Mesterlig debutroman av Orhan Pamuk - første gang på norsk i 2012

Orhan Pamuk (f. 1952) er oppvokst i Istanbul, og han har - så vidt jeg har klart å telle - 18 bokutgivelser bak seg. (Kilde: Wikipedia) "Herr Cevdet og sønnene hans" (1982) var hans debutroman, og denne skrev han i en alder av 26 år. Fordi han i romanen skildrer overgangen fra en tradisjonell osmansk familieform til en mer vestlig levemåte, har han med god grunn blitt sammenlignet med Thomas Mann og hans roman "Buddenbrooks - en families forfall" (1901 - Thomas Mann skrev denne romanen da han var 25 år - linken fører til min omtale av denne romanen).

Både Pamuk og Mann var inspirert av sine egne familiehistorier, født som de var i det som må betegnes som overklassen, begge var unge da de begynte å skrive, begge skrev om overgangen fra gammelt til nytt og begge har mottatt Nobels litteraturpris. Fellesbetegnelsen på begge romaner må kunne sies å være slektskrønike.

Jeg har tidligere omtalt Orhan Pamuks sakprosa-bok "Istanbul" og romanen "Det tause huset" på bloggen min. Pamuks fortellerstemme er besnærende, og hver gang jeg kommer i befatning med hans bøker, undres jeg over hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. De fleste av hans bøker som er oversatt til norsk, står nemlig i mine bokhyller. Kanskje har det med å gjøre at bøkene hele tiden taper i konkurransen med de nye bøkene som hele tiden strømmer på, og kanskje har det også å gjøre med at bøkene hans er så krevende - hva enten dette er fordi de er så tykke eller fordi det krever sin leser å komme gjennom dem av andre grunner? I alle fall tror jeg at "Herr Cevdet og sønnene hans" står i manges bokhyller, uten å bli lest.

Boka forelå første gang på norsk i 2012, og det var på den tiden jeg også anskaffet den. Jeg har nå omsider fått lest boka, og er det noe jeg håper på å oppnå med dette blogginnlegget, så er det at flere faktisk leser dette mesterverket! Og jeg lover: boka er ikke tungt tilgjengelig i det hele tatt! Den er på den annen side på mer enn 700 sider, og det i seg selv kan jo gjøre at noen hver kvier seg å gå i gang med den. Disse rundt 700 sidene er like fullt ikke en eneste side for mye når vi snakker om et mesterverk!

Romanen er delt i tre deler, hvor den første delen handler om herr Cevdet, den andre delen om hans sønner Osman og Refik og den siste delen om sønnesønnen Ahmet. Historien spenner fra begynnelsen av 1900-tallet og opp til 1970-tallet, og selv om kvinnene har biroller i romanen, er de likevel viktige.

Herr Cevdet er forretningsmann og i bokas første del, som starter i 1905, er han opprømt fordi han er forlovet med datteren av en pasja, Nigân. Det han mangler av fine gener, skal hun tilføre hans slekt, mens han skal tilføre hennes slekt penger, som de vel egentlig for lengst har mistet. Allerede - altså lenge før han har rukket å få noen barn - har han fått laget et skilt hvor det står "Herr Cevdet og sønner. Import - eksport - isenkram".

Herr Cevdet blir tilkalt til sin brors dødsleie. Broren lider av tuberkulose, og han er virkelig dårlig. Forholdet mellom brødrene er dårlig, fordi de har så ulike ståsteder. Mens broren Nusret er en revolusjonær, som ønsker at sultanen skal styrtes, er Cevdet bare opptatt av forretningene sine og sitt forestående bryllup.

"Hver gang de møttes, skammet han seg over seg selv og forsøkte med harde ord og fornærmelser å få herr Cevdet til å bli den som skammet seg. Siden herr Cevdet hadde fått føle dette, gang på gang, og utmerket godt visste hvor vanskelig det var for dem begge å oppholde seg i det samme værelset, kom hans sjelden på besøk. Hver gang han gjorde det, snakket de litt sammen; herr Cevdet insisterte på at den eneste måten å bli kvitt denne hardnakkede sykdommen, var å legge seg inn på sykehus, og broren svarte hver gang at sykehus kun var bygd for å sende folk i graven, og at han som lege visste dette meget godt. Deretter ville de bli sittende en stund i taushet. Herr Cevdet pleide å legge pengene, som han hadde puttet i en konvolutt, i et hjørne og forlate leiligheten. Etter å ha lest brevet fra den armenske kvinnen nok en gang, begynte han å sammenlikne den avdøde morens sykdom med brorens." (side 24-25)

Da broren til slutt dør, har herr Cevdet lovet å ta seg av sønnen hans Ziya. Han skal etter hvert bli en nokså besværlig person å forholde seg til.

Det osmanske riket falt sammen som en følge av første verdenskrig. Kalifatet ble avskaffet i 1923, og Mustafa Kemal Atatürk (f. 1981 d. 1938) grunnla det vi i dag kjenner som Tyrkia. Han gjennomførte omfattende reformer for å sekularisere samfunnet, slik at det nærmet seg det som ble oppfattet som europeisk standard. Dette politiske bakteppet aner vi i Orhan Pamuks bok, gjerne gjennom samtaler mellom hovedpersonene. Mens det tidlig i historien var oppsiktsvekkende å ville ønske å styrte sultanen, merker vi gradvis utover at det hele snur. Særlig tydelig kommer dette frem gjennom leting etter meningen med tilværelsen, noe særlig herr Cevdets sønn Refik streber med. Han ønsker seg et annet liv enn det faren hadde, der alt bare handlet om å gå på kontoret, tjene penger, sove middagshvil og snakke om uvesentligheter med mennesker av den nokså enkle sorten. Refik ønsker noe mer. Han ønsker å ta del i noe som betyr noe.

Pasjadatteren Nigân er med fra begynnelse til slutt, inntil hun blir dement og til sist dør. Hun har i mellomtiden tilført familien til herr Cevdet klasse og stil. Brytningen mot det moderne liv skildres nydelig, der særlig døtrene lider under de skiftende samfunnsforholdene. Skal de få velge ektefeller av kjærlighet, eller skal de følge tradisjonene hvor det er familien som velger en passende ektefelle for dem? Hva vet egentlig en svermerisk ungpike om viktigheten av å være i stand til å tjene penger? Som da Ayse forelsker seg i en "simpel" fiolinist ... Hva kan nå han tilby en jente som henne, når det kommer til stykket? Forbindelsen må for enhver pris stanses, og Ayse sendes i mellomtiden ut av landet.

Krysspresset og de ulike strømningene i samfunnet skildres aller best i samspillet mellom Refik og hans to kamerater. Ömer, som har vært i Europa, og Enver som snakker uten filter ... Mang en gang kræsjer de tre vennene sammen, og vi undrer oss over hvordan de kan fortsette å være venner. Her forbindes ekteskapet med det konforme, og Refik utfordres. Hva tror han på? Hans ekteskap med Perihan gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre, samtidig som de blir vitne til Osmans utroskap ... Når man lever så tett på hverandre i et gammelt herskapshus, faller ikke så mye som en knappenål til gulvet uten at alle vet det. Skal man tie, eller konfrontere? Refik og Perihan velger en annen utvei: de flytter for seg selv. Også dette er et tegn i tiden - at storfamilien ikke nødvendigvis må bo sammen gjennom hele livet ...

Underveis følger vi familiemedlemmene gjennom Sultanahmet, Beyogly, Üsküdar, Taksim, Galata, Pera Palas Hotel m.m. Steder som vekker gjenkjennelse hos meg, som har vært i Istanbul og som ble svært betatt av denne byen. Dette alene tilførte romanen noe helt eget for meg, uten at dette gjør meg inhabil når jeg skal vurdere romanens litterære kvaliteter - bare for å understreke det!

Romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" er og blir mesterlig! At Pamuk skrev denne romanen i en alder av 26 år, imponerer meg dypt. Persongalleriet er meget troverdig, og han har her tegnet dypt psykologiske portretter av familiemedlemmer i en nokså typisk overklassefamilie i Istanbul fra den osmanske tiden og frem til dannelsen av det moderne Tyrkia. Kompleksiteten i romanen er sterk, og her skildres mange konflikter som oppstår i en brytningstid som pågår over mange år. Styrken i romanen er langsomheten i fortellingen og at det faktisk tar 700 sider å fortelle historien. Her skjer ikke endringene over natten, og nettopp dette er faktisk noe av essensen i romanen.

Uansett hvor store drømmer personene i Pamuks roman har, ender de alle opp nokså desillusjonerte. Kanskje fordi de ikke klarer å finne balansen mellom det som tradisjonelt har preget kulturen i Istanbul og alt det nye som presser på? Hvem er de og hva vil de egentlig? Kanskje har ikke tiden blitt moden nok for å finne svaret på slike eksistensielle spørsmål, skjønt det ligger et håp et sted her om at herr Cevdets barnebarn Ahmet kan bli den som finner ut av det hele ...

Denne romanen krever en hel del av en som leser til å begynne med, før lesingen nokså raskt går helt av seg selv. Først og fremst er nemlig dette en historie om en families streben gjennom skiftende epoker, der det gjelder å tilpasse seg endringer dersom man fremdeles ønsker å være på høyden. Gjennom menneskene i boka tegnes et bilde av landet de bor i, hvor vi hele tiden aner et historisk og politisk bakteppe som likevel ikke får hovedfokuset i romanen. Dette er nemlig først og fremst en roman om menneskene i Istanbul - det vil si herr Cevdets familie og dens nærmeste krets. Orhan Pamuk er svært beskrivende i stilen, men fordi det er et samfunn som er nokså annerledes enn vårt, følte jeg at det var nødvendig med en mer deskriptiv fortellerstil enn hva jeg vanligvis foretrekker. Vi snakker uansett ikke om en forfatter som undervurderer sine lesere ved å "overforklare" alt som skjer. Styrken ved boka er beskrivelsen av samfunnet og tidskoloritten. Dessuten vil jeg trekke frem den psykologiske innsikten forfatteren viser i sine beskrivelser av persongalleriet. Noen av personportrettene gjør at man trekker på smilebåndet, uten at jeg vi si at Pamuk drar det så langt at han beskriver stereotyper. Han skriver poengtert og presist, uten å dvele for mye ved detaljene.

Hvor mange ganger har ikke vi lesere opplevd at en forfatter slår gjennom for alvor, og så kommer alle tidligere romaner ut på nytt? Kvaliteten er dessverre ofte svært vekslende. Men altså ikke her! Orhan Pamuks debutroman holder en høy kvalitet! Selv om kjennere av hans litteratur kanskje kan innvende at han først senere har vist seg å beherske metafor-kunstnen og antydningens kunst til fingerspissene - for alt jeg vet ...

Som tidligere nevnt håper jeg at flere blir fristet til å lese denne boka! Den er virkelig verdt din tid! Jeg ble i alle fall dypt fascinert og grepet av historien!

I.3.I I tjenerfløyen

Kapitlet opnar med ei skildring av huset til Fjodor Pavlovitsj Karamasov, der han bur saman med rotter og sonen Ivan. Tenarane, i sidebygget, er Smerdjakov og ekteparet Grigorij og Marfa. Liveigenskapet er nå oppheva (det skjedde i 1861), men Grigorij vil ikkje reise frå herren: «Forstår du hva plikt er for noe?» spør han kona og passar lojalt på bajasen. Vi får vite at Grigorij hadde hata Adelaida Ivanovna, men var positiv til Sofia Ivanovna, og at hans og Marfas polydaktyle son («en djevel») døydde tidleg (eg har ikkje klart å finne ut spesielle truer knytta til polydaktyli). Favorittlesinga er Jobs bok - boka over alle bøker om liding og sorg - og han står nær flagellantane, dei som pinte seg sjølve for verkeleg å følgje Kristus. Forteljinga om guten og reaksjonen til foreldra på dødsfallet dannar innleiing til historie om «Stinke-Lisa» og barnet hennes.

I.2.VII En streber
Sosima legg ut om det han meiner blir framtida til Aleksej: «Din plass er ikke her. Jeg velsigner deg til en stor gjerning.» Han sender Aleksej ut i verda slik Jesus sende ut læresveinane, sjølv om bodskapen er ein annan: «søk lykken i lidelsen.»

Både Aleksej og Rakitin leitar etter grunnar til at Sosima hadd bøygt seg i støvet for Dmitrij. Også Rakitin spår: «det kommer snart til å skje noe i denne familien din. Noe mellom dine brødre og din rike far.» «I din familie er alle fylt av et sykelig begjær», legg han til. Vi får vite at Grusjenka er namnet på kvinna som Dmitrij «foretrekker […] fremfor sin forlovede» Katerina Ivanovna; Grusjenka («en tidligere konkubine») har òg ytra ønske om å treffe Aleksej: «Ta ham med opp til meg, så skal jeg nok rive munkekutten av ham.» Det er Rakitin forteljaren bruker for å kaste lys over tankar, ord og gjerningar i Karamasov-familien, m.a. at Ivan prøver å kapre Katerina Ivanovna frå Dmitrij, som, på same måten som faren, vil ha Grusjenka. Det var Katerina Ivanovna som i kap. IV sende brev til Aleksej der ho bad om å få møte han; da vart det sagt (s. 69) at ho har gjennomgått mykje.

Aleksej forsvarar Ivan, og diskusjonen med Rakitin tilspissar seg mens dei går til abbeden, ikkje minst da Aleksej nemner eit mogleg slektskap mellom Rakitin og Grusjenka. Tittelen på neste kapittel, «En skandale», skjønner vi når vi opplever korleis dei andre bryt opp frå middagen hos abbeden.

Dostojevskij er ein meister til å la kapitla gli over i einannan.

I.2.VIII Skandalen
Poenget med kapitlet er vel fyrst og fremst å vise stadig verre sider ved den «bajasaktige» Fjodor Pavlovitsj Karamasov. Dessutan blir handlinga driven litt framover ved at faren bestemmer seg for å ta Aleksej ut av klosteret (og slik begynner vel da staretsens ord om framtida til Aleksej å gå i oppfylling. Fleire enn eg har lurt på kven von Sohn er, spørsmålet har til og med vorte stilt i til dels kraftig språkbruk, men svaret på nettsida er sikkert riktig.

I.2.VI Hvorfor er et sånt menneske i live?
Sjelegranskaren Dostojevskij beskriv, gjennom forteljaren, Dmitrij Fjodorovitsj like nøye som ein naturalist ville gjort. Denne Karamasov-broren er prega av rangling og har ein «splittet og ubalansert natur». Når han skal forklare korfor han kom så seint, får vi for fyrste gong høyre om Smerdjakov, «fars tjener».

Diskusjonen held fram mellom Ivan Fjodorovitsj og Pjotr Aleksandrovitsj Miusov, som fortel ei historie om Ivan; han skal ha sagt at «om man utryddet menneskehetens tro på udødeligheten, ville ikke bare kjærligheten, men også all livskraft forsvinne med en gang» - «da ville det ikke lenger være noe som var umoralsk, alt ville være tillatt» (s. 88). Er vi her ved ein kjerne hos Dostojevskij? Spørsmålet om kva livet ville vere utan Gud?

Dmitrij tek opp att, nesten ordrett, men ikkje heilt, noko av det Miusov tillegg Ivan: «for et slikt menneske måtte ikke bare egoismen bli tillatelig, - den måtte til og med erkjennes som nødvendig, som den nødvendigste og forstandigste utvei for alle gudløse mennesker».

Fjodor Pavlovitsj samanliknar Ivan med Friedrich Schillers rollefigur Karl Moor i Die Räuber (frå 1781), mens Dmitrij blir, i farens auge, ein Franz Moor. Eg har faktisk ikkje lese stykket, men skal vi tru Friedrich-Schiller-Archiv, er det lett å finne parallellar. Schiller skreiv sjølv:

'Ein fränkischer Graf, Maximilian Moor, ist Vater von zween Söhnen,
die sich an Charakter sehr unähnlich sind. Karl, der ältere, ein
Jüngling voll Talenten und Edelmut, gerät in Leipzig in einen Zirkel
lüderlicher Brüder, stürzt in Exzesse und Schulden, muss zuletzt mit
einem Trupp seiner Spießgesellen fliehen.'

Og Schiller-arkivet held fram:

Sein jüngerer Bruder Franz lebt noch beim Vater. Er ist ein heimtückischer und schadenfroher Charakter und versucht, seinen Bruder bei seinem Vater in Verruf zu bringen, seine Braut Amalia für sich zu gewinnen und den Vater zu vernichten, um selbst an die gräfliche Macht zu gelangen. Durch die Fälschung eines Briefes sorgt Franz dafür, dass ein Bruder Karl enterbt wird.

Faren kritiserer livsførselen til Dmitrij, pengeforbruket og kvinnehistoriene hans - «bryr du deg ikke om min faderlige velsignelse?». Jo, parallellen med Dævel-Didrik hos Duun er slåande…

Dmitrij slår tilbake: «Og nå klager De over at jeg er svak for denne kvinnen som De selv har oppfordret til å lokke meg i sine garn!» Under krangelen roper Dmitrij det som er tittelen på kapitlet: «Hvorfor er et sånt menneske i live?». Fjodor Pavlovitsj kaller Dmitrij «fadermorder». I samtalen blir det referert til kvinna «som levde eit syndefullt liv» (Luk 7) som fekk syndene sine tilgjevne:

Dei mange syndene hennar er tilgjevne, difor har ho vist stor kjærleik. Men den som får tilgjeve lite, elskar lite.» Så sa han til kvinna: «Syndene dine er tilgjevne.» Då tok dei andre gjestene til å
tenkja med seg: «Kven er han, som jamvel tilgjev synder?» Men Jesus sa til kvinna: «Trua di har frelst deg. Gå i fred!»

Starets Sosima bøyer seg i støvet for Dmitrij, og Pjotr Aleksandrovitsj vil bryte med Fjodor Pavlovitsj. Så ber det til middag hos abbeden. Miusov tenkjer at Ivan er ein «tykkhudet fyr med karamasovsk samvittighet». Ingen karakteristikk å fryde seg over.

1.2.V Måtte det bli slik!

Vi er i cella til staretsen - Fjodor Pavlovitsj Karamasov, Ivan Fjodorovitsj Karamasov, Aleksej Fjodorovitsj Karamasov og Pjotr Aleksandrovitsj Miusov, syskenbarnet til Adelaida Ivanovna, og i tillegg seminaristen Rakitin og to prestemunkar, Paisij og Iosif. Det er skarpe motsetningar mellom Fjodor Pavlovitsj og Pjotr Aleksandrovitsj.

Diskusjonen nå gjeld artikkelen til Ivan, om skiljet mellom kyrkje og stat. Ivan går mot eit slikt skilje («kirken […] må omfatte hele staten, ikke bare en del av den»). Miusov kallar dette for ultramontanisme, seinare forsterka til erke-ultramontanisme. Eg saknar ei kommentert utgåve, men det er artig å finne ut ting sjølv òg (montanister i Store norske leksikon), og eg oppfattar utbrotet som ei innleiing til innlegga som kjem etterpå. Paisij kritiserer Ivan for å seie at «kirken er et rike som ikke er av denne verden», jf. Jesu ord om kongsmakta hans ikkje er av denne verda (Joh 18,36).

Når Paisij seier at «[i]følge teorier som er kommet på moten i det nittende århundre, skal kirken gå opp i staten for så å gi plass for vitenskapen, tidsånden og sivilisasjonen. […] Men etter russisk oppfatning er det ikke kirken som skal forvandles til stat, men tvert imot staten som skal forvandles til kirke.», ser eg dette som eksempel på det som Erik Krag tek opp i boka Kampen mot vesten i russisk åndsliv. Slutten på replikken hans, «Måtte det bli slik!», er altså tittelen på kapitlet, og orda blir tekne opp av staretsen når han talar om at «det kristne samfunn […] venter på å bli omdannet til en samlet herskende verdenskirke».

Og når Ivan argumenterer med at «Hvis hele samfunnet ble kirke, ville kirken utstøte den ulydige, men den ville ikke dermed kappe hodet av ham», ser vi poenget med historia om helgenen og det avkappa hovudet. Staretsens ord om at «forvisning, tvangsarbeid og prylestraff har ikke forbedret et eneste menneske, og heller ikke virker slike straffemetoder avskrekkende på menneskene», er det nok Dostojevskij sjølv som talar; han hadde erfaring frå fire år i tukthus og deretter like lang tid som straffesoldat.

Miusov svarar ved å trekke fram ei historie frå Paris, «like etter statskuppet i desember» (dvs. Napoleon IIIs statskupp i 1851). Miusov ser sosialisme i det som Ivan og representantane for kyrkja har lagt fram. «En kristen sosialist er langt farligere enn en ateistisk sosialist», siterer han. Det vil, dessverre eller heldigvis, alt etter som, føre for langt her å gå inn på Dostojevskijs mangesidige forhold til politikk (jf. Бесы, «De besatte» i Geir Kjetsaas omsetting til bokmål).

Men kva er det med Rakitin, som lyttar til samtalen «med nedsenket blikk» og raude kinn? Aleksej veit, står det, kvifor denne mannen er «meget oppspilt»…

Men så kjem Dmitrij Fjodorovitsj Karamasov.

Glimrande observasjon! Håkon hadde fortent eit fadermord, seier Didrik...

Jo, men forfattaren følgjer jo berre skikk og bruk, da...

I.2.IV En vantro dame
Dette kapitlet bygger vel ut tankegodset i «Troende bondekoner»; lesaren kan fryde seg over korleis Dostojevskij skapar situasjonaar som på ein naturleg måte opnar for bodskapet hans. Her møter vi fru Khokhlakova; dotter hennes, Lisa, har eit brev til Aleksej frå Katerina Ivanovna, som inviterer han. Staretsen talar med ein munk som vel vart introdusert i kap. III; nå held han fram visdomsorda frå møte med dei truande bondekonene: «For menneskene er skapt til å være lykkelige, og den som er lykkelig, kan med full rett si til seg selv: 'Jeg har oppfylt Guds bestemmelse på jorden.' Alle rettferdige, alle helgener, alle hellige martyrer har vært lykkelige mennesker.» (s, 71).

Fru Khokhlakova, kontrasten til bondekonene, trur ikkje på det neste livet og lurer på kva ho skal gjere for å få trua tilbake. Svaret kjem som ei typisk Dostojevskij-utsegn når staretsen seier: «[…] man kan ikke bevise noe, man kan bare bli overbevist. […] Ved å utøve aktiv kjærlighet. Forsøk å elske Deres neste aktivt og utrettelig. Etter hvert som De gjør fremskritt i kjærlighet, vil De også bli overbevist om Guds eksistens og Deres sjels udødelighet. Hvis De forsaker alt i kjærlighet til Deres neste, vil De sikkert bli en troende, og ingen tvil da finne veien til Deres sjel.» (s. 72).

32

Ja, det er nok Aleksander Nevskij. Har sett Sergei Eisensteins film om han, til og med.

Takk for påminning om ein viktig episode i Dostojevskijs liv.

I.2.III Troende bondekoner
Kapittel III og kapittel IV står i kontrast til einannan; i det fyrste møter vi «[t]troende bondekoner», og i det andre "[e]n vantro dame". Vi er i utanfor klosteret og møter fleire kvinner som vil sjå og tale med staretsen. Den fyrste, fru Khokhlakova, og den funksjonshemma dottera Lisa, blir her presenterte for oss nettopp i ein samanheng med tru og vantru, og vi skal møte dei seinare. Her er kanskje poenget at vi skal sjå det motsette av det gamle Karamasov representerer? Dostojevskij bruker truleg fleire kvinner som samtalepartnarar for staretsen slik at vi skal møte synet hans i ulike situasjonar.

Kapitlet inneheld derfor ikkje berre det mange vil kalle typisk russisk tankegang («Det russiske folk bærer gjerne sin sorg stillferdig og tålmodig, - sorgen trekker trekker seg liksom inn i seg selv og tier» (s. 62), men òg understrekingar av nådens makt: «Han er jo fortsatt i live, for sjelen har evig liv, og selv om du ikke ser ham, er han likevel nær dere» og "Det finnes ikke den synd på jorden som Gud ikke tilgir, bare du angrer oppriktig. Og heller ikke kan mennesket begå en synd så stor at ikke Guds uendelige kjærlighet sletter den ut. Eller tror du at en synd kan være større enn Guds kjærlighet? […] Hvis du angrer, da elsker du også. Og hvis du elsker, tilhører du allerede Gud … Gjennom kjærlighet forsones og frelses alt." (s. 66). Dette får sjølvsagt ein norsk lesar til å tenkje på Sigrid Undsets ord om at inga synd er så stor at ikkje Guds nåde er større …

Rachel, som «gråter over sine barn og ikke vil trøstes, for de er ikke mere til» og «den Guds mann Aleksej» har eg ikkje klart å oppspore.

I.2.II «En gammel narr»
Familien oppfører seg ikkje slik Aleksej ønskjer, dvs. i pakt med etiketten i klosteret. På s. 51 blir «skismaet på 1600-talet» nemnt; det var da eit раскол, ei splitting i den russisk-ortodokse kyrkja. Og dette gir da høve til ein ny digresjon for Dostojevskij-lesarar: Vi kjenner at fyrste delen av navnet til hovudpersonen i Преступление и наказание, «Brotsverk og straff»: Raskolnikov. Han er «den som blir splitta», den oppsplitta personlegdomen. Og så den teologiske sida av saka: I russisk kyrkjehistorie er raskolniki - utbrytarar - nemninga på den grupperinga som braut med den ortodokse kyrkja etter at kyrkjemøtet i Moskva i 1667 hadde godkjent ein ny liturgi. Utbrytarane heldt fast ved den gamle liturgien der ein skulle korse seg med to fingrar, og ikkje - som etter den nye tidas tankar - med tre. At også utbrytarane seinare vart splitta, kjem vel neppe som ei overrasking på den som måtte lese. Dei gammaltruande, som i dag skal utgjere ein million i Russland, rømde frå forfølgingar, enkelte av dei nordover, til Kvitsjøen, og kalla seg pomore, «ved sjøen», og vart det språklege opphavet til pomorhandelen mellom nordmenn og russarar.

Miusov fører motvilje overfor staretsen, som heller ikkje ser så veldig sympatisk ut. Og Fjodor Pavlovitsj fortel ein anekdote om den franske filosofen Diderot, oppfører seg «bajasaktig og respektløst», til stor irritasjon for Miusov. Ikkje berre Aleksej, men også Ivan, reagerer på faren.

Fjodor Pavlovitsj seier at han skammar seg og spør kva han skal gjere for å arve det evige livet. Staretsen forklarer: «Den som ikke har aktelse for noen, har heller ikke kjærlighet til noen, og den som ikke har kjærlighet, finner bare adspredelse i lidenskapene og blir til slutt som et dyr som følge av løgnen overfor andre og seg selv.»). Fjodor Pavlovitsj vedgår at han er «løgnens sønn og løgnens fader» og lyg og seier (s. 57) at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har fortalt ei historie om ein helgen som tok opp det avkappa hovudet sitt og kyssa det. Han seier at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har skylda for at han - Fjodor Pavlovitsj - manglar trua og gjer seg til for staretsen.

Det går mot konfliktar.

I.2.I «De kommer til klosteret»
Etter at dei fleste av familiemedlemmene er presenterte i den fyrste boka, møtest Fjodor Pavlovitsj Karamasov, Ivan og Aleksej (Dmitrij er forsinka) i klosteret der Aleksej held til. Også Pjotr Aleksandrovitsj Miusov (fetter av Adelaida Ivanovna, mora til Dmitrij) og ein fjern slektning, Pjotr Fomitsj Kalganov, er med. Denne Pjotr, ein distré type, er venn med Aleksej. Vi får så absolutt inntrykk av at Miusov ikkje er utprega religiøs; han seier «faen» to gonger (s. 45, 48), og Fjodor Pavlovitsj korsar seg.

Enig i det du sier - jeg ble positivt overrasket over denne boken. Veldig bra og reflekterende. Her var det mye mer enn ren underholdning ja.