Sommertid – når temperaturen stiger, øker også potensialet for ondskap. Fra Cornwall til den franske rivieraen, enten det er mot en bakgrunn av delfiske templer eller engelske landsteder, løser Agatha Christies mest kjente karakterer selv de mest djevelske gåtene når sommersolen steker. Trekk opp en fluktstol og nyt plottvendinger og røde tråder i massevis fra tidenes bestselgende skjønnlitterære forfatter.
The Blood-Stained Pavement
The Double Clue
A Death on the Nile
Harlequin’s Lane
The Adventure of the Italian Nobleman
Jane in Search of a Job
The Disappearance of Mr Davenheim
The Idol House of Astarte
The Rajah’s Emerald
The Oracle at Delphi
The Adventure of the Sinister Stranger
The Incredible Theft
Med våren kommer aprilbyger og blomstrende åkre – men ondskapen er aldri langt unna overflaten. Med årsskiftet dukker Hercule Poirot, Jane Marple, Tommy og Tuppence og mange flere av Agatha Christies uforglemmelige kreasjoner igjen opp i en sesong med skumle planer og farlige forbrytelser.
INCLUDES THE STORIES:
The Market Basing Mystery
The Case of the Missing Lady
The Herb of Death
How Does Your Garden Grow?
Swan Song
Miss Marple Tells a Story
Have You Got Everything You Want?
The Jewel Robbery at the Grand Metropolitan
Ingots of Gold
The Soul of the Croupier
The Girl in the Train
Greenshaw’s Folly
Ellen E. Martol som svar til Laila :
17:11, 15. juli 2025 Diskusjon: En bok du føler ikke mange nok vet om...
Siden vi nå "er" ved sjøen vil jeg løfte frem Gabriel Scotts "Kilden. Eller brevet om fiskeren Markus", - en klok liten bok om det viktige i livet. Nå ser jeg at ca 500 her inne har den i sin samling, men den kan godt nytes av flere! Hilsen en annen farmor til småjenter.
Spennende og medrivende denne tredje boken om Clara Lofthus. Anbefaler at man leser alle tre bøkene i kronologisk rekkefølge. Den første boken var veldig bra, den andre litt tammere, mens den tredje ga en forrykende slutt.
Laila som svar til Christoffer :
08:34, 15. juli 2025 Diskusjon: En bok du føler ikke mange nok vet om...
Jeg vil slå et slag for Tove Jansson sin nydelige bok, Sommerboken. Det er en lun og fin bok om Sophia og farmor en sommer på en øy i den finske skjærgården. Boken er bygd opp av små fortellinger og kan leses et kapittel her, et kapittel der - eller hele boken i en jafs :) Denne prøver jeg å lese hver sommer, da den gir så mye. Nå må det legges til at jeg er veldig fan av Tove Jansson. I tillegg er jeg farmor nå, med en liten pike nesten på alder med Sophia i boken. Det gir en ny dimensjon.
Sameproblemet er den første romanen jeg har lest av Kathrine Nedrejord (f. 1987). Romanen ble utgitt i 2024 og har fått gode kritikker. Og priser og nominering til priser som forfatteren har opplyst om her på hjemmesiden.
På hjemmesiden beskriver Katrine Nedrejord seg om seg som «samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden høsten 2011». I programmet Sommer i P2 fra 2020 forteller hun blant annet at «Forfatteren flyttet fra Finnmark til Nøtterøy, men der ble den samiske identiteten en slags vits. Hun føler seg mer hjemme i det multikulturelle Paris der hun nå bor.»
I Forfatterintervjuet med Kathrine Nedrejord på NRK forteller hun at hun har tenkt å skrive om temaet i mange år, men var usikker på hvilken form boken skulle ha.
Jeg strevde ikke med boken underveis. Men jeg strever med å skrive hva jeg synes om den.
Fornorskningspolitikken (1850 – 1950) som ble drevet mot samer og kvener, var brutal. Hvordan dette har påvirket de som ble utsatt for politikken og etterkommerne, får romanen godt frem. Det jeg savner er at det er innimellom er motstemmer til Marie Engmos utestemme. Et eksempel:
«Faren min vokste opp i Seifjord på ei tid da hatet var enda sterkere mot samene enn da vi kom flyttende dit. De var trusselen som kom utover til kysten om sommeren, hadde med seg flokkene med rein for å beite. Folk sa man ikke skulle stole på dem. Man må aldri ta en fjellfinn på ordet. De lurer en. Folk sa de stinka og så ikke ut. Mørke i huden, mørke i håret, sa de, lave og svette og stinkende, sa folk. Faren min fikk høre det som barn. Hold deg unna. Trekk deg vekk. Ikke trå for nær. De var farlige og mystiske på samme tid. De krevde for mye. Du vet dem vil ta over alt vi har her. Det er det dem prøver på med den politikken sin. Det ene øyeblikket fikk faren min høre at samer var slu, det eneste øyeblikket at de var fordrukne, elendige, dumme fattigslamper. Han hørte alt dette, om ikke daglig, så i alle fall ukentlig, i alle fall ofte nok blei han påminna om hva man syntes om samer.
Han spurte mora si en gang om hva det andre språket var som morfaren snakka, og mora hans hysja på han og ba han gå og leke igjen. Han spurte faren sin en gang om hvorfor farmora hadde så mye slekt i Kautokeino, og faren sa at det bare var tilfeldigheter, og faren min spurte hvorfor alle sa at farmora hans hadde samisk etternavn før hun gifta seg, og faren sa at nå var det veldig mange spørsmål, og han fikk spare dem til en annen gang.»
Når Marie og familien flytter til Seifjord møter hun det såkalte hatet mot samer:
«EVEN GLEMTE AT jeg var same.
Det tok tid.
De første åra ropte han jo sammen med Odin at jeg skulle pelle meg tilbake til reinen min. Det nytta ikke å svare at jeg ikke hadde noen rein, og heller aldri hadde hatt det, at reindrifta var gått ut av slekta mi på 1800-tallet, og det visste jeg jo heller ikke at den hadde, jeg hadde ikke orda til å belære han om noe av det samiske, jeg bare sa: Jeg har ikke rein. Og så lo de og herma etter måten jeg sa det på. Jeg har ikke rein, jeg har ikke rein, sa de. Jeg sa jeg, men ikke slik de sa det på TV eller i Oslo. Jeg sa det slik man sier jeg i Márkannjárga, men snart hørte jeg at mora mi sa æ og faren min sa æ og alle ungene i skolegården sa æ, så jeg slutta å si jeg, men de fortsatte å gjenta nesten alt jeg sa i friminutta, til også den márkannjárgaske klangen i alt jeg sa, blei borte.
Etter hvert glemte de at jeg var samisk i friminutta, og kom bare på det på syttende mai eller kirkelige høytider, når de så mora mi, meg og brødrene mine og etter hvert også faren min i kofte. De unngikk meg de dagene, eller stirra litt ekstra, men så glemte de det igjen, til neste visuelle påminnelse kom. De slutta å inkludere meg fjellfinnjævlene som de ofte snakka om.»
En journalist i NRK skriver bl a dette om romanen:
«Denne boka har jeg venta på Endelig kom romanen som lar meg forstå hva samene har båret på.»
Formen Kathrine Nedrejord bruker i romanen gjør at det er lett å tenke at det meste er egne opplevelser. Det kan det ikke være. I Sommer i P2 forteller hun at hun var 9 år da familien flyttet til Nøtterøy. Romanen er derfor ikke tett på eget liv hva angår hat hun har møtt i Finnmark fordi hun er same.
Jeg ble født og vokste opp i Vest Finnmark. Da jeg var 21 år flyttet jeg til Østlandet. Jeg har ingen slekt som tilsier at jeg kan kalle meg same. Samtidig er det vanskelig å vite om slektninger lengre bakover i tiden var samer fordi mange pga fornorskningspolitikken endret fra samiske til norske navn. Jeg hadde uansett ikke kommet inn i samemanntallet.
Det ble, som det kommer frem i romanen, undervist lite på skolene jeg gikk på om samenes historie. At det var noen familier som i fjern eller nær slekt med samer, det var ingen hemmelighet. Men det ble snakket lite om. Fornorskningspolitikken hadde ført til at å være same var skambelagt. Særlig i områder der det var få samer. I det hele tatt var det lite vi så av det samiske livet. Det ble flyttet reinflokker til øya jeg bodde på om sommeren og tilbake på høsten. Men det var sjelden vi så noe til reinen eller samene som eide reinen.
Jeg kan ikke huske samehat under oppveksten. At det kan ha vært skepsis til samer er ikke det samme som hat. Samtidig er det ikke usannsynlig at noen hater samer. Ikke kan jeg huske samehat da jeg gikk på videregående skole Alta, som Marie i romanen har gått på.
Som innflytter til Østlandet har jeg vært utsatt for nedsettende kommentarer om Finnmark. Selv om det har vært sårende, har nedsettende kommentarer vært i mindretall. Og det har på ingen måte vært hat å spore i kommentarene. Det ville vært en stor overdrivelse.
Mye er forandret etter at jeg flyttet fra Finnmark, bl a opprettelsen av Sametinget. At det er konflikter mellom samer og ikke-samer kjenner jeg til gjennom media. Men også uenigheter mellom ulike grupperinger av samer.
Kathrine Nedrejord sier i forfatterintervjuet med NRK at hun håper at romanen Sameproblemet drar leseren ulike veier. Det er absolutt det som har skjedd med meg. Jeg er pr. nå i en form for spagat. Ikke pga kvalitet, men noe av innholdet.
Det er fire år siden jeg leste den første boken om Clara, så jeg slet litt med å kommer inn i handlingen som baserer seg mye på første bok. Det er godt driv, men twisten på slutten ble en tanke ulogisk. Spent på hva neste bok bringer.
Jeg er på familiær hytteferie og får ikke lest så mye, men jeg har nå lest ut "Den siste pasienten" av P.D. James. Og så har jeg vært i hyllen og funnet "Høk over høk" av P.G. Woodhouse i en utgave fra 1934. Den har en fornøyelig tone og et tidsriktig språk (i denne utgaven), og jeg får litt assosiasjoner til Oscar Wilde og "The Importance of beeing Earnest", - som jeg elsker! Men vi får nå se hvor langt jeg kommer, og om jeg heller vender trygt tilbake til "Olive Kitteridge". Og nå glemte jeg jo rent at jeg har gjenlest "Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter" av Tordis Ørjasæter, - en nydelig bok!
En snodig liten bok som nøster opp forbrytelsen baklengs. God skrevet.
En viss underholdningsverdi er det, men det blir for mye søtsuppe og ensidig handling. Igjen "lurt" av gode omtaler, men kunne gjerne droppet denne.
Jeg har lest begge seriene nå, unntatt den fjerde boka i LeoJunker-serien, som finnes på Storytel, som finnes på Storytel, i svensk utgave. Det er litt krevende med lydbok når man har hund, så vi får se hvordan det går.
Det er lett å forstå at kritikerne var begeistret over romanen Svøm med dem som drukner da den ble utgitt i 2014. Lars Mytting er en god historieforteller. En bok på 467 sider bruker jeg lang tid på. Derfor var det ikke alltid jeg var like motivert for alle detaljene. Men greit nok. Når man har kunnskap slik Lars Mytting har, har jeg forståelse for at det er vanskelig å forenkle.
Litteraturkritiker i NRK starter sin anmeldelse slik:
«Til tider stor underholdning, og jammen lærte jeg noe nytt på kjøpet. Jeg skulle likevel ønske Lars Mytting hadde større tiltro til at jeg som leser kan tenke selv.»
Dette er min første feriedag, og den første uka, om ikke mer, blir fylt opp med praktiske oppgaver i hus og hage. Heldigvis er det oppholdsvær her i Trøndelag, det beste været for utendørs arbeid. Jeg bestilte den boka du anbefalte fra ARK, for å ta med på hytta når den tid kommer. Jeg ble også interessert i "De fabelaktige. . ." Plutselig er det mye svensk litteratur igjen, jeg holder på med bok nr to i "den kritikerroste Stockholm noir- serien om politietterforskeren Leo Junker" av i alt fire, men bare tre av dem finnes på norsk. Merkelig. Det handler vel om salg, sikkert. Fin forfatter, som er kriminolog i utgangspunktet og absolutt har forståelse for hvordan samfunn og individ preger hverandre. Tittelen er "Den fallende detektiven". Ja, og så kan det vel hende at "Stolthet og fordommer. Møter mellom jøder, kristne og muslimer gjennom 2000 år" redigert av Kloster og Oftestad, kommer opp igjen når dagene blir lengre i ferien. Ønsker alle en fin lesehelg- og uke, mange har vel ferie nå.
Karen Ramsvik som svar til Christoffer :
12:10, 5. juli 2025 Diskusjon: En bok du føler ikke mange nok vet om...
Det var en fin påminnelse, og jeg skal prøve og være litt mer iherdig, både i å lese bøker som ikke er anbefalt over alt, og nevne dem her.
Jeg holder fremdeles på med P.D. James' "Den siste pasienten", så den
må nok også bli med til fjells. Jeg driver nemlig og pakker og planlegger hva som skal bli årets ferielektyre, - og det er vanskelig! Jeg må ha med litt av hvert, men ikke for mye og tungt, for de skal bæres opp en bratt bakke sammen med resten av bagasjen. Så de utvalgte blir, tror jeg:
Elizabeth Strout: Romanene om Olive Kitteridge (paperback!)
Anne Sverdrup-Thygeson: Skogen
Nansenskolens årbok 1994: Sigrid Undset, middelalderen - og vår egen tid (heftet!)
Hans Børli: Beste dikt (liten utgave)
Annie Riis: Mellom høye trær (xeroxkopi!)
Og skulle jeg få akutt behov for mere krim, er hytta full av det. Og sannelig tror jeg det står noen Woodhouse-bøker der også, og de ble jeg nylig minnet om at det kunne være artig å gjenlese.
God sommer til dere alle!
Interessant om livet til Hannah Arendt
Laila siterer Forsvunnet av Tina Frennstedt (side 492)
16:11, 3. juli 2025 Ingen har det som favoritt.
Det er egentlig bare én ting du kan være helt sikker på, det at du aldri fullt ut kan forstå hvordan andre oppfatter ting, at de sjelden tenker på samme måte som deg. Alle lever i sin egen boble.
Sist sett
