Ikke meningen å blande meg inn. Det er en god bok. Ga den en stødig firer. Her har jeg skrevet noen ord om den: https://bokelskere.no/tekst/303072/ Men bare hvis du har lyst til å lese, ingen tvang:)

Her plasker det ned og det har regnet av og på de siste ukene, og håper det fortsetter. Så håper det blir en lang og tidlig høst, for det er min favorittårstid. Kan fint leve uten sommeren.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Rosemary's Baby av Ira Levin. Den likte jeg godt. Har sett filmen mange ganger og for første gang så jeg den som veldig ung. Jeg startet å se skrekkfilmer veldig tidlig, og det er første gang jeg leser boka og den er like bra. Så glad jeg leste den:) Og jeg ble også ferdig med Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell.

Jeg leser fremdeles Eating Animals av Jonathan Safran Foer som jeg begynte på forrige søndag. Den må jeg lese stykkevis og delt for den er hard å lese for en dyrevenn som meg, men valgte å lese den for det er viktig å sette fokus på vonde ting også, og bli mer bevisst på omverdenen. Ikke tro at verden er perfekt og rosenrødt (noe jeg heller ikke tror, bare for å understreke det). Så det er bra at Safran Foer skrev en slik bok for det er viktig å sette ting i fokus det som er vanskelig også. Sette perspektiv på ting, og forfatteren tvinger heller ingen til å bli vegetarianer, men at det er opp til deg selv og være mer bevisst på valgene man tar og det er viktig.

Og natt til torsdag begynte jeg på Huset ved innsjøen av Kate Morton som jeg skal fortsette med, og jeg leser også en liten bok som heter Den modige lille elefanten av Jan Sæterli.

Så leser litt variert denne helga også.

Jo og den gården (som de brukte under innpsillingen) befinner seg på Byneset. Byneset er en landsbygd som tilhører Trondheim. Har selv sett gården og kjenner Byneset svært godt siden mamma er derfra:)

Ikke noe som skiller seg ut, dessverre ...

I 2014 leste jeg en annen bok av M.J. Arlidge og det var Elle melle. Den likte jeg ikke noe særlig fordi den var nærmest en blåkopi av filmen Saw. Plottet var i alle fall snarlik Saws tankegang og fremgangsmåte.

En kvinne er kidnappet og befinner seg i en kjeller et eller annet sted. Hvor er hun, hvem har kidnappet henne, og hvorfor ? Et annet sted blir en annen kvinne funnet drept på en strand som ikke er mye brukt. Kvinnen ble aldri meldt savnet. Har den kvinnen og Ruby, (kvinnen som er fanget i kjelleren), noe til felles? Vil hun bli utsatt for samme skjebne? Er det en seriemorder som leker med henne?

Ikke den beste boka med kidnapping som tema i fiksjonsverdenen
Jeg liker bøker hvor kidnapping er i fokus, også i TV - serier og filmer. Det er spennende og man undrer på om offeret kommer til å overleve eller ikke. Den beste kidnappingsboka jeg har lest er Intensity av Dean Koontz. Kidnappingshandlingen i den boka var virkelig spennende og kidnapperen var en så sterk og original karakter at man bare måtte lese videre, så den boka leste jeg ferdig veldig fort, husker jeg. Innholdet levde virkelig opp til tittelen. Det er sjeldent man kommer over virkelig intense bøker, men det hender seg en sjeldent gang. Intensity er ikke min favorittbok, for det er Pet Sematary av Stephen King (tittelen på den boka er stavet feil med vilje, og man må lese den for å skjønne hvorfor), men den boka handler om noe helt annet.

Dukkehuset av M.J. Arlidge var dessverre ikke intens, men snarere det motsatte. Alle bøker trenger ikke å ha fart og spenning fra begynnelse til slutt. Det skader ikke med saktegående innhold av og til heller. Men når både handlingen er uengasjerende og fleste av karakterene er lite interessante, så er det ikke mye igjen i en bok som setter igjen inntrykk. Mange kidnappingssaker i litteratur og på skjerm er ganske vanlige, men likevel er det noe som gjør at enkelte kidnappingssaker blir mer spennende enn andre. Det spørs litt hvor de gjør av offeret i mellomtiden og hvor kravstore kidnapperne er og om de viser nåde eller ikke. Og hva er det som gjør at noen bestemmer seg for å kidnappe noen? Er det bare på grunn av penger, eller er det hevn? Mange spørsmål oppstår.

Tøff etterforsker
Dette er tredje bok i Helen Grace serien. Jeg har riktignok ikke lest bok to i serien, men følte ikke at det gjorde noe. Foretrekker å lese serier i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet serien og hva slags serie det er, men når det gjelder ren politikrimserie føler jeg at man ikke faller av lasset om man ikke har lest forrige bok, så lenge forfatteren er god på bakgrunnshistorier. Det går bra så lenge forfatterne beskriver etterforskernes privateliv og jobbplan. At vi får et lite innblikk hva som har skjedd tidligere. På den måten føles det da ikke rotete. Helen Grace er en typisk etterforsker med sine egne indre demoner. Av og til går hun egne veier for å gjøre jobben sin. Jeg har egentlig ikke sansen for kvinnelige etterforskere i bøker eller i TV -serier fordi de har lett for å være tørre og anonyme, uten personlighet. Men Helen Grace er tøff, går egne veier om hun må, og er full av personlighet uten at det blir for mye.

Det er som sagt ofte lett for at kidnappingssaker blir like, men av og til blir det gjort en vri som gjør det ekstra spennende i fiksjonverdenen, men dette ble bare altfor standard. Når både saken og karakterene blir flate (bortsett fra Helen Grace), så er det ikke mye spenning eller noe engasjerende igjen. Da blir det nærmest tvangslesing og som kjent så avbryter jeg aldri bøker. Å lese ferdig denne ble til slutt seigt til tross for at boka ikke er særlig stor.

Ja takk, til mer uhygge
Ellers hadde det ikke skadet med mørkere undertoner og snikende uhygge. Det er lett at stemningen uteblir. At boka foksuerer så hardt på saken at stemningen uteblir. Det hele blir mest forklarende istedet for å føle frykt og uhygge. Det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært enda mørkere fargelagt. Det er ikke ofte man kommer over mørke krimbøker. Mo Hayder og Val McDermid er blant annet gode på det uhyggelige når det gjelder krimsjangeren. De skriver mørkt og dystert i krimbøkene sine samtidig som det virker troverdig. Så M.J. Arlidge kunne godt ha vært mer stemingsfull for det var det mer enn nok plass til. Krimbøker generelt trenger mer uhygge som kryper under huden. Det er ikke bare grøssere sin oppgave, men også krimmens oppgave. Det skal gi inntrykk. Gjerne hjemsøke leseren lenge etterpå med noe guffent. Det går for lenge mellom hver gang.

Det er egentlig ikke mer å si om Dukkehuset. Grei krim på sløve dager, men ikke noe minnerikt og heller ikke krim med dybde. Det er greit med denne type krim en gang i blant. Når man leser krim er det lett å kreve det mørke og dystre. Det fikk jeg ikke her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Knallsterkt om rasisme

Ta-Nehisi Coates (f. 1975) er en amerikansk forfatter, journalist og lærer, og regnes som den mest toneangivende stemmen i spørsmål om rase og rasisme i USA. Han har skrevet for det amerikanske nyhetsmagasinet The Atlantic gjennom en årrekke, og ble i 2015 tildelt det prestisjetunge MacArthur Genius Grant for sine artikler om "komplekse og vanskelige emner som raseidentitet og systemisk diskriminering". For "Mellom verden og meg" mottok han The National Book Award 2015. (Kilde: bokas smussomslag) Mer informasjon om forfatteren finnes også på Wikipedia.

"Mellom verden og meg" er skrevet som et brev til forfatterens tenåringssønn. Forfatteren/faren legger ikke fingrene imellom når han beskriver en rasisme som lever i beste velgående i et land der rasehets er forbudt ved lov. Hva er det som gjør at store grupper mennesker likevel blir marginalisert, og at det ikke hjelper at rasismen er fjernet fra lovverket? Har det gått for kort tid siden slaveriet og dernest segregeringspolitikken i USA? Må det gå enda et par generasjoner før rasismen til slutt ebber ut?

"Amerikanerne tror på realiteten av "rase" som et definert, uimotsigelig trekk ved naturens verden. Rasisme - behovet for å tillegge folk dypt iboende trekk og deretter ydmyke, redusere og ødelegge dem - følger uunngåelig av denne uforanderlige tilstanden. På denne måten blir rasismen presentert som en uskyldig datter av Moder Natur, og man kan bare sørge over slavetrafikken og fordrivelsen av indianerne på samme måte som man sørger over et jordskjelv, en tornado eller et hvilket som helst annet fenomen som kan fremstilles som ikke menneskeskapt." (side 15)

Sønnen er 15 år, og det er et knippe av spesielle hendelser som har fått faren til å ønske å skrive denne boka til ham. Mens han ramser opp urettferdigheter som har rammet fargede i USA, regelrette drap begått av politiet hvis oppgave egentlig er å beskytte, konkluderer han med at politietaten i landet har myndighet til å ødelegge svarte kropper.

"Det har ingen betydning om ødeleggelsen er resultatet av en uheldig overreaksjon. Det har ingen betydning at det ligger en misforståelse til grunn. Det har ingen betydning om ødeleggelsen springer ut fra en tåpelig policy. Selg sigaretter uten å ha tillatelsen i orden, og kroppen din kan bli ødelagt. Forsvar deg mot folk som prøver å holde kroppen din nede, og den kan bli ødelagt. Gå inn i en mørk oppgang, og kroppen din kan bli ødelagt. De som ødelegger den, vil sjelden bli stilt til ansvar. I de fleste tilfeller vil de kunne heve pensjon. Og ødeleggelse er bare det mest ytterliggående uttrykket for en makt hvis særrettigheter omfatter ransakelse, anholdelse, mishandling og ydmykelse. Alt dette er velkjent for svarte mennesker. Og alt dette er gammelt for svarte mennesker. Ingen stilles til ansvar." (side 18)

Underveis presenterer Coates en del statistikk for å underbygge sine fakta. Rundt 60 % av alle unge svarte menn som ikke fullfører high school, ender for eksempel i fengsel. Hvorfor gjøres det ikke noe for å komme til bunns i årsakene til dette? Selv opplevde han at uansett om han ikke var voldelig nok selv eller for voldelig, kunne det koste ham kroppen. Han slapp ikke unna uansett hva han gjorde. Han debatterer rundt det faktum at historien er "hvit" og at i den grad også svarte er med i den, så er det som "den første svarte guvernøren" og lignende - som om det er med en viss forundring man registrerer at også svarte mennesker har talent. Påstanden om at det ikke finnes rasister i Amerika, får også gjennomgå. I så fall dreier det seg om noen som ingen som trenger å være hvite, kjenner personlig.

"Jeg døde ikke i min planløse ungdom. Jeg forgikk ikke i smerten ved ikke å vite. Jeg ble ikke satt i fengsel. Jeg hadde bevist for meg selv at det fantes en annen mulighet utenfor skolene og gatene. Jeg følte at jeg var blant de overlevende etter en stor naturkatastrofe, en pest, et skred eller jordskjelv." (side 152)

Det faktum at overgrep begått mot svarte mennesker ofte ikke straffes, befester troen på at hans og sønnens relativt privilegerte sikkerhet aldri kan stå imot et vedvarende angrep iverksatt i Drømmens navn. Og at den amerikanske drømmen egentlig ikke gjelder for dem ... Kun én rasistisk handling skal til for å ødelegge et helt liv, og trygge kan de aldri være ...

"Hver gang en politimann interesserer seg for oss, er død, skade, lemlestelse mulig. Det er ikke nok å si at dette gjelder bare noen eller gjelder mer for kriminelle. Det øyeblikket politiet tok opp forfølgelsen av Prince Jones, var livet hans i fare. Drømmerne godtar dette som kostnaden ved å drive forretning, de aksepterer kroppene våre som valuta, fordi det er deres tradisjon. Som slaver var vi dette landets første lykkegave, det første avdraget på dets frihet. Etter borgerkrigens ødeleggelser og frigjøring fulgte forsoningen med sørstatene og gjenforeningen, og kroppene våre ble dette landets andre pantelån. Under New Deal var vi gjesteværelset deres, den ferdige underetasjen. Og i dag, med et enormt fengselssystem som er blitt lagringsplassen for svarte kropper på vei til et arbeidsprogram for Drømmere og en lukrativ investering for Drlmmerne; i dag, da 8 prosent av verdens fengslede er svarte menn, har kroppene våre refinansiert Drømmen om å være hvit. Svarte liv er billige, men i Amerika er svarte kropper en umåtelig verdifull naturressurs." (side 154-155)

Budskapet i "Mellom verden og meg" er knallsterkt! Mange ganger måtte jeg legge boka fra meg, fordi det krevde overskudd å lese videre. Budskapet i boka maner til ettertanke og til at man går i seg selv. Hva er dypest sett rasisme? Er det noe vi alle har i oss; noen mer - andre mindre? Er det ikke som med alle marginale grupper i samfunnet - at det krevet høy grad av bevissthet for å unngå å falle i generaliseringsfellen? At man må spørre seg selv hva som motiverte en til den ene eller andre handlingen?

Jeg tror ikke at hverdagsrasismen i USA er unik, og jeg tror ikke at lovverket regulerer bort rasisme. Dette er noe man må jobbe aktivt med for å komme til livs. I den konteksten trenger vi slike bøker som "Mellom verden og meg", fordi den er så klargjørende og får en til å tenke enda lenger. Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger. Den er meget godt skrevet, og sitatfaktoren er stor. Jeg er veldig trygg på at Ta-Nehisi Coates på ingen måte overdriver!

Dette er en bok jeg anbefaler varmt!

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest.

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket."

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land.

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv.

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen!

Løp og kjøp, sier jeg!

En bok som burde bli pensum i grunnskolen!

"... vi er dei som blir knust mot kysten
vi er dei som hylar om vi i horisonten
oppdagar eit øyre som orkar å høre
vi er dei som har gått tom for bensin
vi er dei som bare ber om å få leve
vi er dei tusenar som seglar igjen"

Dette er avslutningen på Frode Gryttens dikt "Tusenar seglar igjen", og dette er åpningen på boka "Flukt" som inneholder 22 flyktningeportretter.

I fjor eksploderte flyktningekrisen for alvor. I alle fall i den forstand at også vi her i Norge merket dette. Da hadde det nemlig blitt så mange av dem - spesielt fra Syria, men også fra Afghanistan og en del afrikanske land - at nabolandene ikke klarte å ta hånd om dem på en forsvarlig måte. Plutselig flommet de inn over landegrensene våre, og vi kunne møte på dem overalt - i alle fall i Oslo, men også i Finmark ved russergrensen. Det er jo grenser for hvor mange mennesker relativt fattige land er i stand til å ta hånd om. Ja, selv rikere land får jo problemer på ulike plan dersom det blir for mange flyktninger på en gang.

Mer enn 70 profesjonelle bidragsytere har stilt opp for å lage "Flukt". Det handler om forfattere, fotografer og andre samarbeidspartnere. En oversikt over disse finnes helt bak i boka. Alt overskudd fra boksalget skal bidra til Flyktningehjelpens program for skolegang for unge flyktninger i nærområdene rundt Syria. "Det blir kanskje en dråpe i et stort hav av behov", uttaler forlegger Per T. Nordanger i bokas forord. Selv tenker jeg at boka vil ha en ganske annen funksjon for alle som finner bryet verdt å lese den - og det håper jeg er riktig mange: Det handler ikke primært om penger, men om holdninger! Holdningsendringer!

I boka møter vi 22 høyst oppegående mennesker, som alle av diverse grunner har flyktet fra et eller annet. De har alle en historie, og felles for samtlige er at det har handlet om liv og død. Det fine er at vi blir kjent med disse menneskene, som gjennom portrettene gir ulike flyktningekriser et ansikt. Å lese denne boka forandrer livet til den som leser boka! Derfor mener jeg at boka burde være pensum i grunnskolen, siden det er her de mest grunnleggende holdningene hos mennesker dannes.

I boka møter vi studenten Ahmad og faren Mohammad som flyktet fra Syria i 2013, og som kom til Norge knapt et år senere. De opplevde at det tok for lang tid før verden egentlig kom Syria til unnsetning. Da hadde krigen allerede ødelagt mye for menneskene som bodde der. Ahmad var villig til å dø for det han trodde på, men et liv i redsel kan aldri bli et godt liv. Han håper at han får oppleve et fritt Syria. I så fall har alt han har vært gjennom vært verdt det.

Vi møter også menneskerettighetsadvokaten Mahnaz, som flyktet fra Iran i 2011, Reidar som flyktet fra Sørøya i Finmark på grunn av tvangsevakueringen under krigen, Kadir som flyktet fra den kurdiske delen av Irak i 1999, og Ali som flyktet fra Groznyj i Tsetsjenia i 2006 ... I tillegg møter vi en båtflyktning fra Vietnam, en politisk flyktning fra Chile, en jøde som reddet seg over til Sverige under krigen, en ungarer som kom til Norge som flyktning i 1956, en som flyktet fra krigen i Bosnia-Hercegovinia i 1994 ... bare for å ha nevnt noen. Spennvidden i historiene er stor, og felles for så og si alle er at de har klart seg godt i Norge. De har bidratt til å gjøre Norge til et mer spennende land å leve i, gjennom det mangfoldet de har tilført det norske samfunnet.

Da kurdiske Kadir fikk spørsmålet om hva som er det viktigste han har lært på den reisen han har vært med på så langt i livet, svarte han følgende:

"- At det er utrolig hvor lite vi vet om menneskene rundt oss og hvor mye vi tror vi vet. Vi skulle tørre å nærme oss andre med et blikk som ikke kategoriserer, men som ser enkeltmennesket. Hadde man hatt det blikket på flyktningene som nå kommer til Europa, ville Europa sett helt annerledes ut." (side 59)

Jeg håper at mange flere får øynene opp for "Flukt"! Fordi det er talentfulle mennesker som har bidratt med å skrive ned historiene, er de svært godt formidlet. Svart-hvitt-bildene av personene som er portrettert, fungerer også veldig godt i denne konteksten. I tillegg innledes alle kapitler med et kart, hvor fluktruten som de aktuelle flyktningene har benyttet, er tegnet inn. Her fremgår det om de kom med båt, bil, tog, til fots, men fly etc. Gjennom portrettene tegnes det bilder av mennesker med gode verdisyn, ansvarlige holdninger og et ønske om å bidra. Vi får innblikk i deres drømmer og tanker om fremtiden. Og dermed kjenner vi på kroppen at vi har lyst til å inkludere disse menneskene i vårt samfunn!

Tenk om alle de som har slukt Hege Storhaugs bok "Den ellevte landeplage", også leste denne boka!? Det vi trenger i dagens multikulturelle Norge er bøker som åpner oss opp, ikke bøker som gjør oss mer lukket. Verden har kommet tettere på, og akkurat det får vi ikke gjort noe med. Det ligger fremtid i toleranse, ikke i hat og fremmedfrykt. Og vi snakker ikke om økonomiske flyktninger - dem har vi ikke et ansvar for - men om mennesker som flykter for å redde livet og som er reelle flyktninger - dem har vi et ansvar for. Jeg er så lei av å bli møtt med holdninger som mest av alt minner om rasisme, mens det selvsagt må være helt greit å diskutere hvor mange mennesker Norge er i stand til å ta i mot uten at landets økonomi og samfunnet vårt går i oppløsning i forhold til hvordan vi ønsker å ha det.

Dersom du ikke har tenkt å lese veldig mange bøker i år - les i alle fall denne boka! Den kan nemlig komme til å bli den viktigste boka du har lest de siste årene! Boka er for øvrig kåret til årets vakreste bok 2015 og vinner av Gullboken 2016. På www.flukt.net kan du lese mer om bokprosjektet.

Helt til slutt tar jeg med en uttalelse fra redaktøren av boka, journalist Janne Kjellberg:

Det har vært helt utrolig å se hvordan journalister og fotografer fra store deler av medie-Norge har kastet seg rundt for å være med og gjøre det de kan best: fortelle viktige historier. For meg er et viktig mål med boka å minne oss alle på hva det betyr for flyktninger å leve med en flukterfaring. En historie med flukt går ikke over, men fortsetter å leve videre hos dem som har opplevd det. Og det er noe vi alle kommer til å møte i tiden som kommer. Både som naboer, kolleger, familie og venner, sier Kjellberg.

Jeg anbefaler denne boka av hele mitt hjerte!

En bok om medarbeiderskap

Rune Semundseth (f. 1966) er lederutvikler og foredragsholder med åtte bøker bak seg. "Medarbeiderkoden" kom ut i 2015. Denne boka har han skrevet i samarbeid med Einar Wergeland-Jenssen, som er organisasjonspsykolog. Semundseth er sivilmarkedsfører og har startet flere selskaper, blant annet Businessmastering AS der han titulerer seg som "Tankevekker & Struktør".

"Medarbeiderkoden" har undertittelen "Nøkler til aktivt medarbeiderskap", og akkurat dette er litt morsomt. Når man vanligvis snakker om ledelse er det gjerne begrepet lederskap som er i fokus. Her er det imidlertid medarbeiderne som er viktigst - derav begrepet medarbeiderskap.

Boka er inndelt i tre deler, hvor selve metoden, verktøykassen og leder- og medarbeiderperspektiver utgjør strukturen. Totalt er det 11 kapitler i boka. Det er lagt opp til at leseren skal aktiveres underveis. Begrepet lærende organisasjon går igjen som en rød tråd. Dessuten står selvinnsikt - det å kjenne seg selv - i fokus. Jeg antar at de fleste som er interessert i ledelses- og selvutviklingslitteratur er godt kjent med flytsonemodellen, som Csikszentmihàlyi står bak, og går derfor ikke inn på denne. For oss som har lest en del ledelseslitteratur, er teoriene som presenteres i boka, godt kjent. Det jeg vil trekke frem som positivt med denne boka, er måten dette presenteres på. Som leser får man en opplevelse av hele tiden å ha kontakt med skibenten.

Endringer handler om mot til å være utenfor komfortsonen, og da må man overvinne sitt eget trygghetsbehov. Kun da kan vekst og endring finne sted. Samtidig må man bare erkjenne at de færreste orker å være i vekstsonen for lenge ad gangen. For å få til endring må man ha veldig tydelig for seg hva man ønsker å oppnå, og hva man ønsker å unngå. Hva er ulempene med de gamle vanene og hva er fordelene med å lage seg nye vaner? Herfra hentes motivasjon til endring.

Det kapittelet som jeg følte var aller nyttigst for meg, var kapittel 9 som handler om å lede medarbeidere i endring.

"Medarbeiderkoden har dynamikken mellom trygghet og vekst i seg. I denne ligger kjernen til å forstå hvordan endringer kan skje, og hvordan vi kan lykkes med å skape bedre resultater med endringsprosesser i arbeidslivet. Hvis vi ledere kan finne balansepunktet mellom å utfordre våre medarbeidere så de merker det og samtidig tilrettelegge for en grunnleggende psykologisk trygghet, har vi det optimale utgangspunktet for å skape dynamikk og bevegelse i endringsprosesser. For mye utfordring for raskt skaper motstand og treghet i endringsprosesser. Det er naturlig at det er slik og faktisk tegn på sunnhet." (side 264)

Det spørsmålet enhver leder bør stille seg, er hvordan man gjennom sitt lederskap kan bidra til å skape en opplevelse av grunnleggende psykologisk trygghet hos dem man skal lede.

"Enhver endring starter med en erkjennelse med at noe opphører - enten det er selvvalgt eller pålagt. Det er typisk når vi først hører om endring så oppleves det nye som uklart - og nettopp dette vil prege vår oppfatning av det som skjer. Det er typisk at folk umiddelbart får en opplevelse av enten gevinst eller tap, og at dette styrer reaksjonen. Det er viktig at ledere vet noe om hva som er normalt for medarbeidere i denne innledende delen av transisjonsprosessen, og at de kan benytte denne kunnskapen i sin praktiske utøvelse av ledelse. Dette er ikke tidspunktet for å stille tøffe krav som leder, fordi det høyst sannsynlig vil forsterke motstand mot endring. Lederutfordringen er på den ene siden å "vekke" medarbeidere slik at de tar inn over seg at endringen kommer, og at den vil berøre dem. På den andre siden er det nødvendig for ledere å få tilgang til medarbeidernes perspektiv - det vil si forstå hvordan endringen oppleves fra de ansattes ståsted. Dette er nøkkelen til å kunne drive god endringsledelse." (side 271-272)

Det er skrevet et lass av bøker om tilsvarende emner, og fordi jeg selv har lest en hel del av dem, fant jeg lite nytt i denne boka. For dem som kun nøyer seg med å lese noen få slike bøker, vil "Medarbeiderkoden" kunne være svært nyttig. Boka er er pedagogisk bygget opp og presenterer de viktigste teoriene rundt endring, enten det er tale om endring på individnivå eller på organisasjonsnivå. I kunnskapsbedrifter er dette to sider av samme sak, for man kommer selvsagt ikke utenom enkeltindividene siden det er deres kunnskaper som utgjør kapitalen i virksomheten. Det handler om dialog og om å lytte aktivt i samhandling med medarbeiderne. I boka inviteres leseren til å ta aktiv del i metodene som presenteres, og sånn sett skiller den seg litt ut fra andre lærebøker om temaet. Det er rikelig med praktiske eksempler fra virkeligheten, og dette er viktige knagger for læringen underveis.

Jeg anbefaler "Medarbeiderkoden" varmt!

Om noen av konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk

Xue Xinran ble født i Beijing i 1958, og jobbet tidligere som journalist og programleder i radio i Kina. Hun flyttet til London i 1997, og har siden utgitt syv bøker. Den siste er "Gi meg himmelen - Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk". Boka forelå på forsommeren på norsk.

Noen ytterst få forfattere gjør et så uutslettelig inntrykk allerede når man leser den første boka at man kjenner at man bare må ha mer! Slik var det for meg da jeg for ca. ti år siden kom over den nærmest hudløse romanen "Himmelgraven" ("Sky Burial", 2004), som handler om en kvinnes leting etter sin forsvunnede mann i Tibet.

Totalt har fem av Xinrans bøker kommet ut på norsk, og det er Gyldendal forlag som har stått for dette. Selv har jeg så langt fått med meg "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ("Message from an Unknown Chinese Mother" - 2010) og "Stemmer i natten" ("The Good Women of China: Hidden Voices" - 2003) - i tillegg til tidligere nevnte "Himmelgraven". Jeg har også "Kinas tause generasjon" ("China Witness: Voice from a Silent Generation" - 2008) liggende på vent. (Linkene peker til mine bokanmeldelser.)

I 1979/81 - tre-fire år etter Maos død - innførte Kina en politikk som i Vesten har blitt kalt ettbarnspolitikken. Dette handlet om planlegging av fødsler i et land der overbefolkning, sult og nød var en høyst reell trussel. Loven ble strengt praktisert, og det har versert anklager både om tvangsaborter og tvangssteriliseringer. Enkelte grupper, f.eks. minoritetsgrupper, har fått tillatelse til å ha flere barn. Konsekvensene av ettbarnspolitikken i et land der det først og fremst var sønnene som hadde verdi (særlig på landsbygda), kan vi lese om i Xinrans bok "Tapte døtre". Ikke bare har mengder med pikebarn blitt abortert bort, men det er også en kjennsgjerning at det på landsbygda har vært praktisert drap på nyfødte pikebarn. En datter står nemlig i veien for muligheten til å få en sønn. Dette snakkes det ikke høyt om. I ettertid har man sett at så mange som 33 millioner pikebarn antas å ha blitt borte ... Så stor er mangelen på kvinner at mange småprinser rett og slett ikke får seg noen kone. Det er ikke kvinner nok i landet. Xinran skriver om mange av skjebnene i "Tapte døtre", en bok som fikk meg til å grine.

I "Gi meg himmelen" skriver Xinran om enebarna. Hun har møtt en hel del av dem i årenes løp, og i boka har disse enebarna fått hver sine kapitler. Det handler om Du Zhuang, Gyldne Svale, Vinge, Lilje, Måne, Skinnende, Fyringsved, Funklende og Flyvefisk ... Noen så bortskjemte at de i begynnelsen ikke var i stand til å gjøre noe praktisk fordi deres mødre hadde gjort alt for dem, andre med urealistiske drømmer og atter andre med solid bakkekontakt og de kinesiske verdinormene godt intakt Det er et mangefascettert bilde som tegnes, og dette er bokas styrke. Xinran selv startet nemlig hele prosjektet med en forutinntatt holdning om at Kinas enebarn først og fremst er bortskjemte, fordi de får alt lagt opp i hendene av foreldrene. Hva gjør dette med dagens unge?

"I de over 20 årene som gikk fra ettbarnspolitikken ble innledet til den ble lovbestemt, sank de gjennomsnittlige fødselsratene i Kina fra 5,44 barn i 1971 til 1,84 i 1998. Disse årene med fødselskontroll resulterte i 238 millioner færre barn i Kina. Frem til 2012 har dette tallet økt til anslagsvis 400 millioner færre fødsler. Det kan hevdes at dette er et stort bidrag til den globale befolkningskontrollen. Det er likevel vanskelig å sette en prislapp på det to generasjoner av det kinesiske folket har vært nødt til å utholde. Utallige familier ble økonomisk ruinert av bøter, et ukjent antall jentebarn ble forlatt, befolkningen ble katastrofalt aldret og generasjoner av enebarn gikk glipp av nære søskenrelasjoner." (side 17)

Som en rød tråd gjennom boka går en hendelse som rystet Kina i 2011. Det handlet om en ung gutt - et begavet enebarn - som ved et uhell kjørte ned en 26 år gammel fattig kvinne. Gutten het Yao Juaxin og studerte ved Musikkonservatoriet. Ikke bare unnlot han å hjelpe kvinnen, men han kjørte for sikkerhets skyld over henne etterpå og drepte henne for å unngå at hun skulle melde ham. Hvordan kunne noe slikt skje? Det mest skremmende var kanskje debatten som fulgte etterpå. Noen mente nemlig at han burde slippe straff fordi han var mer verdt enn den fattige kvinnen ... Xinran har brukt denne historien for å finne ut hvordan de forskjellige enebarna i boka reflekterer over hendelsen. Hvert kapittel avsluttes med aktuelle enebarns tanker.

Kinesiske sosiologer har fremholdt at enebarna er så bortskjemte og forgudede at de ikke får muligheten til å ta ansvar for de materielle og intellektuelle byrdene som hører med ved å være menneske. Disse barna blir uten noe eget "selv", og reagerer primitivt med kjemp eller flykt-modus når de utsettes for press. Dermed kunne man si at Yao Juaxin på et vis var offer for ettbarnspolitikken ... Men var det virkelig så enkelt?

Noen av enebarna har kommet så tett på Xinran at hun har tatt seg av dem når de har kommet fra Kina til London. Enkelte har ikke en gang vært i stand til å pakke kofferten sin eller håndtere en kjøkkenkniv. Den opplevde hjelpeløsheten vekket et sinne i barna, som følte seg umyndiggjort i sine egne liv. Måten foreldrene oppdrar sine enebarn på skaper med andre ord en dyp generasjonskløft, og Xinran har i flere sammenhenger forklart de sinte enebarna hvor mye de faktisk har å være takknemlig for. Samtidig har enebarna fått henne til å forstå hvilken enorm byrde foreldrenes forventninger blir for barna, fordi foreldrene forventer at deres barn skal være spesielt talentfull i ett og alt - uten at det foretas en realitets-sjekk ... Når samtlig foreldre forventer at nettopp deres barn skal tilhøre landets elite på kanskje 5-10 %, sier det seg selv at det ligger enormt mange skuffelser i kjølvannet ...

Et annet forhold som ettbarnsforeldre går glipp av er muligheten for å lære gjennom å få et barn nummer to. "Samfunnet diskuterer hele tiden enebarnas ensomhet, men tenker sjelden på foreldrenes isolasjon", skriver hun. (side 103) Og hva skjer med enebarna når de blir foreldre? Fra å ha vært familiens midtpunkt, må plassen avgis til deres eget barn. Klarer de dette? I noen tilfeller har dette ført til at par som skilles krangler om å få slippe å ta seg av barnet ...

Noe av det mest interessante med boka er at Xinran beveger seg inn til kjernen av det tradisjonelt kinesiske. Hun snakker om å legge "ansiktets lenker" bak seg, om kinesernes snobbethet, om kinesisk beskjedenhet og om hvorfor Vesten vet så lite om Kina. De største utfordringene ligger imidlertid på et annet plan ...

"Innen sommeren 2011 hadde praktisk talt alle farene som professor Mu advarte oss mot i 2006, gått i oppfyllelse. Familier i tusentall gikk i oppløsning etter å ha tapt sitt enebarn i Sichuan-jordskjelvet. Tilfeller med enebarn som blir ødelagt av overdreven velstand, har ikke lenger nyhetens interesse. Antall ettbarnsfamilier som strever under byrden av å ta seg av sine gamle foreldre, vokser for hver dag. Forstyrrelser i samfunnslivet som blir forårsaket av enebarn, dukker opp en etter en. Det oppstår ikke bare sprekker i forholdet mellom ulike sosiale klasser, men den bitre kampen mellom by og land blir stadig mer opphetet." (side 317-318)

"Gi meg himmelen" er en viktig og interessant bok, men jeg tror ikke at det utvalget Xinran har intervjuet er representativt. For det første dreier det seg om kinesiske enebarn som har fått anledningen til å studere utenlands. Og for det andre befinner de fleste kinesiske enebarn seg på landsbygda i Kina, der de riktignok kan være bortskjemte på oppmerksomhet, men neppe på materiell velstand. Hun treffer like fullt mange viktige temaer med full kraft - som et samfunn der den sikkerheten foreldrene har er at barna skal ta seg av dem når de blir gamle. Når alt står og faller på det ene barnet, kan dette fort bli en katastrofe både for foreldrene og for barna. Tidvis følte jeg at Xinran var altfor mye til stede med sin egen moraliserende stemme overfor barna som var sinte på foreldrene sine. De var sinte med god grunn, mens Xinran gjorde det som sto i hennes makt for å få barna til å respektere foreldrenes handlinger likevel, siden de tross alt hadde ofret så mye for dem ... Etter hvert trådte det heldigvis frem en viss ydmykhet, og hun blandet seg ikke fullt så mye inn i enebarnas liv.

Man kan for øvrig også oppfatte boka som Xinrans egen reise, der hun i begynnelsen holdt nærmest krampaktig fast i de gamle kinesiske verdiene, for så gradvis å måtte gi slipp på dem etter hvert som hun fikk et mer og mer nyansert syn på saken ...

Med dette i mente vil jeg likevel hevde at jeg fikk mye ut av boka. Alle historiene gjorde det hele mer levende enn hva en "klinisk", dokumenterbar bok antakelig ville ha gjort. Selv om utvalget ikke er representativt, representerer utvalget like fullt hvordan svært mange kinesere faktisk lever livene sine. Dermed blir den svært relevant likevel. Til tross for de svakhetene jeg trekker frem, er jeg likevel ikke i tvil om at dette er en bok vel verdt å lese! Jeg anbefaler den derfor varmt!

Sanselig om kjærlighet som tar slutt

Geir Gulliksen (f. 1963) har utgitt 25 bøker fra han debuterte som forfatter i 1986 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). I begynnelsen av forfatterkarrieren utga han i all hovedsak diktsamlinger og essays, men etter hvert er det romanforfatteren Geir Gulliksen han er mest kjent som. Selv om han også skriver skuespill og barnebøker ... Gulliksen er en meget allsidig forfatter med stor spennvidde.

Selv har jeg tidligere kun lest "Forenkling", en roman som utkom i 2010 (linken peker til min omtale av boka).

Under lesningen av "Historie om ekteskap" har jeg hatt både papirutgaven og lydbokutgaven tilgjengelig. Lydbokutgaven er for øvrig nydelig innlest av Henrik Rafaelsen - så nydelig at dette er en opplesning jeg kommer til å høre meg gjennom flere ganger! Tematikken - et kjærlighetsforhold som utvikler seg fra den første sterke forelskelsen til skilsmisse - er sterk!

Åpningsscenen i boka er en beretning om noe fint og vakkert som gikk i stykker - som om det allerede mens lykken var det, lå innbakt et varslet brudd ...

"Jeg må tenke meg hvordan det var for henne den våren, en av de dagene før alt skjedde. Hun var midt i livet, hun gikk rett inn i alle rom og alle situasjoner. Kroppene rundt henne var en vennlig skog, hun tok seg lett frem blant alle, hun kunne snakke med hvem som helst. Hun hadde hatt langt hår, alltid, men etter at hun ble sammen med meg, klipte hun det kort og farget det mørkere. Hver natt sov hun på siden, med en hånd under kinnet på seg selv. Jeg lå bak henne, vi sov nakne, jeg hadde armene rundt henne, hun kjente den varme forsiden min mot ryggen. Om nettene var det bare oss to, om morgenen våknet vi på hver vår side av sengen. Hun ble vekket av meg, eller av ungene. Rommene var lyse, stemmene milde. Lenge finnes det ikke noen annen måte å huske dette på, som en uventet og ufortjent lykke. Vi pleide å sitte sammen rundt et ovalt bord, dansk design, det var lagd av stål, og hvit respatex. Bordet var altfor dyrt for oss den lørdagen vi kjøpte det, men vi ble vant til det, gjelden økte og vi tenkte ikke på den. Vi satt ved det bordet morgen og kveld, ungene gjorde lekser der. Senere ble bordet altfor stort, det var hun som fikk det, og det nye kjøkkenet hun plasserte det i, var mindre. Til slutt solgte hun det, og nå står det hos noen andre: bordet har fått nytt liv, som alt annet vi to pleide å dele." (side 8-9)

Hva skjedde egentlig? Hva var det som gjorde at alt det fine de - hun og han - en gang delte, ble ødelagt, slik at det ikke var mulig å fortsette å leve sammen? Det er dette boka handler om.

Bokas jeg-person heter Jon. Det er han og hun, og det nærmeste vi kommer navn på henne er at Jon velger å kalle kvinnen i sitt liv Timmy. Hun liker ikke sitt eget navn, og synes dette er greit. Han er journalist og barnebokforfatter, mens hun er lege og jobber i Helsedirektoraet.

Forholdet starter ved at han er utro mot den kvinnen han har fått et barn med. Bruddet kommer etter at moren til barnet hans tar ham og Timmy på fersken arm i arm på gata, mens de triller barnet de nettopp har fått. Og fordi han og Timmy elsker hverandre så høyt, føler de seg hevet over alt som heter normer i samfunnet. Det de to har sammen er så spesielt at alle andre hensyn må vike. De er overbevist om at ingen andre kan ha opplevd en så sterk lykke som nettopp dem. Den forsmådde kjæresten hans har imidlertid ett ønske: at han skal få oppleve selv det som hun nå opplever - å bli sviktet på det groveste av den han stolte aller mest på ...

Scenene fra hans og Timmys ekteskap, der det hele utvikler seg fra det vakreste vi mennesker kan oppleve og frem til bruddet mellom de to, er sterk lesning. Selv om Geir Gulliksen har spisset det hele og skrevet en historie om et svært spesielt ekteskap, er det noe universelt over bruddet som uunngåelig kommer til slutt. Refleksjonene jeg-personen gjør underveis er nok mer dyptpløyende enn hva folk flest i lignende situasjoner tenker over, men nettopp dette er jo kjernen ved virkelig god litteratur. Den skal få oss til å gå enda dypere inn i en tematikk enn hva vi gjør til vanlig, samtidig som den holder seg innenfor det vi oppfatter som litteratur og ikke blir et slags politisk prosjekt. Denne grensedragninger klarer forfatteren helt fint, og dette gjorde romanen til en sterk følelsesmessig reise.

"Og at hun elsket meg. Det må hun ha sagt, pleide vi ikke det? Hun kan ikke huske det klart. Den hun var sammen med meg, finnes uansett ikke lenger. Den jeg var sammen med henne, finnes heller ikke. En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem vi var. Hun er utenfor rekkevidde av det som skjedde, jeg også. Ingen kan lenger vite hvordan hun og jeg pleide å snakke til hverandre. Hvem var hun sammen med meg? Hun husker blikket mitt på seg. Hver gang hun gikk gjennom rommet, satt jeg og så på henne. Det hendte at hun satt og så på meg også, ikke lenge av gangen, og ikke så ofte. Men hun kan huske at blikkene våre møttes, uten at noe skulle skje, uten at noe skulle bli sagt. Hva var det blikkene våre sa? At vi var fornøyde med hverandre, med livet vårt, at det hadde gått bra? Vi hadde funnet hverandre, vi hadde bygd opp et liv sammen, og hun likte den hun var sammen med meg." (side 21-22)

Det er en sanselighet og varhet i beskrivelsen av kjærligheten mellom de to mens livet smilte til dem, mens de dyrket hverandre og ikke trengte noen andre. Å skrive om dette uten å ty til det klisjéfylte, er en kunst Geir Gulliksen behersker til fingerspissene. Kanskje oppleves det også så sterkt fordi det er elementer i historien som alle kan kjenne seg igjen i, uansett i hvilken ende av skalaen man måtte befinne seg? Det som gjør historien ekstra spennende å lese er at bokas jeg-person virkelig går inn for å sette seg i hennes sted, se det hele fra hennes perspektiv, slik han tror det må ha sett ut. Like fullt er dette hans måte å tolke det som skjer. Styrken i det er like fullt hans spørrende tilnærming til det som skjer, at han ikke hevder at hans måte å fortolke virkeligheten på er den eneste som gjelder. Hans urokkelige tro på at deres helt spesielle ekteskap skal tåle absolutt alt, koster dem dyrt. Koster dem til slutt alt de en gang trodde på, koster dem kjærligheten, den eksklusive kjærligheten som bare skulle bli dem til del ... Men han ønsket jo ikke at de skulle leve som alle andre, et tradisjonelt A4-liv som lignet alle andres liv ... At drømmen om det ideelle til slutt knuser alt, innser han i grunnen for sent.

Som nevnt innledningsvis elsket jeg lydbokutgaven, der Henrik Rafaelsens oppleserstemme med bløte sørlands-konsonanter, forsterker historien og er akkurat så suggererende som denne romanen fortjener. Vi kommer så nær, så nær - inn i rom hvor andre vanligvis ikke kommer med mindre man er hovedpersonen selv - og man blir sittende og tenke: kunne dette ha skjedd meg? Og hva hvis ...? Boka er tankevekkende - ikke minst fordi den helt subtilt - mellom linjene - får frem at det kanskje ikke er så gærent likevel å leve et alminnelig A4-liv ... Selv om mange skilsmisser også forårsakes av tanker om at livet ble for trivielt, for kjedelig og for lite givende, og fremkaller tanker om at "det må da være noe mer enn dette?" Og hva er verst - å bli sviktet eller å svikte med drama eller uten drama?

Jeg anbefaler denne boka sterkt - uansett om man er lykkelig gift/samboende eller har opplevd en skilsmisse i nær eller fjern fortid!

Spent på din mening, men syntes ikke den var så original som den ble stemplet som og har lest bedre, men kanskje du liker den. Vi får se:)

Mange snakker om sport for tiden. Jeg ser hverken fotball EM og heller ikke fridrett. Det eneste jeg ser av sport er sjakk og amerikansk fotball. Sjakk sender de noen ganger direkte, altfor lite (men ser de gangene det sendes) og når det gjelder amerikansk fotball er det bare Super Bowl den store finalen, istedet for alle kampene til den tid, og det er synd, men Super Bowl er bedre enn ingenting. Men bortsett fra sjakk og amerikansk fotball er jeg allergisk mot sport. Så gleder meg til nettavisene ikke er overbelastet med EM - fotball artikler.

Jeg har ikke fullført en eneste bok så langt denne uka. Grunnen til det er at jeg leser to engelske bøker og en på norsk som er på over 500 sider. Jeg er ikke redd for store bøker for det er jeg vant til og jeg foretrekker å lese på engelsk, det er bare det at jeg leser litt tregere på engelsk og får ikke den samme flyten. Men det gjør ikke noe. Engelsk er et rikere språk og leser engelske bøker så ofte jeg kan. Norsk blir så tamt i forhold til engelsk.

For tiden leser jeg: The Mermaids Singing av Val McDermid, Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell og Rosemary's Baby av Ira Levin. Hvis jeg blir ferdig med en av disse, skal jeg begynne på Eating Animals av Jonathan Safran Foer. Den grugleder jeg meg til og håper den ikke blir fæl. Jeg liker kjøtt og samtidig er jeg en god dyrevenn. Ikke lett det der.

Jeg liker jo å lese det er ikke det. Det er ikke kjedelig, men det blir monotont hvis man leser absolutt dagen. Det er det jeg mener:) Så hvordan du får tiden til å gå fort er for meg en gåte, her må jeg prøve å kvele dagene så godt jeg kan.

Ved siden av lesingen, fargelegger jeg og spiller pc - spill, men skulle gjerne ha hatt flere ting å gjøre, men skjønner ikke hva det skulle være og det er jo begrensninger for hva man kan gjøre når situasjonen er som den er og venneløs attpåtil.

Er bare lei av å være hjemme og føle meg som en unge, det er den følelsen jeg får selv om jeg har en gyldig grunn til å være hjemme. Det er bare det at jeg klarer ikke å akseptere situasjonen helt. Jeg nekter på en måte å innse at jeg er for syk til å jobbe, selv om det har vært sånn i snart fire år. Vi mennesker er rare:)

Takk for det, og har lært at ting skjer ikke over natta. Vet ikke hvor mange ganger jeg har begynt på nytt igjen når det gjelder undersøkelser og alt det der. Så man blir jo lei etter hvert:) Jeg misunner dere som får tiden til å fly unna. Her føles en time som en hel uke:) Har i det minste kaffe som trøst:)

"Godt" å høre at flere er i samme situasjon som meg, men føles ut som dere håndterer det bedre enn meg:)

Har ikke lest Iréne, men har lest Alex og synes den var stort sett oppskrytt og veldig forutsigbar:)

Takk. Og gratulerer med eksamenspapirer:) Jeg er ferdigutdannet og skjønner at det er store fordeler med bøker og være glad i lesing i det hele tatt, men skulle bare ønske at jeg også hadde andre ting å være opptatt av eller bidra med. Det er bare det. Å lese bøker er ikke bortkastet, langt i fra, men å lese hele dagen så går man jo naturligvis lei. Slik er det med alt. Jeg bare drømmer om mer variasjon i hverdagen. Det er det som er greia, og takk for tilbakemelding:) Det er ikke meningen å syte, men dette har pågått i snart fire år så er nok ikke rart man går lei av og til:) Er det lov å spørre hva du tok nettstudie i?:)

Takk for lykkeønskning og at dere ikke henger meg ut selv om jeg syter litt. Men lover å ikke syte for mye;)

Ja, tiden står virkelig stille når man må være hjemme. Jeg er under fysisk utredning og ingen mulighet til å jobbe, og utredning tar tid. For ikke å snakke om ventelister.
Takk for vennlige ord:) Ja, jeg liker å lese og har alltid lest mye. Bøker har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske og det er ikke meningen å være negativ nå, men å lese fra morgen til kveld er ikke så idyllisk som det virker. Da jeg var student og hadde jobb før i tiden gledet jeg meg til alle lesestundene jeg kunne få, men nå som jeg kan lese når jeg vil og hele dagen, så er det ikke like spesielt lenger hvis du skjønner. Jeg liker jo fremdeles å lese, men å lese hele dagen blir monotont og kjenner jeg lengter etter rutiner, ha en jobb å gå til og komme hjem igjen. Dele opp dagene mer med mer variasjon som før. Så å lese hele dagen er ikke så idyllisk som det kan virke som. Jeg trives med å lese ennå, det er ikke det, men kjenner jeg savner mer hverdag, hvis jeg kan kalle det, for jeg merker i hvert fall ikke forskjell på hverdag og helg. Så savner rutiner og alt det der. Heldigvis står jeg opp tidlig ennå og det er vel den eneste rutinen jeg har. Det er fælt å føle seg rastløs, men så har man en kropp som foreløpig ikke er i stand til å gjøre så mye, så man føler seg litt fanget. Man får ikke utrette det man ønsker hele tiden, og savner arbeidslivet mer enn noe annet, føle at man trengs. Det er vel det jeg savner mest, men heldigvis har jeg bøkene. Det er bare det at man savner noe mer enn å lese hele dagen, samme hvor idyllisk det høres for andre:)

Her går tiden sakte i forhold til dere andre. Det er vel fordi jeg er ufrivillig hjemme året rundt, og da er det lettere å kjede seg, og uansett hva jeg gjør går tiden sakte. En forbannelse det der:)

Forrige torsdag ble jeg ferdig med Eplehagen av Marianne Storberg, og samme kveld begynte jeg på The Mermaids Singing av Val McDermid (første bok i Wire in the Blood serien med Tony Hill og Carol Jordan), og jeg skal fortsette med Tunneler av Rod Gordon & Brian Williams. Hvis jeg blir ferdig med The Mermaids Singing eller Tunneler skal jeg begynne på Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell. Så går ikke tom for lesestoff denne helga heller.

Gode noveller, men King er bedre når det gjelder "hele" bøker.

Personlig foretrekker jeg "hele" bøker fremfor novellesamlinger og samlinger i det hele tatt, men leser novellesamlinger av mine favoritter. Det skader jo ikke, og det er jo en kjent sak at Stephen King er og blir min store forfatterhelt. Leste masse av ham på ungdomsskolen og videregående. Så tok jeg pause i noen år for av og til trenger man en pause fra sine favoritter. Og i de senere årene har jeg lest bøkene hans nå og da, og har tenkt å lese mer av ham igjen. Jeg har lest bøker av mange forskjellige forfattere oppgjennom årene, men ingen kan skrive på samme måte som Stephen King. Det er i hvert fall sikkert. Han har en helt særegen skrivemåte som er umulig å kopiere.

Novellesamlingen Night Shift ble publisert i 1978, og da var jeg ikke en gang født. Mange forbinder Stephen King med horror, men han har skrevet mye annet også. Han har også skrevet romaner og science- fiction. Han startet karrieren med å skrive science - fiction (The Dark Tower serien), så det er ikke bare horror han skriver, selv om det er mange som tror det. Sikkert på grunn av at de fleste filmatiseringene hans er horror. Men han er en forfatter som behersker alle sjangere, og selvfølgelig blir han heller ikke kalt for grøsserkongen uten grunn ... og denne samlingen består riktignok av skrekkhistorier.

Night Shift er en samling av tjue noveller. Det er veldig kjent at Stephen King skriver ekstremt lange bøker, men denne gang har novellene hans varierende lengder. Noen overraskende korte er med også. Så her er det noe for alle. Det er uvant å lese korte noveller av King av og til for man skulle tro han ikke hadde begrensninger når man leser de andre bøkene hans, som bruker å være på flere hundre sider. Svære mursteiner. I Night Shift er noen av novellene på førti sider, andre på åtti sider, og noen på femten sider. Så Night Shift tror jeg er overkommelig for alle. Selv har jeg heldigvis ikke skrekken for mursteiner for de har jeg lest mange av. Dette er også en fin bok for nybegynnere som har lyst til å prøve og lese noe av Stephen King uten at det vil føles voldsomt når det gjelder mengde og samtidig få et lite innblikk i skrivestilen hans, og hva slags verdener han skaper.

En del av disse novellene er filmatisert
For oss som har sett en del horrorfilmer oppgjennom årene (jeg har sett horrorfilmer siden jeg var liten), kan kjenne igjen noen av titlene fordi de har blitt filmatisert. Titlene fra denne novellesamlingen som jeg vet er filmatisert er: Graveyard Shift, The Mangler, Sometimes They Come Back, Cat's Eye og Cildren of The Corn. Dette er titler fra denne novellesamlingen som har blitt filmatisert og som jeg har sett. Den mest kjente tittelen fra novellesamlingen takket være tittelen i seg selv er nok Children of the Corn. En film de fleste kjenner til enten de har sett den eller ikke, og det var morsomt å lese hvor annerledes den novellen er i forhold til filmen. Den kjente historien om barn som vil utrydde alle voksne. I filmen er det et voksent og kjærlig par med, men i novelleversjonen krangler det paret så busta fyker og tåler nesten ikke synet av hverandre da de ankommer denne merkelige, øde småbyen med bare barn i. Men det er jo en kjent sak at ting som blir filmatisert ofte blir forandret på i forhold til en bok og en novelle. The Mangler er det sikkert ikke mange som har sett eller hørt om. Den tittelen ble også filmatisert med Robert Englund i hovedrollen. Robert Englund er mest kjent som Freddy Krueger (skapt av Wes Craven). The Mangler handler om en slags svær pressemaskin som brukes i en eller annen fabrikk som blir besatt av mørke krefter.

Ikke alle novellene i denne samlingen har blitt filmatisert, men en del av dem og det sier jo litt om Kings kreativitet. Nesten alt han skriver blir filmatisert og mange av bøkene hans er og blir klassikere. Skjønner ikke hvordan han får det til og tør ikke å tenke på hvor han tar fantasien og inspirasjon fra. Når det gjelder hele novellesamlingen er det ikke så mye i si om, uten at det avsløres for mye. Novellene må leses for å skjønne hvor morbid Stephen King er for det er rett og slett vanskelig å beskrive det med ord. Men med denne novellesamlingen har han klart å skape mange kjente titler. Det er ikke bare bøkene hans som blir filmatisert, men en god del noveller også.

Novellesamlinger er ikke det samme som andre bøker
Grunnen til at jeg ikke sier så mye om hver enkel novelle er fordi de må oppleves istedet for å lese om dem. Det blir bare ikke det samme og det blir for langt om jeg skulle beskrive og gi tilbakelding på alle de tjue novellene. Som sagt foretrekker jeg hele bøker fremfor novellesamlinger, men denne novellesamlingen var ikke så verst. Selv om jeg likte den, så er det ikke det sterkeste King har levert. Føler han kan bedre enn dette. Synes ikke han får frem den samme snikende, uhyggen som han er ekspert på å få frem i de "hele" bøkene. Det blir ikke den samme effekten og det blir ikke like mye plass til undertoner. Men likevel var det verdt det, og gøy å lese disse novellene på mørke kvelder. Savnet bare den samme skrekken fra de andre bøkene hans når man får bli enda bedre kjent med karakterene (han er ekspert på karakteroppbygging i de "hele" bøkene og med tiden får han frem uhygge og skrekk både i beskrivelsene i en handling og undertoner). Han får ikke god nok tid til det i novellene. Det var det som gjorde at jeg ikke falt helt pladask for denne samlingen. Men som sagt, verdt å få med seg, spesielt når mange av titlene er filmatiserte og det var interessant å sammenligne noen av novellene med filmene. Så hadde ikke gjort meg noe om denne novellesamlingen hadde enda mer atmosfære som i de andre bøkene hans. Det ville ha gitt det lille ekstra.

Mine favorittnoveller fra denne samlingen er; The Boogeyman (om en fyr som hevder at det var "boogeyman" som drepte barna hans og King skriver denne novellen på en original måte, og min andre favoritt er; Sometimes They Come Back (som handler om Jim som tar med seg familien sin tilbake til hjembyen hans fordi han søker lærerjobb der. I hans gamle hjemby blir han rett og slett terrorisert og satt på prøve av ungdommer som døde i en ulykke da han var bare en gutt. Disse ungdommene (bøllene, også kalt greasers) drepte Jims bror da han selv var liten. Han blir bokstavelig talt hjemsøkt av disse greaserne fra fortiden ...

Så dette er bare noen av de gode og bisarre novellene av Stephen King. Og husk, ingen av novellene fra denne samlingen er logiske så de må leses med et åpent sinn.

Fra min bokblogg: I Bokhylla