Bokelskere.no

Dette var leit, Kirsten! Det er ingen grunn til å trekke inn ytringsfriheten her, - de som vil ha politiske dikt og sitater (som er en helt fin ting!), kan opprette en tråd for det og ikke klusse til din!

Jeg hadde tenkt å la denne debatten ligge og ta en pause. Men siden nettstedet betyr mye for meg, og dette dreier seg om et mer prinsipielt spørsmål enn først kan synes, klarer jeg det ikke. Spørsmålet er: Hva er et «politisk sitat» og hvordan trekke grensene mellom politiske og ikke-politiske sitater. Jeg har to ganger spurt Kirsten Lund om dette, uten å få konkrete svar.

Hva som er politikk er ikke uten videre et enkelt spørsmål. (Jf. for eksempel diskusjonene rundt Melodi Grand Prix og Russlands og Israels deltakelse). Er det å holde seg passiv i kontroversiell sak, upolitisk? Er det å ta stilling politisk? For å belyse mine spørsmål siterer jeg igjen biskop Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Og i kjølvannet av det: Er biskopens utsagn politisk?

Slik jeg oppfatter Kirsten Lund er det trådstarteren (i dette tilfellet, henne selv) som har definisjonsmakten her. Trådstarteren eller «eieren av tråden» bestemmer. Dermed er risikoen stor for at trådstarterens politiske syn eller livssyn blir førende for hvilke sitater hun/han aksepterer i en tråd for «ikke politiske sitater». I så fall er vi på ville veier.

(Laila, det er litt tilfeldig at dette innlegget kommer under ditt, det kunne like gjerne ha stått et annet sted.)

Bokas undertittel «en parodi» signaliserer at dette ikke er konvensjonell krim. Vi følger riktignok en politiinspektør som etterforsker en serie drap. At ofrene alle er dommere, fører oss derimot inn i en innviklet historie som henspiller på ungdomsopprøret og det politiske kaoset som preget Italia på 1960-tallet. Her vrimler det av både litterære referanser og filosofiske poenger.

Omtalen bygger på Kjell Risviks oversettelse utgitt 1974 i Kolon-serien på Gyldendal Norsk Forlag.

Uvanlig faglig bredde preger denne boka. I tur og orden utvider Nissen sin psykologiske forståelse av psykopati til å omfatte tilnærminger hentet fra sosiologi og statsvitenskap for så å avslutte med religion, moral og etikk. En moraliserende tone preger likevel boka som helhet. Det går merkelig nok sterkest utover dem som ikke har nok styrke eller vilje til å motsette seg forventningene fra mennesker med psykopatiske personlighetsforstyrrelser.

I analysen sin av Tysklands vei til diktaturet på 1930-tallet bygger Nissen i stor grad på den store tyske sosiologen Max Weber. Her kan dagens lesere trekke de historiske linjene videre til dagens autoritære regimer. I hvilken grad er de preget av dominerende, men lukkete mannsforbund? I følge Nissen vil de falle sammen når viktige medspillere (Elon Musk?) bryter med dem.

1974-utgaven som jeg har lest, er forkortet i forhold til førsteutgaven fra 1946.

Takk for en fyldig og god tilbakemelding Ava og flott at du kom i mål! Og takk til deg Stig T for en fin omtale (hva med å legge den ut som en egen bokomtale?)
Amerikansk litteraturhistorie kjenner jeg lite til. Dette var to interessante og lærerike innlegg, som utfyller hverandre.

Et litt pussig sammentreff; jeg holder fortsatt på med gjenlesningen av «Tatt av vinden» fra 1936. «Med blikket vendt mot Gud» kom i 1937. Bøkenes kvinnelige hovedpersoner representerer to vidt forskjellige personligheter, og to sider av det amerikanske samfunnet. Og begge kvinnene var gift tre ganger!

I førstnevnte er handlingen lagt til den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) og tiden etter. Scarlett O’Hara er datter av velstående plantasje- og slaveeier i Georgia, og vi møter datidens syn på frigivelsen av «negrene».

I 1930-årene kjemper den afroamerikanske Janie Crawford, fortsatt for selvstendighet, anerkjennelse og respekt. Mens Janie utvikler seg gjennom sitt liv og sine ekteskap, ser Scarlett ut til å stå på stedet hvil.

Med jevne mellomrom våkner interessen for stjerner blant bokelskere - jeg henter derfor frem denne gamle tråden. Håper den er til hjelp.

Denne boka synes jeg er vanskelig å skulle skrive en mening om, av flere grunner, som at jeg ikke helt klarer bestemme meg for hvor godt jeg likte den, og aller mest fordi jeg nok skulle ønske at jeg likte den bedre enn jeg gjorde.

Jeg klarer imidlertid ikke å konkretisere hva jeg ikke likte, men skal forsøke: jeg tror rett og slett jeg syntes det til tider ble litt kjedelig (og jeg hater å bruke ordet kjedelig, både generelt og om litteratur spesielt!). Jeg savnet noe mer, enten noe som fikk med til å bry meg mer om karakterene, eller noe mer i selve plottet, noe mer ytre driv, kanskje? Det føltes litt flatt ut, rett og slett. MAO; ikke en bok å lese om en vil ha godt driv og spenning, men heller en bok å velge når en vil reflektere og tenke litt. Jeg føler kanskje også litt på at jeg ikke helt ble kjent med karakterene, savnet bla å se dem utenfra i interaksjon med andre mennesker.

Det sagt, er det også mye å like her! Skrivingen og språket er godt, det finnes jevnlige drypp av setninger en kan tenke seg å streke under, og flere intelligente formuleringer som gir både humor og plass for noen tanker. Jeg likte også veldig godt det som ble formidlet av ymse fakta - historisk og språklig, som ble brukt til å få frem et poeng eller understreke noe karakterene tenkte/følte/mente. En slags metafor med ekte fakta! Disse var fine, og det beste ved dem var hvor mye kunnskap som ble formidlet på svært få ord.

Tematikk-messig syntes jeg det er forfriskende med en "me too"--isj bok som ikke er "me too", en bok hvor verken hun eller han er en maktsyk person som sjonglerer romantikk og misbruk. Boka svartmaler ingen av karakterene, den unngår å forenkle relasjonen til noe "enten eller". Vi har en kjent situasjon med en eldre og erfaren forlagsmann som arbeider og blir venner med en ung og uerfaren kollega. Det oppstår et sterkt bånd mellom dem, og det er dette som utforskes i boka. ("Utforsking" synes jeg er et godt beskrivende ord, for det er ingen fasit, forfatteren legger ingen føringer for hvordan leseren skal tolke relasjonen, en må selv vurdere dette - og her tenker jeg det er mye som kan diskuteres i en bokklubb!). Hvorfor får disse to så god kontakt? jeg tenker det handler om flere ting, som bla ensomhet og behov for bekreftelse, noe de begge mottar i ujevne doser slik at en slags avhengighet og behov for mer oppstår. Relasjonen deres bidrar også til å isolere dem mer fra resten av kollegene, som nok også forsterker deres behov for hverandre

Boka vil nok særlig appellere til dem med en viss interesse for litteratur, forlagasbransjen, kunst og kultur generelt.

nr to i serien om Vigdis, og den andre boka jeg leser av Fretheim. Likte denne enda bedre enn den forrige, Fuglekongen. Endelig en krimforfatter som mestrer det språklige i tillegg til å skape troverdige plott. Jeg setter også veldig pris på at forfatteren holder seg til saken. Med det mener jeg at hun ikke sporer av med utallige sidespor, tilbakeblikk i form av "flashbacks", unødvendige "twist"-er.

Ei heller er det unødvendige forklaringer og repetisjoner. Dette, særlig avsporinger som resulterer i unødvendig lange bøker, er noe av det jeg liker minst med kriminalromaner. Også forfriskende at persongalleriet ikke er større enn det må. (Fortrekker bøker jeg kan lese uten å måtte ta notater eller bli henvist til familietre.)

Syntes også at det er en fin balanse mellom kriminalsaken og Vigdis' privatliv. At vi får følge begge deler parallelt gjør historien mindre monoton. Liker også at deler av fortellingen fortelles av en ukjent karakter - som vi gradvis innser hvem er, men det tar tid og er aldri helt åpenbart.

Solid plott, gjennomført, god konstruksjon/oppsett, troverdig og stemningsfull. Minner meg en del om Fossums skrivestil - både språklig og tidvis også Innholdsmessig. Verdt å merke seg er at dette er en krimbok som kan oppleves som litt langsom; den har ikke en veldig sterk nerve eller spenningskurve, men det skjer hele tiden noe likevel og selv om jeg ikke "satt på kanten av stolen", var jeg hele tiden engasjert og nysgjerrig

Jeg har aldri tenkt over at jeg kan miste lesemuskelen helt. Skrekk og gru! Uansett, da min mormor gradvis mistet synet hadde hun stor glede av lydbøker og lyttet på dem helt til det siste. Hun ble 96.

Bloddråpetall så interessant ut. Har satt meg på venteliste på biblioteket. Takk for tips!

EN TANKE
Symbolistisk gruk

En natlig bøgekrone
står kuplet som en hjærne
hvor alt er sort og stivnet
og liv og lyst forbi.
Et hvæiv af dødens mørke. -
Og midt i det: en stjærne,
én ubesejret tanke,
som lyset lever i.

Piet Hein
Gruk bindII
Grøndahl Dreyer

Kulturpersonlighed
Sådan laves det.

Han er altid parat
som privat-litterat
med livsfilosofisk bestik
rettet an delikat
i sympatisk salat
som han blander med feltherreblik
i en helautomat-
isk kultursurrogat-
og citatmarmelade-fabrik.

Piet Hein. (1905-1996)

GRUK bind Ii
Grøndahl Dreyer

Endelig er Their Eyes Were Watching God lest - etter inspirasjon fra deg. Jeg avbrøt Their Eyes for ca tredve år siden, mest sannsynlig fordi store deler av boken er skrevet på dialekt fra Sør-Statene.

Min utgave av boken har to forord, ved Edwidge Danticat og Mary Helen Washington (afroamerikansk litteraturviter). Uten forkleinelse for førstnevnte, valgte jeg å legge vekt på forordet til Mary Helen Washington.

I følge Washington har Their Eyes hatt en turbulent tilværelse. Boken ble først utgitt i 1937 og fikk en blandet mottakelse. En (hvit) amerikansk kritiker beskrev boken som: …rich and racy love story, if somewhat awkard, but had difficulty believing that such a town as Eatonville , inhabited and governed entirely by Negroes could be real.

Helt fra starten av sitt forfatterskap ble Hurston kritisert for ikke å skrive litteratur i protest-tradisjonen til Harlem Renessansen. Hun ble beskyldt for å utelate det virkelige harde livet til afro-amerikanerne i Sør-Statene. Mannlige afro-amerikanske kritikere var brutale i sine omtaler av boken. Den hardeste kritikken kom fra Richard Wright: …carries no theme, no message, no thought, but exploited those quaint aspects of Negro life that satisfied the taste of white audience.
På slutten av førtitallet, i et tiår som ble dominert av Richard Wright og forfattere som nesten utelukkende hadde sosialrealisme som uttrykksform var det lite rom for en kvinne som skrev om selvrealisering.

Washington forteller hun ble oppmerksom på Their Eyes i 1968 - og ble umiddelbart begeistret for boken: What I loved about this novel besides its high poetry and its female hero was the investment in black folk traditions. Here, finaly, was a woman on quest for her own identity and, unlike so many other questing figures in black literature, her would take her, not away from, but deeper and deeper into blackness, the descent into Everglades with its rich black soil, wild cane, and communal life representing immersion into black traditions.

Med ordene til Washington i tankene og innbilt Sør-Statsdialekt i ørene gjøv jeg løs på The Eyes. Som hvit kvinne med en bakgrunn flere solsystemer unna Janes liv, var dette en lærerik og interessant øvelse. Jeg skal ikke påberope meg å ha nådd kjernen i Everglades og Janes liv, men takket være forordet til Washington forsto jeg boken bedre. Uten Washingtons innsiktsfulle ord ville The Eyes ikke blitt hevet til å være noe mer enn en en svært god bok fra Sør-Statene.

Tidlig på 1970-tallet var Their Eyes et undergrunnsfenomen som dukket opp hvor det var interesse for African-American studier. Alice Walker underviste i litteratur ved Wellesley da hun oppdaget at Hurston kun var en fotnote i litteraturen. Walker tok tak i Hunters forfatterskap - og er en av de som kan takkes for at Their Eyes Were Watching God i dag stadig kommer i nye opplag og ikke har vært out of print siden 1978.

Zora Neale Hurston (1891-1960) var en produktiv forfatter. Hun publiserte syv bøker - fire romaner - to bøker om folklore og en autobiografi og mer enn femti andre litterære arbeider.

Their Eyes Were Watching God
Zora Neale Hurston
Harper Collins e-books

Etter at jeg i de siste ukene dels har vært i Jane Austens verden i Persuasion og dels løst en krimgåte med Cormoran og Robin i London i Det beksvarte hjertet, har jeg nå tatt turen til Nord-Sverige i Stein i silke av Mikael Niemi. Den er veldig lovende, - jeg får Kerstin Ekman-assosiasjoner og det sier det meste!

Aha, - takk! (Hvis jeg skulle føle behov for å sjekke 😉)

Det var flere enn deg som gjorde det, tydeligvis. Men jeg skjønner ennå ikke hvordan man gjør det!