Det er et fantastisk dikt - som jeg har pugget. :)
Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.
Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var forsent
da du skjønte dette.
Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage
Av og til kjentes det som at livet mitt aldri kunne bli bra, uansett. Uansett hva jeg gjorde, uansett hva jeg lot være å gjøre, at jeg aldri ville få det helt bra, alltid bare nesten bra, litt bra, eller bra innimellom.
Vi overlever alt
Vi trodde mer på freden,
Fornuften, arbeidsgleden,
På selve livets verd!
Vi trodde ikke drap og brann
I lengden gavnet noget land.
Vi trodde på en seier
For rettsinn og forstand.
Vi hadde ikke skjold.
Vi kjente ingen fare;
Vi hadde venner bare.
Da blev vi tatt med vold!
Det hendte plutselig en natt,
Vi våknet og vårt land var tatt.
Vi hadde bare venner,
Nu stod vi helt forlatt!
Om mange av oss falt,
Og flere følger efter,
Så har vi indre krefter:
Vi overlever alt!
Vi er en hellig seierstro,
Den gir oss tålsomhet og ro:
Vi vet at ånd er evig,
Og liv vil alltid gro!
.
Jeg tenkte vi kan starte det nye året med å anbefale hverandre forfatteres dagbøker og/eller notatbøker og brevsamlinger. Det er sjeldent man leser slikt. Men innholdsmessig så står det mye interessant i slike bøker. Ikke bare hvorfor forfatteren skrev det og det verket - men hva som kanskje trigget det.
Her er mine anbefalinger:
Albert Camus notatbøker (var på ifjor et arrangement hvor Ketil Bjørnstad anbefalte det!)
Vår egen Olav H Hauges Dagbok 1924-1994 og Brev 1970-1975
Witold Gombrowicz: Dagboken 1953–1958
En annen som ikke er nevnt: William Hazlitt en av de største engelske essayister noensinne. Han blir desverre ikke lest så mye idag. Men essayet hans "The Fight" er ekstraordinært.
En aldeles nydelig bok! Jeg tror jeg snart må lese den igjen...
Godt nyttår til deg også! Ønsker alle godt nyttår. Måtte det nye året være fullt med fantastisk leseropplevelse, glede og latter!
Nawal! :)
Hvis Gud kunne skrive poesi så ville dette verket vært hans produkt. Rubaiyat er persisk for diktsamling. Denne diktsamlingen av den persiske polyhistoren Omar Khayyam - en mann som var forut hans egen samtid - er et eksempel på det beste - litterærmessig fra Østen. Denne diktsamlingen er på samme nivå som vestlige lyriske kanoner som Virgils Aeneid og Homers Odysseen og Iliaden.
Dette er også sannsynligvis den eneste diktsamlingen som har direkte påvirket meg eller influert meg religiøst, filosofisk og teologisk.
So I be written in the Book of Love,
I have no care about that book above;
Erase my name, or write it, as you please
So I be written in the Book of Love.
Jeg anbefaler denne diktsamlingen fra bunnen av mitt hjerte. Les helst - Le Gallienne-oversettelsen.
Skuffende! Dårlig førsteinntrykk/møte med Solstads bøker. Jeg har gått inn i en Solstads-fase ene og alene fordi Solstad blir framstilt av mange som en av de største (og nålevende) samtidsforfattere i Norge. Men også fordi han blir anbefalt hele tiden.
Jeg likte ikke denne boka her. Den er for intetsigende, tom, repetitiv og middelmådig. Det eneste som var bra med denne boka er at den var kort - og tittelen. Men jeg gir ikke opp Solstad - neste bok ut er Professor Andersens natt.
Jeg tenkte på morgendagen, søndag. Vi kom til å spise bløtkokt egg til frokost som vi pleide, og Kjersti kom til å snu eggeskallet når det var tomt, tilby meg det : Vil du ha et egg til, pappa? Jeg ble alltid glad, takket og sa ja. Og Forferdelig skuffet og sint over det tomme skallet ; Din rakkerunge! Nå blir det juling!
Vi satt i senga og spiste og drakk eplemost. Vi lo av knekkebrødsmuler i senga, vi tullet med hvordan hun hadde blitt gravid. Du vet tingene jeg gjør med deg, sa jeg. Å, det deilige? Sa Wenche, og vi lo. Jeg sa: Jeg vil ha fire barn med deg.
Har ikke lest denne boka her. Men er forfatteren svensk? I så fall er vel orginalspråket svensk? Kanskje du burde lese originalspråket og ikke oversettelsen?
REDIGERT: Glem det - leste nå at det er suomi(!). :)
My People
The night is beautiful,
So the faces of my people.
The stars are beautiful,
So the eyes of my people.
Beautiful, also, is the sun.
Beautiful, also, are the souls of my people.
Igjen en fantastisk bok av Lars Amund Vaage. Hvilken lykke å lese den en stille stund! Språket hans bergtar meg, og jeg nikker for meg selv når jeg kjenner meg igjen, bokstavelig, i teksten. Gled deg til denne!
Eg har respekt for fjellet. Det kan verka fredeleg, ufarleg, men så plutseleg spelar det opp, så ser ein vinden, musklane, snøen som dansar og kan bli til ein storm. Det store fjelldyret kan sluka deg.
Ho ler og spring, hoppar, leikar, følgjer oss så trygt og lett der me går, i sol, i skugge, men så spring ho brått frå oss, må røma, må koma seg vekk frå oss, og gråta, og rasa, og utvikla sitt hemmelege liv, det livet me aldri skjøna.
TÅRE, DU TARV IKKJE FALLA
Det var lite for deg
men mykje for meg:
Eit smil da det galdt
og eit handtrykk var alt.
Tåre,
du tarv ikkje falla,
eg veit du er salt.
Kva ville me vita av henne? Me ropte på henne når ho sat med ryggen til, men ho reagerte ikkje. Me gjekk bort til henne, stod like bak henne, slo hendene saman, ho merka det ikkje. Me klappa i hendene, såg på augo hennar som såg ein annan veg, studerte augo hennar som såg langt bort, inn i eit anna land, ho blinka ikkje.