"Us" av David Nicholls. Årets 65. bok skuffer ikke!
Samliv og potensielt samlivsbrudd står sentralt i denne boka. Nettopp derfor var jeg litt skeptisk og klar for klissete følelsesladet sutring.
Frykta klisjéfull kjærlighetshistorie. Fant svart humor, spissformuleringer, følelser pakka inn i unngåelse og benektelse, situasjoner en føler seg igjen i, smarte observasjoner og formuleringer, alt sammen fortalt fra Douglas Petersens synspunkt.
Rett før han skal reise på ferie med kona og sønnen, kunngjør kona at hun kanskje vil skilles. Det kommer fullstendig uventet på ham. Ferien er allerede betalt og bestilt og det er siste sommeren med sønnen før han (sannsynligvis) flyttet hjemmefra. Så skilsmisse eller ei, på ferie skal de. Alle tre. Sammen. Sånn ca sammen, iallfall.
Vi følger Douglas gjennom denne tiden, samtidig so vi får innblikk i han og konas fortid sammen, hvordan de møttes og utviklet et forhold. Et forhold som virker bunnsolid. Trass i det alvorlige og noe dystre temaet, er dette likevel en "feel good" bok. Mye humor, britisk humor. Til tider kan det kanskje til og med beskrive som satirisk også. Lettlest og med korte kapitler. Akkurat slik jeg liker det! Anbefales
Marte som svar til [ Slettet bruker ] :
05:29, 1. desember 2016* Diskusjon: Hilda om Et helt halvt år av Jojo Moyes av Jojo Moyes
Mange gode poeng her. :)
Enig i at temaet dødshjelp blir for overfladisk og ensidig behandlet. Savner også innblikk i will her.. For jeg NEKTER å tro at det er et så "lett" valg. Deler av ham må da ha vært usikker, redd, eller i det minste ambivalent
Angående karakterene syntes jeg de fleste blir litt "pappfigurer" som vi ikke blir kjent med sånn egentlig. Anngående det du skriver om Will:
Tenker dog at will UTFORDRET Lou på en ny måte, noe ingen andre har gjort før. Han godtok ikke at hun "bare var", men pushet henne til å gjøre nye ting (klassisk musikk, utenlandsk film, lese bøker, osv). Gjennom sine kritiske spørsmål til henne og gjennom opplevelsene de hadde sammen opplevde hun vel å kjenne en ny form for mestring eller mening, hvilket gav mersmak og troen på at hun kunne noe mer enn å ta tilfeldige strøjobber. Jeg opplevde det iallfall slik ta hun endret synet på seg selv fra å være liten og ubetydelig til å faktisk se å potensiale sitt. Alt det praktiske hun arrangerte for will var også med på denne utviklingen. Heller enn å være passiv og bare ta i mot ordre (fra kjæresten, fra foreldre fra arbeidsgiver zfra søsteren) begynte hun endelig å stå opp før seg selv å ta egne valg..
Rosa99 siterer Om sommeren av Karl Ove Knausgård (side 32)
22:30, 30. november 2016 Ingen har det som favoritt.
Det var en magisk natt. Etter en stund reiste vi oss og gikk ned stien til vannet, det siste stykket på en bratt trapp. En trebrygge strakte seg utover, ytterst stod en benk som vi satt oss på. Vi sa ingenting, vi behøvde ikke å si noe, tenkte jeg, det ville bare ødelegge, for stillheten var som hvelvet over landskapet. Herfra så vi månen henge høyt over skogen fullkomment rund. Uten konkurranse fra fjell eller byer eide den himmelen. Selv om vannet rundt oss var stille og blankt, var det som det hevet seg, tenkte jeg. Et og annet svakt plask lød, det var fisker som vaket. Er det ikke vakkert, sa jeg. Jo, sa hun. At det ble den siste natten vi hadde sammen, visste ingen av oss da, men de to neste dagene kom alt det som hadde ligget mellom oss fram, og vi fant ingen annen måte å håndtere det på enn å gå fra hverandre. Det gjør fortsatt vondt å tenke på, at vi var sammen denne natten, som er den vakreste jeg har opplevd, og at vi ikke kan ha delt den, som jeg trodde vi gjorde. Det viet som jeg så sterkt følte, var jeg alene om.
Rosa99 siterer Om sommeren av Karl Ove Knausgård (side 39)
22:30, 30. november 2016 Ingen har det som favoritt.
Begrepet intelligens er i sin natur komparativt, for hvis evnen til å forstå sammenhenger hadde vært lik for alle, slik det å kunne klø seg er en evne lik for alle, umulig å gradere, ville begrepet intelligens være meningsløst. Intelligent er man bare dersom man er mer intelligent enn andre. Og siden intelligens også er en sammenheng man må forstå ut ifra den evnen man har, er de som er mer intelligente enn en selv, ofte vanskelige, ja nesten umulige å se. Den mer intelligente vil se deg klart og tydelig, alle dine tankemessige begrensninger vil være åpenbare, mens du ikke vil se den mer intelligente som mer intelligent enn deg selv, men bare det av den intelligente som kommer til syne innenfor dine tankers begrensninger, litt som en hund ser alle som hunder. I egalitære samfunn er intelligens en av de mest ambivalente størrelsene, fordi den forskjellen intelligens representerer, er uoverstigelig, og uoverstigelige forskjeller er jo grunnleggende ikke-egalitære. På den måten ligner intelligens skjønnhet, som også er en problematisk størrelse for egalitære samfunn. Løsningen har vært å late som om den ikke finnes, eller som om den ikke er viktig, et spill som begynner på skolen, hvor både intelligens og skjønnhet kommuniserer dobbelt; man lærer på den ene siden at utseendet ikke er viktig, at det er det indre som teller, og at alle er like mye verdt, samtidig som dette grunnleggende verdisynet som alle er enige i, og som gjennomstråler alle kunnskapsnivåer, på den annen side blir kontinuerlig motsagt, gjennom at de vakre gjennomgående får mer oppmerksomhet og blir bedre behandlet enn de stygge, både av lærere, andre voksne og medelever. Intelligens bryter kontrakten om likhet, men på en annen måte, for mens det vakre ikke er en trussel, kanskje fordi det er så uomgjengelig og i en viss forstand så endelig, er intelligensen en trussel, for vi kan alle tenke, vi kan alle forstå sammenhenger, og det at noen tenker bedre, at noen forstår flere sammenhenger og gjør det lettere og bedre, kan være vanskelig å forsone deg med. Trusselen er konstant, men virker mer akutt i skoleårene, siden det er en av få faser hvor menneskers mentale evner og forståelseskapasitet ikke bare testes, men også karaktersettes, slik at alle forskjeller mellom folk i dette henseendet blir blottlagt.
Siste bok ut i Knausgårds fire-binds encyklopedi!
Karl Ove Knausgård (f. 1968) er med boka "Om sommeren" ferdig med sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Jeg har lest samtlige: "Om høsten" (2015), "Om vinteren (2015), "Om våren" (2016" og nå også "Om sommeren" (2016). (Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min.) Bøkene er skrevet av en far til hans yngste datter. Bildene i denne siste boka er av Anselm Kiefer, en tysk kunstmaler og billedhugger (kilde: Wikipedia).
Mens de to første bøkene i serien var rene encyklopedier, med korte og fyndige kapitler eller epistler om avgrensede temaer, beveget Knausgård seg i den tredje boka bort fra dette. Boka var mer personlig og handlet om familien Knausgård. I den fjerde boka er det en miks av encyklopedi-elementene og historier om familien Knausgård. Dessuten får vi høre en historie om en kvinne som virkelig har levd, men som er fiksjonalisert, og som går igjen i noen av kapitlene i boka.
Kapitlene i "Om sommeren" har det til felles at de handler om sommerlige temaer - som vannspredere, kortbukser, bjørk, snegler, sommerregn, veps, grill, mygg, iskrem, plommer, hud, krabbefiske og marihøner - bare for å nevne noe. Innimellom tar Knausgård opp temaer jeg vil tro at han har hatt stor fornøyelse av å skrive om, som kapittelet om intelligens og dets forhold til skjønnhet. Jeg valgte lydbokutgaven av boka denne gangen, og kapittelet om intelligens hørte jeg gjennom flere ganger. Dette kapittelet var verdt hele boka, synes jeg!
Vi kommer svært tett på forfatteren i denne siste boka, hvor han også skriver om det å skrive og om vanskene underveis. Hvorvidt det er dette som har fått ham til å kalle en del av epistlene for dagboknotater, vet jeg ikke, men vi kan ane et snev av hastverk. Hele tiden henvender han seg til sin yngste datter som etter hvert har blitt et par år gammel. Underveis kjente jeg på at hans kone er mer perifer i denne siste boka, men svaret fikk vi vel egentlig i forrige uke. Paret skal skilles. Fraværet av kona Linda, slik jeg opplevde henne mer sterkt tilstedeværende i "Om våren", gjorde noe med min leseopplevelse av denne siste boka. Det var noe som manglet for at det skulle bli en større helhet i det, særlig fordi boka er så personlig og handler om familien Knausgård, ikke bare om barna og forfatteren/faren. Kanskje ble bruddet varslet allerede i kapittelet "Sommernatt", slik Aftenpostens Ingunn Økland skrev om i sin anmeldelse av boka allerede 1. september i år? Og fordi jeg har kommet til å bry meg så veldig mye om denne familien, er det uunngåelig å begynne å bekymre seg over hvordan det skal gå med dem og alle barna ...
Boka er anmeldt i VG ("Flott finale!"), NRK ("Et salig rot"), Aftenposten ("Knausgård gjør finalen til et antiklimaks") og Dagsavisen ("Nevrotiker med lave skuldre"). Det er mange ulike oppfatninger av boka. Det vi vel uansett kan konstatere er at ingen er uenige i at Knausgård skriver svært godt. Og det betyr at selv om mange har noen innvendinger til denne boka, er den likevel blant det bedre man kan lese innenfor norsk litteratur i dag. Vi forventer det mesterlige av ham, og når han ikke lever mester-varer, er det likevel bedre enn det meste annet som utgis.
Selv om jeg opplevde denne siste boka som svakest av de fire bøkene i encyklopedien hans, nøler jeg likevel ikke med å anbefale boka sterkt! Lydbokutgaven er nydelig opplest av Ola G. Furuseth, og hans stemme passet godt til historien.
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge (side 120)
22:19, 30. november 2016 Ingen har det som favoritt.
Forstår ikke kjæresten deg når du er stille, har han kanskje enda vanskeligere for å skjønne deg når du prater?
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge (side 39)
22:18, 30. november 2016 3 har det som favoritt.
Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press.
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge (side 7)
22:18, 30. november 2016 3 har det som favoritt.
Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute.
Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den - og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten.
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge (side 53)
22:17, 30. november 2016 2 har det som favoritt.
Stillhet ... handler om å komme på innsiden av det du holder på med. Å erfare og ikke tenke for mye. La hvert øyeblikk være stort nok. Ikke leve gjennom andre og annet. Lukke verden ute og lage din egen stillhet når du løper, lager mat, har sex, studerer, prater, arbeider, kommer på en ny idé, leser eller danser. Alle som har skrevet en bok, vet en ting andre ikke vet: Den største utfordringen var ikke å skrive boken, men å sette seg ned, samle tankene og komme i gang.
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge
22:17, 30. november 2016 3 har det som favoritt.
Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: å se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet
En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag
Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ...
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss.
Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke.
Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok!
5ja, absolutt!!
Tenker én gang i mnd er lettere. Da kan en lese en bok per møte. Selv sluker jeg ofte 2-3 bøker i uka, og det passer fint å kunne lese litt av bøkene jeg har stående i tillegg til lesesirkel-boka. :-) jeg jobber mye ettermiddag og kveld så med en gang i mnd klarer jeg iallfall å få det til vs en gang i uka kan bli veldig vanskelig for min og sikkert andres del. Men én søndag eller noe sånt! Første eller siste søndagen i måneden feks? :) hadde vært veldig hyggelig å treffe andre bokelskere da jeg er meget alene om lesingen i vennekretsen min
En forfatters jakt på sine røtter
Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.
Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.
Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.
I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...
Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.
Jeg anbefaler denne boka varmt!
Hehe kjenner meg litt igjen! Hvis jeg "planlegger" å lese, så skjer det ikke! Da blir det. Plutselig til en "må" - greie og da er det som om psyken min automatisk aktiverer en slags trass som sier at jeg iallfall ikke gidder å lese! Om boka bare ligger nære nok, derimot, da blir det lest!
LYDBOK: har denne uka stiftet bekjentskap med Lars Saabye Christensen (tidligere kun lest noen noveller av han, samt tenkt at jeg snart må få lest Magnet, Beatles og Herman) og hørt "Norske stiler" og "Amatøren" på lydbok. Litt ambivalent rundt hva jeg mener om begge disse. Førstnevnte fordi jeg er mer begeistret for selve idéen enn for selve boka. Sistnevnte fordi jeg savnet "mening" utover ren underholdning, savnet spennibgskurve og utvikling, samt at jeg virkelig ikke kan fordra slutten. Samtidig har jeg jo kost meg med begge disse, og kan dermed ikke være for krass i kritikken.
Er nå i gang med ny lydbok : "Us" av David Nichols (lest av David Haig=Meget dyktig opplever!) som er ny forfatter for min del. Britisk. Og så langt er jeg veldig begeistret - både over språkbruken og selve fortellingen (korte, enkle, presise formuleringer, ingen langdrygenog unødvendige "transportetapper", dialoger som virker enormt ekte og sannsynlige, smarte formuleringer med mye humor, og godt driv i fortellingdn
BOK-BOK: Nettopp ferdig med Du er så lys, av Tore renberg og det ble en helt klar sekser på lik terning. Slukte boka på 2 kvelder. Og gruet meg til den skulle ta slutt. Heldigvis hadde jeg en bok på lur som jeg gledet meg til, så nå har jeg fordypet dypdykket inn i Murakamis verden og leser "Colorless Tsukuru and his years of pilgrimage"
Aaah... Jeg vet ikke jeg, altså! Skulle gjerne gitt 4 øyne her, for jeg har ledd godt og latt meg fascinere av bokas mange originale tanker, artige formuleringer og underholdende elementer. MEN boka slutter uten at jeg får samla trådene, uten at jeg sitter igjen med noe mer enn å ha blitt underholdt. Vi følger hovedpersonens liv, et kaotisk indre liv, og et fargerikt ytre liv.. Han er en særing, ett og slett. Han dilter rundt uten ambisjoner knyttet til studiene han tar, uten forpliktelser, og uten noe særlig plan. Han vet ikke hva han vil. Det oppstår mange komiske situasjoner, og det hele er som sagt høyst underholdene. Men, then what?! Boka slutter bare. Ingenting hendte, egentlig, selv om en masse småting skjedde hele tiden så resulterer det liksom ikke i noe og slutten etterlater meg på bar bakke.
En sterk treer. Jeg savnet mer sammenhengen og mening
Har lest slutten igjen og igjen og føler meg som en idiot for ikke å skjønne den. Oppfriskning til de som leste denne for lenge siden: han forsøker å ring Iselin uten å få svar. Deretter vil han ringe Else bratt, men finner ikke nummeret i katalogen. Boka slutter med "så ringte jeg til opplysningen"
For meg ender liksom hele sulamitten av en fortelling i løse lufta uten at jeg får noe "poeng" ut av historien...
Har noen her en tolkning eller forklaring til ei som tydeligvis har litt tungt for det?
Marte som svar til Grethet87 :
03:36, 25. november 2016 Diskusjon: Grethet87 om Når det mørkner en William Wisting krim av Jørn Lier Horst av Jørn Lier Horst
En av Horsts tidligere bøker, husker ikke hvilken, men husker at en love og en scene som minner meg om det du skriver her. Kan det ha vært i den forrige boken, Blindgang?
Marte som svar til Hilda :
11:18, 23. november 2016 Diskusjon: Hilda om Et helt halvt år av Jojo Moyes av Jojo Moyes
Eg blei oppriktig litt glad eg no, når eg las at det fins fleire enn meg som ikkje lovpriser denne boka. Eg las ho og trudde nesten det var noko i vegen med meg då eg ikkje vart særleg "rørt". Eg las boka ferdig, så elendig var ho ikkje - men verkeleg ikkje noko høydare. Ein svak tre-ar på mi terning. Har forsøkt meg på fleire av Jojos bøker, utan å bli særleg imponert. For meg er språket eit stort minus. Skildringar av typen "Han hadde blå øyne og en brun frakk" - høyrer ikkje heime i vaksenlitteratur. Det er slik som vert skriven av barneskule-elevar. Greit nok med ein beskrivelse her og der, men slike "unyttige" og tomme skildringar er det massevis av. Har ingenting i mot beskrivelser, men eg meiner at dei i god litteratur skal ha ein betydning - (f.eks: "Da han stirret på meg med de blå øynene, fikk det meg til å tenke på at....xxxx" osv - altså at det får ein betydning for teksten, og ikke berre eg beskrivelser som ikkje har noko å seie for boka.) Ellers er klisjé-bruken såpass høg at det kanskje er ein slags rekord? Syntes også det blir mykje "overforklaring" - eg treng ikkje lese TRE nesten identiske setningar for å skjønne at karakteren vert lei seg når hu finn ut av Wills dødsønske.
Eg forsøkte å lese ei av bøkene hennar på engelsk for å sjå om det kanskje var oversettinga som påverka språket negativt. Det var det altså ikkje. Likte verken den norske eller engelske forfattar-stemma. Har lese; "Et helt halvt år", "Den ene pluss ene", "Etter deg" og "Girl you left behind" og har kvar gong ergra meg over dei samme tinga; språket, kilsjéane, manglande djubde hos karakterane (ikkje at dei nødvendigvis er overfladiske, men saknar at karakterene er meir utvikla, at dei har meir personlighet som vi som lesare kan bli kjende med), forutsigbarhet, og pinleg tørr humor.
Dette blei plutseleg veldig negativt og nesten agressivt ... huff då! Haha! Har nok hatt Jojo-frustrasjonen godt gøymd inni meg i lang tid, og no kjem det ramlande ut av sjela, usensurert og hulter til bulter. Og så får eg opprektig dårleg samvit av å gje slik negativ kritikk som dette, og nettopp derfor brukar eg sjeldan å anmelde "dårlege" bøker. Eg trillar høge terningkast og skriver positivt om bøkene eg likar, mens dei som ikkje faller i smak blir skjøvet under teppet og gøymd bort! Hehe. Lettare å ikkje forhalde seg til dei og late som om eg aldri las dei, enn å gje dårleg kritikk. Deler av meg tenker liksom at eg må vere snill med forfattaren, at det finnes ei lita 1%-sjanse for at det eg skriv kan nå den stakkars forfattaren.
Marte som svar til Densnillegamledamen :
22:28, 22. november 2016 Diskusjon: Densnillegamledamen om Kafka på stranden av Haruki Murakami av Haruki Murakami
Jeg ble også nylig "Murakami-frelst". Har hørt mange av bøkene på Storytel, og det anbefales sterkt! Oppleserne er utrolig dyktige! (Særlig Rupert Degas og Adam Sins)
Foruten de mest kjente (Kafka, Norwegian Wood, trekkoppfuglen) anbefaler jeg Sputnik Sweetheart, A Wild Sheep chase, og South of the Border West of the Sun
Sist sett
