På halv pris av mammutpris-salg rasket jeg med meg Göran Häggs Mussolini-biografi. Jeg har lest litt i den, og den byr på en del interessante perspektiver og analyser.

De siste par tiårene har sikkert de fleste lagt merke til hvordan mange har advart mot de skumle og autoritære konsekvensene av å følge ulike ideologier. På 90-tallet var det endog en del som proklamerte at “ideologiene var døde”. Jeg har selv vært i enkelte debatter med slike.

Med en forståelse av ideologi som en helhet og sammenheng i politikken, er det vanskelig å forstå en slik kritikk. Mangel på helhet og sammenheng vil gi selvmotsigende og løsrevne, tilfeldige beslutninger i ulike saker. Det er neppe en god politisk strategi for framtida. Derfor er det interessant å se hva Hägg skriver i forordet til Mussolini-biografien, hvor han maler et bilde av diktatoren som noe helt annet enn “læregutten” Hitler:

“Mussolini var en helt annen mennesketype, leder og skurk. Fra 1915 av traktet han etter en enste ting - makt. I løpet av de neste tretti årene rakk han å uttrykke og svikte stort sett hver eneste kjente oppfatning på denne jord. Han var en mer moderne politiker enn sine samtidige, selv om opplegget med uniformer, ritualer, parader og allsang tippet helt over. Han minner om dagens politikere, som i stedet for å ta opp spørsmål opp fra en ideologisk overbevisning tar fatt i saker som slår an og gir dem selv og partiet deres makt. […] Tony Blairs retorikk i forbindelse med krigen i Irak har slående likhetstrekk med Mussolinis argumentasjon da han angrep Etiopia. Mussolinis egen skjebne og den som rammet folkene rundt ham, viser hvor farlig det er å kaste all ideologi over bord og late som om man er enig av rent politiske årsaker. [...] I utgangspunktet kan en slik tomhet virke ufarlig eller til og med nyttig. Av eksemplet Mussolini kan vi lære hva manglende ideologi kan føre til, og kanskje unngå faren ved å verne om demokratiets muligheter for konstruktiv uenighet og utviklende, fredelige konflikter.”

Å forsøke å sette seg inn i ulike politiske ideologier kan være arbeidsomt, men hvem sa at demokrati skulle være enkelt? Dersom demokratiet skal fungere er det avhengig er man avhengig av noe mer enn at folk slipper en seddel i en urne hvert fjerde år. Man er også avhengig av at folk faktisk tar seg bryet med å sette seg litt inn i de sakene de skal være med å avgjøre. (Helst burde deltakelsen vært større på et mer grunnleggende nivå også, men det får bli en annen diskusjon). En manglende ideologisk bevissthet vil gjøre befolkningen lett mottakelig for glatte politiske demagoger som hopper på populære standpunkt i enkeltsaker, og hopper videre, med teflondressen på.

Dette gjelder selvsagt fortidens diktatorer av Mussolini-typen, i uniform, men også dagens politikere i dress og slips og med glattkjemmet hår. Så - sett deg inn i ideologi, men like viktig - sjekk ideologien opp mot de faktiske forhold, og finn ut hvem du stoler på. Mange tankesett kan framstille en historie med en overbevisende indre logikk, men dersom de kontinuerlig kontrolleres opp mot virkeligheten, faller de hurtig sammen. Et løsrevet eksempel: Stoler du på “den amerikanske drømmen”, eller stoler du heller på det statistikken faktisk viser angående sosial mobilitet?

Det er ikke en enkel jobb, men det er det som kjent få ting her i verden som er verdt noe som er.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Viser 1 svar.

Eg betalte full (bokklubb)pris for boka, og eg er likevel fornøgd. Denne boka har vore flylektyre til og frå Italia på to turar i år. Her såg eg, som sitert tidlegare, at den italienske diktatoren hadde sterke litterære interesser; han var vel ein intelligent kar på mange måtar – lese Ibsen gjorde han òg, og han kalla ei av døtrene Edda, etter Hedda Gabler, og ei anna Edvige, kanskje etter Hedvig? Ja, slikt tek Hägg med og gir koloritt til denne spesielle statsleiaren, som opererte saman med Adolf Hitler, men som likevel var forskjellig frå han (noko ikkje minst illustrasjonane i biografien viser).

Hägg har mykje å lære bort av italiensk historie rundt førre hundreårssiftet, eit område som er meir innvikla og brokete enn familieforholda til Oliver Twist hos Charles Dickens. Han går hardt ut, og det kan sjå ut til å vere med god grunn, mot andre historikarar, som han meiner overser både det eine og det andre av viktige sider ved italiensk historie og Mussolinis liv. Særleg interessant blir det når han viser kor oppglødd Winston Churchill var over framgangen til diktatoren (ikkje så rart, kanskje, når vi tenkjer på kven dei meinte var hovudfienden).

Det er rart å lese om at Mussolini den 25. oktober 1936 «talte til et jublende folkehav i Imola», nettopp den eine av dei to byane eg hadde med boka til i år. Og det er nyttig å sjå kor aktuell Hägg er når han kritiserer britisk og amerikansk framferd mot den italienske befolkninga (sjå sitatet nedanfor) ...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Stine_JHarald KTone Maria JonassengretemorTanteMamieCathrineHildTorill Elisabeth RevheimMarianne AugustaGodemineIdaAnneWangsveinHeidi LBookiacCecilieBjørg L.Karen RamsvikHeidiBeate KristinHildeMaren Hjelle CurrieRolf Ingemundseningar hBertyLisbeth Kingsrud KvistenMonaBLTor Arne DahlMalinkntschjrldTommy LundVera_VakkerAvaBeathe SolbergellinoronilleLilleviReadninggirl20Kirsten LundKay Nilsenanton artemis