Bokelskere.no

Likte den veldig godt. Var ikke så depressiv som folk skal ha det til. Overraskende og interessant.

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.
Den boka!

Den boka!

Bjørn Vatne klarer mye på én gang med debutromanen Slik skal vi velge våre ofre. På en direkte og smart måte sier han noe fornuftig om dagens kjønnsroller, om å være aleneforelder, om å stå på sidelinjen av det politisk korrekte og om det moderne samfunnets trang til å kontrollere og overvåke. Ja, det er mye på én gang, men han beholder styringen med alle trådene gjennom store deler av de drøyt 350 sidene. Det er imponerende.

Hovedpersonen og alenefaren Kjetil kunne fort ha blitt redusert til en usaklig karakter uten troverdighet. Hans elskede Aina dør da hun føder datteren deres. Han har en bemidlet og hovmodig svigerfamilie som gjør alt de kan for å knuse ham. Han sliter med å være aleneforelder. Jobben i det lille reklamebyrået er platt og traust. Og han er lei av alle rundt ham som later som at livene deres er perfekte. Kjetil har mye å være frustrert over, og gjør som mange andre i dagens digitale verden: han finner utløp for dette ved å skrive og publisere tekster på internett.

Og så, da? kan man kanskje spørre seg. Her kunne romanen fort ha blitt redusert til et forsvar for nok en frustrert og mannlig furte-Guri som ikke vet hvor han skal gjøre av seg i «den moderne verden». Men det er her Vatne demonstrerer sitt litterære talent med overlegg, for Kjetil er en karakter man føler stor sympati for. Han er lett å kjenne seg igjen i, og Vatne lar ham skli sømløst frem og tilbake i partier om ungdomsårene og partier om historiens nåtid. Det fungerer veldig fint, og danner et bredt bilde av hovedpersonen. Ikke faller forfatteren i fellen med å gi Kjetil en vond barndom som brukes som en mulig forklaringsmodell heller.

Forholdet mellom den fire år gamle datteren Ingrid og Kjetil er bærebjelken i teksten. Naturlig som det skildres, er det et barn-forelder-forhold som de fleste andre; preget av noe usikkerhet, frustrasjon og sinne, men aller mest kjærlighet. Man forstår dog ikke alltid helt hva forfatteren ønsker å si med blogginnleggene til Kjetil, for de pumpes ofte litt for mye opp, for så å dø ut i nesten ingenting. På den annen side er det veldig deilig å møte andre som hater HOME-trenden og alt hva den representerer av et overflatisk dustesamfunn. Je suis Kjetil.

åja, uten at de trenger å ha noe med hverandre å gjøre? men er det ikke det samme som frittstående oppfølger. (dævven, nå er jeg pirkete)

Hva går begrepet ut på?

Noe som kan gjøre det til en større forskjell innenfor litteratur, kan være fordi man må tilknytte seg til en bok mye mer enn et bilde eller et album. Det tar tid, og noen ganger krefter. Og derfor oppstår fordommer.

Det er vel en sånn kommentarkultur, kanskje spesielt i Norge. Men en ting med positivitet, er at det er en større merkelapp hvis du prater positivt om noe, enn hvis du rakker det ned. Ingen som forbinder noe med det en person misliker. Muligens det folk hater, men ikke i like stor grad som når noen liker noe. Det virker som negativitet til ting går som bakgrunnstøy.

Et av de rådene jeg har tenkt mest på det siste året, var fra et tv-program som heter Trygdekontoret. Det er et uhøytidlig aktualitetsprogram, og et av favorittprogrammene mine som går på tv. Hver episode har et spesifikt tema. Forrige sesong var det en episode som het Janteloven-spessial. Som vanlig var det Thomas Seltzer som var programleder, og panelet besto av Lene Alexandra Øien, Aune Sand og Petter Stordalen. Her er episoden. På slutten kommer Tor Erik Hermansen fra StarGate, et av de største musikkprodusentene i verden, og Seltzer spør han hva forskjellen er mellom de som gjør det stort, og de som ikke gjør det. Og da svarte Hermansen:

Det er mange ting, selfølgelig. Men i tillegg til talentet har de ofte en stor evne til begeistring. De er også fans av andre. Når de hører noe de synes er bra, blir de utrolig begeistra og har lett for å la seg rive med. De kjenner igjen når noen andre er gode til det samme - og bedre. Mens i Norge skal alle være så nøkterne. Når vi snakker om noen som har gjort noe bra, kommer vi med: "Den siste greia var ikke så bra." Eller "Jeg leser ikke krim, jeg." Alltid noe for å trekke det ned. Istedenfor å si: "Det er fantastisk!" Også for ting som man selv ikke liker.

(Du kan trykke på Samtale fortsetter om Janteloven-knaggen under spillevinduet for å komme til Hermansen)

Er det en grunn til at dette ikke skal gjelde for litteraturverden? Vet ikke om det finnes noen debatter på musikkfestivaler, som den mellom Anne B Ragde og Thomas Espedal, der debatten gikk ut på forskjellen mellom populær og smal litteratur.

Bør vi kjefte på folk som sier de ikke leser Jo Nesbø, bare fordi han er Jo Nesbø?

Hvorfor er denne nyutgivelsen et opptrykk av førsteutgaven fra 68, og ikke andreutgaven fra 75? Det er jo snakk om et fotografisk opptrykk, så det kan ikke være fordi andreutgaven ikke kan trykkes opp, og alle er utgitt av Aschehoug så det kan vel heller ikke være opphavsrettslige grunner. Hva er forskjellene mellom utgavene?

Denne var utrolig bra. Altfor få spennende og, samtidig, intellektuelle bøker. Takk Koestler

Det kan være. Så bra. Gleder meg til å ta fatt på den.

Ikke for å være en fjomp, men jeg så en youtube-video der allen prater om en middag han hadde med bergman, men artig at askildsen nevner de to.

Her er videoen

Den boka!

Livet til den amerikanske pelsjegeren og eventyreren Hugh Glass var fullt av fantastiske opplevelser, skrøner og myter. I en blanding av historiske fakta og fiksjon, har Michael Punke forsøkt å gjenskape Glass’ skjebnesvangre opplevelser med Rocky Mountain Fur Company i «The Revenant». Det er ingen stor roman på grunn av sine litterære kvaliteter, men simpelthen på grunn av Glass – en mann hvis liv fortjent har gitt ham legendestatus i amerikanske historiebøker.

Det var hårda bud i den amerikanske midtvesten på starten av 1800-tallet. En rekke indianerstammer og hvite amerikanere lå i konstant krig om landområder, mat og naturressurser. Hugh Glass var midt oppi dramaet da han i 1823 ble en del av pelsjegerlaget Rocky Mountain Fur Company. Han var en av de mest erfarne av det 11 mann store laget, og høyt respektert for sine evner som jeger og speider. Under ledelse av den hardt prøvede Captain Andrew Henry, var laget på vei opp elva Missouri i slutten av september i 1823.

En ettermiddag ble Glass sendt i forkant for å speide etter fiender og samtidig finne en egnet rasteplass for natten. Den ellers så drevne jegeren ble tatt fullstendig på senga da han plutselig snublet gjennom et buskas og rett inn i to lekende bjørnunger. Før han i det hele tatt rakk å plassere hånda på sin kjære Anstadt, ble han angrepet av en aggressiv grizzlybjørn ute etter å beskytte ungene sine. Den ga seg ikke før Glass var maltraktert; med hodeskallen hengende løst, et stort hull i halsen og ryggen revet opp som om den var kjøttdeig.

Alle visste at han kom til å dø. Det var bare et spørsmål om når; samme kveld eller neste morgen? Tre dager senere kommer det fortsatt hvesende lyder ut av hullet i halsen til den bevisstløse Glass, som Henry har lappet sammen så godt han kan. Men pelsjegerlaget mister dyrebar tid; for hver time de venter ved elva på at Glass skal dø, jo større er sjansen for å bli angrepet av indianere. Henry bestemmer seg for å betale to menn for å bli igjen hos Glass, og den sleske John Fitzgerald og unge Jim Berger melder seg frivillig. De skal vente til Glass er død, og deretter gi mannen en respektabel begravelse. Sånn skal det ikke gå.

Etter to dagers venting, er tålmodigheten til Fitzgerald slutt. Fanken, den halvdaue gubben puster jo fortsatt! Når en gruppe indianere så plutselig nærmer seg, avgjør Fitzgerald at de skal ribbe Glass for alt han har av våpen og proviant. Han kommer jo til å dø når som helst allikevel. Berger svelger samvittigheten med tårer i øynene, hardt truet av den eldre kompanjongen, før de forsvinner til skogs. Tilbake sitter en maltraktert og forsvarsløs Glass lent opp mot ett tre; med ingen andre eiendeler igjen enn klærne han har på kroppen. Og opp elva kommer bevæpnede Arikara-indianerne på jakt etter fiender.

Historien om Hugh Glass er makeløs. Det er den uslitelige og gjennomtrengende tanken på hevn som gjør at han, trass i at han er nesten lam i flere kroppsdeler, er fysisk helt immobil og ikke har et eneste våpen å forsvare seg med, overlever. Og ikke bare overlever; han kravler – på alle fire – en distanse på flere hundre kilometer (!) for å sørge for at de to svikerne skal få sin rettmessige straff. Man finner seg selv flere ganger sittende med munnen halvåpen in awe (som det heter) over Glass når man leser «The Revenant». Punke innrømmer at han har tatt seg store friheter med historien; men flere amerikanske historikere har også stadfestet at mange av opplysningene om Glass er korrekte.

Den meksikanske filmregissøren Alejandro González Iñárritu kjøpte rettighetene til Punkes roman for mange år siden, og er endelig i gang med å lage film av materialet – etter mange prøvelser og forsinkelser. Filmen spilles for tiden inn i Vancouver, Canada, med Leondardo DiCaprio i hovedrollen som Glass og Tom Hardy som Fitzgerald. Den skal etter planen ha premiere i desember 2015, og i den anledning kommer den litterære versjonen av «The Revenant» – ikke overraskende – ut i flere nyutgaver (først ut er Picador i januar). Hva annet kan man si enn at selv om romanen alene ikke er noen litterær klassiker, er Glass’ hevntokt alene nok til å fylle både 250 sider i ei bok og en stor Hollywood-produksjon i filmformat. Om det er grunn til å glede seg? Vel, hva tror du?