Bokelskere.no

Fruktbare omveier til mål.

En selvbiografisk litteraturanalyse fra Homér til Sebald.
Forfatteren står utmattet igjen etter sin siste bok om Holocaust og får ikke dreis på sin neste om Homers Odysséen. Manus er uleselig inntil en mentor råder ham til å gjøre den mer variert ved hjelp av digresjoner fra hovedfortellingen. Løsningen kalles gjerne en ringkomposisjon, som nettopp Odysseen er kjent for.

I del to tar Mendelsohn for seg to franske forfattere. Fénelon ble berømt for sin roman fra 1699 om Telemakhos som leter etter sin far Odyssevs. Hele boka er en digresjon, men ikke en avsporing fra Homer. Prousts hovedverk På sporet av den tapte tid starter i første bind med to veier som går i hver sin retning, men som i siste bind viser seg som én felles ringvei.

I tredje del vender forfatteren tilbake til sitt arbeid med holocaust, den tysk-jødiske flyktningen og litteraturviteren Erich Auerbachs bok Mimesis (1946/2002) og ikke minst WG Sebalds litterære verker med vekt på Saturns ringer (2002).

Alle digresjonene til tross er dette en liten perle av en bok, nettopp fordi Mendelsohn stadig gir en ny, frisk vri på temaene han tar opp på få sider.

Jeg tviler ikke på at han er en god forfatter, men jeg har ikke lest noe annet av ham og må bare innrømmet at denne boken ikke falt helt i min smak.

Dessverre, denne ble for lang (560 sider!), mørk (til og med på forsiden!) og uinteressant (for meg): menn som hater hverandre og kjemper om å være best! Men jeg liker jo å bli bragt inn i et annet århundre (1700-tallet) og til Finnmark, og etter hvert (halvveis) ble den tidvis også litt spennende, - og med en interessant avslutning. Men bare terningkast fire fra meg.

«Sand i maskineriet»

Ei lita bok der forfatteren skriver godt om å bli gammel i Norge. Første del tar seg seg hvordan «å aldres» slår ut rent personlig. Denne framstillingen av alderdommens gleder og problemer vil mange lesere kjenne seg igjen i fra egen erfaring eller som et yngre familiemedlem.

I de siste kapitlene trekker Ericsson fram aktuelle politiske og filosofiske sider ved behandlingen av eldre. Særlig opprørt er hun over en offentlig utredning fra 2023 med den vage tittelen Tid for handling. Her foreslår en ekspertkomité å sette nye grenser for vekst på helse- og omsorgsfeltet trass i at andelen skrøpelige eldre i befolkningen øker. Mot slutten av boka krever hun ikke bare mer velferd for eldre, men også større anerkjennelse og respekt på linje med andre utsatte grupper.

Et artig og underfundig dikt, Ava! Da det dukket opp på nettsiden her for noen år siden, ble jeg så inspirert at jeg fluksens kjøpte Annie Riis’ lille diktsamling Mellom høye trær. Anbefaler den på det varmeste! Vi hadde også en liten diskusjon om Annie Riis.
Takk for at du holder liv i denne tråden.

(Jeg har ikke boken her, så jeg kan dessverre ikke «svare» med et av disse flotte diktene.)

Da vi lette etter hunden

Da vi lette etter hunden
fant vi den ikke
verken ute eller inne.
Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.

Annie Riis (1927-2020)

Afrikansk dystopi.

Si hva man vil, men Naipaul skriver godt. Han holder leseren fanget, mens han langer ut mot alt som gikk galt etter at europeerne måtte gi slipp på koloniene sine. Riktignok skal dette være en roman med en hovedperson, Salim, med røtter i Øst-Afrika og India. Etter massakrer på muslimer i hjemlandet (Zanzibar?) slår han seg ned som handelsmann i en navnløs by nord i dagens Kongo. Salim tjener som en deltakende observatør i et lokalsamfunn som svinger mellom velstand, opprør og forfall, der moderniteten raskt kan bli oppslukt av jungelen.

I noen korte kapitler mot slutten, får vi vite at det egentlig ikke står bedre til på andre steder som London eller Canada heller. Boka ble skrevet 1977-78. Norsk utgave Der elva krummer seg fra 1980.

Se også omtalen min av The Masque of Africa.

Hyggelig at du har sansen for diktene til Kari Anne Bye, Bjørg.
Jeg leste hennes andre diktsamling, Eg bur her no da den ble utgitt i 2021. Den anbefaler jeg gjerne, selv om jeg foretrekker hennes første - Eg et før eg kjem . :)

Diktanalyse

Ho køyrde full diktanalyse.
Granska og tolka alt han nokon gong hadde sagt henne.
La vekt på symbolbruk og undertekst.

Heilt utan nokon gong å bli klokare på han.

Så fekk dei rett, klassekameratane frå ungdomsskulen.
Ein får aldri bruk for diktanalyse i den verkelege verda.

Kari Anne Bye

Eg et før eg kjem
Dikt

Samlaget 2020

Meister

Ho sjekka jobbannonsane
ho sjekka Tinder.
Ho sjekka Facebook
ho sjekka Instagram.

Ho var ikkje i rute
ikkje i rute i det heile.
Fekk ikkje til det dei andre fekk til.
Fekk ikkje det dei andre fekk.
Greidde ingenting
Var ingenting
Berre
midtnorsk kretsmeister
i gråt over spilt mjølk.

Kari Anne Bye

Eg et før eg kjem
Dikt

Samlaget 2020

Proust — ettertanker etter felleslesningen.

Vi i Lesesirkelen av 2024 har med Swanns kjærleik gjort oss ferdige med Marcel Proust for denne gang. For meg var historien om Swann og Odette et fint gjensyn, men romanen omfatter en god del mer som er verdt å utforske. Det er derfor ikke så rart at Prousts bindsterke På sporet av den tapte tid i seg selv har ført til en en hel rekke analyser, kommentarer, håndbøker, tegneserier og selvfølgelig film.

Her et utvalg bøker som jeg selv har hatt glede og nytte av til å gjenoppfriske og utdype gode leseminner fra På sporet av den tapte tid.

• A guide to Proust av Terence Kilmartin, London 1983. Smart, liten håndbok om karakterene, historiske personer, stedene og temaene i På sporet.
• Att läsa Proust av Olof Lagerkrantz, Borås 1982. Lettlest og underholdende om sentrale temaer hos Proust. Han påpeker at Swanns estetiske engasjement framheves sterkt, mens Odettes interesse for mote og elegante klær blir underkommunisert. I dag vet vi jo at klær og drakter inngår som en selvfølge i Nasjonalmuseets samlinger.
• Begærets by av Bjørn Bredal, København 1998. Byen er Venezia, som spiller en stor rolle som det ideelle reisemålet i På sporet.
• Le Paris literaire et intime de Marcel Proust av Henry Raczymow, Paris 1997. Bildebok om gater, parker, interiører, personligheter m.m. i tidsrommet 1870-1914.
• Om Proust av Samuel Becket, Oslo 1988. Hvordan skiller Prousts litterære prosjekt seg fra realismens krav?
• Marcel Proust av Henrik Langeland, Oslo 2001. Norsk innføring i Prousts livsverk.
• På sporet av Marcel Proust av Ragnhild Reinton, Oslo 1993. En akademisk litterær analyse.
• Kunsten eller livet? hva Marcel Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er av Karin Gundersen. Oslo 2013. Lett tilgjengelig bok om Prousts bruk av bilder (metaforer).
• How Proust can change your life av Alain de Botton, London 1997. Et vittig, egentlig umulig, men likevel informativt alternativ til litterære analyser.
• In Search of Lost Time: Swann’s Way, a Graphic Novel, tegnet av Stéphane Heuet, New York 2015. Hele første del med «Swanns kjærleik» som tegneserie på 225 sider. Nydelig hefte i duse farger.

Oppdatert 27.9.24. Takk for innspill fra Kirsten Lund.

Tvangstiltak etter løsgjengerloven av 1907.
Tvangsarbeidshusene hadde nok skiftende betegnelser i levetiden sin, men var primært rettet mot folk som ble definert som løsgjengere. Tilsvarende tiltak rammet tatere i form av Svanviken arbeidskoloni, formelt drevet av Norsk misjon blant hjemløse som hadde tilhold i Sosialdepartementet og ble nedlagt 1987. Norge var i mellomkrigstiden og til slutten av 1960-tallet mer av en tvangsstat enn vi i dag liker å tenke på. Litteraturen og utredningene om forholdene som tiltakene førte med seg er omfattende.

Mathiesen ble nok først kjent for sin kamp mot tvangsarbeidshusene som fulgte av løsgjengerloven av 1907. Da jeg hadde ham som veileder for magisteroppgaven min var han aktiv i dannelsen av KROM - foreningen for kriminalreform som bekjempet fengselsvesenet. Han skrev en mengde bøker og artikler. Jeg kan ikke peke ut noen særskilte. Sentralt i hans tenkning var at ønsket om perfekte løsninger ofte sto i veien for reformer. Selv var han i favør av «Det uferdige.» (Nyeste utgave 1992).

Rettssosiologen Thomas Mathiesen var en kjent kritiker av løsgjengerloven og fengselsvesenet.

På sporet av tapt kjærlighet.

Dette er et gjensyn med en bok som jeg leste i ungdommen i Anna-Lisa Amadous oversettelse fra 1963. Seksti år seinere foreligger boka nå i en svært god utgave på nynorsk av Margunn Vikingstad.

Men det er fortsatt krevende å følge handlingen. Den er full av tilbakeblikk, beskrivelser av reiser som bare gjennomføres i fantasien og voldsomme stemningsskifter. Ikke rart at hovedpersonen, Charles Swann, et sted beskrives som alvorlig syk som resultat av forholdet til Odette de Crécy, en tiltrekkende kvinne med en tvilsom bakgrunn. Galskapen topper seg de gangene han ikke får treffe henne når han venter det.

Den vesle kretsen
Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». (I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris).

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste handlingen til det samme tiåret.

Etter han blir stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024.

Swann og Odette: Den musikalske frasen til Vinteuil
Swanns følelelsstormer i forholdet til Odette utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann framstilles som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere. På tilsvarende kan vi bli grepet av enkelte verk som også nevnes, som den tidlige romanen Prinsessen av Cléves av madame de la Fayette eller Johannes Vermeers malerkunst, representert ved «Utsikt over Delft».

Sosiale lag og kretser
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Boka inngikk som felleslesning i Lesesirkelen 2024 her på bokelskere.no.