Denne likte jeg bedre enn hennes forrige. Spennende handling og herlig beskrevet miljø og omgivelser. En bok å synke inn i og glemme alt rundt seg.

Denne boka ble en favoritt hos meg også. Kjempebra!

VI.12.II Farlige vitner

Eigentleg er det lite konkret å melde frå desse vitneavhøyra. Vi blir minna om at heile handlinga strekker seg over nokre få dagar, for sjølv om det verkar som vi ikkje har møtt Rakitin på år og dag, er det faktisk ikkje lenge sidan denne seminaristen og huslæraren (hos fengselsinspektøren) var ein høgst aktiv person. Nå får han spørsmålet «[E]r ikke De den samme herr Rakitin som har skrevet en brosjyre under tittelen 'Den i Gud hensovnede starets Sosimas liv og levnet'?». Dermed kom også staretsen inn att på sena; rettssaka kan vel nesten tolkast som eit oppgjer om Guds eksistens.

Forteljaren skriv ein interessant parentes om at han får vite at Grusjenkas etternamn kan vere Svetlova, for det visste han ikkje. Forteljarens rolle er ein studie verd i seg sjølv.

Trådar blir trekte til det vi med erfaring frå norsk rettshistorie kan kalle pengeviset – og til vesle Iljusja, som ligg for døden. Dostojevskij slepp ikkje taket i personane sine.

VI.12.I En skjebnesvanger dag

Forteljaren trer tydelegare fram her når vi få vite om rettssaka mot Dmitrij Karamasov. Det er auga hans vi opplever rettssaka gjennom, og han tek sine atterhald når det gjeld objektiv skildring. Og interessa for saka var tydelegvis stor; dei fleste damene «var så ivrige at de hadde glemt å pynte seg». Rivalinnene Katerina Ivanovna og Grusjenka er blant dei store trekkplastera, ved sida av spenninga mellom juristane: forsvarar Fetjukovitsj og statsadvokat Ipolit Kirillovitsj. Salen er stappfull. Hadde eg ikkje visst betre, hadde eg trudd at forteljaren viste til ei pågåande rettssak her i landet.

Dette kapittelet ser ut til å tene som innleiing til rettsforhandlingane; det viser atmosfæren som forhandlingane vil finne stad i. Hovudpersonen, Mitja, erklærer seg skyldig i «drukkensskap og utsvevelser», «i dovenskap og fråtseri», men ikkje i at faren døydde.

Dette er en bok jeg sterkt vil anbefale. Veldig bra skrevet og den holdt meg engasjert til siste side.

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Ja disse anbefaler jeg gjerne videre. Dette var den perfekte novellesamlingen. Oppbygging, språket, handlingen - alt stemte!

Dette var ikke boka for meg. Veldig ambisiøs, mektig, komplisert, original og kritikerrrost, men i likhet med VG sin anmelder så synes jeg den ikke var særlig leservennlig. Her hoppes det i tid midt i setninger og avsnitt, det er masse navn som jeg ikke helt klarer å holde styr på og se meningen med. Det hele blir en rotete og uklar leseopplevelse, når boka i tillegg er på nesten 800 sider så er det nesten til å gråte av at jeg har brukt tid på den...

VI.11.X «Det var han som sa det!»

Nå fortel Aljosja Ivan om at Smerdjakov har hengt seg, og Ivan fortel Aljosja at han meiner at fanden har besøkt han. Og Dmitrij, seier Ivan, kallar Aljosja ein kjerub. Ja, her møtest himmel og helvete. Ein kjerub er Guds sendebod, og ein seraf, som òg blir nemnd, er eit englevesen. Ein stor replikk er «Veien i morgen går til korset, men ikke til galgen.» Men så kjem dette: «Men han – det er meg, Aljosja, meg selv. Alt som som er lavt og simpelt hos meg!» Da Ivan meinte at han møtte fanden, møtte han seg sjølv, sin Mister Hyde! At det går an å dikte slik!

Ikkje rart at Ivan mister bevisstheita.

VI.11.IX Djevelen. Ivan Fjodorovitsj' mareritt
Tittelen lover ikkje godt, men innhaldet vart førebudd på slutten av kap. VIII. Dette med djevelen minner meg om Luthers møte med hinmannen, noko som blir stadfest mot slutten av kapittelet: «Du tenker vel på Luthers blekkhus!». Her kjem forteljaren fram att for fullt for å fortelje om sjukdommen til Ivan Fjodorovitsj, «nervefeber», altså tyfoidfeber. Den nye dokteren som Katarina Ivanovna har tilkalla frå Moskva, seier at det ikkje er uvanleg med slike hallusinasjonar som Ivan har hatt.

Forteljaren bruker god plass på å skildre ein kar som sitt i rommet. Dette er vel ein ny figur som Dostojevskij bruker for å halde den store diskusjonen gåande («Men sjølv om djevelens eksistens er bevist, så betyr vel ikkje det at Guds eksistens er bevist?»). Ivan oppfattar denne karen som den materialiserte sjukdommen. Når mannen seier at han er «en fallen engel» og «Om jeg noensinne har vært en engel», tenkjer vi på Satan, engelen som gjorde opprør mot Gud. Her er fullt opp av parallellar med både Peer Gynt (knappestøyparen) og Bulganov (Meisteren og Margarita), for ikkje å seie ein direkte referanse til Dostojevskijs diktarkollega Tolstoj. Om det er Dostojevskij eller omsettar Kjetsaa som skriv «n'est ce pas» i staden for det korrekte «n'est-ce pas», er ikkje så godt å seie. Viktigare er replikken «for lidelse, det er jo nettopp livet» – dette er kjernen i verka til Dostojevskij. Dei to diskuterer om Gud er til; det skulle jo berre mangle, for det er dette som forfattarskapet handlar om. «Je pense, donc je suis» er sjølvsagt ein referanse til Descartes. Neste del av samtalen har referansar til Jesu likningar, historia om døyparen Johannes, jesuittane, om «alt er tillatt» – og «Storinkvisitoren».

Dostojevskij held koken. Og nå kjem Aljosja og fortel at Smerdjakov har hengt seg.