Bokelskere.no

I oldtiden trodde man at åndeverdenen er stengt for dem som dør en voldsom død, at de er dømt til å vandre hvileløst omkring helt til drapsmannen har fått unngjelde.

Min egen oppgave, slik jeg så den, var å balansere relasjonene. Jeg måtte få dem til å forstå hverandre. Jeg hadde studert dette spillet fra første dag på jobben, og forsøkt å se hva som skilte vestlig og afghansk kultur. Å være tolk var mer enn å oversette setninger og ord, det var å lese situasjoner, forutse neste trekk og tolke subtile uttrykk og koder. Jeg var en kulturell bro.

Man visste aldri hvor fienden var, det var problemet. En gjeter, en soldat, en mann som solgte epler på gaten - alle kunne være Taliban-informanter. Jeg hørte snakk om at 85-90 prosent av alle butikkeiere rapporterte til dem. Når vi ba om hjelp, snakket de oss etter munnen. Straks vi var ute, anga de oss.

Å holde ISAF-jobben hemmelig hadde blitt en alvorlig ting. Vi hørte stadig om tolker som ble truet eller kidnappet. Taliban gikk rett på dem og krevde at de skulle si opp jobbene sine. Om de ikke gjorde det, satte de press på familiene deres.
En tolk vi kjente bodde rett ved leiren vår i Mazar-e Sharif. En dag ringte talibanere ham opp og sa at faren hans var kidnappet. "Si opp jobben din og overgi deg, hvis ikke dreper vi faren din", sa stemmen i telefonen. Da tolken i stedet gikk til politiet med saken, ble faren hans drept.

Dette med tillit er kanskje et poeng her. Jeg husker at jeg ble fortalt at nordmenn stoler på deg fra første gang de møter dem, og gir deg tillit inntil du skuffer dem. Kanskje tenkte de slik også når det gjaldt tolkene sine?
Mangel på kulturell forståelse er også et poeng. Hvis nordmennene hadde forstått afghansk kultur bedre, tror jeg at de hadde stilt flere spørsmål (...)

Vi i ISAF reiste ut i landsbyene med gaver, og folk samlet seg rundt oss mens vi delte ut sjokolade, skolemateriell, medisiner og klær. Jeg husker et barnehjem vi var på. Vi kom overraskende. De fattige, underernærte guttene samlet seg rundt oss, en av dem kunne verken høre eller snakke. Vi stod foran dem og delte ut klær, sko og sjokolade, og i bilen på vei hjem ble jeg sittende og tenke på dem, hvor fattige de var, foreldreløse, og hvor heldig jeg selv hadde vært i livet. Uten at noen la merke til det, felte jeg en tåre.

For tyve år siden var vi fullstendig naive, med en urokkelig tillit til landet vårt. Vi trodde at når Utenriksdepartementet fikk kjennskap til vanskelighetene våre, ville de gripe inn med en gang og redde oss ut av dem. I lang tid hørte vi på unnskyldningene og forklaringene deres og godtok dem. Gradvis ble vi mer skeptiske. Nå innser vi at vi står overfor så mange lag med løgner og korrupsjon, så mange personer med skjulte motiver og med karrierer og pensjoner å beskytte, så mye dovenskap, at behovene til de britiske statsborgere er det som bekymrer dem minst. Det er umulig for oss å vite nøyaktig hvem som virkelig har mulighet til å hjelpe oss, hvem som bruker oss som et middel til å nå sine egne økonomiske eller politiske mål, og hvem som simpelthen forsøker å avfeie oss i håp om at vi skal gi opp og forsvinne.

Da to engelske jenter ble dømt for å smugle narkotika i Bangkok, grep John Major inn med en gang og forlangte at de ble løslatt fra fengselet og sendt tilbake til England. De hadde faktisk begått en forbrytelse, men statsministeren var villig til å gripe inn og gjøre avtaler på deres vegne. Da vi hørte hvordan disse jentene ble hentet hjem, skrev mamma et brev til John Major og ga uttrykk for hvor opprørt hun var over at døtrene hennes aldri hadde fått noen slik hjelp. Men hun fikk aldri noe svar.
Da to britiske sykepleiersker ble funnet skyldige i mord i Saudi-Arabia og fengslet der, grep politikerne inn igjen og sørget for å få dem hjem til Storbritannia før noen fikk sukk for seg. Vi ble innesperret i et muslimsk land, akkurat som dem, men vi hadde ikke begått noen forbrytelse. Vi var ofre for andre menneskers forbrytelser, men det var ingen ministre som kom oss til hjelp. Det var ingen med makt til å få ting til å skje som forlangte at vi skulle få en rettferdig behandling.
Da yemenittiske stammemedlemmer kidnappet noen europeiske turister, utløste det øyeblikkelig en storm av internasjonale protester.
Den eneste forskjellen jeg kan se mellom oss og alle disse andre, er hudfargen vår.

En by, et land lener seg på forestillinger. Forestillingen om at pengesedlene kan veksles inn i gull, om at våre ledere tenker på deg og meg og ikke bare på sitt eget beste, om at forbrytelser vil bli straffet. Hvis vi ikke trodde på disse forestillingene, ville siviliserte samfunn bryte sammen på uhyggelig kort tid.

Men er det ikke slik at det er noen sjanser man ikke ønsker å bli bydd, fordi noen sjanser dømmer deg til ulykke uansett, sjanser som vil medføre anger resten av livet enten fordi man tok den, eller fordi man ikke tok den? Å, den snikende misnøyen som alltid skal forgifte den mest perfekte lykke.

Hegelianeren Ludwig Feuerbach levde fra 1804 til 1872. Han arbeidet med religionenes utviklingshistorie, og var inspirert av den greske filosofen Xenofanes, som 500 år før vår tidsregning hevdet at mennesket har skapt gudene i sitt eget bilde. Med kristendommens seier ble slike tanker forvist til de mørkeste kjellercellene i Vatikanet. Først etter opplysningstiden kunne de fremmes i offentligheten igjen, med fundamentale spørsmål som:

Hvem har skapt skaperguden som har skapt alt?

Ludwig Feuerbach snudde problemstillingen på hodet. Han mente at den Gud som kristenfolk tilber, egentlig er dem selv. Religiøsitet utgjør en narsissistisk forståelse av menneskets plass og betydning i verden. Feuerbachs radikale kritikk av kristendommen fikk stor betydning for andre tyske filosofer, deriblant Friedrich Nietzsche, Karl Marx og Friedrich Engels.

For kongsemnene i vikingtiden var det viktig å påberope seg et slektskapsforhold til gudene. For å beholde makten, måtte de vise at de hadde gudenes gunst. Skjebnetroen sto sterkt, og nornene utstyrte hver enkelt med en skyts- eller verneånd. Høvding- og kongemakten var basert på ustabile allianser. Det var ikke nok å vise til et guddommelig slektstre, man måtte også vise at man seilte i medvind gjennom livet, at man hadde gudene på sin side i all sin ferd. Disse trosforestillingene lå bak erobrings- og eventyrlysten som preget vikingene.
Den norrøne religionsutøvelsen var som den gresk-romerske først og fremst et familiært anliggende. Der den enkelte bonde, jarl, høvding eller konge sørget for at det ble blotet når og på den måten det skulle. Det vanlige var å holde høstblot, midtvintersblot og sommerblot. De velstående bøndene og stormennene satte opp hov på gårdene sine. Det fantes også større, felles hov i kaupangene.

Kultur er hvordan ulike grupper mennesker forstår, fortolker og anvender bestemte perspektiver, og hvordan de gjør det på måter som skiller dem fra andre grupper, og søker å overføre det fra en generasjon til en annen.

Mødre

Når vi elsker våre barn
med ride ranke og kosedyr
sandkasser
eventyr og byggeklosser
pølser og brus
danseskoler.

Når vi elsker våre barn
med skjerf og gensere
trippelvaksiner
tran og flour
flytevester og refleks
sykkelhjelmer.

Når vi elsker våre barn
så blindt
at vi gir dem alt
uten å se
hvilket samfunn vi gir dem
- da elsker vi ikke våre barn.

Fyrst Jesus, frels oss, Du som rangt kan rette,
la ikke helvete sin sult få stette,
det skyr selv vi som lot så dypt oss falle.
Gjøn ikke, godtfolk, det er alvor dette -
og be til Gud at han oss tilgir alle.

Hvis du vil forstå livet, må du holde opp med å tro på hva folk sier og hva de skriver, men rette søkelyset mot deg selv - og tenke.
Anton Tsjekov