Bokelskere.no

Om det i det hele tatt er noe under sengen, er det nødvendigvis farlig? Likte denne enda bedre enn den første boka om Mira, den må nok være med meg på evetyrstund... :-)

Når jeg tenker etter nå, så skjønner jeg at jeg ikke leser så mye kjærlighetsromaner, men en jeg likte veldig godt er Broene i Madison County. Den absolutte favoritten er nok Jane Austens Pride and Prejudice...den blir jeg nok aldri lei av <3

Gil Adamson's Enken er ikke en kjærlighetsroman sånn sett, men inneholder en av de vakreste kjærlighetshistoriene jeg har lest i senere tid-

Ja, jeg har også fått med meg denne diskusjonen, og dette er jo et skrekkeksempel. Man får ikke akkurat et korrekt inntrykk av hva slags bok dette faktisk er, og jeg må si at jeg ikke helt forstår hvorfor de har laget et omslag rettet mot chick lit-publikumet. Et omslag som dette skremmer jo vekk folk som ikke liker chick lit, helt uavhengig av hvilket kjønn de har. Jeg tror de kunne nådd et langt større publikum med et mer nøytralt omslag.

Jeg har funnet 17 bøker for ca 1100 kr, og har lagt flere på ønskeliste til evn senere, noen også til andre enn meg selv. Den dyreste jeg bestillte er Svenska slott och herrgårdar på 400 sider, 1,1 kg til kr 119.

Nå kan det forhåndsbestiles fra den svenske bok-rean på AdLibris

Oh yes! Dette er gode, gamle Holmes & Watson, akkurat sånn vi liker dem. Samtidig som det er moderne i tematikk. Jeg nikoste meg! Og lo godt når Horowitz lar Watson beklage at han tidligere ikke har brydd seg det døyt om de kriminelles videre skjebne etter at de har blitt avslørt, eller vist at han satte pris på husholdersken. Ny moral i gammel innpakning. Artig!

Har nettopp vært inne på haugenbok.no og bestillt 3 bøker, Kollektivet 6 siden jeg sparer på den serien, Døden og vingehesten siden den er en Knut Gribb bok og Mystikk og magi i norsk folketro av Ørnulf Hodne siden ikke har lest den. Fant 5 til som jeg har på ønskelista mi, men som jeg låner på biblioteket i steden. Siden disse er norske er det ikke noen billigere utg på AdLibris, de 2 fra ifjor var finsk og eng orginaler.

Husker jeg fant to på norsk ifjor, gikk så inn på Adibris og kjøpte den ene på svensk i pocket og sparte 75% på salgsprisen på den norske utg og kjøpte den andre i den engelske orginalen og sparte kr 30 på salgsprsen på den norske utg. Tar en tur innom på AdLibris nå og tar en titt på årets utbud.

Det kan kanskje delvis forklares med at bøker skrevet av kvinner ofte blir stemplet som kvinnelitteratur. Når kvinnelige forfattere skriver om "nære ting" (kjærlighet, familie, følelsesliv osv.) havner de umiddelbart i denne kategorien. Det spiller tilsynelatende ikke så stor rolle om den aktuelle forfatteren er svært dyktig og skriver om viktige ting. Jane Austen er kvinnelitteratur, Brontë-søstrene er kvinnelitteratur, Toni Morrison er kvinnelitteratur, Amalie Skram er kvinnelitteratur. Når dyktige mannlige forfattere skriver om "nære ting" får de ikke dette stempelet. Forfattere som Karl Ove Knausgård, Jonathan Franzen og Jeffrey Eugenides skriver ikke kvinnelitteratur, men det hadde de nesten garantert gjort om de het Kjersti, Joanna og Jennifer.

Samtidig er det faktisk fremdeles slik at kvinnelige forfattere, i alle fall innenfor visse sjangre, blir anbefalt å bruke mannlige pseudonymer.

"It sometimes makes sense for a female author to use a pseudonym, particularly when the main characters are male, or when it's a genre with a strong appeal to men, like military science fiction, certain types of fantasy or gritty thrillers," says Penguin editor Anne Sowards, whose fantasy authors K.A. Stewart, Rob Thurman and K.J. Taylor are women.
"For a new author, we want to avoid anything that might cause a reader to put a book down and decide, 'not for me,' " Ms. Sowards says. "When we think a book will appeal to male readers, we want everything about the book to say that-the cover, the copy and, yes, the author's name."

Det at en forfatter har et kvinnelig navn er tydeligvis nok til at en del mannlige lesere tenker "dette er ikke for meg".

Bokomslag bidrar trolig også til at menn velger bort kvinnelige forfattere. Meg Wolitzer hadde et glimrende essay i The New York Times i mars i fjor, og der skriver hun blant annet:

Look at some of the jackets of novels by women. Laundry hanging on a line. A little girl in a field of wildflowers. A pair of shoes on a beach. An empty swing on the porch of an old yellow house.

Compare these with the typeface-only jacket of Chad Harbach's novel,
"The Art of Fielding," or the jumbo lettering on "The Corrections."
Such covers, according to a book publicist I spoke to, tell the
readers, "This book is an event." Eugenides's gold ring may appear to
be an exception, though it has a geometric abstraction about it: the
Möbius strip ring suggesting that an Escher-like, unsolvable puzzle
lies within. The illustration might have been more conventional and
included the slender fingers and wrist of a woman, had it not been
designated a major literary undertaking.

Videre skriver hun:

Certain images, whether they summon a kind of Walker Evans poverty nostalgia or offer a glimpse into quilted domesticity, are geared toward women as strongly as an ad for "calcium plus D." These covers might as well have a hex sign slapped on them, along with the words: "Stay away, men! Go read Cormac McCarthy instead!"

Når man ser hvordan situasjonen fremdeles er, er det egentlig ikke så veldig vanskelig å forstå hvorfor mange menn styrer unna kvinnelige forfattere.

Er ikke sikker på om jeg synes troverdighet er det viktigste i disse bøkene... ;-)

Jeg tror jeg forstår hva du mener, men jeg er nok ikke helt enig. Det er klart at det kan være forvirrende med stor valgfrihet og mange sideformer, men stor valgfrihet gjør jo også språket langt rikere. Man vet også at språksituasjonen i Norge (stor dialektvariasjon, to målformer) gjør at nordmenn får en gevinst i form av større språklig bevissthet. Stor valgfrihet bidrar kanskje også til dette.

Når man ser mye merkelig eller direkte dårlig språk på blogger, i kommentarfelter og på sosiale medier, tror jeg ikke at det faktisk er snakk om at folks norskkunnskaper har blitt dårligere enn de pleide å være. Jeg tror snarere det er slik at stadig flere grupper deltar i den offentlige debatten, og noen av disse gruppene har nok aldri vært særlig språklig sterke.

Det kommer kanskje an på hvordan man definerer latskap. I enkelte tilfeller er det snakk om at ulike språklyder ligner hverandre veldig, og da er det vel ikke så rart at man noen ganger ender opp med én felles lyd, i stedet for to eller flere nesten identiske lyder. Bør man da snakke om latskap? Har det utviklet seg en ukultur der enkelte grupper rett og slett ikke gidder å skille mellom de to lydene? Hva hvis sammenfallet av de to lydene faktisk henger sammen med språklig identitet og/eller inngår i ulike sosiolekter og etnolekter?

Jeg har heller ingen store kunnskaper på dette området, men jeg synes bildet virker altfor komplekst til at man kan konkludere med at disse endringene skyldes latskap e.l.

Er det også latskap som gjør at skarre-r er på fremmarsj? Er det latskap som gjør at stadig flere barn og unge i Oslo-området har Østfold-l i stedet for den mørke l-en som er vanligst i standard østnorsk? Hva forårsaker isåfall en slik kollektiv latskap? Hvor går grensen mellom latskap og språkforandringer?

Skal lese 66 av Wenche Myhre, og begynne på The legend of Sigurd and Gudrun

Vet ikke hvordan Victor Hugo ville ha reagert på musikalversjon(er) av sine verk egentlig. Men rent personlig liker jeg det ikke :) Altså som forfatter har man jobbet langt og lenge med å få dette ned på papiret og så istedenfor film/skuespill, gjøres boken til en musikal, hvor alle bryter ut i sang i tide og utide istedenfor å snakke? :D

Tidligere hadde jeg som prinsipp å ikke lese over-hypede bøker - jeg skulle svømme mot strømmen! Brøt det prinsippet da jeg leste Berlinerpoplene og Drageløperen (uten at jeg ble noe klokere på hvorfor akkurat disse bøkene var så populære). Nå leser jeg det jeg vil lese - men kjenner fortsatt denne trassen og trangen mot å ikke like det alle andre liker innimellom, og det er i grunnen helt greit.