Bokelskere.no

I den sosialrealistiske 1800-tallslitteraturen ender det som regel med bryllup eller død. Helst begge deler.

Mekanismer er ikke lover. De er ikke engang regler. De er vesenstrekk ved fortellekunsten som man som forfatter kan velge å a) avvise, b) plagiere, eller c) - som Per Petterson - lære seg å beherske.

Dyktig bruk av fortellingens mekanismer er nesten alltid et spørsmål om variasjon.

Two days ago, in the afternoon, Amanda said to me, "I can't read books anymore. Who has the time?" It was the day after Oliver had left, and we were in this little cafe in the industrial part of the city. "Who can concentrate anymore?" she said, stirring her coffee. "Who reads? Do you read?" (I shook my head.) "Somebody must read, I guess. You see all these books around in store windows, and there are those clubs. Somebody's reading," she said. "Who? I don't know anybody who reads."

She said if this weather didn't improve she was going to kill herself.

She was afraid, and her teeth began to chatter until she tightened her jaws. She saw a big car stop in front of the hospital and someone, a woman in a long coat, get into the car. She wished she were that woman and somebody, anybody, was driving her away to somewhere else, a place where she would find Scotty waiting for her when she stepped out of the car, ready to say Mom and let her gather him in her arms.

"When Harold's grandpa was sixteen years old, he set out to read the encyclopedia from A to Z. He did it, too. He finished when he was twenty. Just before he met my mama."
"Where's he now?" I asked. "What's he do?" I wanted to know what had become of a man who`d set himself a goal like that.
"He's dead."

When I first read this it came to me with the force of revelation. This is what I wanted to do with my own stories: line up the right words, the precise images, as well as the exact and correct punctuation so that the reader got pulled in and involved in the story and wouldn't be able to turn away his eyes from the text unless the house caught fire.

Well, I'm 34 now. If I don't make it by the time I'm 60, I'm just going to give myself 10 more years.

"Another thing you'll find is that the years of illusion aren´t those of adolescence, as the grown-ups try to tell us; they`re the ones immediately after it, say the middle twenties, the false maturity if you like, when you first get thoroughly embroiled in thing and lose your head."

Great artists have a lot of woman, so if he can have a lot of women that makes him a great artist, never mind what his pictures looks like.

He pretended to himself that he`d pick up his professor around the waist, squeeze the furry grey-blue waistcoat against him to expel the breath, run heavily with him up the steps, along the corridor to the Staff Cloakroom, and plunge the too-small feet in their capless shoes into a lavatory basin, pulling the plug once, twice, and again, stuffing the mouth with toilet paper

Jeg har fortalt historia om tanna til mange. Det eneste jeg aldri har sagt noe om er hvorfor hun slo; det er så lett å misforstå. Heldigvis insisterte hun på at vi skulle dra til legen. Han sydde litt og sendte oss videre til tannlegen. Jeg kjørte selv, hun var bare 17. Tannlegen satte bedøvelse, trakk ut røttene på tanna og ga meg et brett med smertestillende.
Først etter sju uker kunne jeg kysse henne.

"Veit du hva Graver`n gjør med folk han ikke tåler trynet på?" hvisker Gard.
Rokk rister på huet.
"Han snur kista."
"Å?"
"Sånn at dem graver seg nedover viss dem ikke er helt kalde likavæl."
"Kødd ell?"
"Har visst sagt det sjøl, mulig han kødder."

Frank trør
til arbeidet
på sykkelen sin

turen er så fabelaktig
at han drar hjem
og starter på nytt

etter å ha
holdt på sånn
i to uker
vet han fortsatt ikke
at han har fått sparken

"dette er
kapteinen" sier Frank
fra cockpit

"alle passasjerer som ønsker
å stikke av under flyvning

det
er
for
sent

jeg har strimlet fallskjermene til konfetti
for å feire vår ankomst"

Det er jo sannsynlig at der også hender meget som er usannsynlig.

Hvordan tenker du at jeg kan fortsette prosjektet? spurte jeg. Ser du noen umiddelbare linjer i det jeg har vist deg?
Kanskje du kan jobbe litt med det jeg nettopp sa? Er du et tog som hamrer gjennom skogen, eller er du en elg som står stille?
Selvfølgelig er jeg et tog, sa jeg. Det var det jeg fortalte i bilen i går. Jeg elsker å være om bord i toget og se naturen utenfor passere. Jeg liker å være underveis. Jeg føler meg mer og mer som en kreativ og dynamisk person. Byråkraten er jeg i ferd med å forlate på perrongen. I framtiden vil jeg uten tvil jobbe kreativt.
Da er det kanskje dit du kan ta skrvingen videre?

[...]og det er med romantiske som med andre gale mennesker, de må ikke motsies.