Og kven har sagt dette? Fenomenet kan inntreffe før denne alderen!

" ... i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ... "

På midten av 1700-tallet ble Sørlandet herjet av en epidemi av radesyke. Sykdommen var helt forferdelig og artet seg ved at ofrene fikk svære væskende sår på hele kroppen, mens livskraften gradvis ebbet ut. Svært mange døde av denne sykdommen, som man antok var av venerisk karakter og en slags undergruppe av syfilis. Behandlingen som pasientene ble utsatt for, var imidlertid like fryktet som selve sykdommen. Den besto i at kvikksølv ble dryppet ned i sårsprekker, og førte etter hvert til at tungen hovnet opp og at man fikk smertefulle munnsår som til slutt førte til at tennene løsnet. Og man var selvsagt ikke sikret noen form for helbredelse, så bivirkningene kom gjerne i tillegg til den allerede grusomme og ikke minst skamfulle sykdommen.

I 1775 fikk legen Heinrich Deegen direktiver om å samle sammen pasienter med radesyke og bringe dem til Kong Fredriks hospital i København. Ombord kom et titalls pasienter, deriblant en ti år gammel jente og hennes far. Det er dette Gaute Heivoll har skrevet en roman om denne gangen. Som tidligere (bl.a. i "Før jeg brenner ned" og "Himmelarkivet" har han gravd i gamle arkiver og funnet en liten flik av en historie fra virkeligheten, og så har han spunnet videre på dette. Resultatet er en fantastisk roman! Som i følge forfatteren selv er blitt til "i den klare lufta mellom virkelighet og drøm ..."

Vi følger den navnløse jenta og hennes far på overfarten fra Norge til Danmark. Jenta er alvorlig syk og har store sår på kroppen, særlig i underlivet. Faren, som i utgangspunktet er frisk, er svært bekymret for datteren sin, som er den siste han har igjen av familien etter at hans kone og deres andre barn er døde av den samme sykdommen. Kjærligheten vi blir vitne til mellom far og datter er rørende, og dette blir helt avgjørende for viljen til å leve. Kommer datteren til overleve, og kan faren unngå å bli smittet når han lever så tett både på henne og de andre pasientene om bord? Kan de stole på at legen virkelig vil deres beste? Og vet egentlig kongen av Danmark at de er på vei?

"Vet du hvem jeg så?

Nei, sa han.

Jeg så kongen. Han kom til meg.

Kongen?

Han var der. Han kom til meg.

Han svarte ikke.

Han holdt rundt meg, sa hun lavt.

Han lå urørlig og fikk ikke fram et ord.

Jeg hørte det, hvisket hun. Jeg hørte hjertet hans." (side 222)

Jeg mener at Heivoll har klart det igjen. Atter en gang har han skrevet en vakker og vár bok om en hendelse som ellers ville gått i glemmeboken - eller knapt ville ha blitt ofret noen oppmerksomhet over hode. Med utgangspunkt i en virkelig hendelse har han diktet seg inn i hvordan det må ha vært å være pasient ombord på skipet som skulle frakte dem til Kong Fredriks hospital i 1775. Den stigende desperasjonen om bord etter hvert som sykdomsforløpet hos de enkelte pasientene svingte, er skrevet med en inderlig innlevelse som gjør det umulig å sitte uberørt tilbake. Legen Heinrich Deegen har for øvrig virkelig eksistert.

Ikke forvent en actionfylt roman! Dette er derimot en stillferdig historie om enkle mennesker (det var som regel de som pådro seg denne sykdommen), hvis eneste håp var å overleve. Dialogene dem i mellom bærer også preg av enkelhet. Heivoll beskriver pasientenes lidelser så intenst og nært at jeg omtrent kjente smerten i min egen kropp. Jeg trodde for øvrig at dette kom til å bli en lettlest bok, men erfarte etter hvert at den krevde å bli lest nokså langsomt. Forfatteren er tidligere blitt kritisert for sin bruk av metaforer, mens min påstand er at få behersker dette slik nettopp han gjør det. Romanen bærer i det hele tatt preg av å være svært gjennomarbeidet rent språklig. Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast fem!

Jeg legger ved linken til bokomtalen på bloggen min: "Kongens hjerte"

Takk! Flott! Eg trur at du har rett i at katolsk og kristen her er synonym. Det var forresten berre Fernando som fekk tilnamnet católico av paven, men Isabel hengte seg på.

Som medlesarane sikkert har skjønt, er eg i denne rundt mest interessert i ein del realkommentarar til og utdjuping av referansar i forteljinga om lågadelsmannen frå La Mancha – samtidig som eg set umåteleg stor pris på samandrag og kommentarar frå dykk, for sjølv om eg har vore gjennom innhaldet før, klarer de heile tida å gi meg nye perspektiv på ting eg har prøvd å tileigne meg av innhaldet. Denne gongen har eg få kommentarar til det som konkret skjer, samtidig som eg veit at de har sett sider ved forteljinga som eg ikkje har tenkt over. Derfor har eg den oppfatninga at dette samarbeidet er nyttig for alle partane.

Så: Eg har få kommentarar til det som skjer, og det har ikkje vår kommentarar LAM (Luis Andrés Murillo) heller. Men dette er fangsten (og eg er à jour):

Her møter vi eselskrik, ein marionettspelar, spådommane tile ein ape og gode historier: «la aventura del rebuzno y la graciosa del titerero, con las memorables advinanzas del mono adivino» og «la graciosa aventura del titerero, con otras cosas en verdad harto bueas». Ordboka – PV – seier at titerero er det same som tititerero: «1 dukkemester. 2 circusartist: linedanser; akrobat». Dette skulle vere i orden.

LAM seier at [l]os rebuznos del asno, eselskrik (eller skryt, da, som det heiter i eselkretsar), opptrer i ei rekkje folkloristiske forteljingar.

Og den Andandona somblir nemn i II.25, er syster til kjempa Madaque i Armadis de Gaula. Tenkte eg det ikkje!

Før II.25 er ute, tek don Quijote dei fine orda «Todo podría ser» - dvs. at tidlegare (II.17?) sa han ikkje akkurat dette (med kondisjonalis), men i presens, enkelt og greitt: «Alt er mogleg». Her, i II.25, seier han det altså i kondisjonalis, som G&K set om med «Alt er mulig». Javel, men ein nyanse her hadde gjort seg. For i II.17 seier han «Todo puede ser»: «Alt er mogleg.» Å, ja! Eg har sans for det som annelingua skreiv om kor interessant det er å samanlikne omsetjingar!!!!!!!!!!!!

I innleiinga til II.26 står eit par linjer frå Aeneiden, II.1: «Callaron todos, trios y troyanos», som det heiter på spansk: Så taug dei alle, tiriar og troyanar.

I II.26 høyrer vi om Melisendra, som var gift med don Gaiferos. For å gjere ein lang LAM-kommentar kort: Dette byggjer på ein romance med mytologisk tematikk.

Linjene

Jugando está a las tablas don Gaiferos,
que ya de Melisendra está olvidado

(G&K: «Ved tavlebordet sitter don Gaiteros, / som ganske har forglemt sin Melisandra»)

er dei fyrste verselinjene i eit (anonymt?) dikt om legenda om Gaiferos og Melisendra.

Linja

’Harto os he dicho: miradlo’

(G&K: «Husk mine ord og overvei dem nøie»)

er henta frå romance som begynner med «Oid, señor don Gaiferos» («Høyr, …»).

Linjene

con chilladores delante y envaramiento detrás

(G&W set ikkje desse linjene opp som diktsitat) er henta frå den store lyrikaren Quevado.

Også

Caballero, si a Francia ides,
por Gaiferos preguntas;

(G&W: «Ridder, drager I til Frankrik, / spør da efter Don Gaiferos»)

er henta rå ein romance. Det same gjeld

Ayer fui señor de España … y hoy no tengo una almena
que pueda decir que es mia!

(G&W: «Nylig var jeg Spaniens herre; / nu jeg eier ei den mindste / flek på jord som er min egen.»)

Lesarane måtte altså sitje inne med ganske så mykje referanse! Og eg burde sjølvsagt gå ned frå arbeidsrommet til stua, der W ligg, men eg er så fornøgd med ikkje å liggje etter skjemaet at eg står over.

I II.27 har ikkje LAM kommentarar som er relevante for oss, bortsett frå at Sancho Panzo seier at herren hans er ein rein tólogo, i staden for det korrekte teólogo, men G&K set like fullt om med "teolog". Så går vi glipp av nok der. Sitatet er frå Matt 11.28-30.

Ja, det ligg mykje frå spansk mellomalder og ventar på oss. Under eit kurs i Salamanca insisterte eg på å arbeide med skjønnlitterære tekster, mens dei andre ville diskutere aktuelle ting, som ein dei kalla Michael Jackson. Dette måtte opp på høgste plan på språkskolen, og det enda med at eg fekk drive med litteratur – aleine. Eg starta med romancer, om kjærleiken som overvinn alt, men eg kan ikkje hugse at eg var innom slike som dei som er siterte her. Seinare såg eg eg av dei som heller ville drive med denne Jackson, og ho las faktisk i ei bok. Etterpå såg eg at dette var slik sudoku-bok. Ja, eg heldt fram med mellomalderballadane, og gjekk vidare med renessane og barokk. Og nå er det Don Quijote. Om nokon av dykk finn ting å diskutere i sjølve innhaldet, blir eg gjerne med!

For en bok!

I "Hundre år" forteller Herbjørg Wassmo historien om tre kvinner i hennes egen slekt som har hatt helt avgjørende betydning for henne selv - hennes oldemor, bestemor og mor. Det er - som tittelen henspeiler til - en hundre år lang historie.

Idéen til å skrive boka startet da forfatterens datter sendte henne et bilde av altertavlen i Lofotkatedralen - et bilde som angivelig skulle være av hennes egen oldemor. Slik var det i alle fall blitt henne fortalt gjennom hele hennes liv så langt. Altertavlen viser et bilde av en engel og Jesu kamp i Getsemane. Likheten mellom engelen og kvinnene i Wassmos slekt skal være nokså slående. Etter at arbeidet med boka var i gang, fant hun likevel ut at det ikke var hennes oldemor som hadde stått modell. Derimot var det en annen kvinne i slekta. Dette satte henne fullstendig ut - helt til hun bestemte seg for å dikte at det likevel var hennes oldemor som sto modell da presten Fredrik Nikolai Jensen malte bildet i 1869-70.

or å være helt ærlig, gjorde det absolutt ingenting, for historien om Sara Susanne som satt modell for presten mens han malte altertavla, er i tillegg til å være svært sentral i boka, også meget fascinerende! Det ble aldri noe mellom presten og Sara Susanne, men det vokste like fullt frem en inderlighet og en gjensidig forståelse mellom dem som i en tid hvor fysisk berøring ikke var nødvendig for å hensette en kvinne og en mann i den dypeste lidenskap, var mer enn tilstrekkelig til å få stor betydning for dem begge. Han boklig lærd og kunstnerisk - hun en kvinne uten særlig skolegang, gift med en mann som ikke mælte mange ord, og som lengtet etter å snakke med et menneske om noe annet enn fiske og været. Og som etter hvert satte mange, mange barn til verden - bundet til alle barnefødslene og aldri egentlig fri ...

Senere følger vi en av Sara Susannes døtre - Elida, som er gift med en mann med store taleproblemer fordi han stammet. Dvs. i virkeligheten var jo ikke Elida Sara Susannes datter, men hun var vitterlig Herbjørg Wassmos bestemor. Også Elida satte mange, mange barn til verden - ti i alt. Desto større var tragedien da hun ble sittende alene som enke, uten å være i stand til å ta vare på sine barn. Det var ikke uvanlig i det karrige nord at barna i slike tilfeller ble plassert rundt hos snille slektninger, eller hos barnløse som ønsket seg inderlig et barn. Dette ble skjebnen for Hjørdis, forfatterens mor. Historien om hvordan mor og barn som følge av dette ble totalt fremmede for hverandre, og om hvor smertelig Hjørdis opplevde det da moren - gift på ny - kom for å hente henne igjen etter flere år, er til å grine av.

Parallelt følger vi forfatteren i hennes liv, hvor tidsaspektet veksler mellom slektens kvinner som levde før hun selv ble født, og til hennes egen barndom under og etter krigen - en oppvekst som også inneholdt triste opplevelser. Garantert så skjellsettende at dette har hatt stor betydning for hennes utvikling som forfatter. "Hundre år" er for øvrig også historien om hvordan deler av slekten ga opp livet i nord og flyttet til Oslo - lenge før dette ble enda mer vanlig på 1960-tallet og i årene etter dette. Snobberiet og nedlatenheten som møtte dem i hovedstaden, der de ble tvunget til å skifte dialekt fordi "ingen" forsto deres kauderveldske språk ... At det var kultursjokk for begge parter er det liten tvil om, men SÅ stor var forskjellen dog ikke! Det fantes da dannelse også i nord - selv på den tiden.

Denne boka fengslet meg fra første stund! Jeg har alltid likt Wassmos fortellerstemme, i tillegg til at jeg i grunnen ikke får nok av å høre om tidligere tiders Nord-Norge. Enkelte steder har jeg lest at Wassmo sammenlignes med Hamsun. Det er jeg imidlertid ikke enig i. Jeg synes tvert i mot at de er nokså forskjellige i sitt uttrykk. Det Wassmo og Hamsun likevel har til felles, er at de skriver om samme tidsperiode og om samme landsdel. Det forhold at Wassmos familie kommer fra en del av landet hvor min egen morsslekt har sin opprinnelse og hvor også jeg selv er født (Vesterålen og omegn), tilførte for mitt vedkommende noe ekstra til historien. Historier om bortsetting av barn, splittelse av barneflokker, karrige og tøffe kår er kanskje ikke unikt for Nord-Norge når man går 50 - 100 år tilbake i tid, men det er noe med avstandene nettopp i nord som gjorde slike atskillelser ekstra dramatiske på toppen av det hele. I tillegg til at naturkreftene gjorde livet ekstra tøft på kysten, selvsagt. Uansett om Sara Susanne var forfatterens oldemor eller ikke (noe som åpenbart irriterer noen lesere), så inneholder "Hundre år" litterært meget gode historier om forholdene nordnorske kvinner levde under i en snart fullstendig forgangen tid. Denne boka berørte meg dypt og inderlig. Her blir det terningkast seks!

Link til blogginnlegget på boka, hvor jeg bl.a. har tatt med bildet av altertavla i Lofotkatedralen.

Eg ser at Inés, jeg elsker deg! får rosande omtale av dei bokelskarane som kommenterer boka. Eg er sjølv litt meir reservert fordi eg ikkje synest at Allende klarer å formidle stemninga frå 1500-talet på nokon overtydande måte; eg oppfattar boka heller som uttrykk for moderne tankar om kvinners og urfolks situasjon.

Dette inneber ikkje at eg ikkje til ein viss grad blir fengla av forteljinga om Inés, og ikkje minst skildringane av urinnbyggjarane og måten kolonisatorane behandla dei på (det er berre det at Mario Vargas Llosa klarer dette så mykje betre i El sueño del celta, "Kelterens drøm"). For meg blir personane flate og tørre, og kommentarane som Inés kjem med til dottera Isabel, verkar kunstige og er ikkje med på å skape liv i framstillinga.

Alt i alt blir boka ei uheldig blanding av noko som verkar som populærvitskap og fiksjon. Kanskje ville resultatet ha vorte betre om forfattaren hadde reindyrka éin av sjangrane?

Men det var altså la cueva de Montesinos, som finst på ordentleg (her står det litt meir om staden vi nå er på saman med våre venner). Legenda om Montesinos er det skrive mykje om (som denne boka). Ja, berre resultata på Google-søk etter denne grotta og stoffet rundt kunne få ein til å ta eit fast standpunkt til spørsmålet om AFP når den tida kjem: Sjå berre på denne omtalen – som ligg under dette treffet! Slikt ville det vere morosamt å lese meir om!

Elles hadde eg venta at kommentator LAM hadde vore full av forklaringar på dei mange referansane, men slik er det faktisk ikkje, og dei fleste kommentarane er ikkje interessante for oss (her får de berre tru meg).

LAM opplyser at don Quijote seier at han spurde Montesinos om det var sant, dette at han hadde skore hjartet ut av brystet på sin gode venn Durandarte og gitt det til frøken Belerma, slik Durandarte hadde bedt han om «al punto de su muerte». Spørsmålet hans, seier LAM, uttrykkjer ein sinnstilstand som er stikk motsett av den som han fram til nå har vist overfor riddarpoesien. Denne vantrua som lågadelsmannen mellom draum og visjon legg for dagen her, vil vi sjå parallellen til i Montesinos eiga vantru da han nærmare seg liket til Durandarte. Legg merke til, held han fram, at don Quijote begynner med å halde fast ved på dei detaljane som er aller mest sannsynlege ved utrivinga av hjartet. I forteljinga si kombinerer don Quijote element og personar frå legender om Arthur og Karl den store, etter den versjonen av dei som omhandla den kastiljanske mellomalder-romanceroen. Montesinos, Durandarte og Belerma er personar i dei karolingiske legendene; trollmannen hører til Arthur-legendene. I forteljinga finn vi att element frå enkelte mellomalderversjonar av den overnaturlege verda og av klassiske legender der helten stig ned i helvete. Montesinos er ein helt i den kastiljanske romanceroen. Han er med i legenda om Karl den store, men finst ikkje i fransk litteratur,

Elles er ikkje Merlín «francés», som Montesinos påstår, men bretonsk eller walisisk. LAM viser til lange diskusjonar om diktet «¡Oh, mi primo Montesinos!»; her skal ha Cervantes ha henta stoff frå eldre romances. Men også LAM legg band på seg: I ein samanheng orkar han visst ikkje forklare meir, han heller, for han seier: «Por razones que no importa aclarar aquí, …» - av årsaker som vi ikkje treng å forklare her, … Men, og her er noko for oss: Også Amadís de Gaula dreiv med slike hjarteskjerande syslar; o m han døydde, skulle væpnaren Gandalín skjere ut hjartet hans. Tenkte vi det ikkje; det er lenge sidan vi har hørt om Amadís nå!

Til slutt opplyser eg berre at LAM fortel at Cervantes skal byggje på «rumores populares» når han skriv at Belerma hadde ei frue som heitte Ruidera, og at Durandarte hadde ein væpnar som heitte Guadiana, og at Merlin forvandla dei til innsjøar, ei burlesk etterlikning av dei mytologiske forvandlingane (som hos Ovid, da, sikkert).

Fullstendig einig med deg!

Ja. Det er herleg å lese skildringane av Squeers! Sarire på sitt beste! Men historiene i kap. 6 er vel noko av det dårlegaste Dickens har skrive? Kommentarane i utgåva mi seier at dette er fyllstoff for å - ja, nettopp: - fylle heftet med denne bolken av føletongsromanen. Det blir vel stiging etterpå, skulle eg tru.