Her er antologiar med tekster frå den engelskspråklege verda som ikkje fekk plass på den fyrste lista. Ei liste kan ikkje innhalde meir enn hundre bøker, står det - det var lite!

Selvbiografisk om flukt fra Vietnam

Kim Thúy (f. 1968) ble født i Saigon i Vietnam, og flyktet sammen med sine foreldre med båt i likhet med mange av sine landsmenn, mens hun fremdeles var et barn. De slo seg ned i Montreal i Canada, og etter dette har forfatteren studert både juss, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Montreal. "Ru" er Thúy´s debutroman - en roman hun har vunnet en rekke priser for. Og som alltid når jeg kommer over nye bøker fra Asia, og spesielt fra så spennende land som Vietnam, må jeg lese dem. I dette tilfellet var også omslaget på boka så vakkert at dette alene trigget min nysgjerrighet.

I "Ru" forteller forfatteren om sin familiens flukt fra Sør-Vietnam og frem til livet deres i eksil i Canada. Historien er fortalt på en nokså fragmentarisk måte, og ikke kronologisk slik man kanskje kunne forvente. Gjennom små øyeblikksbilder går hun frem og tilbake i historien, som om det er innfallsmetoden og spontaniteten som avgjør hva hun ønsker å fortelle når. Noen ganger var dette litt forvirrende, men mest av alt en temmelig original og spennende fortellerstil da jeg først vennet meg til det. Gjennom de ulike sekvensene får vi innblikk i smerte og angst, fortvilelse og savn, men også humor og glede forbundet ved å være flyktning, leve i eksil i et fremmed land.

"Før båten lettet anker fra bredden på Rach Giá midt på natten, var de fleste av passasjerene bare redde for én ting - kommunistene de flyktet fra. Men i det øyeblikk båten var omgitt og innsirklet av en eneste, ubrutt blå horisont, endret angsten seg til et uhyre med hundre ansikter som skar gjennom bena våre så vi ikke merket nummenheten i muskler som ikke fikk rørt på seg. Vi var stive av angst, stivnet i angst. Vi lukket ikke lenger øynene når vi ble våte av tiss fra spedbarnet med sårskorpene i hodet. Vi holdt oss ikke lenger for nesen når de som satt ved siden av oss kastet opp. Vi var som fastfrosset, fanget mellom skuldrene til én, bena til en annen og angsten hos dem alle. Vi var lammet." (side 13)

Noen av de korte kapitlene følte jeg behov for å lese flere ganger. Mellom de enkle setningene er det så mye smerte, så mye forsakelse og så mye følelser at jeg med min kulturbakgrunn neppe kan forstå alt forfatteren forsøker å formidle, selv om jeg etter fattig evne har forsøkt hardt.

"Politiet hadde ordre om at alle båtene med vietnamesere av kinesisk opprinnelse skulle få lov til å seile "i hemmelighet". Kineserne var kapitalister; det vil si antikommunister i kraft av sin genetiske opprinnelse. Derfor hadde inspektørene rett til å ydmyke dem, ransake dem og konfiskere eiendelene deres til siste stund. Familien min og jeg ble kinesere. Vi påberopte oss mine forfedres gener for å kunne flykte med politiets tause samtykke." (side 52)

Boka er godt skrevet, og vi får innblikk i verdener man ikke ante eksisterte, for å sitere baksideteksten. Enkelte ganger er beskrivelsene så grusomme at jeg nesten sluttet å puste mens jeg leste - andre ganger så vakre at jeg ble sittende og dvele ved teksten. Kim Thúy er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge videre! Her blir det terningkast fem.

Utgåva mi frå 1972 har alle dikta, også dei som kom ut posthumt. Boka har komme ut i nye opplag seinare. Boka om Grieg som du nemner, synest eg i altfor stor grad ser på trettiåra med vår tids briller og moraliserer. Eg trur at det var dette eg tenkte på da eg las boka.

Hans Samlede dikt er gitt ut fleire gonger.

Ja, boken appellerte til estetikeren i meg. Her var det lagt vekt på beskrivelser av musikk, kunst, natur og kjærlighet - følsomt og godt beskrevet.

Det har du sikkert rett i! Jeg skal ta for meg Innhaug-bøkene etterpå! ;-)

Blir borte ein del dagar. Vi får lese litt innimellom og opprette tråder når vi er ferdige med ein bolk. Og som sagt tek vi det ikkje så nøye med datoane akkurat nå. Ferdige blir vi. "Todo puede ser," seier don Quijote - alt er mogleg.

Begynn med denne serien! Først "Julie", så "Som dine dager er" - deretter "Lenker" og "Fri".

Det ville være ekstraordinært moro om flere lar seg innspirere til å lese denne serien!

Som dine dager ere, skal din styrke være

"Som dine dager er" er andre bok i en serie bestående av i alt fire bøker om Julie. "Julie" var første bok i serien, og der ble vi kjent med ungjenta Julie, som var full av forventninger og drømmer om fremtiden.

I "Som dine dager er" følger vi Julie, som nå er gift med Jørgen, har fått to barn - guttene Christer og Jostein - og bor på gården Storvik i Romsdalen. Handlingen i denne boka foregår i slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene. Jørgen har lovet Julie at alt skal bli så bra - bare han får overta slektsgården etter foreldrene, og det er dette som holder det unge og forelskede paret oppe i en ellers svært vanskelig tid. For ikke bare er svigermoren stri - det er sannelig Jørgens far også.

Årene går, og Julie blir vitne til hvordan mannen hennes holdes nede og ydmykes av foreldrene hans. Selv om de bor på en storgård med et godt ry gjennom generasjoner, er de nærmest som tjenestefolk å regne, der de må tigge om den minste lille krone de trenger til forskjellige ting. Svigerfaren deler ikke ut penger i tide og utide, det er sikkert. Når Julie trenger noen nye klær eller å komme seg til tannlegen, finner hun det greiest å be sin egen far om økonomisk hjelp. Men selv ikke dette får hun ha for seg selv, siden svigerfaren driver posten på stedet og har full oversikt over alle brev som ankommer. Og de gangene hun mottar økonomisk hjelp fra faren, må hun tåle å få stikk fra svigerfamilien. Sørger de kanskje ikke godt nok for henne? Hva har hun å klage over? Og tror hun at hun har monopol på å ha det vanskelig?

Aller verst er det å se hvordan Jørgen kues av foreldrene. Aldri gir de ham sjansen til å vise hvor ansvarlig han er, og de gangene han bruker opp det han får av allmisser fra dem, som han retterlig har jobbet og slitt for, så blir dette også et "bevis" for at han ikke kan med penger. Den en gang så kjærlige mannen hennes forbitres mer og mer for hvert år som går.

Men om Julie går og vansmekter på Storvik, så er det mange andre som har det atskillig verre enn henne selv. Det er harde økonomiske nedgangstider - ikke bare i Norge, men i hele verden. Den ene finansinstitusjonen etter den andre går over ende, og med dette følger mange personlige tragedier. De som tross alt bor på en gård, har i alle fall tak over hodet og mat å sette på bordet. Verre er det med dem som bor i byen og som har mistet jobbene sine. Som hennes venninne Randi, som opplever at mannen hennes blir arbeidsledig. Og da Julie får vite at hennes yngre søster Johanne skal gifte seg med hennes barndomsvenn Inge, som nå har blitt prest, stivner noe inne i henne. Glade og vitale Johanne - sammen med den tilstivnede mannen som en gang holdt på å ødelegge henne? Hvordan skal det gå med Johanne? Men søsteren er så forelsket og naiv at hun aldri ville ha tatt i mot noe råd fra Julie. Dessuten er foreldrene fra seg av stolthet. Tenk at de skal få en prest som svigersønn!

Nok en gang slås jeg i bakken av Anne Karin Elstads evne til å fortelle! Uten at historien noen gang glir over i det sentimentale, var det smertelig å høre om Julies videre skjebne, bli vitne til hvordan drøm etter drøm knuses ... Og det til tross for at Julies skjebne faktisk må ha vært betydelig bedre enn det som ble de fleste av hennes medsøstre til del på den tiden, gift som hun var med en mann hun elsket og som elsket henne, og som behandlet henne som en likeverdig partner. Hadde det ikke vært for svigerforeldrene som gjennom sin strihet og manglende vilje til å føre gården over på odelsgutten, og som dermed gjorde den en gang så stolte sønnen sin om til en fjott, hvis steilhet etter hvert overskygget alle tilløp til klarsyn og fornuft når dette kunne trenges, kunne de kanskje fått til noe helt unikt dem i mellom. Men slik skal det dessverre ikke gå ... Denne striheten hos svigerforeldrene som også direkte har forårsaket at datteren deres blir gående ugift i år etter år, fordi de nektet henne å få ham hun en gang elsket ... Bibelordene som er hentet fra 5. mosebok kapittel 33 vers 25 blir det som gjør at Julie holder ut - "og som dine dager ere, skal din styrke være ... " Her blir det terningkast fem! Og jeg må stålsette meg for ikke å kaste meg over tredje bok i serien - "Lenker" - nå med det samme ...

Sterkt kvinneportrett fra bygde-Norge

"Julie" er den første av i alt fire bøker ("Som dine dager er", "Lenker" og "Fri" er de tre andre) som alle handler om Julie - fra 1918 til et stykke ut på 1970-tallet. Handlingen finner sted på landsbygda i Romsdal og Nordmøre, samt i byene Molde og Kristiansund.

I "Julie" møter vi 18 år gamle Julie Rød, som har vokst opp under nokså enkle kår. Da hun for første gang skal flytte hjemmefra for å bli butikkdame hos kjøpmann Fuglevik, er hun livsglad og forventningsfull til livet. Det har ikke vært bare solskinn å gå hjemme sammen med den beske og bitre moren, som holder døtrene i et jerngrep, alltid redd for hva alle andre vil si. Med en tunge så giftig og skarp at hun på et øyeblikk kan forandre all glede til gift og angst ... Og som er så negativ at det skal mye mot til for å opprettholde troen på livet ...

For ungpiken Julie er det én ting som gjelder: å få seg en ektemann - helst en hun kan elske. Men så full av skam og angst er hun for det annet kjønn at man kan undres over hvordan det i det hele tatt var mulig å treffe noen den gangen, og langt mindre å være sikker på at den man til slutt valgte hadde både tæl og karakter i seg til å bli en skikkelig ektemann.

En dag dukker barndomsvennen Inge opp på Julies nye hjemsted. Han har lenge hatt et godt øye til henne, og ber henne ut på dans. Og Julie, som ikke er rent lite romantisk og svermerisk av seg, blir smigret over den oppmerksomhet Inge viser henne. Like fullt er hun usikker på om hun virkelig er forelsket i Inge, fordi hun i grunnen ikke tenker så mye på ham når han er ute av syn. Dessuten er hun livredd for sitt rykte og stivner bare han tar i henne. En oppvekst hvor det ikke har vært særlig rom for å vise det man føler gjør også at hun er temmelig tilkneppet. Til slutt gir Inge henne opp, opprørt over at Julie er så kald.

Spanskesyken herjer over landet, og da Julies søster plutselig dør pga. denne sykdommen, forandres Julies liv dramatisk. Moren vil ha henne hjem, og dermed er det slutt på all moro. Dersom det ikke hadde vært for at Julie helt uventet får et brev fra en ung mann hun en gang ble introdusert for via søsteren og hennes hemmelige kjæreste Hans, ville hun knapt kunnet klare å finne noe å glede seg over i denne sørgetiden. Gradvis blir hun pr. brev kjent med Jørgen Storvik, og dagen nærmer seg da de skal treffes for å finne ut om deres kjærlighet er noe å bygge videre på ... I mellomtiden dukker Inge opp en kveld Julie er alene hjemme på gården, og han er rede til å ta med makt det hun aldri var villig til å gi ham frivillig i sin tid ...

Denne bokserien om "Julie" burde jeg selvsagt ha lest for lenge, lenge siden! Jeg vet ikke helt hva det er som har gjort at jeg aldri tenkte at Anne Karin Elstads bøker skulle være noe for meg. Da jeg så forfatteren på scenen i forbindelse med Bokklubbens Jubileumsfest i Operaen tidligere i høst, bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette! Ikke minst fordi jeg har hatt så stor glede av Edvard Hoems bøker. Han kommer jo fra omtrent samme område og har skrevet en rekke fantastiske bøker om og fra bygde-Norge.

Etter å ha hørt meg gjennom lydbokutgaven av "Julie", har jeg en ting å si: jeg er overbegeistret! Ikke bare forteller Anne Karin Elstad en fantastisk gripende historie om hvordan det var å leve på det pietistiske Vestlandet for nesten 100 år siden, men dette er også et solid stykke norgeshistorie fra en tid vi kanskje ikke har fått presentert altfor mye skjønnlitteratur. Styrken i Elstads historie ligger først og fremst i dialogene, som er knappe og hvor svært mye må leses mellom linjene. Ja, kanskje aller mest i det usagte. Julie er sårbar og naiv, og et hvert tilløp til håp om fremtiden knuses brutalt av moren. Hvorfor skulle hun tro at hun har noe mer rett til lykke enn alle andre? Er hun bedre enn de andre, kanskje? Der moren er hard, er faren heldigvis betydelig mildere. Og når det stormer som verst mellom mor og datter, finner Julie trøst hos ham.

Fordi det er så mye skambelagt man ikke kan snakke om, får Julie aldri forsvart seg mot morens bebreidelser over at hun vraker Inge, han som tross alt skal studere til prest, til fordel for denne fremmedkaren Jørgen, som kommer fra storgården Storvik. Unner hun egentlig datteren noen lykke når det kommer til stykket? Der hun hakker løs på Julie og hennes naive drømmer om en bedre fremtid enn den som ble henne selv til del ... Det gjorde tidvis vondt å lese om Julie, og da jeg var ferdig med denne første boka, måtte jeg umiddelbart kaste meg over den neste - "Som dine dager er" - til tross for at det strengt tatt er andre bøker som står foran i køen. Avslutningsvis må jeg nevne at Merete Moen er en fantastisk oppleser, der hun veksler mellom sin bokmåloppleser-stemme og romsdalsdialekt i dialogene. Her blir det terningkast fem!

Jeg er i gang med denne serien, og jeg elsker den! Historien om Julie er så jordnær, så fengende, så vond, så lærerik (mtp den tiden hun befinner seg i), så autentisk ... Jeg skal skrive bokomtale av boka om "Julie" senere i dag. :-)

Det viktige er ikkje datoane, men bolkane: Skulle vi komme på etterskot, går det bra likevel. Eg garanterer at ingen trollmenn dukkar opp for å ta oss!

Hamsun budde ei stund på Raufoss, og vi har ein veg som er kalla opp att etter han. Eg ser ikkje dette som problematisk sjølv om han støtta okkupasjonsmakta under krigen - han var på en staden der eg voks opp, før førre hundreårsskiftet. I dag er eg nabo til ein bygning der haugianarane hadde møte som Hamsun referete frå i lokalavisa på Gjøvik. Så vi har begge eit geografisk nært forhold til ein stor språkkunstnar.

Ja. I alle fall Hamsuns bøker.

Ja! Fint om du kunne bli med i diskusjonen!

Så godt å ha utsende dickensianarar i heimlandet til forfattaren! Ikkje det at vi her vest ikkje kunne ha funne aktuelle britiske nettsider, men Toril er liksom litt nærmare til å sjå etter stoff. Her rapporterer ho kva "The Daily Telegraph har funne ut om Dickens, Kent og Great Expectations*.

Så flott at du held planen! Eg har ikkje klart å finne rom til å skrive om kap. II.36–II.41 på ei stund; eg tenkjer på alt eg burde ha nemnt, og så er aldri stunda der til å få strukturert det. Men da får ein korte ned på ambisjonane!

Eg har forresten dei to siste vekene møtt våre venner frå La Mancha nokre gonger – for elevane mine har eg lese om kampen med vindmøllene, og eg har vist utdrag frå teiknefilmen for dei, lese om møtet med løvene saman med dei og sett dei i gang med å skrive eit kapittel i ein roman om ein moderne don Quijote. Dessutan har eg sett korleis teiknaren i Aftenposten har illustrert Bård Vegard Solhjell ridande på ei bok med lansa retta mot ei raudgrøn vindmølle. Kjenner ein ikkje Don Quijote, skjønner ein ingen ting av slike kommentarar.

Eg lyt i alle fall nemne at min kommentator LAM fortel at det som hos W (s. 673) er «barmhjertighetsgjerninger som utføres lunkent og svakt, gir deg ingen fordel og er ingenting verd» («las obras de caridad que se hacen tibia y flojamente no tienen mérito ni valen nada»), vart utelate i dei utgåvene som vart trykte i Spania frå Valencia-utgåva i 1616 og fram til 1863-utgåva. Fram til 1632 stod sitatet stod på ei liste over forbodne bøker («el Indice expurgatorio») som kardinalen av Sevilla hadde sett opp.

I II.37 får vi høre om dueñas, som W set om med «enkefruer» og G&K med «kammerfruer». Der desse damene blandar seg inn, skjer det ikkje noko godt: «… no podía suceder cosa buena». Det blir her, seier LAM, vist til kvinner i teneste hos overklassa. Slike damer er med i den satiriske prosaen på denne tida, les eg vidare, og dei er utstyrte med ei rekkje negative eigenskapar; m.a. gøymde dei grisete lyster under skjørta, og dei var ofte mellomkvinner for utuktige syslar, noko Cervantes har skildra i El celeso extremeño. Vidare forvekslar SP, når han snakkar om dei damene som er doloridas (W: «sorgfulle», G&K: «ulykkelige og nedbøiede») den litterære typen dueña menesterosa (verdig trengjande frue) i riddarromanane med «las dueñas de la servidumbre» (tenestekvinner), som doña Rodríguez. I riddarromanane gav ei aldri ein dueña rolla som «mellomkvinne» (det er vel dette som heiter «koplardame» på norsk).

Der SP vidare snakkar om «Tres Faldas, o Tres Colas», skriv W «grevinne Trifaldi, denne grevinne Trefolder, eller Treskjørt», mens G&K har «denne grevinne Trefaldi eller Trefoldi» - falda betyr altså «skjørt», og cola kan bety både «hale» og «slep» (på kjole). Artige ordspel!

Her blir fleire ordspel og allusjonar, i II.38, med skjørt og greier, men eg går ikkje inn på dei. Omsetjarane har gjort bra jobb, og allusjonane til våpenskjoldet åt spanske adelsfamiliar klarer vi oss utan. Men at prosesjonen er ein tydeleg allusjon, etter det LAM seier, til ei scene til ein romance, kan vere verdt å ta med seg.

Strofane i II.38 har litteratuthistorisk bakgrunn; LAM seier at «De la dulce de mi enemiga …» (W: «Å, du min søte fiende», G&K: «Akk, eg ser mit stakkars hjerte» - W er best her) er forfatta av den italienske diktaren Serafino dell’Aquila, mens «Ven muerte, tan escondida» («Kom død så skjult»/«Kom, o Død») er ein variant av eit dikt av ein diktar frå Valencia.

Det ufullstendige latinske sitatet i II.39 er henta frå Aeneiden (II, 6ff.). G&K gjer som Cervantes, og set det ikkje om.

I II.40 har omsetjarane ei vanskeleg oppgåve i samband med det som blir sagt om las dueñas, for Cervantes bruker terceras («koplardame»), som òg betyr «dei tredje», saman med las primas, «dei fyrste», dvs. «av første klasse», som W seier (G&K har ei uheldig omskriving). LAM seier at desse koplardamene i litteraturen frå tida rundt 1615 ikkje har opphavet sitt i tradisjonelle Kirsten Gifteknivar, del tipo celestinesco, jf., vil eg bleggje til, den kjende spanske romanen La Celestina).

LAM viser vidare til at motivet med trehesten som rir gjennom lufta indirekte er henta frå Tusen og éi natt. Han viser òg til Aeneiden II, 15. Denne episoden har, saman med dei skjegglause arabarane, sjølvsagt ei rekkje fotnotar, men dei skal få liggje.

Så var det ordtak: W skriv "og selvgjort er velgjort, for vel begynt er halvt fullendt." Forgjengarane G&K har "og godt begynt er halvt fullendt". Vi er heldige som har variantar som delvis rimer, for slik blir vel ordtak utforma og hugsa i ulike kulturar. I originalen står "que el comenzar las cosas es tenerlas medio acabadas". Vi ser altså at W lyt ha lagt til litt her om det sjølvgjorte - som på spansk heiter "si quieres ser bien servido sírvete a ti mismo" ("Hjælp dig selv er Tingen," som det står hos Wergeland).