Takk. Eg møtte forfattaren av m.a. Drømmen om Roma og Roma - fine bøker å ha med nedover (ja, bagasjen blir tung på den måten ...).

Simen Ekerns Roma. Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv er ei god bok, stort sett. Forfattaren skriv relativt fritt og sjølvstendig; starten er livleg og lovar godt: Brått står lesaren overfor ei skildring av romerske innmatsspesialitetar. Så følgjer den romerske etterkrigshistoria med mord og lysskye handlingar i nærlys, spennande som ein kriminalroman, i alle fall ein god ein, og dei er det få av.

Språkleg er det likevel litt å utsetje på boka: Forfattaren bruker verbet knuse intransitivt og transitivt nesten på same side (s. 27), men det er nå ennå berre transitivt, da – heldigvis, seier min generasjon av filologar med hovudfag i nordisk språk og litteratur. Her tåler vi inga språkhistorisk utvikling. Av og til følgjer han kommareglar som høyrer engelsk og romanske språk til, noko som eg trur kan ha samanheng med at han ofte bruker andrehandskjelder som han omset. Jo, det er mange eksempel på dette (dessutan: i norsk arbeidarrørsle seier vi heller proletarisk enn proletær).

Men Ekern – han skal vere journalist i ei avis som eg ikkje les lenger – tek sin monn igjen når det gjeld munnlege fyrstehandskjelder: Han har intervjua eit svært så representativt utval av folk som i sum utgjer Roma dei siste tiåra, m.a. Giulio Andreotti. Slett ikkje verst! Andre samtalepartnarar representerer både «raude» brigadar og nyfascistar – og ein kommmunistisk frisør som blir overtydd om at den førre paven utretta mirakel. Og mange fleire. Dette – alle intervjua, altså, ikkje berre mirakelet – er utvilsamt styrken ved boka. Men: «Santo Subito!», som folk ropte da dei kravde at Johannes Paul II – eg har stått tett ved han ein gong han vart boren opp midtskipet i Peterskyrkja – skulle erklærast som helgen straks etter at han var daud – tyder ikkje, nei på ingen måte, «helgen med en gang», som Ekern skriv, men «helgen med én gang», og det er to forskjellige ting. Heller ikkje kan ein bruke fleirtalspronomenet de om Vatikanet, som jo er eintall.

Tilfellet ville forresten at eg nettopp hadde lagt frå meg Pier Paolo Pasolinis Poesie, som eg hadde kjøpt og dukka ned i på jernbanestasjonen i Napoli, og der eg hadde vorte gripen av dei strofane som begynner med «Povere come un gatto al Colloseo», tok fram Ekerns bok – og fann att nettopp desse linjene i Ekerns eiga gjendikting (s. 59). Ikkje så rart, kanskje, for Ekern gjer heilt rett i å trekkje fram Pasolini som eit typisk uttrykk for sider ved Roma i etterkrigstida. Og eg liker godt at forfattaren deler mi eiga oppfatning av bakgrunnen for mordet på Aldo Moro: Moro, den kloke kristelegdemokratiske leiaren, hadde skjønt ar det ikkje var nokon veg utanom eit historisk kompromiss med Partito Comunista Italiano for å få landet ut av krisa. Og derfor måtte han ryddast av vegen. For eit land!

Interessant er at Ekern, utan drøfting, bruker omgrepet borgerkrig om situasjonen under andre verdskrigen (s. 214), mens Göran Hägg, derimot, i Mussolini – en studie i makt – trekkjer fram at borgarkrig er ei ny nemning i Roma: «For en utenforstående er det nesten like merkelig som at man skulle ha begynt å sette merkelappen borgerkrig på den norske motstandskampen mot tyskerne og Quisling» (s. 363). Eg merker meg desutan at Ekern trekkjer fram dei italienske nyfascistane si interesse for Irland – og irsk nasjonalisme og irsk kyrkjehistorie (s. 221). Det same har eg lagt merke til hos folk som deler synspunkt til denne rørsla.

Alt i alt er dette svært nyttig og innsiktsfull lesing for alle som er intereserte i Italia, og særleg Roma. Eg sit likevel att med ei innvending: Alt er fint lagt opp, framstillinga er logisk, det er ikkje dét, men det manglar ein syntese, ei overordna tolking; det manglar ord på det som er etterkrigsbyen Roma. Jo, eg ser dei gode tilløpa på slutten, men dei er ikkje nok, tenkjer eg - litt for overflatisk blir det, faktisk - der eg avsluttar boka over eit glas vin på Piazza della Rotonda. Ved nabobordet sit ein av forfattarane til ei anna bok om den evige byen, Tre muntre herrer i Roma. Han drikk raudt; eg har kvitt i glaset. Vi har ein felles kjenning, og vi har møttest før, så vi kan prate. «Du tolkar denne byen på ein heilt annan måte,» seier eg – «grundigare, djupare». Han gløttar opp. «Takk,» seier han og bukkar. Jo, eg kan stå for den vurderinga der.

Og takk til dei tre muntre herrane - eg tala ved ein av dei på Piazza della Rotonda sist onsdag - for å ha opplyst meg om restauranten Le cave di Sant’Ignazio, på Piazza di Sant'Ignazio, sjølvsagt, som namnet seier - ein oase ved kyrkja som er vigd til Ignancio de Loyola: stille, fredeleg, med koselege servitørar og god mat. Dette vart stamrestauranten! Buon appetito!

Eg betalte full (bokklubb)pris for boka, og eg er likevel fornøgd. Denne boka har vore flylektyre til og frå Italia på to turar i år. Her såg eg, som sitert tidlegare, at den italienske diktatoren hadde sterke litterære interesser; han var vel ein intelligent kar på mange måtar – lese Ibsen gjorde han òg, og han kalla ei av døtrene Edda, etter Hedda Gabler, og ei anna Edvige, kanskje etter Hedvig? Ja, slikt tek Hägg med og gir koloritt til denne spesielle statsleiaren, som opererte saman med Adolf Hitler, men som likevel var forskjellig frå han (noko ikkje minst illustrasjonane i biografien viser).

Hägg har mykje å lære bort av italiensk historie rundt førre hundreårssiftet, eit område som er meir innvikla og brokete enn familieforholda til Oliver Twist hos Charles Dickens. Han går hardt ut, og det kan sjå ut til å vere med god grunn, mot andre historikarar, som han meiner overser både det eine og det andre av viktige sider ved italiensk historie og Mussolinis liv. Særleg interessant blir det når han viser kor oppglødd Winston Churchill var over framgangen til diktatoren (ikkje så rart, kanskje, når vi tenkjer på kven dei meinte var hovudfienden).

Det er rart å lese om at Mussolini den 25. oktober 1936 «talte til et jublende folkehav i Imola», nettopp den eine av dei to byane eg hadde med boka til i år. Og det er nyttig å sjå kor aktuell Hägg er når han kritiserer britisk og amerikansk framferd mot den italienske befolkninga (sjå sitatet nedanfor) ...

Eg har vore i Roma. Kvar ettermiddag, bortsett frå den dagen vi var i Napoli, sat eg på Tempio Bar ved Pantheon og las i Egil Kraggeruds Med dikterne i Augustus’ Roma. Ja, og så drakk eg litt vin til. Snakk om luksus! Dette er ei bok der forfattaren viser korleis ei rekkje av diktarane som var aktive under keisar Augustus behandlar byen over alle byar, caput mundi: Roma. Perioden er frå 44 f.Kr. til 14 e.Kr., og i 21 – unnskyld: XXI – kapittel møter vi Vergil, Horats og Ovid, men òg Catull, Livius, Lucrets, Sveton og Properts, og enda nokre til. Mest Vergil, sjølvsagt, men kapitteltitlar som «Horats på Sacra via» (eg hadde Horats’ satire I.9 som pensum til førebuande prøve i latin i 1973; eg passa på å ta denne eksamenen før han vart avskaffa), «Ara Pacis: ‘Italia' og Vergils Georgica» (alltid når eg er i Roma, bur vi nokre få hundre meter frå Ara pacis) og «Med Ovid på Forum Romanum» viser spennvidda i utvalet.

Kraggerud er grundig, og han hjelper lesaren til å oppleve antikkens Roma i eit litterært og religionsvitskapleg perspektiv. Dessverre er stilen hans ofte abrupt, men elles gir boka mange store opplevingar og horisontutvidingar. Når eg sit der på Piazza Rotonda og les Kraggeruds framstilling av Roma-motiv hos dei romerske diktarane, blir skiljet mellom fortid og nåtid oppheva, og eg blir del av det stoffet som eg les om ...

Eg står forresten oppført i «Tabula Gratulatoria» i boka (gratulatoria skal vere med liten g), for eg ville vere med på å gratulere forfattaren med syttiårsdagen, heldig som eg er som for nokre år sidan reise i det nordaustlege Hellas med den reale, hyggelege og kunnskapsrike Kraggerud i reisefølgjet. Seinare fekk eg ei handskriven helsing i boka. No kunne eg endeleg ta henne fram.

Sol over piazzaen, utsikt til Pantheon, vin i glaset og romersk litteratur på bordet: Lykke!

Og nå er den å få tak i til 99 kroner på Norli! ;-)

Deilige, deilige Toscana!

Endelig ble jeg eier av dette praktverket, som jeg tilfeldigvis snublet over på Norli her om dagen til den nette pris av 99,- kroner! Dersom jeg hadde visst at boka var så praktfull som den faktisk er, hadde jeg uten problemer bladd opp de 400 kronene boka kostet for kort tid tilbake.

Både jeg og mange med meg som har vært i Toscana, har blitt både sjarmert og blendet av alt hva denne landsdelen av Italia har å by på. Få kan imidlertid som Dag Tjersland formidle inntrykkene slik han har gjort i sin fantastiske bok "Mitt Toscana"!

Dag Tjerland har bodd i Toscana i fem-seks år for å lære om det italienske kjøkkenets hemmeligheter. Med utgangspunkt i Lucca, en liten festningsby ikke langt fra Pisa og Firenze, har han besøkt restauranter, vinmarker, olivenlunder, osteprodusenter og private kjøkken i hele Toscana. Han har samlet masse tips, illustrert med lekre fotografier av Christian Brun. I alt 120 matoppskrifter følger med, og disse er for en stor del så avanserte at jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å få mot til å gå løs på dem selv. At det er mye arbeid bak en liten lekker sak av en dessert, med en dæsj av litt av hvert, har jeg for lengst skjønt, men at det tar omtrent en hel dag å lage alt som hører med ... det har jeg i grunnen aldri tenkt på - ikke før nå. Neste gang skal jeg betale hva det koster uten å blunke! Uansett er det deilig å se på bildene, studere ingrediensene og få idéer til hva jeg har lyst til å bestille på restaurant neste gang jeg reiser til Toscana, eller Italia for den sakens skyld.

I boka deler forfatteren raust med tips om restauranter - helst utenfor de vanlige turistfellene. Vi får vite hvordan innhøstingen av oliven gjøres. Jeg har for eksempel mange ganger lurt på hvordan det er mulig å høste inn oliven fra trær som står i bratte skråninger hvor det er umulig å komme til med maskinelt utstyr. Her får jeg vite at nettopp fordi det er umulig å høste oliventrærne maskinelt, blir produktene fra slike områder ekstra skattet! Og sikkert også ekstra dyre og eksklusive! Og jeg skjønner også nå at det er overkommelig å få ned olivenene fra trærne når teknikken man bruker er å bre ut et slags seil på bakken, og deretter riste løs bærene med lange skaft opp i trærne. Bærene faller så ned og samles sammen ved hjelp av seilene.

I denne skattekisten av en bok, som er inndelt i kapitler som "I Toscana", "På markedet", "Hos fiskehandleren", "Ved kysten" osv., får vi innblikk i hva som særpreger hver enkelt region i Toscana. Og jeg kan love at dette for mat- og vininteresserte er spennende lesning! I en noe mer omfattende artikkel nesten helt bakerst i boka presenterer han toscansk vin, hvor han fremhever spesielt sangiovese-druen som sentral. Hvordan utviklet f.eks. Chianti Classico-formelen seg, og hva er hemmeligheten bak denne vinklassikeren? Hvilke støtte- eller hjelpedruer brukes? Hva teller mest i kultiveringen av druene? Et godt rotsystem, eller det å holde en frodig bladvekst i sjakk, slik at bladene ikke stjeler for mye næring fra druene? Og helt til slutt har han tatt inn en flott italiensk ordbok om mat og vin - en ordbok jeg vet at jeg kommer til å kopiere opp neste gang turen går til Italia. Og etter å ha lest denne boka fra perm til perm, må jeg si at jeg håper dette ikke blir om alt for lenge!

Vanligvis synes jeg det er vanskelig å gi mat- og vinbøker karakterer i form av terningkast, men ikke denne gangen. Her må det bli terningkast seks!

Innlegget er også postet på bloggen min.

Er som alltid nesten litt psykisk utslitt etter å ha fullført en Tiller-bok.. Og som alltid - ikke skuffet! Man kommer så utrolig nær menneskesinnet og man lever med personene så det gjør vondt. Slik skal en god bok være.

Lykke! ;-)

Flatland imponerer!

I denne frittstående fortsettelsen av Flatlands debutroman "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", møter vi Julie, Sigurd og Mats, som hver og en opptrer som jeg-personer i boka. Julies bror Tarjei og hans kamerater Trygve og Kristian skal begraves i ei lita bygd i Norge. Eksakt hvor vi befinner oss, får vi aldri vite. Disse tre kameratene vervet seg i sin tid som soldater til krigen i Afghanistan, og alle tre befant seg tilfeldigvis i samme bil da de kjørte på en landmine. De ble drept momentant.

Under hele Julies oppvekst har det vært klart at det er broren og odelsgutten Tarjei som skulle overta familiegården. Tarjei selv har vært helt måtelig interessert, mens Julie ikke har villet annet enn å drive gården. Faren har imidlertid ikke villet slippe henne til. Det er sønnen, den eneste sønnen han har, som skal overta etter ham.

Før Tarjei reiser til Afghanistan, ankommer Bærums-gutten og veterinæren Mats til bygda. Nokså raskt utvikler det seg et forhold mellom Julie og Mats, noe som etter hvert ender med at Julie blir gravid. Så kommer sjokknyheten om guttenes dødsfall, og den en gang så forutsigbare fremtiden blir med ett dramatisk endret. Mens Mats etter hvert ønsker å reise tilbake til Østlandet, langt bort fra den dystre bygda, føler Julie at hun ikke har noe valg og at hennes plikt er å bli på gården. Dette valget blir ikke enklere da brorens død får foreldrene til å gå fullstendig i stå. Faren som bare blir sittende uvirksom og glane i veggen, mens dyrene i fjøset forgår av vannstell, og moren som forsvinner inn i seg selv, ofte liggende på Tarjeis seng, hvor hun knuger seg fast i sengetøyet og gråter. Tiden går, men de kommer liksom aldri i gang med livene sine igjen ... Julie står på natt og dag for å holde hjulene i gang på gården, men hennes innsats anerkjennes overhode ikke.

Nabogutten Sigurd bærer på en stor skyld i forhold til Trygve. Noe har skjedd mellom dem som gjør at Sigurd føler at han har tatt livet av kameraten. Han forsøker å late som om han fikser livet sitt, men han drikker for mye og sjekker stadig opp damer han ikke kan bli fort nok kvitt dagen etter. Forsøk på å studere forsterker hans følelse av at han er mislykket. Gradvis synker han lenger og lenger inn i depresjonen, uten å være i stand til å be noen om hjelp. Til slutt er det en ung kvinne som han motstrebende har innledet et forhold til, som redder ham. Da har til gjengjeld selvforakten nådd et slikt lavmål hos ham at det ikke er mulig å komme lenger ned.

Vi får også høre Mats sin historie. Mens Julie fremstiller ham som en som stakk fra henne og barnet, ser Mats ganske annerledes på det hele. Han frustreres over Julies taushet og det at hun egentlig aldri ønsker å stå frem med at de to faktisk har et forhold. Og når han forlater bygda, ønsker han å ha henne og det ufødte barnet med seg til Østlandet. Selv kommer han fra en livlig familie hvor de kan snakke om alt - noe som står i dyp kontrast til det familielivet Julie er vant til. Spørsmålet er hvor langt han er villig til å gå for å beholde Julie og barnet.

Jeg hadde ikke noe forhold til Helga Flatland før tilfeldighetene gjorde at jeg fikk denne boka i hende. Jeg har følgelig ikke lest den første boka hennes "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", som hun fikk Tarjei Vesaas´ debutantpris og ungdommens kritikerpris for, men dette har jeg tenkt å gjøre noe med. For Helga Flatland imponerer med "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."! Ikke bare skriver hun godt, men hun utviser stor modenhet gjennom de portrettene hun tegner av personene i boka. På Tillersk vis lar hun de ulike personene slippe til med sine historier. Alle som har levd en stund vet at det ikke finnes én virkelighet, men opptil flere - alt etter hvilke øyne som ser. Og nettopp dette virkemiddelet - at flere får anledning til å fortelle sin historie - gjør at vi som lesere får anledning til å betrakte de samme hendelsene fra flere ulike synsvinkler. Og da viser det seg at virkeligheten er langt mer komplisert enn man først skulle tro.

Vekslingen i tid kan enkelte ganger bli litt forvirrende, men mest av alt beriket det historien. Forfatteren veksler også i målform, ved at Sigurd artikulerer seg på nynorsk, mens de øvrige personene forholder seg til bokmål, uten at jeg på noen måte opplevde overgangene som kunstige. Helga Flatland skriver så intenst og levende at det av og til gjorde vondt. Jeg er imponert over at en forfatter midt i 20 årene kan skrive så innsiktsfullt om så vanskelige ting som hun har gjort! Ikke bare har hun skrevet om vanskelige mellommenneskelige forhold, men hun skriver om spenningsfeltet mellom by og bygd og mellom ulike samfunnsklasser, om den dypeste sorg og om nesten å gi opp livet. Og om det å stå fullstendig alene i en periode av livet hvor man trenger støttespillere rundt seg for å klare å komme i gang med et brukbart voksenliv ... Her blir det en sterk fem´er på terningen! Og det må da komme en bok til?

Her er linken til min omtale på bloggen min.

Dette blir bra!!!! Og for å være helt ærlig så er jeg også litt glad for at ikke absolutt alle bokanbefalingene går 100 % inn hver gang. ;-) For når skulle jeg uansett fått lest alt? For meg holder det lenge at denne listen - som jo er dynamisk - inneholder 3-4 "må-lese-bøker" hver gang!

Jeg har heller ikke noe i mot bøker som krever sin leser, men denne var vanskelig tilgjengelig rett og slett. Jeg er også glad i spennende og kreative litterære grep, men har nesten ikke opplevd maken tidligere. Når det litterære grepet kommer i veien for historien ... da føler jeg meg hensatt til mine studiedager hvor man av og til fikk følelsen av at professorene mer skrev lærebøker for å imponere andre kollegaer enn å gjøre stoffet tilgjengelig for studentene ... ;-)

Jeg har denne boka liggende, men har ikke rukket å lese den enda. Det skjønner jeg at jeg absolutt bør gjøre noe med snart! ;-) Din omtale får konsekvenser for mine prioriteringer!

Jeg har forresten også en annen Roma-bok liggende på vent; "Roma - Legender & merkverdigheter" av Ola Åmodt. For ikke å glemme den flunkende nye "Roma" av Simen Ekern! Kanskje like greit å starte med å stable disse bøkene på nattbordet!

Takk for flott omtale! Den var nok medvirkende til at jeg selv kom gjennom boka til slutt. Her er min omtale:

Hva det var som gjorde at jeg for en tid tilbake ga opp papirutgaven av denne beskjedne, lille boka (på knapt 150 sider), vet jeg ikke helt, men jeg tror det var noe med at den var så springende, så vanskelig å få tak på og nærmest utilgjengelig. Jeg prøvde flere ganger, men nei ... det stoppet hele tiden opp. Så fant jeg lydbokutgaven på biblioteket og tenkte at "4 CD´er - det må jeg da klare å komme gjennom!" Forfatteren har tross alt fått Nobels litteraturpris (for nesten 20 år siden), og noen av bøkene hennes har jeg med vekslende hell også lest tidligere i min ungdom.

Jeg opplevde den første CD´en som like utilgjengelig som papirutgaven, og klarte ikke med min beste vilje å finne en slags tråd i historien. Heldigvis kom det seg betydelig etter hvert, og da måtte jeg også konstatere at dette var en sørgelig og fin bok, som jeg er glad jeg fikk lest til slutt - selv om den aldri virkelig "tok av". Historien kunne med fordel ha vært formidlet på en mer forståelig måte, slik at både jeg og flere med meg hadde fått med oss forfatterens budskap. Uansett - jeg skal forsøke å formidle noe av historien, før jeg treffer min endelige dom.

Jacob Vaark ankommer Amerika i 1682, og anlegger en gård i Sør-Statene, nærmere bestemt i Maryland. Han gifter seg med den 16 årige Rebekka, som han aldri har truffet tidligere. Heldigvis for dem begge liker han det han ser. Deretter følger vi tre slavejenter, som hver har sine historier, der man aldri helt kan vite hva som er virkelighet og hva som er fri fantasi. Lina er indianerkvinne, Florens er av afrikansk avstamning og Sorg er av ukjent opprinnelse. Hver og en av dem - også Rebekka - forteller sine fragmenterte historier. En slaves verdi er på linje med dyrene - et objekt som herrefolket kan gjøre hva de vil med. Slavene tillegges ingen menneskelige egenskaper i det hele tatt. Men det er heldigvis forskjell på de ulike herrene, og Jacob er ikke så hensynsløs som de fleste menn av hans samtid. Og kanskje har også Rebekka mer til felles med slavekvinnene enn med "sine egne", når det kommer til stykket? Dette kommer for alvor til syne den dagen Jacob dør, og Rebekka er like hjelpeløs som sine "medsøstre" ...

Det sies at noe av det som kjennetegner Toni Morrisons bøker er måten hun forteller sine historier på. Mens de fleste opererer med en slags allvitende fortellerstemme, overlater Morrison til enkeltpersonene å fortelle sine historier, som til sammen utgjør et hele. Det at hun forteller historien "nedenfra" og ikke "ovenfra" gir dessuten større nærhet til hovedpersonene og handlingen ... sies det. Likevel opplevde jeg ikke det hva gjelder "En nåde". Jeg opplevde at fortellerstilen kom vel mye i veien for mitt engasjement til boka og det som foregikk. Historien tok aldri skikkelig tak i meg, og jeg fikk aldri til en god leseflyt. Dette påvirker min bedømmelse av boka, så her blir det terningkast fire.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å opplyse at det er mange andre som har opplevd denne boka helt annerdeles enn meg. I Dagsavisen den 26.09.2009 ble boka betegnet som en perle, mens Mie Hidle i en artikkel datert 23.09.2009 på NrKs nettsider har betegnet boka som "En nåde". Det er godt mulig at denne boka bør leses flere ganger for at man fullt ut skal forstå hvilken genistrek den faktisk er. Noen bøker er faktisk slik at de vokser og vokser ved gjenlesning. Les boka og bedøm selv!

Har saa vidt starta. Skriv dette fraa Roma og blir forsinka ei veke.