Rosa99 siterer Verden i ubalanse av Amin Maalouf (side 165)
10:40, 31. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
Å slå seg til ro med kunnskapsmangel, er å fornekte demokratiet og redusere det til narreri.
Rosa99 siterer Verden i ubalanse av Amin Maalouf (side 164)
10:36, 31. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
Om vi vil opprettholde borgfreden i landet, i byen eller bydelen, hvis vi ønsker at det menneskelige mangfold skal vises gjennom harmonisk sameksistens snarere enn gjennom spenninger som leder til vold, da kan vi ikke tillate oss å kjenne de andre bare på en overfladisk, grov og tilfeldig måte. Da må vi kjenne dem inngående, nært og intimt. Det kan bare skje gjennom kulturen. Og først og fremst gjennom litteraturen. Et folks intimitet ligger i litteraturen. Der avdekkes deres lidenskap, deres drømmer, deres fortvilelse, deres tro og deres syn på verden omkring og på andre mennesker, også oss. For når vi snakker om "de andre", må vi aldri glemme at også vi, uansett hvem vi er, hvor vi enn er, er "de andre" for alle andre.
Rosa99 siterer Verden i ubalanse av Amin Maalouf (side 152)
09:44, 31. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
Den posisjon USA oppnådde ved utgangen av den kalde krigen, som verdens eneste supermakt, innebærer rett og slett det som på engelsk kalles a mixed blessing, det vil si på en og samme tid en velsignelse og en forbannelse. Enhver person, fysisk eller moralsk, har behov for å få trukket opp grenser. Enhver makt trenger en motmakt, for å beskytte seg selv. I politikken er dette en grunnregel som faktisk også er et av grunnprinsippene i det amerikanske demokratiet, det ubrytelige cheks and balances, i dets navn kan ingen instans utøve noen rett uten å måtte forholde seg til en annen avgrensende instans. Det er også, vil jeg mene, en naturlov. Når jeg skriver dette, tenker jeg på visse barn som blir født uten smertefølelse. På grunn av denne patologiske mangelen lever de i konstant fare. De risikerer å skade seg alvorlig uten å merke det, kanskje har de innimellom en berusende følelse av å være usårbare, men den fører snart til de mest ubetenksomme handlinger.
Fordi verdens enslige supermakt har hatt følelsen av at den ustraffet kan gjøre omtrent hva den vil på den internasjonale arena, har den begått feiltrinn som den ville ha sluppet under den kalde krigen.
Rosa99 siterer Verden i ubalanse av Amin Maalouf (side 149)
09:34, 31. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
Noe av det vi lærte 11. september 2001 er at i globaliseringens tidsalder er det ingen ubalanse som er lokal lenger, og når den forstyrrer følelsene, selvbildet og hverdagen til hundrevis av millioner mennesker, da er virkningene merkbare over hele kloden.
Hertugen held fram med å lure dQ, og SP vil heller vere væpnar hos dQ enn guvernør. I II.54 møter SP på seks utanlandske pilegrimar ; eg måtte faktisk få hjelp av kommentator for å skjønne at «¡Guelte! ¡Guelte!» var rop om det tyske Geld, altså pengar. Ein av pilegrimane er Ricote (som Sancho Panza er dette eit namn med røter i folketradisjonane, seier LAM), kjøpmannen i hans eigen landsby, og altså det som W kallar «maurar», men som hos Cervantes er morisco, ein døypt maurar. Ricote måtte flykte frå landet pga. el bando de su Majestad, «hans Majestets edikt»: I åra 1609–1613 måtte dei kristne maurarane dra frå dei forskjellige regionane i Spania, seier LAM. I Aftenposten i dag (31.12.2011), skriv Dorte Skulstad og Knut Aukrust, forfattarane av Kulturmøter i spansk historie og Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer, om korleis erfaringane frå Spania og Portugal, som utviste jødar og muslimar etter 1492, er aktuelle i dagens norske debatt om kulturelt og religiøst mangfald. Tilfeldig? Eller er det trolldom ute og går?
Etter eit stort og rikt måltid fortel Ricote meir, m.a. at han skal hente ein skatt, og SP fortel om kva som hendte med kona og dottera hans. Den Pedro Grigerio som blir nemnd i slutte av kapitlet, heier i II.63, 64 don Gaspar, har LAM funne ut.
I II.55 dett SP og eselet ned i ei kløft. SP slår fast at helsa var «bueno, entero y católico» (W: «helsen var god og frisk og katolsk»); kva som ligg i det katolske elementet her, skjønner eg ikkje. SP bruker eit spansk ordtak som er så fint i original: «Todos los duelos con pan son buenos», for her rimar duelos («smertar») på buenos («gode»). «Alle smertar blir gode med brød,» står det, rett fram. W skriv fint «Med mat er alle smerter lettere å bære». I fortvilinga si nemner SP ei prinsesse Galiana, som LAM seier var ei maurisk prinsesse i legender og romancer.
«Tilfeldigvis» blir SP oppdaga av dQ, som dreg til borga til hertugen etter hjelp. Når hjelpemannskapet kommenterer at på denne måten burde alle dårlige guvernørar forlate guvernørskapane sine, er det nok ein liten kommentar frå Cervantes som ligg gøymd her.
I II.56 kjem sQ i kamp med lakeien Tosilos for å forsvare dotter åt doña Rodríguez, også dette eit ledd i hertugparet sine planar for å lure vår helt. Her opplever vi vel nærmast ei gammaldags riddarturnering, slik vi kjenner arrangementa frå Sir Robert Scotts Ivanhoe, noko dQ tydelegvis er meir innretta på enn motstandaren, som berre tenkjer på henne han er forelska i. Og så mykje er dQ inne i fantasiverda at han her som elles legg skylda for utfallet på trollmenn. Eg held med dQ når han i II.57 vil forlate hertugen og hertuginna. Ingen hadde kanskje rekna med at Altisidora ville begynne å syngje ein frekk song. Denne teksta er nok forfatta av Cervantes utan spesielle allusjonar til samtidige dikt, for LAM har ingen annan kommentar enn at refrenget om «Cruel Vereno» viser til Orlando furioso, songane 9 og 10, der Vereno forlét kona si, Olimpia, på ei aude øy. At Altisidora blir forlaten, er sjølvsagt ein parallell til kvinner i same situasjon, som Ariadne og Dido, og altså Olympia. Altisidora samanliknar seg sjølv, under diskusjonen om kvar strømpebanda har vorte av, med han som gløymde å telje eselet fordi han sat på det, og dette seier LAM er ein referanse til eit kjent eventyr, utan at eg heilt klarer å ta det i farten.
Godt nytt år til alle (om vi no kan ta så hardt i – vi er langt færre enn da vi starta) Don Quijote-lesarar!
Rosa99 siterer Verden i ubalanse av Amin Maalouf (side 93)
22:16, 30. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
Tenk så mange fornuftige reformer som har mislykkes fordi de bar stempelet til en forhatt myndighet! Og omvendt, så mange uforstandige handlinger som er blitt bejublet fordi de ble approbert av en med legitimitet fra kampmarken! Dette er en sannhet som har gyldighet overalt, når et forslag blir lagt ut til avstemning, uttaler velgerne seg i mindre grad om selve saken enn om hvilken tiltro de har til han eller de som har lagt den frem. Det er først i ettertid at anger og spørsmål dukker opp.
Rosa99 siterer Verden i ubalanse av Amin Maalouf (side 51)
20:13, 30. desember 2011* Ingen har det som favoritt.
Barnet vet å skille mellom en fostermor og en ond stemor. Folk vet å skille mellom befriere og okkupanter.
I motsetning til hva man gjerne tror, er ikke Vestens gamle feil at den har villet tre sine egne verdier ned over hodet på resten av verden, men det helt motsatte: å uavlatelig ha unnlatt å respektere disse verdiene i omgang med folk de har hersket over. Så lenge man ikke har ryddet opp i denne misforståelsen, risikerer man å falle i de samme fellene om og om igjen.
Den første av disse verdiene er universialismen, det vil si læren om at menneskeheten er en. Mangfoldig, men en. Dette gjør det til en utilgivelig synd å gå på akkord med grunnleggende prinsipper under påskudd av at de andre ikke er rede til å ta dem til seg. Det finnes ikke ett sett menneskerettigheter for mennesket i Europa, og et annet for mennesket i Afrika eller i Asia eller i den muslimske verden. Ingen folk på jorda er skapt til slaveri, tyranni, vilkårlighet, uvitenhet, mørkelegging eller kvinneundertrykkelse. Hver gang man skyver denne sannhet til side, forræder man menneskeheten, og man forræder seg selv.
Rosa99 siterer Verden i ubalanse av Amin Maalouf (side 31)
20:01, 30. desember 2011 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Nå ved starten av det nye århundret står vi overfor det brennende "spørsmålet om Østen" som ikke ser ut til å nærme seg noen løsning med det første, men vi har unektelig også et "spørsmål om Vesten". Arabernes tragedie er at de har mistet sin posisjon blant verdens folk og er ute av stand til å vinne den tilbake, mens Vestens tragedie er å ha oppnådd en overdimensjonert global rolle som den ikke klarer å fylle og heller ikke klarer å komme fri fra.
Rosa99 siterer Verden i ubalanse av Amin Maalouf (side 19)
19:54, 30. desember 2011* Ingen har det som favoritt.
Det er ikke vår tids eneste paradoks at Europas seier fikk kontinentet til å miste sine orienteringspunkter. Vi kan på samme måte hevde at Vestens strategiske seier, som burde ha styrket dens overlegenhet, satte fart i dens forfall. At kapitalismens seier har ledet den inn i den verste krise den har opplevd, at slutten på terrorbalansen avfødte en verden som er hjemsøkt av terror, og at undergangen til det sovjetiske systemet, som var allment kjent som undertrykkende og anti-demokratisk, har fått den demokratiske debatten til å stagnere over hele kloden.
Quijote som svar til Kjell Magne :
17:44, 30. desember 2011 Diskusjon: Samlet oversikt over kommende bøker, finnes det?
I gamle dagar var katalogen Årets bøker eit sikkert og gledeleg førjulsteikn. Å, det å kunne sitje der med penn og krysse av bøker som ein ønskte seg til jul ... Eg trur ikkje at forlaga samarbeider på denne måten lenger. Dumt for oss bokelskarar - og det er jo oss dei lever av!
Quijote som svar til Hilda :
11:47, 30. desember 2011 Diskusjon: Kirsten Lund siterer Ivar Aasen-almanakken 2011 av Dagfinn Worren av Dagfinn Worren
Ja, slik blir det. Her hos meg har vi tjukk l, så det blir f.eks. vøl i presens, men vørt i perfektum partisipp.
Quijote som svar til Berty :
11:38, 30. desember 2011 Diskusjon: Kirsten Lund siterer Ivar Aasen-almanakken 2011 av Dagfinn Worren av Dagfinn Worren
Jo, vanleg norsk ord, dette: vyrde og vørde er same ordet: leggje vekt på, bry seg om, akte m.m.
Rosa99 som svar til Kirsten Lund :
11:26, 30. desember 2011 Diskusjon: Rosa99 om Adjø Istanbul av Irfan Orga av Irfan Orga
Et varp!!!!!
Rosa99 som svar til Kirsten Lund :
10:13, 30. desember 2011 Diskusjon: Rosa99 om Adjø Istanbul av Irfan Orga av Irfan Orga
Jeg har fremdeles ikke lest "Svart bok" av Orhan Pamuk, men det kommer! ;-) Og denne lille diskusjonen deres på denne tråden bidrar i høy grad til å fremskynde prosessen. ;-)
For øvrig holder jeg på med boka "Verden i ubalanse" av Amin Maalouf, og den (faktabok/debattbok) er så tankevekkende at den kommer til å endre mine synspunkter om mangt og meget!
Rosa99 siterer Adjø Istanbul av Irfan Orga (side 231)
23:19, 29. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
Hun bandt meg med lenker av kjærlighet og ventet til og med på meg på terrassen om kvelden for å se når jeg kom bortover gata.
Autentisk og eksotisk om livet i Tyrkia i første halvdel av 1900-tallet
Irfan Orga (f. 1908 d. 1970) vokste opp som sønn av Hüsnü og şevkiye i Bayazit, en velstående familie i begynnelsen av det 20. århundre. Først senere - etter at Atatürk (f. 1881 d. 1938) tok over makten i landet, og demokratiserte Tyrkia, ble alle tyrkere pålagt å ta seg et etternavn. Tilfeldighetene førte til at dette etternavnet ble Orga.
I bokas etterord, ført i pennen av sønnen, beskriver han sin far slik:
"Han var en omtenksom og snill person, en vis og følsom mann med psykologisk og forståelsesfull innsikt, en mann av ære. Hans oppskrift på livet var hans mors oppfatning av at "det er vulgært å skryte" og hans farmors advarsel mot å "la noen forstå at du er fortvilet. Ta på deg dine beste klær og se stolt ut, så oppnår du hva som helst ... ellers får du ikke annet enn spark"."
I et herskapelig hus på en høyde i Istanbul kunne familien, som altså etter hvert bar familienavnet Orga, nyte både utsikt, frisk luft og sollys, akkurat slik Irfans mor helst foretrakk dette. I en tid hvor kvinnene levde i skjul bak lukkede dører og alltid tildekket av slør de få gangene de entret verden utenfor, ga mangel på gjenboere stor frihet mht. akkurat dette. De første årene av Irfans oppvekst var preget av mye kjærlighet, trygghet og ikke minst gamle tradisjoner.
Ved inngangen til første verdenskrig ble Irfans far kalt til tjeneste som soldat. Og med familiens mannlige overhode ute av syne, begynte forfallet i familien. I første rekke ble farmoren redningen, men etter hvert ble det nødvendig for moren å gå ut i arbeid. Tyrkia befant seg i en brytningstid, hvor det forbundet med skam for kvinner å oppholde seg for mye utendørs, samtidig som nøden tvang dem til det. Den virkelige nedturen ned i fattigdommen startet imidlertid da deres hjem brant ned til grunnen, og familien mistet alt de eide. Irfan og broren Mehmet ble etter hvert sendt til Kuleli, hvor de ved å forplikte seg til en 25 års kontrakt, fikk seg en millitær utdannelse.
Samtidig følger vi Tyrkias dramatiske historie som kuliminerte i Atatürks død i 1938 og etter hvert utbruddet av andre verdenskrig, som til slutt førte Irfan i eksil i London.
På en måte synes jeg det er litt synd at tittelen på boka er endret til "Adjø Istanbul", for det naturlige ville ha vært rett og slett å kalle den "Et portrett av en tyrkisk familie" (rett oversatt fra originaltittelen på engelsk). Boka er uansett meget godt skrevet, selv om jeg kanskje ikke vil gå så langt som Daily Telegraph som er sitert med ordene "Boka er et lite mesterverk" på smussomslaget. Gjennom nokså korte kapitler gir Irfan oss små blikk inn i det typiske tyrkiske hverdagslivet i tiårene 1920-1940. En ting er beskrivelsen av hammam, basarene og skikkene, men noe ganske annet er beskrivelsene av de forandringer som skjedde ved overgangen fra det sultanstyrte osmanske riket til det demokratiske Tyrkia med Atatürk i spissen fra 1923. Fra den ene dagen til den andre var religion blitt en privatsak, og det å bære religiøse plagg var forbudt. Denne utviklingen forklarer langt på vei hvorfor Tyrkia er nokså annerledes enn resten av den muslimske verden i sitt forhold til religiøse uttrykk.
Ekstra spennende er det at boka er selvbiografisk og dermed også en autentisk historie. Dette har jeg spesielt sansen for, evig nysgjerrig som jeg alltid er på å lese om andre kulturer og kanskje spesielt den muslimske kulturen (som for øvrig er så mangefascettert og forskjellig fra land til land at det ikke går an å snakke om kun en kultur). Tyrkia var for øvrig ikke alene om å ha det vanskelig rent økonomisk i 1920- og 30-årene, idet de delte skjebne med resten av Europa. Sult, fattigdom og nød gjorde at mange døde av helt banale sykdommer. Men i motsetning til svært mange andre familier i den tiden, hadde familien Orga i det minste gamle familieklenodier som ble solgt unna for å brødfø familien enda en stund til. Alt i alt en bok som helt klart fortjener terningkast fem!
Helt til slutt kan jeg ikke la være å bemerke sønnens opplysninger om at boka ble skrevet mens familien bodde på Inverness Terrace 21 i Bayswater, nettopp der jeg og min mann bodde på hotell under et av våre London-besøk (i 2001)!
Quijote som svar til Karin Jensen :
18:14, 29. desember 2011 Diskusjon: Quijote om Farvel Norge utvandringen til Amerika 1825-1975 av Sverre Mørkhagen av Sverre Mørkhagen
Nei, ikkje ennå. Å, så mange bøker ein skulle ha lese ...
Quijote som svar til Janna :
18:13, 29. desember 2011 Diskusjon: Quijote om Farvel Norge utvandringen til Amerika 1825-1975 av Sverre Mørkhagen av Sverre Mørkhagen
Takk for tipset!
Rosa99 som svar til Hilda :
23:24, 28. desember 2011 Diskusjon: Rosa99 siterer Adjø Istanbul av Irfan Orga av Irfan Orga
Orhan Pamuk er en annen interessant tyrkisk forfatter.
Rosa99 som svar til Hilda :
23:21, 28. desember 2011 Diskusjon: Rosa99 siterer Adjø Istanbul av Irfan Orga av Irfan Orga
Jeg kommer nok til å lage en omtale av boka i morgen ettermiddag. ;-)
Sist sett
