Bokelskere.no

What Do Palestinians Want?
A man in the Lake District, England, asked me ………..

The pleasure of tending, tending
something that will not be taken away.
A family, a tree, growing for so long,
finally fruiting olives, the benevolence of
branch,
and not to find a chopped trunk upon
return.

Confidence in a threshold. A little green.
And quite a modest green untouched by
drama.
Or a mound of calico coverlets stuffed with
wool,
from one’s own sheep, piled in a cupboard.
To find them still piled. Is that too much?

Not to dominate. Never to say we are the
only people who count,
or to be the only victims,
the chosen, more holy or precious.
No. Just to be ones who matter
as much as any other, in a common way, as
you might prefer.
Stones and books and daily freedom.
A little neighborly respect.

Naomi Shihab Nye

Voices in the Air - Poems for Listeners

Karl-Bertil Jonsson er ikke en del av julen min i dag, men jeg minnes julestemningen han skapte hos store og små på 1970-tallet. Den godhjerta Karl-Bertil gikk rett hjem hos mange av oss. Det er stas å høre ar Karl-Bertil er blitt en del av juletradisjonen din!
Jeg har ikke sett filmen fra 2021, vet heller ikke om jeg skal. For gamle damer som meg lever historien og nostalgien best uten nye inntrykk.:)

Denne fortjener de gode anmeldelsene den har mottatt. En velskrevet bok på alle måter: språklig og handlingsmessig. Den er ikke noe nytt mtp temaene den tar opp, men samtidig er den på ingen måte "bare enda en bok".
Den dekker tema som mental (u)helse, (moderne) dating, ensomhet og sorg. Mest sentralt tenker jeg at angsten står her - både slik vi ser (og merk de: "ser"! - dette er virkelig prinsippet om "showing not telling" I praksis) den utspille seg i hverdagen, men også i det store bildet, om hvordan hovedpersonen føler seg mislykket i livet fordi hun er så redd for å "faile" at hun ikke prøver , og dermed, ironisk nok, føler seg nettopp mislykket.
Dette er en sår bok, jeg følte virkelig med hovedpersonen her. Samtidig finnes komikk og en slags humoristisk undertone. Stort pluss for en "rett på sak"-tilnærming: en bok uten unødvendige beskrivelser, utdreiinger og transportetapper.

Akkurat den boka jeg håpte den ville være; en slags feel-good-feel-bad, gretten gammel dame i en av livets mange overgangsfaser - denne fasen handler om å bli bestemor, og om å være på vei ut av arbeidslivet og inn i pensjonisttilværelse. Boka handler om mer enn å eldes og forventningene en møter som eldre (blid, strikkende ognvaffel-stekende bestemor) den handler også om forholdet til sine barn og svigerbarn, om vennskap, ekteskap, hverdagen, forandringer, dating som eldre, om sosiale medier og hvordan virkeligheten der er versus irl, og hvordan selv "de eldre" lar seg påvirke.

Morsomt og originalt plott, og med godt språk får boka et solid løft slik at den totale leseopplevelsen ble, for min del, en ren fryd!

Tante Pose av Gabriel Scott må jo være det mest nostalgisk julete som finnes!

Jeg har foreslått boken eller filmen Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften av Tage Danielson og Per Åhlin flere ganger tidligere - og gjør det gjerne igjen.

Det var en gang for lenge siden, den gang man ennå kunne se fattige mennesker gå omkring i gatene. På den tiden var det ingen skam å være fattig ………..

Karl-Bertil Jonsson er 14 år, kommer fra et velstående hjem, han har en velutviklet samvittighet, han tenker som Robin Hood, og i førjulstida har han ekstrajobb på postkontorets pakkeavdeling.

Mer nostalgisk og «julete» blir ikke julen for meg. :)

Uenighet gir bedre beslutninger.

I mange sammenhenger – ikke minst på jobben – legges det vekt på enighet og samhold. Forfatteren gir en rekke eksempler på at det kan det føre til alvorlige feil, til og med ulykker. Det skyldes, mener hun, at enigheten fører til et for snevert perspektiv på bredden av tilgjengelig kunnskap og muligheten for alternative løsninger.

Nemeth bygger først og fremst på sin egen forskning på samstemthet og uenighet i grupper. Alene ville det ha virket svært teknisk og av begrenset interesse, men heldigvis supplerer hun teksten med en rekke praktiske eksempler. De er hentet fra politikk, flyging, medisin, forretningsliv og ikke minst filmen «Tolv edsvorne menn» fra 1957 med Henry Fonda som den standhaftige dissidenten som står imot flertallet. Mest overraskende er likevel at hun bruker Edward Snowden, som i 2013 lekket amerikanske hemmeligstemplede dokumenter, som et gjennomgående eksempel på nytten av uenighet og motstand.

Lettlest med mange oppsummeringer og presiseringer underveis.

Emily

What would you do if you knew
that even during wartime
scholars in Baghdad
were translating your poems
into Arabic
still believing
in the thing with feathers?

You wouldn’t feel lonely
That’s for sure.

Words finding friends
even if written on envelope flaps
or left in a drawer.

Naomi Shihab Nye

Voices in the Air - Poems for Listeners

Her er det igjen Lucy Barton som forteller, som i «Jeg heter Lucy Barton», - en bok jeg ble veldig begeistret for! I oppfølgeren «Hva som helst er mulig» opptrer Lucy bare som en lett mytisk biperson, mens de forskjellige fortellingene der dreier seg om andre personer fra hennes oppvekstmiljø, - og jeg ble ikke like henført av den formen. Jeg merket det nå, - det er Lucy’s lette, særegne fortellerstemme, med assosiative minner, menneskekunnskap og kloke tanker som gjør disse bøkene så gripende. Her er hun akkurat blitt enke etter sin høyt elskede ektemann nr. to og har av forskjellige grunner kommet i kontakt med den første ektemannen, faren til barna hennes, igjen, - det er han som er William som hun i sin tid forlot. De kjenner hverandre på godt og vondt og har hatt et felles liv, hvor også hans mor en stund hadde en sentral rolle. Det er godt å merke den godheten de to gamle ektefellene nå har for hverandre, - hvordan Lucy med jevne mellomrom omsorgsfullt tenker «Åh, William»! De to gjør en liten reise sammen, - en reise tilbake i tid, men også i dem selv, - vi merker hvordan Lucy får større forståelse for det livet de har levd og den personen hun er blitt. Lucy fremstår som et godt og omsorgsfullt menneske, og jeg får bare lyst til å si «Åh, Lucy»! Og nå går jeg i gang med «Lucy ved havet» med skyhøye forventninger!

Krigsroman med mer natur enn strid.

Gammel kjærlighet vekket til nytt liv under okkupasjonen utgjør den røde tråden, men fine naturskildringer fra kystlandskapet sør for Oslo setter preg på store deler av boka. Et viktig, modig sidetema er dessuten rollen til dem som i likhet med hovedpersonen ikke tok aktiv del i motstandskampen mot okkupantene. De var vel litt suspekte?

Med andre ord ei springende bok om forhold som allerede i 1948 lå i fortiden — som snø som falt i fjor. Men også i sin siste roman viser Gunnar Larsen sitt språklige mesterskap.

Turgenjev.
Fantastisk, da har vi minst fire oversettelser av romanen Røk på norsk: én fra tysk, én fra engelsk og to fra russisk. Og det er ikke engang Turgenjevs mest kjente roman! Selv har jeg lenge vært begeistret for de troverdige mannlige og kvinnelige karakterene i bøkene hans.

Kristian Elster d.e. var tidlig ute med sin oversettelse av Røk, men på 1880-tallet sørget billigbokforlaget «Bibliotek for de tusen hjem» for en rekke nye utgaver på norsk av den samme forfatteren.

Jeg ble så begeistret for den første boken om Lucy Barton nettopp fordi den var så lett, - den fanget opp og formidlet skjebner med få, antydende setninger. Her får vi en grundigere utdyping av livet til og miljøet rundt dem vi møtte der, og boken mister derfor den lettheten jeg var så begeistret for i første bind.
På mange måter minner denne boken meg om den utrolig gode og den gang, i 1994, banebrytende filmen Short Cuts av Robert Altman, - den fortalte historien til forskjellige mennesker som alle hadde en fjern forbindelse. Sånn er det her også, og det er godt og interessant gjort, - vi får særlig et innblikk i barndomsopplevelsene til dem på de laveste sosiale trinnene i Midtvesten, og konsekvensene av disse. Dessuten kommer Strout igjen inn på noe av hovedpoenget i første bok, - hvordan menneskene alltid finner måter å føle seg overlegne andre på, noen vi kan se ned på, - den nedrigste delen av det vi er!

Takk for å ha blitt minnet om Turgenjev som jeg stadig har hatt planer om å lese, - særlig fordi min oldefar, Kristian Elster d.e., var svært inspirert av ham og skal ha vært den aller første oversetteren. Det står om det i denne artikkelen i Edda 1969, s. 162-173.

Stormende kjærlighet og laber politikk.

Sterke følelssvingninger som i en opera utgjør drivkraften i denne dramatiske romanen fra 1867. Særlig er hovedpersonen Litvinovs villrådighet overfor den attraktive, kokette Irina godt skildret. Intensiteten forsterkes ved at handlingen er lagt til kurbyen Baden-Baden, der en liten koloni russere omgås tett rundt 1862. En viktig biperson, Potugin, sukker over den manglende utviklingen i hjemlandet, og ikke minst etterslepet kulturelt, vitenskapelig og økonomisk i forhold til Vesten. All endring synes å gå opp i nettopp røk.

En kuriositet
Tidlig i romanen nevnes prinsesse Mathilde [Bonaparte] (1820-1904) ganske kort som leder av en parisisk salong av forfattere og kunstnere. Hun nevnes også såvidt i Swanns kjærleik av Marcel Proust.

Oversettelsen
Det finnes minst tre oversettelser av Turgenjevs Røk til norsk. Under lesningen begynte jeg med utgaven til Samlerens bokklubb fra 1972. Teksten flyter bra, men underveis kommer det fram at oversettelsen er gjort fra engelsk, ikke russisk. For eksempel blir den russiske provinsen Livland omtalt som Livonia. I 1918 ble Livland fordelt mellom Estland og Latvia. Jeg avsluttet lesningen med Solums utgave fra 1998 som er oversatt direkte fra russisk. Det er også en grei tekst å forholde seg til, men inneholder en del korrekturfeil.