Eg liker å ha julekveld 24. desember, 1. mai 1. mai og 17. mai 17. mai - og ingen andre datoar. Men 200-årsdagen til Dickens måtte eg ta i kveld, 2. februar, i staden for 7. februar, for da er eg i heimlandet til James Joyce, Liam O'Flaherty, Samuel Beckett og Roddy Doyle. Altså: I kveld har eg sett David Leans filmatisering av Oliver Twist, frå 1948, med Alec Guiness som Fagin og Robert Newton som Bill Sikes. Å, dei - snart kjem eg vel til å seie vi - gamle er eldst: Så mørkt, så dystert, så levande og sterkt! Alltid interessant å sjå ulike filmatiseringar av verk som dette - ulike løysingar ut frå eit felles grunnkonsept: Dickens.

Eg ser på auga til Fagin og Sikes: Dette er stort. Det er slik dei skal spelast. Og bikkja til Sikes, da, som avslører herren sin! Mykje er kutta ut i denne versjonen, men det som er att, er så mykje sterkare. Eg gratulerer Dickens og lesarane hans med dagen 7.2. - og set snart kursen for den grøne øya vest for England.

Enig! Dette var en bok med mange fine refleksjoner og tanker. Det er godt å lese om forfatterens inderlige tilknytning til Kreta og Skåtøy. En fin blanding av følelser, glede og sårhet samt artige karakteristikker av øyboerne.

Den engelske kommentarutgåva mi har mange notar som forklarer bpde det eine og det andre i romanen av ord og uttrykk. Svært ofte ser eg korleis Dickens har brukt bibelske uttrykk, anten i original, eller med ei lita omskriving. Skulle gjerne ha laga eit oversyn, men andre, og meir trivielle, oppgåver står i kø.

Nå har også jeg lest denne, og her er min omtale - som jeg for sikkerhets skyld merker med spoiler.

SPOILER

Forfatteren Helga Flatland (f. 1984) debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", og for denne fikk hun både Tarjei Vesaas´ debutantpris, Ungdommens Kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Mitt kjennskap til denne forfatteren er fortsettelsen av denne boka - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - en bok jeg absolutt burde ha lest etter denne første ... men slik ble det av ulike årsaker ikke.

I "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." møter vi fire jeg-personer: Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Gjennom disse fire jeg-personene blir vi også introdusert for Tarjeis søster Julie, deres far Hallvard og Trygves kamerat Sigurd. Karin er Tarjei og Julies mor, mens Jon Olav er en godt voksen nabo. Det ungguttene Tarjei og Trygve etter hvert får felles med Kristian, er at de av ulike beveggrunner velger å verve seg som soldater til de norske styrkene i Afghanistan. Dette blir et helt fatalt valg fordi ingen av dem kommer levende hjem.

De fire fortellerstemmene skreller av ulike lag av en og samme historie. Tarjei forteller om sin oppvekst i den lille navnløse bygda, hvor faren hele tiden har en klar forventning om at det er han og ikke søsteren og odelsjenta Julie som skal overta gården. Men Tarjei har ikke det minste lyst til å bli bonde. Han har akademiske begavelser av de helt sjeldne, men selv om han egentlig har mest lyst til å gå på medielinjen på videregående, gir han etter for presset og velger landbrukslinjen. Og faren som med sin beste vilje ikke mener å presse sønnen, setter ham likevel i en vanvittig lojalitetskonflikt. Skal han følge sine egne drømmer eller farens? Dette dilemmaet er med på å påvirke Tarjei når han skal velge, og når det han aller helst vil er å komme seg vekk, samme hvor ...

Jon Olav er nabo av Hallvard og Karin, og er Sigurds far. Gjennom ham blir vi vitne til det som etter hvert skjer med naboene - både før og etter at Tarjei og de andre guttene forulykker i Afghanistan. Det har dessuten skjedd noe med sønnen som gjør at han isolerer seg, ikke fikser livet sitt. Men fordi han aldri sier noe, får verken han eller kona tak på hva det er eller hva de kan gjøre for å hjelpe ham.

I bokas tredje del forteller Karin om hvordan hun traff mannen sin i Oslo og etter hvert valgte å gifte seg med Hallvard og flytte til hjembygda hans for å bli gardkjerring. Dvs. det ble hun vel egentlig aldri, for gårdsdriften var fullt og helt mannens ansvar. Hun beskriver et ekteskap av den nokså ensomme sorten, hvor gården hele tiden kommer i veien for hennes nærhet til ektemannen. Morsrollen fyller henne etter hvert fullstendig da Julie kommer til verden, mens hun sliter med skyldfølelse over aldri helt å klare å elske sønnen Tarjei. Dette fører etter hvert til at hun går meget aktivt inn i rollen som mor for ham, og når det kommer til stykket er det faktisk hun som forstår ham best av dem alle. Hun se hvordan han sliter med alle forventningene fra faren som han ikke helt klarer å innfri, mens han prøver å slippe ut av farens grep uten helt å klare det. Hun lider med sønnen når Hallvard kun vil se sider hos Tarjei som han selv liker, men overser de andre sidene som faktisk er den egentlige Tarjei. Julie og hennes ønske om å overta gården som den rettmessige odelsjenta hun faktisk er, overses totalt. For øvrig følger vi Julie som blir mor til lille Solveig, mens kjæresten og barnets far Mats har reist tilbake til Østlandet.

Helt til slutt er det Trygves historie vi får høre. Han forteller om kivingen mellom guttene i oppveksten, om hvor viktig det er å høre til, være som de andre. Og så er han likevel ikke som de andre, men det må ingen få vite noe om. Han er forelsket i Sigurd. Dette skremmer vettet av ham. Samtidig lengter han etter at alle skal få vite hvem han egentlig er. I alle fall de aller nærmeste. Men når han nevner dette for Sigurd, får han beskjed om at dersom han sier noe om dem, kommer han aldri til å se Sigurd igjen. Med dette i bakhodet, velger han å verve seg til kampen i Afghanistan ... Ikke egentlig fordi han vil vekk, men mest fordi de andre kameratene forventer at han er med.

Jeg sa det da jeg omtalte oppfølgeren til denne boka ("Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."), men gjentar det gjerne: jeg er meget imponert over denne debuten fra en så ung forfatter som Helga Flatland! Ikke bare borrer hun dypt i personskildringene, men dette gjør hun på en så elegant måte at hun aldri overforklarer, men lar det bli igjen noe som leseren selv kan gruble litt videre på. Dessuten har hun skapt fire jeg-personer som hver for seg fremstår som svært troverdige, uten å ty til for mye drama eller klisjéer. Det ligger så mye mellom linjene, så mye uuttalt. Om Karins ekteskap med en fåmælt mann av bygda som ikke sier ting i utrengsmål, om ensomheten dette skaper hos henne, som er fra byen ... Om Tarjeis manglende evne til å gjøre opprør mot en far som ikke vil forholde seg til noe annet enn det han vil se, om hva dette gjør med ham ... Om vanskelighetene ved å stå frem som homofil i ei lita bygd selv nær opp til vår nåtid ... Om hvordan det er å vokse opp og ikke helt vite hvilken retning livet skal ta, og hvor de som står en nærmest kommer med råd nærmest utelukkende for å fremme egne ønsker og ikke barnets. Om hvilke fatale konsekvenser det kan få dersom man ikke følger sine egne drømmer ... Alt dette har Helga Flatland klart å fange i denne lille boka, hvor målformen veksler fra bokmål til nynorsk på en så fortreffelig måte at jeg som leser knapt tenkte over at det skiftet. Her blir det et sterkt terningkast fem!

Jeg skjønner ikke denne undersøkelsen i det hele tatt. De som jobber i bokhandler er da alltid så vennlige, kunnskapsrike og serviceinnstilte...De ansatte på Norli i Sandvika imponerer meg stadig vekk og fortjener ros.

Tør nesten påstå at Agnes Cecilia var med på å gjøre meg til den bokelskeren jeg er!

Vi får i II.65 vite at «la Blanca Luna», riddaren av den kvite månen, var vår gamle venn artianaren, el bachiller - «baccalaureus», seier W, Samson Carrasco.

Ricote seier «en España, ya limpia» («i det Spania som nå er reint») – altså utan «vantrue» av noko slag. Den Bernandino de Velasco som han nemner, hadde fått i oppdrag å stå i spissen for fullføringa av utdrivinga av moriscos frå Castilla, La Mancha og Extremadura, mellom 1609 og 1613; i 1614 var han sjef for utdrivinga frå Ricote-dalen.

I II.66 dreg dQ og SP frå Barcelona; ikkje dårleg å samanlikne nederlaget med kampane om Troja: «¡Aquí fue Troya!» (dette er ein allusjon til Aeneiden). Vår helt har gått frå tapper vandrande riddar til vandrande væpnar til fots, og det passar med eit sitat frå Rolandskvadet. LAM har ein del fotnotar her, om fleire sitat og allusjonar, men eg trur ikkje at dei har så stor relevans for det nivået vi - om eg kan bruke det ordet - er på akkurat nå.

Så vart eg òg ferdig med historia om vesle Nell. Sentimentalt - men slik var tida. Og ikkje berre slik: Her er breie skildringar og interessante allusjonar til bibelske tekster. Sjølv om dei snille er snille og dei slemme er slemme. Eg synest at alle som har ytra seg, har komme med gode kommentarar!

Jeg har ikke turt å kaste meg på denne bølgen fordi jeg er livredd for å bli fullstendig hektet. ;-) Da kommer det nemlig til å gå ut over verdifull lesetid, og det tar jeg altså ikke sjansen på ...

Takk! Da er vi to!

Tomm Kristiansen i storform

Nok en gang har jeg gått løs på en av Tomm Kristiansens mange bøker. Jeg fascineres veldig av hans fortellinger fra Afrika. Denne gangen omfatter hans reiseskildring mer enn kun Afrika, for i "Langs myrraveien" er han innom både Sri Lanka, Nepal og Bangladesh i tillegg til Jemen og Zanzibar - bare for å ha nevnt noen av landene.

Det er en ydmyk forteller som presenterer sine inntrykk fra reisene han har foretatt. Han er innforstått med at han med sin vestlige bakgrunn har noen begrensninger når han skal tolke de nærmest uforståelige tingene han blir vitne til. Dette nærmer han seg med undring og respekt, slik at også leserne med alle sine ulike preferanser kan legge sitt i det som formidles. Og når han møter noe han ikke helt forstår, avstår han fra å kaste seg ut i heftige diskusjoner.

Det er mye humor mellom linjene når Kristiansen legger ut om Norges bidrag som fredsmegler på Sri Lanka eller om Arne Fjørtoft som snor seg gjennom systemene i de landene hvor han skal få norske penger til å virke som selvhjelp. At spesielt tamiltigrene i Sri Lanka er ytterst skeptiske til den norske iveren etter å megle for fred, og ikke stoler på at Norge ikke har egeninteresser her, får Kristiansen til å høres ytterst betimelig ut. Innsatsen - i den grad den kan kalles det - er langt på vei latterlig naiv. Den eneste grunnen til at noen skulle gidde å bry seg om oss og vår iver etter å bidra, er dersom vi kan spe på med noen bistandskroner samtidig.

Jeg har alltid lurt på hva myrra egentlig er. I denne boka fikk jeg svar. Dette er en kostbar salve som kvinner bruker for å få livmoren til å trekke seg sammen etter fødsler. Så da Maria og Jesusbarnet mottok "røkelse, myrra og gull", så skjønner vi herved hvilken takknemlig gave dette må ha vært å få.

Kristiansen er en formidabel forteller! Ikke bare forteller han mange spennende historier om folkene han møter, men han byr også på seg selv. Møtet med en afrikansk tjenestemann som krever 20 dollar pr. mann for at de skal få krysse en landegrense, er fantastisk, selv om forfatteren her demonstrerer den hvite mann på sitt verste. Og da han og reisefølget hans satt i en togkupé og venter på at en kvinnelig togkonduktør skulle komme innom å gi dem en natta-klem - da lo jeg godt.

I samtalene med menneskene han møter underveis, blir han selv utfordret mht. norske forhold. Som kvinnen som ikke kan forstå at vi tar livet av ulvene som har drept noen sauer mens de har vært på beite uten tilsyn. Ulvene gjør jo bare det som er deres rovdyrnatur. Og hvilken rett har vi til å bestemme hvilke dyr som skal få leve i den norske naturen? Når bøndene er så dumme at de slipper sauene ut på beite uten tilsyn, så kan de bare ha det så godt. Og tenker de ikke på hvilke lidelser dyrene gjennomgår dersom de blir skadet og ikke får pleie umiddelbart?

Som alltid når jeg har lest (unnskyld: hørt) en Tomm Kristiansen-bok, opplever jeg at jeg lærer mye. Denne gangen synes jeg imidlertid at han gapte over litt for mye på en gang. Han kunne med fordel ha begrenset temaene noe. Likevel er også dette en terningkast fem-bok! Engasjementet hans for alt han har å formidle er intet mindre enn meget fascinerende! Og aller best liker jeg å høre ham lese sine egne bøker - som her!

Stig Dagerman. Fint.

Ein av våre aller, aller største diktarar: Rolf Jacobsen. "Stillheten efterpå", heiter vel diktget.