Dette er ikke alle bøkene jeg har lest og deretter, senere sett serien til. Dette er de av dem jeg synes var mest givende å se på skjermen - enten fordi det stemte så bra med min egen opplevelse av boka, eller fordi det brakte nytt liv til leseopplevelsen jeg hadde.
Obviously, I was seriously observing the first law friendship: no sex (unless betrayed by alcohol) if you want to keep the friend.
Du stiller et interessant, men svært omfattende spørsmål som det er krevende å gi et godt svar på. Det er grunnen til at jeg ikke har svart, og det vil jeg tro gjelder flere. Jeg har, som mange her, lest begge bøkene.
Rent generelt vil jeg si at Lev Tolstoj er en forfatter av et helt annet format enn Margret Mitchell.
Today an ambitious writer would be well advised to label any work of his imagination nonfiction, or, perhaps, a memoir.
Jeg kan gå med på at Scarlett O’Hara kan kalles en foregangskvinne. Men hvis du setter likhetstegn mellom foregangskvinne og feminist, er vi uenige. Feminisme er en politisk teori eller bevegelse. Jeg viser til tankesmien Cevitas politiske ordbok:
«Feminisme er teorien om politisk, sosial, økonomisk likhet mellom kjønnene. Det er en ideologisk tankeretning som legger til grunn at menn og kvinner skal ha like rettigheter og bli anerkjente som likeverdige individer.»
Jeg tar mitt eget fagfelt, sykepleien, som et eksempel. Fra gammelt av ble pleie av syke ansett som et simpelt arbeid, overlatt til fattige kvinner uten noen form for utdannelse. Diakonissene i Kaiserswerth (Tyskland), britiske Florence Nightingale og norske Cathinka Guldberg kjempet frem sykepleien til et respektabelt yrke, som krevde en yrkesutdannelse. På veien brøt de mange tabuer og konvensjoner. De utvidet kvinnerollen («kvinners handlingsrom») ved å skape et av de tidligste yrker kvinner kunne inneha. Disse sterke og modige kvinnene var alle foregangskvinner innen sitt felt. Men jeg har ennå til gode å høre dem omtalt som feminister. Hvilket de da heller ikke var.
Er dette romanen som fra nå av vil definere generasjonen født omkring 1990? Den italienske originaltittelen er Le perfezioni eller perfeksjonene på norsk. I åpningen av boka dreier det seg om det perfekte hjem som sør-europeerne Anna og Tom skaper seg i en gammel leilighet i tidligere Øst-Berlin. Beskrivelsen er som hentet fra Aftenpostens livstilsider eller norske interiørblader. Her er det både danske designklassikere og en skog av grønne planter.
I tur og orden tar Latronico på sosiologisk vis for seg arbeidslivet, kjærlighetslivet og omgangsformene for det unge paret og andre utlendinger som har valgt seg Berlin som base for karrierer innen data, markedsføring og annen publisering. Her jobber man som frilansere på kafeer om dagen og deltar i et hektisk uteliv om kvelden.
Men selv det perfekte utsettes for forandring. Vi følger Anna og Tom når de endelig bryter opp og begynner en så godt som hvileløs jakt for å finne det perfekte alternativ til årene i Berlin.
Latronico skriver med både innsikt og satire på de hundre korte sidene. Den engelske oversettelsen til Sophie Hughes flyter godt. Når får vi en norsk oversettelse av denne Bookerpris-nominerte romanen?
Etter å ha tenkt og tenkt, må jeg bare spørre (spørsmålet går både til deg og Marit og andre); hva er en feminist?
Scarlett O’Hara husker jeg som bortskjemt, egoistisk, lite snill og utrolig fascinerende. En feminist har jeg oppfattet som en som kjemper for kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Nå er det riktignok nærmere seksti år siden jeg leste «Tatt av vinden», men jeg kan ikke huske annet enn at Scarlett kjempet, med alle slags knep, utelukkende for seg selv og sitt eget velbefinnende. Og ga seg ikke før hun fikk den mannen hun ville ha.
Gjør dette henne til en feminist?
«Tatt av vinden» elsket jeg som ungpike! Også filmen. Kjærlighetshistorien mellom Scarlett O’Hara og Rhett Butler overskygget alt. Rasismen så jeg ikke. Dette var riktignok før Martin Luther Kings «I have i dream», og den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen var lite kjent i Norge.
Opp gjennom årene har jeg flere ganger tenkt å lese boken på nytt. Men aldri tatt sjansen. Min første reaksjon etter din grausame salbe var at den skal få forbli et romantisk minne. Ved ettertanke - er det kanskje som du sier, noe å lære om dagens Amerika av boken.
Du får en stjerne for å ha skrevet en ordentlig omtale. Innholdet klarer jeg ikke helt å forholde meg til. Var den virkelig så ille??
Notat
Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;
å være hund,
eller stryke den over den varme pelsen;
å skille smerte
fra alt som ikke er det;
å komme på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;
En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;
og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;
og å følge en gnist i vinden med øynene;
og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.
Wislawa Szymborska
(til norsk ved Christian Kjelstrup)
Eg vil vere her - Dikt til trøyst
Red. Olaug Nilssen
Der havner bøker som har hatt mest aktivitet de siste 10 dager.
Eksempler på aktivitet er f.eks at noen begynner å lese den, eller at noen triller terningkast for den, eller skriver en omtale av den.
Their idea of a revolutionary future did not go beyond gender balance on corporate boards, electric cars, vegetarianism. Not only had Anna and Tom not had the chance to fight for a radically different world, but they couldn’t even imagine it.
Dette var trist. Kjell K (Kikasen) har betydd mye både for meg personlig og Bokelskere.no. Hans stødige ledelse av lesesirkelen, hans kunnskap og inspirerende spørsmål har bidratt til gode, tankevekkende og lærerike diskusjoner og god lesing gjennom mange år. Jeg minnes Kjell i takknemlighet.
Og takk til deg, Marit for informasjonen.
For en flott dronning vi har! Og all ære til øykvinnene.
Jeg trekker frem et tretten år gammelt innlegg fordi jeg opplever at det er like aktuelt i dag.
Nei, den fantes ikke på hennes tid.
Jeg holder egentlig på med Det beksvarte hjertet av Robert Galbraith, men ettersom den er på over 1000 sider i hardcover, tok jeg den ikke med da jeg dro til Skottland for en uke siden. Jeg tenkte jeg måtte ha med en britisk pocket på originalspråket, og plukket frem Persuasion fra hyllen, - og den er så fin at jeg fortsetter med den etter hjemkomst. Jeg trodde faktisk jeg hadde lest den, men jeg har visst bare sett filmen utallige ganger, - "originalen" fra 1995 med Amanda Root og Ciarán Hinds! Og likevel er det altså utrolig interessant å lese boken. Jane Austen var en stor forfatter med et skarpt blikk for persontyper og miljø, og jeg koser meg med disse skildringene i sanntid selv om jeg vet hvordan det går.
… unfortunately for me, the United States has never had a civilization …
Gore Vidal (1925-2012) var en svært allsidig amerikansk forfatter. Mye er nok alt glemt, men de historiske romanene om Lincoln og andre personligheter synes å holde seg bra. Et høydepunkt er den satiriske Myra Breckinridge. Den er et oppgjør med Holywood og samtidig en politisk ukorrekt framstilling av en transperson.
Mrs. Shippen drev en danseskole i Washington DC, hvor jeg har bodd i flere perioder.
Ps. Jeg er kommet til punktet i memoarene der han drøfter hvorfor så få av bøkene hans finnes på norsk, side 174.
La meg si det med en gang, dette er en lærerik og interessant bok. Raja Shehadeh (f. 1951) er vandrer, advokat, en av grunnleggerne av menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq og blant Palestinas fremste, nålevende forfattere. Han bor i Ramallah på Vestbredden.
Shehadeh har vandret i det vakre og varierte høylandet i Palestina fra 1978 til 2007, nytt den uberørte naturen, kjent frihetsfølelsen, lært sitt land å kjenne. Og han har sett, og følt på kroppen, de uopprettelige skadene den israelske bosettingspolitikken har påført området. Landet er blitt bortimot ufremkommelig, blokkert av jødiske boligkomplekser, betongmurer og motorveier forbeholdt jøder. Palestinsk jord er ekspropriert, eller bare tatt, av den israelske staten, kartene tegnet på nytt. I en sterk scene beskriver Shehadeh hvordan han uforvarende har kjørt inn i et slags industriområde og ikke finner veien ut igjen, før etter flere timer med leting og stigende panikk.
Under sine vandringer reflekterer Shehadeh over barndomsminner, sitt liv som advokat og kampen for et fritt Palestina. Han undres over 1800-tallet reiselivslitteratur, over hvordan for eksempel Mark Twain i "De troskyldige drar utenlands" kunne unngå å se hvor vakkert landet var. Eller Herman Melville som bare så "en naturens avfallsdynge" og ikke den frodige blomsterprakten. Gjennom egne erfaringer og observasjoner gir Shehadeh oss et helhetlig bilde av den tragiske utviklingen på Vestbredden.
Palestinernes væpnete kamp mot Israel har fått oppmerksomhet i norske medier. Shehadeh valgte en annen vei. Han har brukt sitt yrkesaktive til å bekjempe okkupanten Israel gjennom lovverket og rettsapparatet. Han har ført utallige rettsaker for palestinske grunneiere for å sikre dem deres rettmessige eiendommer. I dag (april 2025) må vi bare slå fast at ingen av metodene så langt har ført frem. De siste tyve årene har kampanjen «Boikott, deinvesteringer og sanksjoner mot staten Israel» (BDS) vokst frem til å bli en sentral del av solidaritetsarbeidet for Palestina. I den ligger etter mitt syn håpet.
Norske politikere liker å fremheve seg som viktige fredsmeklere i Midtøsten. Ikke så ifølge Shehadeh: «Denne dyrkelsen av gjestfrihet og tillit har iblant slått tilbake på araberne selv. I avgjørende øyeblikk i vår historie har arabiske ledere ikke greid å se forbi mennesket de overøste med vennlighet og til politikken det tjente. Mange av oss falt for sjarmen til dem som kom for å kolonialisere landet vårt, enten de var briter eller sionistiske jøder. I nyere tid var det nordmennene, nykommere på den internasjonale arena, som utnyttet denne svakheten ved å invitere de palestinske forhandlerne til å bo sammen med sine israelske partnere i et hus i Norges skoger, hvor også barna til de norske embetsmennene var med for å lette stemningen. Alt dette i den hensikt å skape tillit mellom partene, som om det utelukkende var mangel på tillit saken dreide seg om, og ikke kolonialiseringen av Palestina! Nordmennene lyktes. Oslo-avtalen ble underskrevet, bosetningene ble ikke fjernet, og den etterlengtete freden ble aldri en realitet.» (s. 125)
Boken gir interessante innblikk i politiske uenigheter innad i det palestinske folket, og motsetninger mellom generasjonene.
Boken er velskrevet, en spesiell blanding av politikk og poetiske naturskildringer. Den vant i 2008 The Orwell Prize. Orwell-prisen er en prestisjefull, britisk pris som deles ut årlig for det arbeidets som ligger tettest opp til George Orwells ambisjon: «to make political writing into an art». Velfortjent!
Påsken her i Italia ble ganske spesiell. Dyster prosesjon langfredag i vår lokale småby avløst av glad påskedagsfeiring brått avbrutt av pavens bortgang. Selv leser jeg nå Gore Vidals memoarbok Palimpsest. Den er full av skandaløse historier, blant annet om kronprinsesse Märtha. Selv har jeg tilfelles med forfatteren å ha gått på Mrs Shippens danseskole, riktignok med 20 års mellomrom.