Bokelskere.no

The war was like an ocean, an ocean where everyone burned or drowned, and only a few could swim it.

Thomas didn't call. He was a lie. His cells were all lies and his being was made up of lies. Lies couldn't call out the way truth does. They feared discovery. They were constantly confused and had soft edges that overlapped. Thomas was walking, thinking, My body is made of lies. There are lies on my tongue. He no longer knew the truth.

All their stories clung like barnacles to the great whale, the whale they loved enough to watch pass by. They were people of the whale. They worshiped the whales. Whalebones had once been the homes of their ancestors who covered the giant ribs with skins and slept inside the shelters. The whales were their lives, their comfort. The swordfish, their friends, sometimes wounded a whale and it would come to shore to die, or arrive already dead. It was an offering to the hungry people by their mother sea and friend, the swordfish.

There are circles inside the mind of a man, circles a man can't escape because each time he comes to a conclusion, it is the same place and it begins over again. It courses hard.

Og mens jeg tenkte på det, tenkte jeg at søsteren min var en Spania-kopp. Det var helt feil at hun hadde landa i Sørvik. I virkeligheten burde hun ikke vært der. I virkeligheten burde hun hatt på seg en blå kjole og tresko, og hun burde ha dansa foran en vindmølle. Så skjør var hun. Og jeg ble redd for at noen skulle sette henne for hardt ned på en kjøkkenbenk eller miste henne ut av glasskapet. Jeg ble redd for at søsteren min skulle knuse, at hun skulle få et hakk eller det skulle falle et skår av henne.

Da satte jeg meg ned ved siden av henne, og jeg tok beina tett inntil meg, og jeg klemte armene rundt knærne, og sånn satt jeg. Sammenklemt som et trekkspill, og jeg hadde ikke bikini på meg. Jeg var fullt påkledd, og under klærne var jeg kortbeint, og inni de korte beina hadde jeg en sur tone, jeg var sur helt inn til magen, og det var ikke noe å gjøre med meg. Det var bare å kaste meg. Ut med søpla på onsdagen. Ut med farmors stygge, lille hjerte.

Øya hennes var brune og rolige og fulle av hemmeligheter og pene ting som glinsa, og øya mine var grønne og fulle av alt, og det var umulig å få orden på noe av det jeg hadde i hodet.

Skyskrapere og asfalt flimrer forbi i mørket, flyene fortsetter å kretse over Kennedy Airport, industriene arbeider, surferne glir langs strendene, bomullsfeltene, ørkenene, småbyene, trafikken i New York beveger seg sakte framover. Skjerver av lys og minner blinker fortsatt svakt i bevisstheten din. Utenfor er mørke horekvartaler, neon og jenter som jager etter vind gjennom gatene, livsgnister og hud, deres fortryllende smil og nedspydde drømmer.

Svært tidlig i livet mitt ble det for sent. Da jeg var atten var det allerede for sent. Mellom atten og femogtyve tok ansiktet mitt en uventet retning. Da jeg var atten var jeg blitt gammel. Jeg vet ikke om det gjelder alle, jeg har ikke spurt.

Det finnes punkter i livet, de blinker om nettene som røde lamper på toppen av høyhusene i flyenes innflygningsbaner over byene, små øyeblikk hvor man kan forandre alt. Men vi forteller oss selv at det allerede er for sent, det er for usannsynlig nå, for lenge siden, det er for risikabelt og det lar seg ikke gjøre. Man sier, jeg skulle selvsagt gjerne og avslutter med naturligvis går det ikke lenger. Jeg burde ha dratt, mens jeg kunne.

Umuligheten av å unnslippe seg selv og sitt eget hode, sine egne tanker, sine egne redsler, det er den hjerteløse innsikten angsten gir. At man er innestengt på et lite rom med seg selv, til den dagen man er borte for godt og har resten av evigheten til å savne den klaustrofobiske følelsen. En ensomhet av nærmest bibelsk styrke.

Tiden som fabrikk: man står ved samlebåndet og følger døgnene med argusøyne mens de passerer, skrur til boltene litt hardere på det ene mens man nynner, setter OK-stempelet på det neste, sender dem gjennom matrisen og får dem inn i emballasjen, pent stablet opp ved utgangen, hvor de plasseres på ventende lastebiler og fraktes bort slik at produksjonsgulvet kan klargjøres for nye uker og måneder.

Han innbiller seg at det å være et godt menneske er noe som betaler seg i lengden, at verden på et eller annet vis er rettferdig og fornuftig innredet.

Man går på jobb, utfører sitt arbeid, man kommer hjem; man elsker hverandre nok til at det varer en dag til. Det finnes ting man ikke vil snakke om.

Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket.