Jeg holder fremdeles på med P.D. James' "Den siste pasienten", så den
må nok også bli med til fjells. Jeg driver nemlig og pakker og planlegger hva som skal bli årets ferielektyre, - og det er vanskelig! Jeg må ha med litt av hvert, men ikke for mye og tungt, for de skal bæres opp en bratt bakke sammen med resten av bagasjen. Så de utvalgte blir, tror jeg:
Elizabeth Strout: Romanene om Olive Kitteridge (paperback!)
Anne Sverdrup-Thygeson: Skogen
Nansenskolens årbok 1994: Sigrid Undset, middelalderen - og vår egen tid (heftet!)
Hans Børli: Beste dikt (liten utgave)
Annie Riis: Mellom høye trær (xeroxkopi!)
Og skulle jeg få akutt behov for mere krim, er hytta full av det. Og sannelig tror jeg det står noen Woodhouse-bøker der også, og de ble jeg nylig minnet om at det kunne være artig å gjenlese.
God sommer til dere alle!
Interessant om livet til Hannah Arendt
Laila siterer Forsvunnet av Tina Frennstedt (side 492)
16:11, 3. juli 2025 Ingen har det som favoritt.
Det er egentlig bare én ting du kan være helt sikker på, det at du aldri fullt ut kan forstå hvordan andre oppfatter ting, at de sjelden tenker på samme måte som deg. Alle lever i sin egen boble.
Mika bor nå sammen med sin mor, Annie og de leier et rom av presten, han som driver kroa. Mika og Valdemar havner nok en gang opp i et mysterium og denne gangen er det på hengende håret at det går bra!
Serien er lettlest, spennende og litt skummel, handlingen foregår i Stockholm på slutten av 1800-tallet og beskriver forholdene de dårligst stilte levde under den gangen. Passer godt for mellomtrinnet.
Kirsten er i tenårene og bor sammen med mamma og stefaren sin. De driver et ridesenter og jentegjengen er mye sammen, noen har egen hest, andre har hest på for og deler på den. Vi aner at noe har skjedd mellom Kirsten og stefaren, men det settes aldri ord på det.
Boken er skrevet i et kjapt og hektisk språk, synes jeg, den er lettlest, men samtidig kommer jeg liksom ikke inn i den. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne, den er som en blanding av voksenroman og ungdomsbok.
Jeg mener jeg så noe av den nye filmatiseringen en gang, men det ble helt feil! Roy Marsden er "the one and only" Adam Dalgliesh, og jeg har heldigvis noen av dem på dvd.
Ikke alltid jeg fikk med meg når synsvinkel skiftet, så litt rotete, og en slutt som en ikke kunne aner før den var der
En litt snål bok. Til dels korte kapitler og effektfulle beskrivelser som til delskan være gjenkjennbart for mange.
Boken startet bra, men etterhvert ble historien så ulogisk og at det ble irriterende. Jeg vurderte å avbryte og angrer på at jeg fullførte.
Takk igjen, - nå har jeg sett det, og det var virkelig interessant!
Det høres interessant ut!
Jeg ble ferdig med "Stein i silke" i går, og planen var at jeg skulle begynne på bøkene om Olive Kitteridge. Men så fikk jeg høre at en venninne hadde funnet seg en P. D. James-bok, og så fikk jeg akutt lyst p7å å lese det! Jeg har elsket og lest alle krimbøkene hennes, men det er mange år siden. Nå leser jeg den samme som venninnen min, "Den siste pasienten", - som jeg ikke husker noe av! Men det står at Adam Dalgliesh dukker opp, og det er jo lovende. Ellers tror jeg det var hennes siste vanlige krim, og at den bar litt preg av at hun begynte å bli gammel, - jeg får se. Akkurat nå koser jeg meg i hvert fall med den, - i sol og sterk vind.
I utgangspunktet er dette en sånn bok jeg liker. Den følger en slekt gjennom nesten hundre år, - skjønt det meste av handlingen foregår på 1930-tallet. Vi er i Nord-Sverige, helt på grensen til Finland, i et område med store sosiale forskjeller, og mye av historien er knyttet opp til en konflikt med en påfølgende streik som faktisk skjedde, og hvor reelle personer er med. Samtidig følger vi en familie med finsk bakgrunn hvor noen er synske, så vi får en fin blanding av harde fakta og diktede, skjøre sinn.
Boken er fin og interessant og ga meg assosiasjoner både til Kerstin Ekman og Ingeborg Arvola, men etter min mening hoppet den for mye frem og tilbake i tid og mellom ukjente personer, noe som ble for forvirrende for meg (men kan med det minne ekstra mye om Ekmans «Hendelser ved vann»!). Forbindelsen mellom personene ble heldigvis oppklart på slutten, og det var jo godt gjort og sikkert poenget, men jeg må innrømme at jeg ble litt lei underveis, så derfor ble det ikke en sekser på denne boken fra meg.
Ask vokser opp i en liten by som heter Vrangvik og hvor det å være homofil er det enste aksepterte, hetereofile kalles gnagere og blir utstøtt og hånet. Alle som får barn (noen hetereofile er det jo) må gi fra seg barna som så blir adoptert bort til homofile. Ask skjønner etter hvert at han er hetero og det tar tid før han tør komme ut av skapet.
Jeg er usikker på hvor godt denne traff meg, det blir fort veldig kunstig å snu opp-ned på ting på denne måten, men tanken er nok god.
«Første gangen han så henne.
Gang på gang prøvde han å skrive ned scenen – puben i Vastastan, den fløyelsmyke blå sigarettrøyken, summingen av vrimmelet, Dylan som skrålte i bakgrunnen – og gang på gang gled det unna. Likevel kunne han se henne tydelig for seg. Lyset fra baren spilte over ansiktet hennes. Bleke fingre ruller en sigarett. Parkasens fold over skuldrene, de opptrukne ermene. Og blikket hennes var festet et sted i det fjerne, fokusert på noe som ingen annen i rommet hadde tilgang til."
Den kritikerroste debutromanen til Lydia Sandgren Samlade verk ble utgitt i 2020 og på norsk i 2021 med tittelen Samlede verker. For romanen fikk hun Augustprisen.
Det er tilfeldig om jeg leser bøker utgitt i Sverige. Jeg kom over romanen da jeg søkte etter lydbøker å laste ned fra BookBites. For å ha noe å lytte til når jeg våkner midt på natten og ikke får sove. Det jeg hørte var rett og slett for bra til at kunne bruke boken som sovemedisin. Den som lytter til lydbøker: innleser Kai Remlov fantastisk fin å lytte til. Men for meg ble det papirutgaven på 700 sider. Boken er oversatt til norsk av Trude Marstein.
Jeg forstår at romanen er kritikerrost. Det er en god bok. På mange måter. Historien. Karakterene. Oppbygging. Språk. Spenning. Romanen starter slik:
«MARTIN BERG lå i stua med hendene foldet over magen. Rundt ham var hauger av papirer spredd utover. Ved hodet lå en halvferdig roman, ved føttene hauger av serviettnotater samlet gjennom tjuefem år. Høyre albue berørte en antologi med lovende sekstitallsforfattere, den eneste boka han noen gang hadde blitt publisert i. Inntil venstre albue var flere mindre hauger plassert, hver av dem knyttet sammen med hyssing og merket PARIS med rød penn. Og mellom hodet og albuene, og albuene og føttene, lå papirer og atter papirer. Skrevet med blekk, blyant, på maskin, med kulepennrettelser i margene, datautskrifter med dobbel linjeavstand, kaffeflekkete og krøllete, glatte og blanke, noen stiftet sammen, noen festet sammen med binders, andre bare løse ark. Det var påbegynte noveller, essayer, romansynopsis, flere dramatikkforsøk, notatbøker med slitte omslag etter et liv i innerlomma på blazeren, bunker med brev.
Han hadde flyttet stuebordet for å få plass.»
Allerede her går det motsatt vei av at jeg skal begynne å bli døsig av å lytte. Oppleser fortsetter:
«Det var en sommerettermiddag det året han skulle fylle femti. Heten skalv over byen. Vinduene ut mot gata sto åpne, og han hørte barnelatter, sykkelpling, den fjerne dunkingen fra en låt han ikke kjente igjen, slamringen fra en trikk på vei nedover Karl Johansgatan. I parken utenfor lå folk og solte seg, urørlige som strandede seler. Tidligere hadde Martin fått lyst til å skrike til dem gjennom vinduet, men det kjentes som om all lyd satt fast i halsen. Det kriblet under huden, og i magen var det et konstant sug, et synkehull, og hendene var svette og dirrende.
Han befant seg i en av historiens transportetapper. Overflødig tid mellom to viktigere hendelser. En sånn man hopper over for å få flyt og driv i teksten. Ingenting å gjøre annet enn å vente. På at barna skulle komme hjem. På begravelsen. På å få beskjed. Man fikk lyst til å ta fram den røde pennen og stryke tjukke streker over hele arket. Bort med skiten. Redaktøren til Raymond Carver slaktet store deler av Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet, klippet bort hele sluttpartier — de lykkelige — og se hvor bra det ble. Det kan hende han burde prøvd å opprettholde normaliteten. Treffe noen, spise mat, gå og jobbe noen timer. Han var tross alt fremdeles forlegger, og forlegger Martin Berg hadde alltid noe som måtte gjøres. Men i stedet hadde han begynt å samle sammen papirene sine. Han hadde tilbrakt en lang stund oppe i loftsboden som var fylt til bristepunktet av vinterjakker i barnestørrelse, en sykkel som trengte nytt kjede, Elis' gamle skateboard, Rakels ballkjole fra avslutningsfesten eiter å ha tatt studenten, i prosaisk klespose i plast, soveposer, et telt, plakater som han var nødt til å rulle ut og se på, Cecilias utslitte løpesko. Hvor mange par sko hadde det mennesket slitt ut, og hvorfor hadde hun ikke bare kastet dem? Martin hadde rotet mens svetten rant langs ryggen og lårene, for det var kokvarmt der oppe under takbjelkene. Tll slutt hadde han trukket fram en kasse som det sto Martins tekster på med det som umiskjennelig var hans egen håndskrift.»
Det var bare å glemme, dette var ikke sovemedisin. Jeg ble lysvåken og måtte vite mer. Og nå er romanen lest. |
Romanen beveger seg mellom nåtid og fortid på en uanstrengt måte. Men jeg mener at den hadde vært like god om den var blitt strammet inn. For meg blir mye av handlingen i fortid gjentakelser. Jeg gikk over til skumlesing. Det som beskrives er rett og slett kjedelig. Da er det lett å overse detaljer som er viktig å ha med seg videre i lesingen. Mulig det har noe å si at jeg aldri har bodd i Sverige. Ikke er kjent i Gøteborg der mye av handlingen foregår. Men selv om jeg mener deler av romanen kunne vært strammet inn angrer jeg ikke på å ha lest den.
En liten perle av en bok, livet til Elvina som flyttet for seg selv i godt voksen alder er beskrevet både rørende, humoristisk med en undertone av tristhet.
Sist sett
