Akkurat det slo meg også! Tenk alle de flotte bøkene man går glipp av, både av norske forfattere (Carl Frode Tiller, Ragnar Hovland m.fl.) og forfattere oversatt til nynorsk som Anna Gavalda. Her snakker vi om leseopplevelser i hvert fall ikke jeg ville vært foruten!

Takk for påminninga - eg har boka, men hugsar ikkje alt eg har lese ...

Nei, dessverre. Eg har lese Bibelen på nynorsk og bokmål, og den latinske utgåva les eg litt i kvar sundag; i alle fall er dette intensjonen. Dei dei andre har eg plassert som oppslagsverk: Tida strekk ikkje til til anna enn å samanlikne ein del vers i ny og ne, og elles bruker eg dei til å hente fram uttrykk på engelsk, spansk og russisk når eg treng dei i ein samanheng. Oversyn over utgåver av Det nye testamentet kjem seinare.

Takk for flott omtale! Jeg har allerede kjøpt denne boka, og gleder meg til å lese den! Særlig etter å ha lest om din begestring! ;-)

Takk! ;-) Dette er en bok jeg håper flere blir oppmerksom på!

Noen av personene er navngitt, andre ikke. Forfatteren har behandlet dem svært respektfullt, i tråd med deres egne ønsker. Hun forteller med noe distanse, men det er helt umulig ikke å bli sterkt berørt likevel. Intervjuene er ikke gjengitt med spørsmål og svar, men mer som en flytende historie. Like fullt er dette en dokumentar - nesten i en skjønnlitterær ramme ... Jeg kommer i grunnen ikke på en mer presis måte å beskrive boka på. ;-)

Her er bøker i samlinga mi med forfattarar frå fleire språkområde.

Så bra at du får lyst til å lese denne boka! Og så fantastisk dersom forfatteren får Brageprisen i sin genre! Det fortjener hun virkelig!!!!

Bøker som innheld tekster som i original var forfatta på hebraisk og gresk.

Så ekstraordinært hyggelig å høre! ;-)

Tiltredes!!!! Du har herved nevnt opp omtrent alle mine yndlingsopplesere! Kai Remlovs opplesning av "Genanse og verdighet" har jeg hørt flere ganger. Det er kunst! Dessuten er Nils Johnson en av de ypperste Hamsun-fortolkerne jeg kjenner til!!! Måtte han også få lov til å spille inn August-triologien! Dessuten MÅ jeg nevne Aksel Hennies nyinnlesning av Hamsuns "Sult"! Den er fantastisk!

Det er ein kar som har skrive bok om ordtaka i Don Quijote. Han lyt ha hatt det morosamt (og arbeidssamt).

Jo, eg skal følgje opp. Men som med dei fleste andre av oss, i den grad vi kan snakke om fleste lenger, går det litt opp og ned med når eg kan fordjupe meg i kommentarane. Denne gongen har eg hatt med riddar og væpnar (i original og i Ws omsetjing) på reise til og frå Lübeck – og fann sjølvsagt, i Thomas Manns «Das Buddenbrookhaus» - de elskelege Meerfahrt mit Don Quijote; på reisa til USA i 1934 hadde Mann med seg nettopp våre to venner på dampbåten over havet. Rapport om denne vesle boka følgjer!

Men derfor har eg ikkje fått notert så mye om diskusjonane om riddarvesenet, riddarlitteraturen og Dulcineas eksistens. «Caballero soy y caballero he de morir,» seier don Quijote – riddar er han, og som riddar skal han døy: Inga betring i sinnstilstanden ennå.

Orda hans om å bli udøyeleg er henta frå nokre linjer av Garcilaso de la Vega som vi møtte i II.6.

Vi kan halde fram, ja, med parallellar til Holberg. Jacob Bidermanns roman Utopia, interessant nok frå 1604, var ei viktig kjelde til Jeppe paa Bierget, så Cervantes kunne altså kanskje ha gjort seg kjent med motivet med den forvandla bonden.

Der Sancho Panza seier cirimonias, bruker W korrekt «serimonier».

Vi finn ein referanse til Poema de mio Cid (v. 3114ff.) der vi les om skammelen til Cid Ruy Díaz Campeador.

Ws «enkefru Rodríguez, hoffdamen» («doña Rodríguez la dueña») seier «Y ¡cómo que no mienten!» («Og de lyver sannelig ikke») er, seier LAM, uttrykk for at ho er ei enkel sjel («la simplicidad de la dueña»); ho kjenner sjølvsagt ikkje att linjene frå romancen til Lanzarote.

Hertuginna gir Sancho Panza rett: «nadie nace enseñado» - «ingen fødes fullt utlært» (nei, men du verda så mykje det er å lære i denne samlesinga!).

Micael Verino var ein diktar frå Firenze som døydde atten år gammal, i 1487, opplyser LAM. W omset latinen («florentibus ovccidit annis» - «(og det betyr at han døde i sin ungdoms vår)», men det gjorde ikkje Cervantes. Nei, publikum er ikkje det same lenger – o tempora, o mores …

Ikkje alle utgivarane skriv det som LAM gjer, på slutten av II.33: «en las jumentiles y así niñas». LAM seier at Sancho her har eit ordspel med niñas de los ojos (som er nemnt litt tidlegare). Somme utgivarar skriv «asininas», dvs. «asnales» - og dermed er vi tilbake til eselet (asno) igjen. Eg ser at W og G&K vel litt ulike løysingar her med tanke på Niños de los ojos («skatt» og «øiensten»), men vi kan alltids leve med forskjellige løysingar når grunndokumentet tydelegvis er uklart. Eg trur likevel at W har arbeidd svært grundig, i samarbeid med spanske ekspertar.

Å opprettholde konsentrasjonen mens man hører en lydbok, er først og fremst en treningssak. Dernest handler det om man finner boka spennende/interessant nok. Jeg for min del konsentrerer meg best om det jeg hører når jeg er ute og går - til og fra jobben, til og fra møter, lufting av bikkja. Men alle er selvfølgelig ikke like, og hvorfor i det hele tatt problematisere noe som en selv ikke oppfatter som en problem? Trives man best med å lese bøker "på ordentlig" (dvs. på papir), vel så er det jo bare å fortsette med det. For meg som sier ja takk begge deler, er lydbøker imidlertid en fantastisk oppfinnelse som gjør at jeg får lest mye mer enn jeg ellers ville ha fått gjort. Noen ganger mister også jeg tråden, men da er det ikke verre enn at jeg spiller aktuelle lydspor på nytt. For meg er dette en fullverdig måte å lese bøker på - særlig fordi jeg selv gjerne har papirutgaven og har lånt aktuelle lydbok på biblioteket. Da kan jeg slå opp i boka om jeg ønsker det ... ;-)

Jeg slutter meg til dere! Jeg mister veldig lett konsentrasjonen om jeg ikke får lest ordene selv - også er det jo den deilige følelsen av å kjenne tyngden av boken i fanget:-)

Og nest etter Dickie: Long John Silver i R.L. Stevensons Treasure Island ...

Lista innheld bøker på latin frå fleire geografiske område enn Romarriket - og fleire epokar enn antikken

Jeg sier også ja takk til flere bøker om Jarle Klepp! ;-) Den siste boka er en innertier!

Jeg elsket denne boka! Den beste i hele Jarle Klepp-serien - og sånn sett i hard konkurranse med "Kompani Orheim"! En av mine beste leseopplevelser i høst!

Svært vellykket ny bok i Jarle-Klepp-serien!

I denne femte boka i Jarle Klepp-serien har Jarle rukket å bli 38 år. Han er lykkelig gift med sin Iselin, som han har fått to barn med: Åshild på seks og Sven på knappe tre år. At han skulle ende opp som lærer som sin far, var kanskje ikke helt det han hadde drømt om, men han trives i grunnen med dét også. For så lenge han får lese de bøkene han ønsker, høre på musikken han elsker, følge enkelte av seriene som går på TV, ha gode stunder sammen med sin kone og ikke minst med sine barn - ja, så er han en lykkelig mann. Han må jo kunne si dét!

Fra de tidligere bøkene om Jarle Klepp kjenner vi til hans oppvekst med en alkoholisert far. Det hele endte med at moren skilte seg fra ham, fordi hun ikke orket det nedrige livet med en mann hvis største interesse her i livet var å drikke, drikke, drikke ... En mann som kritiserte henne fordi hun ikke drakk sammen med ham. Hadde de kanskje ikke noe felles lenger? Hun som bare var kjedelig og kjip. Etter skilsmissen gikk det raskt nedover med faren, som - selv om han døde av hjerteinfarkt - egentlig drakk seg ihjel, nå som han ikke lenger hadde noen han trengte å ta seg sammen overfor.

Jarle har for lengst tatt dyp avstand fra sin far og alt han sto for. Det er mange år siden faren døde, og Jarle har hele tiden tenkt - i den grad han har tenkt - at dette med faren er et lukket kapittel i hans liv. Inntil han nyttårsaften i 2010 skal ut for å kjøpe stjerneskudd til barna sine og plutselig står overfor ei jente fra fortiden ... Ei jente som var datter av en av foreldrenes venner, dit faren etter hvert dro hver eneste helg for å drikke, siden det var så kjipt hjemme. Ei jente som kjenner til familiens dypeste hemmeligheter, hemmeligheter Jarle helst ønsker å glemme. Men ikke bare det - denne jenta vet endog mer om hans far enn hva han selv gjør. Vil han virkelig vite om dette? Er det ikke nok, dette han allerede vet om faren? Trenger han å få vite hva som egentlig skjedde da han, faren, broren og hans kjæreste gikk på Hardangervidda en sommer i barndommen? Den gangen en opprivende krangel endte med at broren og kjæresten hans forlot dem - en full far og en redd elleve-åring - midt på Hardangervidda? Og trenger han å få vite hvilke erfaringer denne jenta selv har hatt i forhold til faren hans?

Uansett - fortiden kommer veltende på Jarle, en mann som for en hver pris har unngått å grave seg ned i sitt eget mørke, av frykt for hva han kunne komme til å finne der. Samtidig kaver han rundt med å finne sin egen måte å være far på, og innimellom må han smertelig erkjenne at han faktisk er sin fars sønn uansett hvor mye han misliker å tenke på dette. Selv om han ikke har alkoholproblemer og er langt mer kjærlig enn hva hans egen far var ... Hva gjør han når hans fremmelige, lille seksåring begynner å snakke om at hun savner farfaren sin, en mann hun aldri har møtt - ja, nettopp derfor!, og forlanger at Jarle skal ta henne med til graven hans samt fortelle henne om hvordan han var ... ?

Jeg tror at dette er en bok man enten elsker eller forholder seg heller likegyldig til. Selv er jeg blant dem som mener at dette er den beste Jarle Klepp-boka Tore Renberg har skrevet! I begynnelsen tenkte jeg at dette kan det umulig gå an å skrive så intenst levende om uten å ha opplevd det på kroppen selv! Og kanskje har denne boka flere selvbiografiske trekk enn vi lesere aner. Men hvorfor enkelte på død og liv skal dra paralleller til Knausgård (en forfatter jeg for øvrig elsker!) og deretter nærmest betegne denne boka som et overflødighetshorn, har jeg ingen forståelse for. Jeg for min del tenker "So what!" Det ville være naivt å tro at forfattere ikke bruker av sine egne erfaringer når de skriver litteratur. Kanskje er det så enkelt som at det faktisk er noe universelt ved å vokse opp med en forelder som er mer opptatt av å ruse seg enn av familiens ve og vel? Samtidig tenker jeg at jeg som leser må akseptere at denne boka faktisk handler om Jarle Klepp og ikke om forfatteren!

Denne boka krøp virkelig under huden på meg! Samtidig som Renberg skriver om Jarles triste barndom med en far som drakk, er boka full av rørende sekvenser om ham og hans forhold til sine barn. Om lille Sven som er i ferd med å forlate baby-stadiet og bli en gutt, om datteren Åshild som stadig utfordrer sin far med sitt eksplosive jeg ... ei jente som er en sann utgave av dagens unge forhandler-generasjon, og som sin unge alder til tross ikke er villig til å ta et nei for et nei, i alle fall ikke før hun skjønner hvorfor. Og om Jarles glede når han oppdager at barna vet å verdsette hans egen musikksmak ...

Mens jeg leste boka, hendte det at jeg spilte låtene som ble nevnt på en Ipad med Youtube-tilgang, som jeg hadde innen rekkevidde. Det ga tilførsel av utrolig mye liv til teksten, for å si det slik. Det eneste jeg i grunnen savnet å få vite noe om, var Lotte - Jarles datter fra en one night stand i ungdommen - og hennes plass i livet hans. For øvrig har jeg lyst til å legge til at måten Renberg skriver på i denne boka er temmelig annerledes enn i de andre Jarle Klepp-bøkene. Kanskje er det noe med at han er tettere på Jarle denne gangen? Renberg skriver godt og har flerfoldige skarpe observasjoner underveis, som traff meg i hjertet og fikk meg til å tenke at "ja, akkurat sånn er det!" Alt i alt en meget vellykket bok, som jeg synes fortjener terningkast seks! Og jeg sier: ja takk, gjerne flere bøker om Jarle Klepp!

Her er en link til blogginnlegget mitt om boka:
Tore Renberg: "Dette er mine gamle dager"

Her er min omtale:

Urmakeren Melker Mussenden og hans kone Mathilde bor i et flere hundre år gammelt hus, hvor de to stuene i huset har vegger bekledd med bortimot førti veggur. Melker legger sin ære i at alle klokkene skal gå korrekt, og at de hver time skal slå synkront.

Men en dag er ikke ting slik de pleier å være. Klokkene ringer i hytt og pine, og uansett hvor mye Melker forsøker å få dem til å gå i takt, hjelper dette ikke. En kakofoni av ulyd starter hver time, og det hele er skrekkelig for en urmaker som hele livet har klart å få klokkene til å gå korrekt. Til hans store forskrekkelse viser det seg etter hvert at han og hans kone ikke lenger lever i samme tid, men i to parallelle tidsverdener. Hvordan er det mulig?

For å sitere en anmeldelse datert 1. september 2009 fra Dagbladet:

"Er det mulig at vi kan befinne oss to steder i tiden samtidig, at ulike tidssoner kan ligge over og under hverandre i ulike lag som ikke berører hverandre? Konkret; Er det mulig at Melker, Melk blant venner, og hans kjære hustru Matte befinner seg på to ulike tidspunkter og allikevel kan snakke med hverandre i samme kjøkken? For eksempel etter at det en vakker sommerdag oppstår et hull der landsbykirken sto; et digert, svært dypt og perfekt sirkelrundt hull?"

I "Klokkemakeren" reiser Nygårdshaug en rekke nokså store og i og for seg interessante spørsmål, som jeg synes ble nokså lettvint og sleivete håndtert. Dermed ble de filosofiske spørsmålene aldri virkelig interessante, og sånn sett ble boka mest av alt en morsom, småsjarmerende fabel. Med Anders Hatlo som oppleser fikk historien dessuten noe farseaktig over seg, som det er mulig skyldes at jeg har sett ham i altfor mange teatralske roller opp gjennom tidene. Når jeg i tillegg opplevde personene som nokså grunne og stereotype, sier det seg selv at denne boka aldri nådde de store høyder. Nygårdshaug skal imidlertid ha for at han evner å fortelle fantasifulle historier, og dette fortjener han i det minste terningkast fire for. Riktignok en svak sådan ...