Bokelskere.no

Island var da de første landnåmsfolkene kom til øya, fra naturens side et mer gjestmildt land enn det er i dag. Sagaene forteller at det var store bjørkeskoger som dekket hele beltet fra fjæra og opp mot fjellene. Likevel var det å dra fra Norge til Island ensbetydende med at man forlot et land med forholdsvis gode vilkår for fe- og åkerbruk til fordel for ei øy der livsbetingelsene var mye hardere. Åpenbart gikk de første landnåmsmennene i gang med å hogge ned bjørkeskogen, ikke minst fordi de trengte trekull for å framstille jern. I løpet av det første hundreåret etter landnåmet var allerede mesteparten av skogen utryddet. Noen myndigheter som forbød innbyggerne å hogge i skogen, eksisterte ikke. I løpet av få generasjoner ble derfor Island forvandlet til et nokså skogløst land. Da også beitedyrene gikk løs på den sparsomme vegetasjonen, forsvant enda mer av det fra før tynne jordsmonnet. Dessuten hadde man, den gang som i dag, den vulkanske aktiviteten som i løpet av noen timer kunne ødelegge alt som var bygget opp gjennom tiår med slit og strev.
Til tross for alt dette var det altså et stort antall mennesker som forlot Norge og drog til Island.

Slik det het seg at eskimoene hadde uendelig mange ord for snø, hadde Moskvas innbyggere mange uttrykk for svartebørsen. Alt, bortsett fra livets mest grunnleggende nødvendigheter, måtte kjøpes "venstrehånds". Mange slike kjøp var direkte kriminelle: Man fant en fyr som smuglet dongeribukser fra Vesten, og betalte ham et skyhøyt beløp. Andre var verken lovlige eller ulovlige. For å kjøpe et radioapparat eller et teppe måtte man kanskje skrive seg på en venteliste; men man kunne hoppe til toppen av listen "gjennom tyngde": hvis man var et menneske med innflytelse som hadde makt til å gjengjelde tjenesten; eller "gjennom vennskap", hvis man hadde en venn eller slektning som var i en posisjon til å manipulere listen. Så omfattende var køsnikingen at de fleste moskovitter trodde at ingen noensinne kom på toppen av en liste simpelthen ved å vente på tur.

Den søvnige stasjonsbygningen lå innringet av popler og lønnetrær og gjespet i morgensolen,

Hvis det var èn ting jeg lærte i Spania, er det at vi må kjempe like hardt mot kommunistene som mot fascistene. De er akkurat like ille.

Dette var verre enn noe han hadde sett for seg. Når han hadde tenkt på krigen, hadde han forestilt seg heltemot i farefulle situasjoner, verdig lidelse og tapperhet i motgang. Det han nå var vitne til, var voldsomme smerter, skriking, blind frykt, skamferte kropper og en totalt manglende tiltro til logikken i oppdraget.

Han er en stor mann, og store menn følger ikke reglene.

Hvis det er sant at vi står overfor et grønt skifte, hvorfor skal staten kvitte seg med det grønne?

Europa forbruker 20 prosent av verdens mineraler, men produserer godt under fem prosent av dem selv. Dette anser EU, og dermed også Norge, som et problem. Av de mest kritiske stoffene - typisk sjeldne jordarter som dem du finner i smarttelefonen din og datamaskinen og bilbatteriet og vindmølla og solcellen og egentlig alt det du har vent deg til at du trenger i hverdagen, i tillegg til det som skal redde verden etter den grønne vendingen - produseres mesteparten i Kina, Russland, Kongo og Brasil. Mer enn 90 prosent av verdens produksjon av sjeldne jordarter skjer i Kina.

Og utenfor parken brer markene seg, et riktig høstlandskap, drivende vått, rusket og trøstesløst ... Hjemme - de har et tosket ordtak her i byen: Det er bra at husene er hule innvendig, så det går an å bo i dem.

Kent Andersen, Frp-politiker, ateist og kommentator i Document, oppsummerer sitt syn på islam (men altså ikke over muslimer, ikke over de med mørk hud) som ideologi på sin karakteristiske harde måte: "Det er ikke noe å lære av islam. Den bidrar ikke med noe, og tilfører ingenting av verdi. Den har naturligvis verdi for de troende rent personlig, men samfunnsmessig er islam en ørken: Ingen kunnskap, ingen fremgang, ingen teknologi, ingen nyvinninger, ingen frihet, ingen glede, ingen kreativitet, ingen musikk- eller kunstutvikling, ingen kjærlighet, ingen likestilling, ingen respekt og ingen raushet. Bare stillestående underkastelse, fatalisme, kvinnehat, machoverdier, synd, brutalitet, gruppepress, vold, slaveri, dødsstraff og mørke - samt en ekkel understrøm av kjærlighetsløs sex på mannepremisser for å lage flere muslimske menn. Se til Iran eller Pakistan og grøss."

Jalving poengterer: "Innerst inne ved det borgerlige mennesket godt at et kontinent, en kultur og en nasjon som ikke vil forsvare seg, er dømt til å bli invadert eller gå under i et langstrakt sukk. Det er logikk for høns, men ikke for høyrefløyen. Hvorfor? Fordi den har mistet sine instinkter og er blitt uborgerlig. Å være uborgerlig betyr å dyrke menneskerettigheter fremfor borgerrettigheter og borgerplikter. Å være uborgerlig innebærer en forkjærlighet for "verdenssamfunnet", mens den borgerlige etikken tilsier at man har plikt til å passe på sitt konkrete hjem.

Det handler om identitetspolitikk: Jo flere lettkrenkende kulturer, grupper og enkeltmennesker som skal dele det norske territoriet, jo verre vilkår vil ytringsfriheten få - det vil ramme alt fra kronikkskribenter og politikere til stand-up-komikere.

I norsk høykultur var respekt noe som ble tildelt etter særlig allmennyttig innsats. I Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Asia er respekt knyttet til voldspotensial, og denne fryktkulturen - allment akseptert også av voksne innvandrere - er godt innarbeidet i mange lokalsamfunn i Norge nå. Protestantisk skyldkultur erstattes med innvandringen av klansamfunnets patriarkalske æreskultur. Klansamfunn undertrykker individet, barn og kvinner mest, og det er ikke rom for individuelle menneskerettigheter uten stor risiko - her kan vi for eksempel tenke på de beryktede skuddene mot ungjenta Malala i Pakistan.

Båten bærer ennå. Jeg vil avvise alarmisme. Det blir galt å forvente at Norge vil rakne over natten. Men jeg vil like sterkt advare mot at vi tilrettelegger for et samfunn få eller ingen innfødte trives i og som heller ikke er økonomisk bærekraftig. Innvandringspolitikk må ikke gjøres om til en fordummende og forenklende verdikamp. Å passe på at forutsetningene for et fortsatt trygt og godt velferdssamfunn opprettholdes, kan aldri bli uetisk og egoistisk, rasistisk og intolerant. Det er å snu opp-ned på den politiske moralen. Å kjøre et velfungerende land i grøfta kan aldri bli moralsk riktig.

Konservative liker føre var-prinsippet og at man evaluerer samfunnsutviklingen nøye og usentimentalt - og uten nostalgi. Nostalgi betyr nemlig at man forskjønner og fordreier fortida. Konservative lager budsjett på fakta, matematikk og de faglig beste prognoser, ikke på tro, håp og kjærlighet. Konservative tror på - som det ofte sies - et nasjonsfellesskap mellom de døde, de levende og de ennå ikke fødte.

Det er uetisk å søke beskyttelse og en ny start i en nasjonalstat som Norge for så å frykte at man selv eller barna skal bli "for norske". Da bør man flytte hjem igjen, før eller seinere - og ikke insistere på at "jeg er like norsk som deg".