Bokelskere.no

Å være sammen med den man elsker og tenke på noe annet: det er slik jeg får de beste innfallene, finner det som er nødvendig for mitt arbeid.

Man har et stort skrik inne i seg fra det som skulle vært sagt men aldri blir det, tenker du.

Kjærlighet er dit prinsipper går for å latterliggjøres.

Templer glemmer så lett
Det gir en bitter følelse
å komme tilbake til tempelet
og oppdage at det har glemt deg
når du står foran alteret.

Jeg vrir og svetter meg gjennom en natt
som trekker langsomt gjennom meg,
som myrvann.

Kjente at jeg holdt deg i hånden, oppdaget at
det var min egen, og ble
liggende våken.

Jeg greier ikke å ligge på siden,
med følelsen av at jeg
vender deg ryggen.

Med master sunget mot jorda
seiler himmelvrakene.

I denne tresangen
biter du deg fast med tennene.

Du er den sangfeste
vimpelen.

Den snakker sant, som snakker skygger.

VI SER DEG

Vi ser deg, himmel, vi ser deg.
Blemme på blemme
driver du fram,
kvise på kvise.
Slik øker du evigheten.

Vi ser deg, jord, vi ser deg.
Sjel på sjel
setter du ut,
skygge på skygge.
Slik brenner tidens pust.

BRENNEMERKE
Vi sov ikke mer, for vi lå i tungsinnets urverk
og bøyde viserne som vidjekvister
og de spratt tilbake og pisket tiden til blods,
og du snakket voksende demring,
og tolv ganger sa jeg du til din ordnatt,
og den åpnet seg og stod åpen,
og jeg la et øye i nattas fang og flettet det andre i
håret ditt
og slynget tennsnoren mellom de to, en åpen åre -
og en ungt lyn svømte hit.

Og hver gang jeg leser ei bok, splitter jeg den opp. Som den splitter meg.

Der drømmer blir ombygd til folk
menn, kvinner, barn glir inn
og ut av min søvn. Tankene
skinner som slott. Slottene
lyser som tanker. Og jeg en ridder
i full mundur.

VEIEN I SKYENE

Ditt undertøy og mitt
kastet flaksende rundt i rommet
treffer vinduet og taket
som en storm av hvite fjær.

Noe som ligner undertrykt latter
henger i luften
mens vi ligger i salig tilfredshet
og driver inn i søvnen
med tretoppene i purpurfarget lys

og det plutselige minnet
om å sykle
uten å bruke hendene
ned en bratt svingete vei
til det blå havet.

Vi strir mot alle andre
og lengtar mot å koma nær
kvart menneske vi møter,
og lell få vera det vi er.

Å, det er et godt liv, sa han. Jeg svarte ikke. Synes du ikke? sa han. Jo jo, sa jeg.

Eg lever fordi det er behagelig å leve. Eg veit kvifor eg lever. Eg lever fordi det gir meg glede. Eg har heilt klart sett at det er behagelig å vere levande, at der er gleder involvert. Om eg er i live, er det fordi eg synest at det er behagelig å leve, såleis har eg bestemt meg for å leve. Livet gir meg ofte gleder. Det finst gode ting her og no medan eg lever. Eg har sett at det ofte er behageleg. Eg har sett det medan eg har levd, livet er ikkje svært ubehageleg og det gir behageleg gleder til den som lever. Det finst fullt av gode ting for heile kroppen. Det er ei stor mengd av dei, altså lever eg. Eg blir verande i live ettersom det gir meg glede. Det er temmeleg behageleg å leve, eg har sett det medan eg i levande live har møtt på rikelig av behagelege ting, eg har levd og eg held fram med å leve fordi eg har sett at å leve ofte gir ein nok av gleder. Altså har eg glede av å leve, altså held eg fram. Slik veit eg kvifor eg framleis er levande det gir meg glede. Livet gir ein ei stor mengd med gleder og eg veit kvifor eg lever, eg lever fordi livet gir meg gleder og fordi det er behageleg. Slik veit eg kvifor eg framleis er i live og eg har bestemt meg for å halde fram med å leve, det er grunnen til at eg er levande, for det er nok av gleder i livet. Det er behageleg, altså lever eg, eg lever så lenge det er behageleg.

• Vil du skrive kontrakt nå? Vi kan det, skjønner du. Eller vil du vente til du har en endelig versjon? Hvis vi skynder oss litt, er det mulig å få den ut sent på høsten.
• Gi det ut? sa jeg. Det hadde jeg ikke engang forestilt meg.
• Ja? sa han. - Det er nesten ferdig. Om du skulle bli overkjørt av trikken når du går ut, vil vi ha nok til å gi det ut.
  Han lo.

• Skriver du en roman?
• Ja. Sender den vel inn til våren. Så kommer de vanlige refusjonene. Interessant og bla bla bla, men dessverre bla bla bla. Jeg har seksten stykker av dem hjemme.
• Seksten refusjoner?
• Ja.
• Hvor gammel er du egentlig?
• Tyve. Og du?
• Fireogtyve. Jeg har bare én refusjon.
• Skriver du, altså?
• Ja ... eller nei, ikke egentlig.
• Skriver du eller skriver du ikke?
• Det kommer an på hva du mener ...
• Mener? Enten skriver du, eller så skriver du vel ikke? Det finnes ingen mellomting der, såvidt jeg vet?
• Da skriver jeg. Men det er ikke noe bra, altså.
• Har du hatt noe på trykk?
• En novelle. I Vinduets debutantnummer. Har du?
  Han ristet på hodet.
• Det er seksten-én til meg i refusjoner, og én-null til deg i antagelser.

Å, jeg visste det jo, jeg merket det hele tiden, det var noe ved meg folk ikke ville ha, noe de forsøkte å unngå hvis de kunne. Noe jeg hadde, noe ved måten jeg oppførte meg på.
Men hva var det?
Det visste jeg ikke.
At jeg sa så lite, såklart, det ble lagt merke til og ikke satt særlig stor pris på, kunne jeg trygt gå ut ifra. Men kanskje også at det jeg sa, ofte rettet seg inn mot gale emner. Det ble ofte inderlig, det jeg sa, i alle fall så snart jeg kom på tomannshånd med noen, og det skydde folk som pesten. Alternativet var å ikke si noe i det hele tatt. Det var mine eneste modi, det var hele mitt register.