Bokelskere.no

Jeg er veldig overrasket over at det ikke er skrevet mer om denne boka her på Bokelskere. Her er i alle fall min bokomtale:

I bokas innledende scene er Ory nygift og har ikke en gang rukket å komme ut av brudestasen. Hun er 17 år gammel og kunne knapt vært mindre forberedt på hva ekteskapet innebærer, der hun kommer rett fra barnerommet hos sin mor og far. Brudgommen er den 30 år gamle kaptein Adolf Riber, en mann som har et levd liv bak seg etter mange år til sjøs. Ory har akseptert å gifte seg med ham gjennom frivillig tvang ... Og hun vemmes ved tanken på at det forventes at hun skal dele seng med sin mann på bryllupsnatten. Hun kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kan få tilbringe sin siste natt hjemme på barnerommet, sammen med sine småsøsken. Etter en krangel rundt dette med moren, går hun motvillig med på at dette ikke går. Tenk på folkesnakket!

Allerede samme kveld aner vi at bryllupsnatten ikke kommer til å bli noen suksess. Den kan vel knapt sies å finne sted noen gang ... For så opptatt er Ory av sin egen uskyld at hun for en hver pris vil unngå å bli besudlet. Alt som er urent og ufint tar hun på det dypeste avstand fra. Stakkars Riber vet ikke sine arme råd. Hva skal han gjøre med sin strenge kone, som han elsker av hele sitt hjerte og kunne gått i døden for?

Det er forventet at Ory allerede dagen etter bryllupet følger sin mann ombord i et skip med retning mot London. Der skal de vente på skipet Orion, hvor kaptein Riber har fått hyre. Over alt møter Ory sine omgivelser med den dypeste forakt, beskyttet som hun i hele sitt liv har vært mot alt som er skittent, ondt og besudlet. Da hun skjønner at hennes mann har levd og hatt andre kvinner, får hun det for seg at dersom hun bare får vite eksakt hva han har opplevd, så skal hun nok klare å hanskes med dette. Riber går motvillig med på dette, men skjønner for sent at dette bare gjør alt så mye verre. Han som bare er et helt vanlig menneske, men som i Orys verden etter hvert fremstår som et uhyre ... Til slutt går det galt ... fryktelig galt ...

Jeg leste denne boka mens jeg var i tenårene, og et så sterkt inntrykk gjorde den på meg at hele handlingsforløpet sto levende for meg også før jeg valgte å lese denne boka på nytt - mange tiår senere. I boka tar Skram et kraftig oppgjør mot datidens skjerming av unge kvinner i forhold til hva som ventet dem når de ble gift. I allefall overklassens unge kvinner ante lite eller ingenting om seksualitet, men ble tvert i mot oppdratt til kyskhet og til å ta avstand for egne lyster og behov. Det er vel neppe noen tvil om at denne boka har helt klare selvbiografiske trekk. Amalie Skram ble selv gift som følge av et arrangert ekteskap mellom henne, som var pur ung, og en eldre skipskaptein. Noe lykkelig ekteskap ble det ikke, og paret ble senere skilt. Det må ha vært svært oppsiktsvekkende på den tiden.

Det beste med boka synes jeg er beskrivelsene av karakterene. Både Ory og Riber beskrives som meget sammensatte personer på godt og vondt. Her er det ikke slik at Ory er offeret og Riber den fæle. Riber er vel så mye offer for omstendighetene som hans kone. Faktisk var det aller mest ham jeg syntes synd på til slutt, der han ble utsatt for Orys inkvisitoriske og besettende utspørringer om hans fortid. Maktkampen dem i mellom er glitrende beskrevet! Marianne Krogh som oppleser var dessuten flott! Her blir det terningkast fem - en sterkt sådan!

Hvis det er DVD-serien "The Tudors" du sikter til, så gled deg! Jeg har sett alle de fire sesongene, og etterpå ble jeg helt hektet på det engelske kongehusets historie. Jeg har også saumfart markedet etter DVD´er spesielt om Tudor-perioden. Jeg har omtalt de filmene jeg har sett på bloggen min- i tilfelle du er interessert i å få noen tips. Ellers høres denne boka ut som noe for meg! Takk for tipset!

Jeg kan anbefale "Snø" av Maxence Fermine. En nydelig liten fabel som handler om haiku-dikt og - ikke overraskende - snø! ;-)

Jeg tillater meg en liten kommentar, selv om det ikke var meg du stilte spørsmålet. Jon Fosse ER smal, men jeg har selv nokså nylig lest "Andvake" og jeg ble veldig positivt overrasket! Jeg trodde han var for smal for meg, men det var han definitivt ikke. "Andvake" ER spesiell, men språket og det vare i historien var nydelig - eller trist-vakker. Denne boka er nokså kort, så den er høyst overkommelig selv om du skulle finne den litt tung å komme gjennom.

Det har du dessverre rett i ... ;-/ Og det smerter meg dypt!

Og det er da jeg har et lønnlig håp om at vi her på Bokelskere kan bli en pressgruppe for å øke fokuset på sjeldne perler, slik at de atter kan bli utgitt og/eller (forresten både og!) bli tilgjengelige! Ja takk begge deler! ;-) Gode bøker selger ikke seg selv - de trenger ivrige ambassadører!

De spedalskes øy eksisterer faktisk. Jeg er blant dem som likte denne boka.

Jeg synes i grunnen det gikk helt fint denne gangen - selv med litt høy temperatur! Om man ikke akkurat bruker varsler-knappen, så er det bare å la være å svare de som er usaklige. ;-)

En ting jeg har tenkt på er at uten bestselgerne, ville vel neppe de mer smale bøkene bli utgitt. Det er et uttrykk som heter at det man taper på karusellene, tar man igjen på gyngene ... Så bestselgerne kan vel på mange måter sies å subsidiere de mer smale utgivelsene. Min konklusjon er dermed at ja, vi trenger bestselgerne! ;-)

He-he ... Så sant, så sant! Jeg har også forstått det slik at Hitler var en meget belest mann. Og vi vet jo alle hvordan dét gikk ...

Men i så fall var vel den etterfølgende - og kritiske - samfunnsdebatten et viktig korrektiv ... ? ;-)

En liten presisering: Jeg er heller ikke veldig glad i de verste sidene ved det kapitalistiske samfunnet. Når jeg var inne på dette i det innlegget du her svarer på, var det ikke for å si hvordan jeg mente at det skulle være - men noe om hvordan det faktisk er ... Det kan man like eller ikke like - det er slik likevel. Dessverre!

Jeg er helt enig med deg! Hvem i all verden tok DaVinci-koden på alvor? For øvrig er jeg blant dem som undret meg over alt hysteriet rundt denne boka, som jeg synes er oppskrytt.

Jeg satte det hele på spissen med vilje. Men det ER likevel noe i det jeg sier. Opp gjennom historien har det alltid vært seierherrene som har skrevet historien. I nyere tid har vi sett hvordan mediene manipuleres i forbindelse med krigshandlinger i enkelte land. Det vi tror er vedtatte sannheter i dag, trenger absolutt ikke å være det om 50 år ... ;-)

Jeg er langt på vei veldig enig i det du skriver. Det er bare en hake ved dette - det du skriver om at "slik at forfatterne det gjelder kan bli konfrontert med disse". I ytringsfrihetens navn kan i grunnen hvem som helst skrive om hva som helst. Og i vår materialistiske verden er det kun ett språk som forstås: manglende klingende mynt i kassen som uttrykk for at bøkene ikke er salgbare. I neste omgang er dette vår tids største svøpe: for det ER et faktum at det er de mest lettvinte greiene som selger best og mest.

Aldri før har vi blitt overstrømmet av så mye informasjon som nå, og min påstand er at vi heller aldri har vært så opplyste som nå. Verden kommer tettere innpå oss, og det er for første gang i historien faktisk mulig å undersøke sannhetsgehalten i det vi blir servert. Vi kan jo reise dit selv!

Bare så det er sagt: jeg har veldig sansen for mye av det du skriver! Når alt kommer til alt tror jeg i grunnen vi bare er uenig om én vesentlig ting: vår tiltro til lesere flest er høyst ulik. ;-)

Det er helt umulig ikke å være enig med deg i dette, Strindin! Det som imidlertid blir interessant i relasjon til det vi diskuterer er hva vi velger å la oss påvirke av, hva vi forkaster, hva vi tar med en klype salt, hva som får oss til å undres, hva som får oss til å bli mer nysgjerrig - og hva som for den saks skyld gir oss fordummende og intolerante holdninger. Det er bare å se på meningsutvekslingene i denne diskusjonen, hvor enkelte av oss er enige, noen er dypt uenige, noen er provosert og atter andre mer nysgjerrig på annerledes tenkende. Slik er vi som lesere også. Noe lar vi oss provosere dypt av, mens andre ting glir ubemerket inn i holdningsapparatet vårt. Det er dette som er mitt poeng: folk er mer sammensatte enn de mest bekymrede på denne diskusjonstråden synes å mene.

Ja, på samme måte som jeg akkurat nå leser Amalie Skrams "Forrådt", men ikke må tro at jeg dermed vet alt om hvor lite forberedt unge piker var på ekteskapet på 1800-tallet ... Handlingen er fra et overklassemiljø, men ikke engang alle overklassemiljøer den gangen forholdt seg på samme måte som den virkelighet unge Ory ble utsatt for ...

Verden vil bedras! Vi bør faktisk også stille spørsmål ved de oppleste og vedtatte "sannheter" som fremgår av historiebøkene (les: korrigerende litteratur) også. Sannheten er vel at det ikke finnes noen sannheter - bare en hel masse subjektive oppfatninger som i beste fall inneholder en viss kjerne av noe objektivt og verifiserbart. ;-)

Nettopp! Du sier det så flott: det handler om å vite HVA man leser!

Nå undervurderer du meg grovt! Jeg har ingen problemer med å diskutere uenighet om bøker. Det gjør vi da hele tiden. DENNE diskusjonen foregår på et annet plan, men det ser du kanskje ikke? Jeg har meldt meg inn i en diskusjon hvor vi snakker om holdningene som man tror at bøkene skaper - ikke om bøkene i seg selv.

Det er mulig jeg banner i kirka nå, men ligger det ikke i en del av det du skriver en nokså grov undervurdering av andre lesere? (Dette innlegget er forresten ikke myntet på deg! ;-) Jeg har ment det som et generelt innlegg på diskusjonstråden.) Jeg tror de fleste er i stand til å tenke nokså mye selv. Mye av "lettvekter-populær-litteraturen" er for øvrig veldig situasjonsbetinget. Ofte er den knyttet til spesielle politiske hendelser, krig etc. - i en tid hvor folk befinner seg i ekstreme, eksistensielle kriser. Og dette lages det mye film og bøker om - både gode og dårlige. Dermed sier ikke denne litteraturen så mye om hvordan hverdagsmenneskene fungerer i fredstid. Jeg synes man legger for mye ansvar på en enkelt forfatter dersom vedkommende skal få ansvar for absolutt alt som kan gå galt mht. holdningene hos dem som leser. I dag har vi tilgang til ekstremt mye informasjon på nær sagt alle de plan man måtte ønske, og det er dermed fullt mulig å oppsøke korrigerende kilder. Det gjør svært mange mennesker.

Et element som faktisk blir helt borte i denne debatten, er at den oppvoksende generasjon er MYE mer liberale og innsiktsfulle i forhold til andre kulturer enn deres foreldre var, og deres foreldre igjen. (I de fleste Oslo-skolene er brorparten av elevene fremmedkulturelle, og de etnisk norske elevene får med seg dette med respekt på tvers av kulturer på en helt annen måte enn for eksempel jeg selv fikk i min oppvekst. På det meste har yngstejenta vår hatt 20 ulike nasjonaliteter i sin klasse, og vi er vant til at noen av dem også kommer inn i vårt hjem. Dette gjør noe med holdningene til den oppvoksende generasjon. Og til foreldrene!) Dermed skal vi eldre også være varsomme med å tro at vi skjønner hva som skjer med en ung leser som får servert en såkalt lettvekter-bok fra en annen kultur.

Jeg tror det jeg reagerer mest mot er det formynderske som ligger i enkeltes ytringer på denne diskusjonstråden. Som om det skulle være "vårt ansvar" (les: de av oss som har forstått litt mer enn de andre) å passe på at andre (les: de som dessverre ikke forstår så mye) ikke blir pådyttet litteratur som de ikke har forutsetninger for å bearbeide på den riktige måten. Som jeg har sagt i et tidligere innlegg på denne diskusjonstråden, og som jeg gjerne gjentar: dersom de som tilhører den ytterste høyre fløy innenfor politikken hadde lest kanskje nettopp disse lettvekter-bøker, tror jeg verden hadde vært et bedre sted å være!