Selv om kanskje ikke alle kjenner til eller husker Britney Spears, har nok de fleste fått med seg sangene ... Baby One More Time og Oops ... I Did it Again på radio. Sanger fra den tiden da hun var populær.
Hun var datidens Taylor Swift, bare bedre. Hun ble kjent på slutten av 90-tallet og og var fremdeles populær de første årene etter 2000-tallet. Hun var populær omtrent samtidig som Backstreet Boys, 'N Sync, Boyzone og Christina Aguilera. Hun var ikke bare kjent for fengende sanger, men også for å være en god danser og laget heftige sceneshow.
Å miste sin egen frihet
I Min egen stemme blir man kjent med henne fra hennes eget perspektiv. Hun forteller om barndommen, barndomshjemmet, turene til New York i håp om å slå gjennom som artist, familien, morsrollen, ekteskapet med Kevin Federline, skilsmisse, og mye annet. Hun forteller også om hvilken jerngrep faren, og også moren hennes hadde på grunn av deres vergemål. I omtrent tretten år fikk ikke Britney gjøre som hun ville. Hun ble lagt inn på diverse steder, observert for den minste ting hun gjorde, og fikk heller ikke være kreativ. Hun følte seg fanget som både menneske og artist. I de tretten årene hun ikke fikk bestemme noe som helst, levde hun som en slags robot. Hun går også nærmere innpå sammenbruddene, som da hun barberte vekk alt håret, og hvorfor hun gjorde det.
Selv om hun forteller alt dette i boka, har hun også avslørt i forskjellige sanger tidligere om at ikke alt har vært bra. Hun har bare gitt vage antydninger til det, gjennom blant annet disse sangene: Piece of Me, I'm Not a Girl, Not Yet a Woman, og Lucky. Hun har helt sikkert kommet med hint i andre sanger også, hvor hun har gitt hint til at alt ikke var helt som hun ønsket å ha det.
Reflektert fortellerstemme
Synes at hun forteller om alt dette på en saklig måte uten å overdrive, som lett kan skje i biografiske bøker. Hun har et nøkternt syn på det hele. Hun viser også en sterk og en tålmodig side med tanke på hvordan foreldrene styrte henne, spesielt faren, selv i godt voksen alder. Med denne boka viser hun en veldig reflektert side av seg selv, hvor tålmodig hun var gjennom de tretten årene da hun ikke fikk bestemme noe som helst selv. Hun beskriver maktesløsheten og det å bli frarøvet friheten, på en forståelig og god måte. Hun er sterk som gikk i mot faren til slutt, og ville oppheve vergemålet.
Min egen stemme er alt annet enn hyggelig og oppfløtende lesing. Man blir kjent med en ung og fortvilet jente som ikke fikk oppleve potensialet som artist, og som ble tvunget til å la kreativiteten dø ut. Britney Spears ga ut sitt foreløpig siste album i 2016, og det går rykter om at i stedet for å fortsette som artist selv, skal hun lage musikk for andre artister i stedet.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Clay McLeod Chapman er en av de nye horrorfatterne som har blitt svært populær de siste årene, men har han noe nytt eller mer å komme med?
I The Remaking blir man kjent med Amber Pendleton, både som barn og voksen. Som barn blir hun tvunget av sin mor til å gå på auditions i håp om å bli skuespiller. Grunnen er vel at moren hennes lever delvis gjennom henne og har noen regninger hun sliter med å betale. Amber selv har ingen lyst til å bli skuespiller, men skjønner at hun ikke har noe valg når det gjelder moren. Hun får rollen i filmen som er basert på en fiktiv vandrehistorie. Om en mor og datter som bodde alene i skogen. Etter en hendelse, beskylder innbyggerne dem for å være hekser og de oppsøker dem for å ta en grusom hevn. Regissøren er helt oppslukt av denne historien, og vil lage en film om denne historien før noen andre gjør det.
Amber får rollen som Jessica. Noe på filmsettet skjer som gjør til at hun ikke lenger kan stole på virkeligheten og hun blir traumatisert av dette. Tjuefire år senere da Amber er i tretti årene, deltar hun på et opplegg hvor horrorikoner samles slik at fansen får treffe dem. Av en av fansene sine, får Amber vite at det skal lages en nyversjon av filmen som hun var med i, og som gjorde henne kjent. Hun frykter det verste, men likevel takker hun ja til å spille Ella Louise i nyversjonen da hun overraskende nok blir spurt om rollen. Den nye regissøren har en avhengighetsskap til gamle horrorfilmer. Hva er Ambers hensikt med å takke ja til en rolle, da originalfilmen gjorde henne så traumatisert?
Rotete utført med blandet media
Jeg liker horror bøker med filmsett som bakgrunnsteppe. Har lest noen slike bøker tidligere, og kan ikke påstå at The Remaking er en av de bedre, for denne ble jeg dessverre skuffet over. Jeg liker blandet media i bøker, altså en bok som inneholder vanlig tekst, artikler, en del fra et filmmanus og forskjellige ting for å bryte opp det tradisjonelle bokformatet. Det som ødela for min del denne gang, er at når jeg leser horror for voksne, foretrekker jeg å lese fra et voksent perspektiv. Så brydde meg ikke så mye om den delen da Amber bare var et barn. Det andre som ødela en del var siste delen av boka om en podcaster som prøver å oppspore Amber, for å vite hva som virkelig skjedde. Den delen brydde jeg meg ingenting om da jeg ikke hører på podcaster og ikke har noe forhold til dem. selv Vet at de er kjempepopulære, men er ikke helt fan av det når en fiktiv podcast eller podcaster blir dratt inn i en bok. Så syntes den delen var totalt uinteressant.
Svært få horrorelementer
Savnet å vite enda mer om den fiktive vandrehistorien, og hvordan det påvirket og forandret Amber som skuespiller og menneske. Så det føltes ut som at jeg fikk en litt annen bok. Dette ble alt annet enn spennende. Til tross for at dette er en horror bok, hadde den svært få horrorelementer.
Kommer til å lese en bok til for å se om dette er et forfatterskap jeg vil utforske videre eller ikke, for likte Whisper Down the Lane av samme forfatter, bedre. Denne ble noe tam og irriterende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hvis det er Berre kjærleik og død du mener, så har jeg ikke det. Antar du anbefaler den, siden du spør? takk for tips!
Gleden sitter så langt inne at jeg knapt får tak i den.
Helvetes forandringer, helvetes forandringer, jeg kan ikke fordra forandringer.
En krimserie som bare blir sterkere og sterkere, og kanskje også mørkere?
Vanligvis blir man noe lei og kjeder seg når man er et godt stykke inn i en krimserie, men her er det noe omvendt. Minier har egen evne til å holde interessen oppe, og liker balansen mellom det hverdagslige og det ondskapsfulle. Det er en god kontrast.
Brutale hendelser
I Jakten leser man om en ung mann som blir påkjørt. Han kommer løpende ut fra skogen som om han er jaget av noen. Sjåføren har ingen sjans til å stope i tide. Offeret har på et dyrehode som forestiller en hjort og på brystet er ordet rettferdighet brent inn i brystpartiet. Hvem har gjort dette mot ham, og hvis han ble jaget av noen, har de gjort det mot noen andre?
I mellomtiden leser man om stressa Frankrike i opprør, fordi det trues med ny nedstenging på grunn av covid, og mange har ikke råd til å miste jobbene sine. På hjemmebane er Martin Servaz redd for å miste harmonien, da hans partner vurderer om hun skal være med på et viktig oppdrag eller ikke. Blir ting noen gang normalt igjen både for ham og Frankrike?
Fascinerende hovedkarakter
Som vanlig skriver Minier svært godt. Kapitlene er korte, dialogene erfengende, og det dukker også opp en ny karakter. Minier klarer hele tiden å holde på interessen og det er fort gjort å lese noen sider ekstra sider. Liker også at Martin Servaz ikke beskrives som en typisk etterforsker. Han har sin egen stil og gjør ting på sin egen måte, men kan samtidig være myk når det trengs, og han vet hva som er viktig for ham. Føler at han er litt menneskelig i motsetning til mange etterforskere og politifolk man leser om. De fleste andre karakterene er også spennende å bli kjent med, på godt og vondt.
Syntes tematikken var både realistisk og engasjerende å lese om. Det var hele tiden noe som skjedde, og det plaget ikke meg noe å lese om covid. Det er bare ikke et tema jeg synes er noe interessant å lese om. Derfor ble jeg litt smålei av munnbindene som stadig ble nevt underveis i boka. Det var det eneste som la en liten demper på spenningen. Men heldigvis var det ikke så mye nevnt at det overskygget hele handlingen.
Bortsett fra munnbindstyret, var Jakten nok en sterk bok i Martin Servaz serien. Liker mørket og dysterheten denne og de andre bøkene består av. Vet at Minier har begynt på en ny serie, og håper det ikke betyr slutten for Servaz, for leser mer enn gjerne neste bok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Feelgood er ikke min sjanger, men gode omtaler fikk lokket denne til meg. Jeg likte historien veldig godt, og koste meg med boken.