Bokelskere.no

Han har fått meg til å oppleve en våkenatt i en årestue!
"Og time kom og time gikk - og lyset av en ny dag begynte alt å sive klart og morgenblankt ned gjennem ljoren; det vokste ut fra åren i en stadig større og større ring, til det lå som et kjempestort hjul på det grå stengulv ..." (Fra Christianus Sextus, bd.1)

Jeg "oppdaget". john Boyne for halvannet år siden
Da leste jeg A Ladder to the Sky og elsket den. Har siden da lest seks bøker av ham og har ikke blitt skuffa en eneste gang. Synes han gang på gang leverer engasjerende og gjennomførte plott, gode karakterer og alltid med en skrivestil og språk som virkelig løfter leseopplevelsen. The Echo Chamber skiller seg ut mtp satiren og humoren. Ekstra spennende synes jeg det er å vite om litt av bakgrunnen og inspirasjonen bak denne, nemlig hans egen erfaring med å bli "canceled" og misforstått/dømt på sosiale medier. I ettertid av å ha gitt ut ungdomsboka "My Brother Jessica" har han møtt påstander om å være trans-fiendtlig, noe han veldig klart.ikke er om en faktisk lytter til hva han sier selv om saken

Historien til Capote er interessant og en jeg flere ganger har vurdert å dykke dypere inn i.
Denne helga leser jeg The Echo Chamber av John Boyne. Har lest mye av han det siste året og er veldig glad i fortellingene hans, samt karakterene og språket/skrivestilen. Denne boka skiller seg ut fra hans andre ved å være skikkelig morsom! Satirisk, samfunnskritisk, med temaer som woke, "cancel-culture", kjønnsroller, kjønnsidentitet og personlige pronomen, sosiale medier, den rike eliten mm. Fortellingen veksler mellom familiens fem medlemmer.(#dysfunctioalfamilies)

The river cannot go back

It is said that before entering the sea
a river trembles with fear.
She looks back at the path she has traveled,
from the peaks of the mountains,
the long winding road crossing forests and villages.
And in front of her,
she sees an ocean so vast,
that to enter
there seems nothing more than to disappear forever.

But there is no other way.
The river can not go back.
Nobody can go back.
To go back is impossible in existence.
The river needs to take the risk
of entering the ocean
because only then will fear disappear,
because that’s where the river will know
it’s not about disappearing into the ocean,
but of becoming the ocean.

Khalil Gibran

Takk for tipset, Kirsten. I Oslo har vi heldigvis fortsatt i tillegg til Ark og Norli noen uavhengige bokhandlere som har et godt utvalg og gode tilbud.

Fra verdens vrangside.
Sammenholdt med kjedsomheten og motløsheten som preger menneskene i Tsjekhovs stykke Onkel Vanja, som nå går på Torshovteatret i Oslo, er handlingen i Forblindelsen svartere og mer desperat. Hovedpersonene har riktignok ambisjoner om å få til noe bedre, men har alle havnet i en hengemyr preget av de irrasjonelle sidene ved tilværelsen.

Dramaet utløses ved forskeren og den bokelskende Peter Kiens lite overveide ekteskap med sin mangeårige hushjelp Therese. Hun avslører seg som både innbilsk og grådig, får raskt kontrollen over deres felles bolig og ender med å kaste ham ut. Den innesluttede Kien finner seg en ny alliert i form av den selverklærte, men fattige sjakkmesteren Fischerle. Det tar ikke lang tid før den løgnaktige dvergen (!) setter i gang intriger for å fralure Kien pengene han har igjen. Kien blir en kasteball for folk som vil ham vondt. Men vrangforestillinger, misforståelser og hallusinasjoner gjør ham så godt som handlingslammet inntil hans bror, psykiateren Georg, kommer fra Paris for å redde ham.

Romanen beskriver en verden preget av løgner, brutalitet, overgrep og griskhet. De mannlige hovedpersonene, inkludert Peter Kien selv, står dessuten for et tydelig kvinnehat. Mens en bifigur påstår han er blind, er mange av de seende blinde for hendelsene rundt seg.

Canetti vant Nobel-prisen blant annet for denne romanen, men selv velvillige lesere har funnet den nærmest uleselig. Hadde det ikke vært for at den skiller seg radikalt fra alle andre bøker jeg har lest, ville jeg ha sagt meg enig. Den norske utgaven plages dessuten av mange mindre, meningsforvirrende trykkfeil, som når «rusten» blir til «ruten.»

Takk for tips om podcast! Leste boka "Av måneskinn gror det ingenting" i fjor og den gjorde inntrykk. Unik i skrivestil/språkbruk, et herlig brudd med "tradisjonell" plott/struktur, veldig gjenlesbar med sine mange lag og nyanser. Også fascinerende å se hvor relevant og gjenkjennelig en såpass gammel bok fremdeles er i dag

Det ser heldigvis ut til at forfatterskapet til Torborg Nedreaas nå blir gjenoppdaget og løftet frem. «Av måneskinn gror det ingen ting» spilles på teater, Toril Moi omtaler henne i boken «På jakt etter Norge» og i Klassekampen i går (lørdag) hadde Elise Winterthun en lengre omtale av forfatterskapet hennes, - og jeg vil gjerne bidra med å nevne det her. Hvis det er noen der ute som ikke har lest henne, har de store opplevelser i vente, - om ikke bare gode.

«Har noen skandinavisk forfatter skrevet like godt om ensomme barn som Torborg Nedreaas?», spør Elise Winterthun innledningsvis under overskriftene «Hos Torborg Nedreaas gis det utsatte mennesket språk og verdighet. Et spinn av milde drømmer».

Jeg gjenleste «Musikk fra en blå brønn» for noen år siden og skrev da denne omtalen hvor jeg ga boken en 7-er!

Fortsetter med å streve meg gjennom Forblindelsen av Elias Canetti. Det er nok den særeste romanen jeg har lest, men boka er også fascinerende med sine mange rare krumspring. En farse med tragiske undertoner. I tillegg leser jeg Marvin Minskys forsøk på å beskrive menneskets kompliserte minne ved hjelp av enkle begreper, The Society of Mind. Boka fra 1986 er forutseende nok til å diskutere vilkårene for utviklingen av kunstig intelligens.

Utrolig fin bok, skrevet på nydelig nynorsk

Jeg likte denne boka, men den krevde tålmodighet, og litt tid til fordøyelse. Vi får et innblikk i Lindas hode. Alle tanker som hopper og spretter rundt, og både det som er positivt og negativt kommer fram. Slik er det jo ofte, vi tenker og tankene blir filtrert og sensurert i det de evt skal ut av hodet. Her får vi alt servert, de ufiltrerte tankene som Linda, og kanskje vi alle til dels kan gå og bære rundt i hodet vårt. Syns kanskje siste del av boka trekker litt ned, men alt i alt en nydelig bok om det å være menneske.

Takk for din fine og utfyllende tilbakemelding, Bjørg. Sårt og rørende å høre om din barndomsvenninne og høytlesningen for den eldre kvinnen (en fint ting av deg å gjøre). Det kommer stadig tilbake til meg at dette ikke er lengre tilbake i tid enn 1970-årene. Nesten utrolig.

Jeg har lest «Heim» av Johan Mjønes, en bok som har mange av de samme kvalitetene som «Spuria». «Orkanger» synes jeg ikke høres like fristende, men kanskje jeg må revurdere mitt syn.

Jeg har lest Lucy Barton-bøkene og satte veldig pris på dem, så jeg vet jeg har noe å glede meg til. Takker for tipset om filmatisering, artig!

Husker jeg likte de bøkene, og fikk sansen for skrivestilen til Elizabeth Strout. TV-serien på HBO er forresten også veldig god! Anbefaler den. Syntes særlig det er interessant å se hvordan TV-seriens Olive Kitteridge fremstår sammenlignet med hvordan jeg så henne for meg.(Det var overraskende likt!)

Jeg leste nettopp ”I Who Have Never Known Men" av Jacqueline Harpman og det ble en favoritt og en klar sekser på terningen. En dystopisk roman, 180s kort men likevel med en rik historie. Sterk bok, utradisjonelt plott, stemningsfull og svært flott språklig -uten at det fremstår som om forfatteren forsøker være "litterær" av seg, tvert om er det hovedpersonen som skriver, og del av en historien hennes er manglende utdannelse og ferdigheter innen slike grunnleggende kunnskaper. Hun kan ikke huske noe fra livet før - før hun befant seg i et bur i en bunkers med 39 andre kvinner. Alle eldre enn henne, og selv om heller ikke de husker stort, har de felles er referanser og generell forståelse av verden utenfor. Denne innsikten har ikke hovedpersonen og etter danner deler av det jeg anser som et grunnleggende tema; hva gjør oss menneskelige? Hva er vi uten en felles historie, verdensoppfatning, følelser og tanker? Hva med referanser og holdeplasser? Hva er vi uten "noe kjent"? Også sentralt står tema som død, frihet og håp.

Anbefaler denne på det sterkeste!

Skulle gå løs på en John Boyne bok, men mentalt var jeg ikke klart til å "ta inn" noe særlig, og med Boyne's bøker vil jeg helst være observan. Heldigvis fant jeg en lettlest feel-good bøk med hekseri og magi, lagt til en småby i Norfolk. Helt sånn midt på treet kvalitetsmessige og presis det jeg ville ha. Så lørdagskveld og søndag går med til The Very Secret Society of Irregular Witches, Sangu Mandanna

Nå er jeg ordentlig i gang med Olive Kitteridge, etter at hun i løpet av sommeren har måttet vike for andre bøker. Den er fin, men tykk (638 sider) så den blir nok lesestoffet mitt i flere helger fremover.
God helg til dere alle.

Toril Moi er en kjent litteraturforsker, født i Norge i 1953, men bosatt i utlandet, hovedsakelig i USA, i førti år. Etter å ha skrevet om Vinjes «Ferdaminni fraa Sumaren 1860» i Nasjonalbibliotekets «Fortidens folkelesning», fikk hun i oppdrag av Nasjonalbiblioteket å forske på hva hun ville i deres samlinger, - litt av et tilbud! Det resulterte i en rekke essays hvor hun ønsket å finne ut hvordan 1950-tallets kultur formet norsk identitet, og disse er nå samlet i denne boken.
For meg som er bare er noen år eldre enn henne, er det et møte med en tid jeg har opplevd og mange bøker jeg har lest, og det har vært interessant å se det hele med hennes øyne. Hun prøver å finne ut av det typisk norske og leter etter spor i litteratur og film fra 1950-tallet, og i arbeidet har hun hele tiden et særlig blikk for kvinners livssituasjon. I tillegg til å gå inn på Vinje og litteraturforskernes syn på ham, trekker hun frem Aimée Sommerfelts ungpikebok «Miriam» (som jeg elsket), og tar for seg Mykle og Bjørneboe, Torborg Nedreaas og Ebba Haslund, filmskaperen Edith Carlmar, samt Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen, de siste i et kapitel om kristendom og eksistensialisme. Og jeg tenker at dette kanskje kan være særlig interessant og lærerikt for senere generasjoner.
For meg er det mye kjent i boken, men det er også mye nytt og med nye vinklinger. Men til tross for at både forfatteren og jeg er norske og nesten jevngamle, har vi en svært forskjellig bakgrunn: hun fra et lite sted på sørvestlandet og jeg fra villastrøk i Oslo, og vi har voksenliv i forskjellige miljøer på forskjellige kontinenter. Og så må jeg nok bare innrømme at jeg ikke er enig med henne bestandig, og det gjelder særlig hennes syn på «livet» og morsrollen. Ebba Haslund og Torborg Nedreaas hadde ifølge henne «svadafylte tanker om en irrasjonell forbindelse mellom Kvinnen og Livet», - som blant annet kom til uttrykk i Haslunds skildring av kvinnen som en kostelig krukke fylt med livets vann. Og det synes jeg faktisk var ganske fint sagt, - så får det heller være svada.

Artig! Men han innrømmer jo at det var litt frekt, - og det er jeg enig med ham i! Men så lenge han gjorde ham til en så sympatisk mann, så er det jo greit.

Jeg tenkte vel heller å få bekreftet at jeg husket riktig, - og så lurte jeg litt på hva dere syntes om det. Litt rart, synes nå jeg, men kanskje uvitenhet fra forfatterens side, - det er vel ikke alle som husker gamle skøyteløpere. Så har han kanskje ubevisst fanget opp navnet en gang.