Bokelskere.no

Retroaktiv science fiction.
McEwans roman om den intelligente roboten Adam synes enda mer aktuell idag enn da den kom ut i 2019. Det er først nå vi har fått klart for oss hvor radikalt kunstig intelligens kan påvirke dagliglivet vårt. Dette får McEwan klokt og vittig fram i hvordan Adam forandrer livene til eieren Charlie Friend og kjæresten Miranda.

Samtidig driver forfatteren gjøn med vår forståelse av den nære fortid. Var 1982 et år da vi hadde bærbare PCer og SMS? Var Tony Benn noensinne statsminister i Storbritannia?

Markant kvinneportrett.

Allerede første kapittel har preg av en novelle, fint fortalt, fra en tid hvor en kunne drive et småbyapotek med én eller to ansatte. Det gjelder iallfall i den fiktive kystbyen Crosby i delstaten Maine, hvor handlingen utspiller seg i så godt som hele boka.

I to første novellene er det unge mennesker som går gjennom livskriser; bipersonen Olive Kitteridge derimot virker (så langt) som å ha levd et godt, stabilt liv. Er det empati som er Olives sterkeste egenskap i disse to første historiene?

Først i et «Et lite piff» møter vi Olive som protagonisten, slik at vi kommer inn i hennes tankesett. Hennes «practical jokes» er ment å være urovekkende, men om de faktisk påvirker svigerdatterens skråsikkerhet får vi ikke vite noe om. Ellers får vi inntrykk av at hun har vanskelig for å gi slipp på en sønn som alt har nådd en alder på 38.

I en senere historie velger Olive en omvei for å slippe å se sønnens og svigerdatterens nylig fraflyttede hus. Heller tar hun en annen vei for å betrakte legevakten der hun og ektefellen Henry ble tatt som gisler en tid tilbake. Jeg ser disse siste turene som Olives måte å håndtere et traume som ekteparet aldri snakker om. Typisk for denne og andre noveller er at de gjerne omfatter mer enn én historie.

Tap, sorg og forsoning
Så følger to gode, intense historier om tap og sorg. Olive opplever selv at både mann og sønn nå er utenfor rekkevidde. Olive oppsøker to situasjoner - bevisst eller ubevisst - der andre kvinner nylig har opplevd tap i nær familie. Deres sorgreaksjoner viser seg annerledes enn Olive hadde forestilt seg på forhånd.

Et forsøk på å gjenforenes med sønnen i storbyen New York blir en skakende nedtur for Olive. Godt fortalt. Vil hun være i stand til å reparere skaden? I den siste historien ser vi tegn til en ny opptur.

Strout viser seg som en klok menneskekjenner i sine historier om Olive. Hun er en karakter som framstår som den mest komplekse og interessante i novellesyklusen. Samtidig er nok småbylivet i Maine mer gjennomsiktig og homogent med folk som er tettere på hverandre enn i storbyene lenger sør.

Olive Kitteridge inngikk I samlesingen i Lesesirkelen 2024. Der kan du finne andre gode kommentarer til boka.

Her har du lenken til intervjuet: https://amalieskraminfo.wordpress.com/anniken-greve-intervjuer-merete-morken-andersen/
Og når jeg skrev " sykkelklemmer" var det fordi jeg må ha lest en oversatt versjon av diktet, og det var det sentrale ordet jeg husket!

En favoritt ♡

Gratitude

Do not think I am not grateful for your
small
kindness to me.
I like small kindnesses.
In fact I actually prefer them to the more
substantial kindness, that is always eying
you,
like a large animal on a rug,
until your whole life reduces
to nothing but waking up morning after
morning
cramped, and the bright sun shining on its
tusks.

Louise Glück (1943-2023)

The First Four Books of Poems
Harper Collins Publishers

Louise Glück vant Nobelprisen i litteratur i 2020.

Takk skal du ha!! Jeg trodde faktisk også at det var Andersen, men jeg googlet, og fant slutten av det (jeg gikk etter sykkelklemmer😁) i et forøvrig langt og interessant intervju med Merete Morken Andersen (om en Amalie Skram-biografi), - og der sto det at det var av Rasmussen!

Har noen hele teksten til det diktet som slutter slik:
"Min hatt! Min frakk! Mine sykkelklemmer! Det er nu eller aldri!"

Jeg skjønner absolutt hva du mener med «stretch» og jeg er HELT ENIG. Det er nok derfor jeg anser dette som en litt «guilty pleasure» - fordi jeg er klar over svakhetene i bøkene, men liker dem likevel (i andre tilfeller vil «svakheter» - som manglende logikk i plottet, eller språkbruk som taler meg i mot - typ adjektiv og adverb i overflod - være det som gjør at jeg misliker en bok)

«Et av de store kvinneportretter i norsk litteratur – i hele verdens litteratur, kan man trygt si», siteres Kristian Elster på baksiden av min utgave fra 1972, - og det kan jeg si meg helt enig i! Jeg har nå lest dem for tredje gang, og jeg husker nok at jeg har syntes de var gode tidligere også, men jeg tror at jeg nå, femti år etter, er enda mer i stand til å se hvor gode de er! Denne sarte, såre, sære, stae, sterke ungpiken og kvinnen som sliter med livet sitt og det manuskriptet hun har tutlet med i alle disse årene, har krøpet under huden på meg, - jeg kan nesten ikke huske å ha opplevd maken! Cora Sandel klarer å skildre henne som en gjennomført hel og sann person i sin oppførsel, i sine valg (eller tilsynelatende mangel på sådanne) og i de sosiale relasjonene hun er en del av, og hele tiden er omgivelsene så klart skildret, - jeg har vært både i Tromsø, Paris, Bretagne og Telemark! Det er så mange kloke ord og gode observasjoner i disse bøkene at jeg føler jeg kunne lagt ut hver setning under «Sitater» her inne!

Så til dem som ikke har lest den, kan jeg bare si «løp og les», - og til de andre vil jeg anbefale en gjenlesing!

Olive Kitteridge.
Etter en kort utenlandsreise, har jeg omsider gjort meg ferdig med boka. Familiebesøket i storbyen New York var en skakende nedtur for Olive. Vil hun være i stand til å reparere skaden? I den siste historien ser vi tegn til en ny opptur. Det har vært en interessant reise i USAs nordøstligste delstat. En oppsummering av mine inntrykk fra lesingen finner du her.

Nothing Gold Can Stay

Nature’s first green is gold,
Her hardest hue to hold.
Her early leaf’s a flower;
But only so an hour.
Then leaf subsides to leaf.
So Eden sank to grief,
So dawn goes down to day.
Nothing gold can stay.

Robert Frost (1874-1963)

The Columbia Anthology of American Poetry - Edited by Jay Parini
Columbia University Press

Jeg ser ingen grunn til å fortsette denne - etter hvert - meningsløse diskusjonen.
Som svar på ditt spørsmål svarte jeg at det smakløse ligger i «å bruke en avdød sin konto ved å legge inn nye bøker», som du skrev. At du velger å tillegge meg andre meninger om arv og etterlatenskaper får stå for din regning.

Det var bruken av en avdøds konto som «sorgterapi med mulighet til å legge inn flere bøker», som K.Lund skrev om jeg reagerer på. Lurte bare på om du mente det samme. Noe du tydeligvis ikke gjør.

Nei, - men det kan de da ikke!!!

Den er grei, men er det greit at dine etterkommere bruker din konto for å fylle på med nye bøker som du ikke har valgt?