Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten."

Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en.

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")

Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet.

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan).

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet.

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte.

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ...

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ?

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste.

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært.

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Godt gjort, dette (eg tenkte mest på omsettingsarbeidet, men sjølvsagt òg på at du skaffa meg den norske versjonen). Eg er sikker på at omsettaren, i arbeidet for å lage ein så presis tittel som mogleg, i sitt eige sinn har ført den diskusjonen som vi har her. Nå ser at også slutten på kap. 22 refererer til tittelen:

He mourned for the clan, which he saw breaking up and falling apart,
[...].

Eg tenkte lenge, frå eg fekk vete om boka og fram til eg nå er ei ferd med å lese henne, at den norske tittelen er god - eller i alle fall den beste som kunne oppdrivast. Om diktet til Yeats, som tittelen er henta frå, er omsett til norsk, veit eg ikkje, Men nå ser eg at slutten av kap. 20 inneheld ein referanse til tittelen:

He has put a knife on the things that held us together and we have
fallen apart.

Korleis er dette gitt att i den norske omsettinga? Står det om mønster eller ting der? Eg er einig med deg, Rolf, i at "things" godt kan settast om med "ting". Eit interessant trekk ved engelsk er likevel at språket har så mange korte ord, ord på ein eller to stavingar: "Things fall a-part". Denne rytmen burde ha vore fanga opp i ei omsetting til norsk (slik Mønsteret rakner ikkje heilt gjer: "Møn-ste-ret rak-ner"; den norske tittelen har ei anna fordeling av trykksterke og trykklette stavingar). Hadde det gått an å snakke om "maskene" i staden for "mønsteret"? Men masker kunne vel feil assosiasjonar, dvs. til homonymet maske?

I alle fall: Referansen i sitatet til tittelen bør komme fram i omsettinga.

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012.

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det.

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet hverandre tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken.

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen.

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt.

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten.

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ...

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande. ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten.

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband.

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut.

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ...

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle.

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen.

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Etter nå å ha lese fyrste delen ferdig er eg klar for å møte det som eg reknar med er vendepunktet for "mønsteret", eller dei "things", for å halde meg til tittelen, som begynner å rakne. Eg er imponert over to forhold: Det eine er at forfattaren så klart viser oss eit levande stammesamfunn (men med ein del undergangsmotiv) med alle dei sidene som det sikkert kunne ha, så levande samansett, på godt og vondt - og altså ikkje noko paradis som ventar på den kvite, kristne slangen. Slikt blir det god litteratur av! Det andre som eg er imponert over, er kor grundig medlesarar har sett seg inn i sider ved den stammekulturen som vi møter og såleis utvider den konstekstuelle horisonten vår for det dramaet som nå skal utspele seg. Så nå går eg laus på del to.

Ungdomstid var også min første bok av forfatteren, og i likhet med deg, er jeg ikke fra meg av begeistring. Det er noe jeg savner, samtidig som jeg synes boken absolutt har litterære kvaliteter og gjør meg nysgjerrig på å lese mer av Modiano.

Det er arkeolog Siri Sande ved Det norske institutt i Roma som seier dette i artikkelen "keiser Augustus - det selvoppdagede geniet".

Et nattlig kammerspill

Det er ikke mange ukene siden jeg leste Ketil Bjørnstads siste bok "Veien til Mozart". Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig på at jeg har lyst til å begynne å lese Bjørnstads tidligere bøker på nytt. Jeg har nærmere 30 av hans bøker stående i mine bokhyller. Samtlige er lest over en periode på 35 år. Mange av bøkene har gitt meg sterke leseropplevelser. En av dem er "Barnevakt". Da jeg for et par-tre uker siden kom over denne som lydfil hos Lydbokforlaget, var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Innspillingen er fra 1995 (den gang som kassetter), mens det er nytt av året av lydboka er tilgjengelig som lydfil.

"Jeg husker mitt første bilde av ham. Jeg sto oppstilt i skolegården sammen med alle de andre barna som skulle begynne i første klasse. Han kom mot oss, smilende, med armene utslått, som om han vile favne oss alle. Jeg elsket ham da, med hele mitt unge hjerte. Jeg ville inn mellom de sterke armene hans. Jeg ville bli holdt, bli forklart alle livets gåter og hemmeligheter. Han skulle lære meg og beskytte meg. Han var Brantzæg. Læreren. Solen var nesten hvit, himmelen var blå, rosene blomstret. Jeg strakte armene ut mot ham, rede til å bli løftet opp i paradiset som jeg visste fantes et sted der inne i lyset, på den andre siden av barndommen.

Men han så meg ikke." (side 7)

Med disse ordene settes en slags ramme for hva historien i "Barnevakt" skal handle om. Om ikke å bli sett, verken da eller senere. Hva gjør det med et menneske ikke å bli sett av den man beundrer mest?

Hanna er barnet som ikke ble sett den gangen. Nå er Hanna blitt en voksen kvinne. En voksen kvinne som fremdeles ikke blir sett. Hun er bokas jeg-person, og hun henvender seg til Eva ...

"Eva - husker du meg? Jeg var der den natten det skjedde. Du møtte meg. Men la du merke til meg?

Jeg kjenner min plass. Jeg tør ikke ta unødige initiativer. Jeg er den som venter på å bli forklart de store sammenhengene. Menn elsker å snakke til meg, for de møter ingen motstand. Jeg gjør meg alltid flid med mitt utseende. Særlig øyepartiet er jeg stolt av. De brune øynene, innrammet i svart. De som ingen legger merke til.

Jeg var der, Eva. Men vet du hvorfor?

På teateret får jeg aldri de største rollene. Jeg er bunnen av menneskeberget. I "Peer Gynt" var jeg et av trollene. I "Frøken Julie" var jeg tjenestepiken. Og i "Stormen" kunne de bare bruke meg som Ariels stumme "slør", et av de polske regissørenes mange påfunn (forestillingen ble da også drept av kritikerne).

Allikevel er rollen min uunnværlig. Også for deg. Som to gribber sitter vi tilbake og kan vurdere vårt bytte. Ser du et menneske av kjøtt og blod? Noe du kan sette tennene i, som kan mette deg og tilfredsstille din forfengelighet? Eller fikk du bare et skjelett som smilte dødens smil, noen kalde knokler som ikke kunne gi deg varme?" (side 9)

Hanna skal være barnevakt for skuespilleren Irenes tiårige sønn Yngve. Hun har så vidt kommet før Brantzæg, hennes tidligere lærer, trenger seg inn i huset. Den tidligere så flotte mannen - den berømte filmregissøren - er nå bare en skygge av seg selv. Han har nerve- og alkoholproblemer, og trenger et tilfluktssted. Det pleier han å få hos Irene. Han har ingen anelse om at Irene ikke er hjemme. Hanna prøver å få ham til å gå, men til ingen nytte.

I løpet av en natt samtaler de to, Hanna og Brantzæg. Han er ute av stand til å huske at Hanna noen gang var hans elev. I begynnelsen er Brantzæg skremmende i sin desperasjon, men etter hvert snur makt-spillet. Som den reneste thriller bygger stemningen seg opp, i et fortettet kammerspill som foregår innenfor husets vegger, til et klimaks hvor vi får innblikk i hva som gikk galt i Brantzægs liv og hvorfor ...

Samtalen i natten og desperasjonen underveis minnet meg litt om et Strindberg-drama. De ytre rammene for dramaet, det at alt skjer i løpet av en natt, har noen klare paralleller til Strindbergs "Frøken Julie", dramaet som Hanna nevner innledningsvis. Dessuten minner dramaet om Ian McEwans roman "The Atonement" (på norsk "Forsoningen"), fordi den belyser alvoret i et barns "uskyldige" hevn når sjalusien tar overhånd- med formidable menneskelige ødeleggelser som konsekvens ... I den sammenhengen er det verdt å merke seg at Ketil Bjørnstads roman utkom i 1994, mens Ian McEwans roman utkom i 2001.

Det er ikke mange bøker jeg husker 20 år etter at jeg leste dem, men denne boka er blant dem som i sin tid festet seg i meg og ikke ble glemt. Bjørnstad skriver meget godt. Historien er intenst og nervepirrende fortalt, et element som jeg opplevde ble godt ivaretatt av oppleser Mona Jacobsen.

Jeg håper selvsagt at flere av Ketil Bjørnstads bøker dukker opp som lydbøker etter hvert!

"Barnevakt" er kun tilgjengelig som lydbok i dag.

Jeg støtter omtalen din fullt ut Rose Marie. En vakkert skrevet bok med en helt spesiell stemning, men kanskje også litt kjedelig..

Stor kunst er aldri eindimensjonal. Ta vår eigen Ludvig Holberg – figurar som Jeppe på berget og Erasmus Montanus har begge både komiske og tragiske sider. I denne syntesen blir det store født. Eller også don Quijote hos Miguel de Cervantes. I år er det 400 år sidan andre bindet av Don Quijote de la Mancha kom ut. Visst er den vandrande riddaren ein fantast som prøver å gripe tak i den gamle verda, altså mellomalderen, mens den nye, råe tida er på veg inn, ein konfrontasjon vi òg møter i [King Lear] av William Shakespeare frå den same brytingstida, begge to verk som peikar ut over si tid. Men ikkje berre verkelegheitsfjern. Ikkje berre komisk. Tragisk òg, ja visst, men også realist nok til å vere ein alliert i den striden som nå går over store delar av Europa.

Og nettopp nå har han stått fram som inspirator. Den 30.januar i år samla det nye, spanske partiet Podemos store folkemassar i Madrid for å demonstrere for ein ny politikk, for endring. Podemos er ei original nyskaping. Namnet betyr «Vi kan», og o-en i partinamnet er løfta fram som ein ring, eit symbol på ubryteleg einskap og samhald. Dette grepet, som det heiter i dag, sett resten av ordet, demos i relieff –og det er jo nettopp dette som partiet står for; demos er jo det greske δῆμος, «folk», ikkje berre «folk», men «vanlege folk», «folk flest».

I talen sin på Puerta del Sol i Madrid trekte leiaren av Podemos, Pablo Iglesias, fram partiet som don Quijote. Dette er interessant: Den spanske infinitiven poder betyr «kunne» (substantivet poder betyr «makt»). Don Quijote bruker nettopp dette verbet når han seier det som i Arne Worrens omsetting er «Alt er mulig»: «Todo puede ser,» seier mannen frå La Mancha. Alt kan vere, står det. Alt er mogleg. I denne replikken samanfattar han heile renessansens credo – dette er Leonardo da Vincis perfekte menneske, dette er William Shakespeares lovprising av kva mennesket kan få til, «What a piece of work is man». Det er denne tenkinga Iglesias nå faktisk trekker fram.

Samtidig speler partinamnet heilt tydeleg på Barack Obamas «Yes, We Can»-tale. Når Iglesias opp att og opp att slår fast at «Vi drøymer» («Soñamos»), skapar han assosiasjonar til både Martin Luther Kings «I Have a Dream» og John Lennons «Imagine» – «Maybe you say I am a dreamer, but I’m not the only one. / I hope some day you’ll join us. And the world will live as one.»

Den som har lese Don Quijote, kan ikkje ha unngått å merke seg dei orda som i nøyaktig fire hundre år i år har inspirert folk i Spania og andre stader til å kjempe for ei betre verd: «Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes,» seier hovudpersonen i Worrens språkdrakt (del II, kap. 58 – denne boka kom altså ut i 1615).

I eit referat frå talen heiter det m.a.:

«Vi kan drøyme, vi kan vinne,» ropte Pablo Iglesias framfor ei
oppglødd folkemengde. For dei frammøtte presenterte han Podemos som
ein don Quijote. «Vi treng verdige galningar som trassar makthavarane.
Vi treng modige drøymarar som er i stand til å drøyme om ei betre verd
og som våger å kalle ein spade ein spade; vi treng drøymarar,» sa
Iglesias, «som våger å forsvare dei som er nedst og trasse dei som er
øvst.» «Vi treng quijotar,» la han til. «Vi drøymer som don Quijote,
men vi tek draumane våre svært alvorleg.»

Men også i vår eigen litteratur finst liknande tankar. I «Svar» snakkar Rudolf Nilsen om «vårt drømte, frie land», og i «Nr. 13» kan vi lese

Men ennu våker noen. Det er ganske unge menn, som bøiet over bøker
leter drømmen frem igjen, slik den engang strålte om en vismanns gylne
penn!

Denne drøm som natten avler og som dagen slår i hjel om Atlantis,
Utopia – om en bedre lodd og del enn et liv, hvor andre eier selv ens
hjerte og ens sjel.

Og det raser i de unges bitre hjerter: Våk og lær, at du klart og nært
og koldt igjennem drømmens gylne skjær ser veien til et land, hvor Nr.
13 ikke er!

Etter demonstrasjonen og folkemøtet dukka det opp ei karikaturteikning der don Quijote seier: «Eg har nettopp meldt meg inn i Podemos, for det er så mange drittsekkar som går laus, utkledde som vindmøller. Denne gongen vinn eg.»

I «Vær utålmodig, menneske» minner Inger Hagerup oss om at draumen alltid var «vår ytterste virkelighet» …

Interessant. Uttrykket "post-kolonial litteratur" kan definerast som litteratur "affected by the imperial process from the moment of colonization to the present day", altså, slik eg oppfattar det, som litteratur skriven etter at eit land vart kolonisert, ikkje etter frigjeringa frå kolonialismen (Nigeria vart sjølvstendig i 1960).