn mot økningen av seksuelle overgrep i militæret, som også har lykkes i å tvinge frem reelle praktiske endringer og rettsforfølgelse." (side 121-122)

Jeg håper at jeg gjennom ovennevnte eksempler og sitater har fått frem at dette er en må-lese-bok - rett og slett obligatorisk, både for kvinner og menn! Solnit skriver presist og saklig, og det er spennende og lærerikt å følge hennes tankerekker i denne essaysamlingen. Boka er høyst aktuell og relevant - også for norske kvinner og menn!

Anbefales!