Bokelskere.no

Du har mye å glede deg til!!!!

Takk for intervjulink
PS Maddaddam er bra!

Bejing Duck irriterte og klødde - som en alt for trang ullgenser - da jeg leste den. Men etterpå har jeg tenkt mye og positivt på leseopplevelsen. Vibeke Tandberg har skrevet en spennende bok med ekle og elegante virkemidler

Diktene har få spor av den fascinerende forfatteren han ble. Men han var en debutant på atten, og da skal det kanskje kjennes som jeg leser dikt som burde blitt liggende i skrivebordskuffen.

Dette er en av de beste krigsbøkene jeg har lest. Boken har vell over 1000 sider og Eirik Veum klarer og interessere fra side en. I denne boken publiserer Eirik Veum mye av gjemt og glemt historie fra Norges deltakelse under 2 verdenskrig. Denne boken tar opp den dystre historien om blant annet torturistene i "Statspolitiet" og om hvilke metoder de brukte under krigen. I denne boken tar Eirik Veum og går i dybden av det som skjedde i: Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim ect. Så er du interessert i krig så må du lese denne boken.

Har du barn som har lyst til å lese en bok. Da vil jeg anbefale denne boken. Boken tar deg med i til Kurt en truck fører og forteller om en hans familie som er en familie uten om det vanlige. Kurt bestemmer seg om å ta dem med på ferie til Mummidalen, men de havner ved et uhell til en by der alle hyller Kurt og hans familie. Kurt blir populær og kjent i byen og det samme gjør familien. Denne vil jeg anbefale til de fleste som har barn. Alle vil like denne boken og for så vidt passe denne boken til folk i alle aldre.

Denne boken vil jeg si er min favoritt bok. Den tar oss med ut i Oljebransjen og forteller hvordan de hadde og på mange måter har det i deg ute på boreplattformene. Mordgåten og mysteriet rundt det var også bra satt opp. Tom Kristensen lærte meg også en del om hvordan Oljebransjen er og mye av dette var nytt for meg. Tom Kristensen har laget en bok som er vanskelig og legge i fra seg.

Denne boka er veldig vanskelig å gi en skikkelig terningkast. Temaet er interessant og underholdende der man kan se forskjeller og noen likheter mellom vestlig og asiatisk barneoppdragelse som kanskje har mer til felles med vestlig barneoppdragelse før opplysningstiden. På grunn av dette ville boken ha fått en terningkast 5.

På den andre siden forsvarer denne boken en negativ barneoppdragelse som ikke bør følges bokstavelig. Det vil si at man nekter barnet et eget liv, barndom og ungdom siden boken oppfordrer foreldre til å nekte dem vennskap og egne aktiviteter som ikke passer inn i foreldrenes ønsker. Dessuten oppfordrer boken at barna skal gjøre som foreldrene sine sier uansett (ellers blir det en helvete for dem) samt å gi foreldrene status og ære i form av å alltid være best på bekostning av deres egne ønsker og lykke. Av disse grunnene blir det litt feil å gi denne boken til og med terningkast en, siden det ikke passer å anerkjenne en slik bok med så kraftig innhold.

Som å sette ting i perspektiv og lære foreldre som har problemer med grensesetting for sine barn kan dette kanskje lære dem som leser boken til å bli bedre foreldre for sine barn. Så lenge man ikke følger boken slavisk. Boken gir et fint bilde av hva slags konsekvenser slike tigerforeldre vil få, som f.eks. å bli hatet av sine barn.

Jeg anbefaler at de som leser denne boken også leser Barndommens historie av Philippe Ariès, som på mange måter utfyller hverandre og gir en bedre grunnlag til å vurdere barneoppdragelse uavhengig om den er vestlig, asiatisk, jødisk eller tilhører en annen nasjonalitet, etnisk, religiøs og ideologisk tradisjon.

Den beste lærdommen boken gir er å ikke bli en tigerforeldre, men heller ikke å være feige foreldre som ikke kan sett grenser for sine barn.

Året krimmen fant meg

En gang i tiden trodde jeg at jeg hadde lest hele den viktigste delen av Bibelen. Etter å ha lest og sett Crumbs detaljerte tegninger av første mosebok, har jeg nå skjønt at den Bibelen jeg har lest har vært kraftig forenklet (les barnebibel). I hans versjon viser Crumb oss hva det FAKTISK står i Bibelen; voldtekt, sex mellom far og datter, en voldelig-kjærlig (?) Gud, hallikvirksomhet mellom ektefolk og tyveri av andres eiendom med Guds velsignelse for å nevne noe. Det vil si ting som vi i dag ville ha etiske problemer med i dag.

Det er veldig synd at disse delene av Bibelen blir visket ut og skjult for folk flest, og spesielt fordi de som vurderer å bli kristne (eller jøder siden Gamle testamentet egentlig er den jødiske Toraen) gjennom konfirmasjonen der man skal bekrefte sin tro til den kristne Gud. Jeg har selv vært mer eller mindre kristen en gang gjennom konfirmasjonen, der jeg i dag føler at jeg ble snytt for all den informasjonen jeg burde ha hatt den gang til å ta en riktig valg for meg selv. Den Guden jeg sa ja til den gangen er ikke den samme Guden som jeg har lest i fulltekst så langt.

Derfor er det bra at slike bøker som dette blir laget, der kritisk vinkling kan belyse tingene både for de som velger å bli kristne, ateister eller agnostiker som er den retningen jeg befinner meg i dag.

Denne spenningsromanen er hovedinspirasjonskilden til den første Die hard-filmen fra 1988. Det er interessant å se hvor mye likt og hva som skiller mellom denne romanen med Joseph Leland og filmen med John McClane i hovedrollen innenfor hver sin mediaform. Total inntrykket er allikevel at filmen er mye bedre enn romanen, noe som kanskje kan skyldes at man føler at filmen er den original versjonen tross at romanen ble utgitt i 1979. Det kan også skyldes at historien passer bedre som film enn roman. Kanskje skyldes det at omslaget til den norske utgaven ikke er samsvar med romanens innhold, i motsetning til den amerikanske, og er derfor et god eksempel på hva dårlige omslag kan skape av forventninger. De som våger å oversett omslaget, vil uansett bli positivt overrasket for det meste. For dette er ikke en typisk kioskroman.

Interessant bok om et av de mest omdiskuterte temaene i den moderne norske historien, nemlig sidemålet som er både elsket og hatet av mange. Her blir det kanskje for første gang presentert hva denne ordningen egentlig innebærer, samt et kortfattet historisk forklaring og begrunnelse for den. Helt grei bok som kunne ha blitt bedre hvis den ikke var alt for preget av å være en forsvarskrift for nynorsk fremfor å være nøytral oversikt over temaet. Boken ville ha vært bedre hvis også andre som bruker bokmål og kanskje riksmål fikk være medforfattere av den.

Boken er dessverre preget av Noregs Mållag og Norsk Målungdoms, der forfatterne er medlemmer av, ønskelig mål om å avskaffe bokmålet i Norge, noe som bekreftes ved at de stiller mye mer krav til bokmålbrukerne enn nynorskbrukerne til å bevare sidemålet og nynorsk skriftspråk som på sikt skal avskaffe skriftspråket bokmål. I hvert fall gir denne boka dette inntrykket. Sidemålets oppdrag skal liksom være med på å sikre at både bokmål og nynorsk skal forbli likestilte språk i Norge. Da holder ikke dette med at man ser problematikken rundt sidemålet kun fra et nynorsk ståsted.

Men boken er helt grei hvis man trenger mer oppdatert oversikt over hva nynorsktilhengere mener om sidemålet, noe som gjør det lettere å se deres myter og fantasier som de ofte mener bokmåltilhengere har i deres faktaargumentasjoner. Det finnes også mange myter og fantasier også hos dem.

Denne romanens historie er interessant og lovende ut i fra hva som står bak i bokomslaget. På mange måter minner den litt om Kafkas univers. Dessverre blir denne romanen ødelagt av denne norske oversettelsen. Dette skyldes ikke at romanen er oversatt på nynorsk, utgitt av en av Norges største forlager.

Problemet med oversettelsen er at Aschehoug bomber totalt når de velger å oversette denne persiske romanen i en veldig vanskelig og konservativ nynorsk språk som selv nynorskforlaget Samlaget garantert ikke ville ha utgitt. Akkurat som om ikke persisk er vanskelig nok fra før av for de fleste norske lesere. Den nynorsken som brukes her er altså ikke det man lærer på skolen eller blir kalt for moderne bokmålnært nynorsk.

Jeg leste de første 15-20 sidene av romanen, før jeg måtte gi opp å lese denne romanen i denne oversettelsen. Vanligvis har jeg ikke noen problemer med å lese nynorsk. Dette er veldig synd, siden dette er en av de få tilgjengelige persiske romanene som har blitt oversatt i Norge. Dessuten er dette også veldig synd fordi dette er et veldig godt eksempel på hvorfor mange i Norge ikke liker nynorsk. Romanen bør oversettes til bokmål, eller moderne nynorsk hvis den må oversettes til nynorsk, slik at flere får tilgang til denne romanen.

Det er jo bra at også ikke-vestlig litteratur også blir oversatt til norsk. Men da bør det finnes i form der man slipper å føle at man har lyst å lese romanen enten på originalspråket, engelsk eller annen språk som man behersker. Da blir det dessverre lite vits å oversette romanen i første omgang hvis målet var at flest mulig skal få lese den. En oversettelse innebærer tross alt å gjøre en fremmedspråkelig bok mer tilgjengelig til enda flere, f.eks. de som ikke kan behersker originalspråket eller har problemer med språk generelt.