Bokelskere.no

Dette er oppfølgeren til The River, noe som er dårlig markert, men det gjør ikke noe om man leser denne først. Det er bare noen få detaljer fra første bok som blir nevnt, og slike ting plager ikke meg. Men om man er fisefin på spoilere, bør man nok lese The River først.

Mystisk hovedperson og konsept
Den er om Jack som er i midten av tjueårene. Han tar en pause fra ranchen som han driver sammen med sin far, for å jobbe som guide ved en fiskerhytte. Fiskerhytten er for rike gjester og befinner seg på et privat område.

Han skal være guide for Alison som er en svært kjent artist som han ikke kjenner til, og sammen merker de underlige ting som foregår. De som jobber der virker hemmelighetsfulle og anspente, og nabogården har de fått beskjed om å holde seg unna. Hva er det de egentlig skjuler? Jack som hadde tenkt å slappe av med en enkel jobb, blir opphengt i å finne ut hva som skjer på nabogården og hvorfor de som jobber ved fiskerhytten, roter med tingene hans?

Forfriskende setting
Det er ikke ofte jeg leser såkalte utendørs thrillere, men noen ganger er det vel det man trenger. Jack er kanskje en standard underdog som prøver å gjøre det rette. Han kan bli litt kjedelig i lengden, men samtidig er han noe mystisk. Båndet mellom ham og Alison var ikke helt troverdig eller spennende, men heller typisk.

Peter Heller har ikke en avansert fortellerstemme. Han skriver veldig lett og det er mye bruk av linjeskift, så teksten er veldig luftig sådan. Men det fungerer hvis man vil ha noe lett og engasjerende, noe som er underholdende der og da. Fordi det skjer noe hele tiden, og man blir nysgjerrig på hva de ansatte og nabogården skjuler. Samtidig pågår covid, så det er hensyn å ta på grunn av det også. Selv syns jeg ikke covid er fryktlig spennende, men passet godt inn i denne settingen.

En mystisk og actionpreget thriller med mange vendinger og kryptisk undertone. Selv om fortellerstemmen var vel enkel, funket det, og bød på en del stemning. Det var nesten som å lese denne boka utendørs, selv om man satt inne ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Har du hørt om gutten som ropte ulv?

Spennende vendepunkt for Varg
Varg er en ensom gutt som sliter med sitt. Han har ingen venner, bortsett fra rottene Mikke og Mus, og han mistet moren sin for noen år siden. Han sliter med å passe inn i klassemiljøet, og han føler seg også utenfor i sosiale medier. Ting forandrer seg da en eldre mann flytter inn i et hus i nærheten, et hus som er litt falleferdig. På grunn av en skoleoppgave, havner han i trøbbel, men noen av klassekameratene blir imponerte. Det gjør til at de kontakter ham mer, og Varg håper at han er i ferd med å få venner. Men denne eldre mannen finner ut hvem Varg er, og truer ham. Vil noen tro på det Varg sier, eller skrøner han bare for å få nye venner?

Forfatteren beskriver Varg godt som en gutt med altfor mye rastløshet, og har kanskje ikke full oversikt på alt, noe som gjør at det skremmer andre som ikke kjenner ham så godt. Alt han vil er å få venner, og være en del av noe. Forfatteren gir også et godt eksempel på hvor eksluderende og det å vekke ensomhetsfølelsen ved bruk av sosiale medier og gruppechatter. At man kanskje ikke er god nok til å være en del av noe. Hvor langt er man villig til å gå for å bli kvitt ensomhetsfølelsen, og vil man alltid bli sett på som av tvilsom karakter?

Å føle seg ensom og annerledes
Selv om Ulv ulv er målrettet for unge lesere, vil nok mange kjenne seg igjen, da man begynner med Internett i tidlig alder, i hvert fall dagens ungdommer. Sosiale medier har aldersgrense, men noen slipper til selv om de kanskje ikke er gamle nok. Så det er vel mye å kjenne seg igjen både for unge og voksne lesere i noen av aspektene. Å ta vare på sin egen helse og ikke bli like påvirket over andres hverdag, uansett hvor glansfullt og kult det kan virke som.

Selve boka er lettlest, og det skjer noe hele tiden. For min del kunne noen av partiene bli litt gjentakende og som voksen leser ble retningen vel åpenbar. Det gjorde ikke noe, da jeg stort sett ble underholdt. Unstad er uansett god på karakterbeskrivelser i begrenset format, og beskrive det vanskelige på en nøytral måte. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å leser mer av henne, selv om jeg ikke er i målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Vet du hvem du har i hus?

Har du en ukjent leieboer?
Eller er du sikker på at du bor helt alene eller med folk du kjenner? En gammel mann påstår at han aldri har sett kvinnen og gutten i kjelleren før, som blir funnet helt tilfeldig. Han er bare en gammel og forvirret man. Adam Fawley blir satt på saken. Denne gutten vekker en sorg i ham, siden han og hans kone mistet deres sønn for ikke lenge siden, og sorgen sitter i enda. Men hans kone, Alex insisterer på at gutten blir boende hos dem enn så lenge. Under etterforskningen, finner Adam ut en slags ledetråd om en ung jente som forsvant for mange år siden, som er blitt en cold case. Har disse sakene en forbindelse?

I mørket er fortalt som vanlig bokform og blandet med forskjellig bruk av media. Man leser intervjuer, videopptakbeskrivelser, avhør og mye annet. Er ikke helt fan av forskjellig bruk av media, men heldigvis består ikke hele boka av det. Det brytes opp med noen av disse forskjellige brukene av media.

Hunter skriver som regel om mørke saker, og det gjør hun denne gang også. Denne saken kan minne om noen av sakene fra virkeligheten. Jenter som er blitt holdt fanget i flere år før de klarer å rømme, eller som ble funnet. Denne boka er et eksempel på at det kan også skje i et vanlig og rolig nabolag. Spørsmålet er om det er den gamle professoren med alzheimers som står bak, eller om det er en sak med en enda mørkere vending ...

Noen småtørre partier
Noen av partiene kunne bli noe gjentakende og tørt, noe som ofte skjer i krimbøker, men likevel klarte den å holde interessen min oppe hele veien. Hunter skriver mørkt og realistisk uten for mange overdrivelser. Så har sansen for skrivestilen hennes. Det er også lett å se for seg det som skjer mens man leser, i stedet for at man faller ut.

Det er ikke mange etterforskere jeg liker. Mange kan bli oppslukt av familielivet eller blir altfor like. Men det er noe humant med Alex Fawley. Han har sine sterke og svake sider som han prøver å balansere når ting blir kaotisk.

Tidligere har jeg lest Alt dette raseriet av Hunter, som jeg tror er den femte boka i serien, og selv om jeg likte den hakket bedre, kommer jeg til å lese flere bøker i denne serien. Har noen uleste liggende allerede som jeg håper på å få med meg senere i år.

I mørket kunne kanskje bli litt for rolig, men beholdt det mørke og det tragiske som jeg liker i krimbøker. Det var verdt å komme seg gjennom de rolige partiene som kunne oppleves som stillestående.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?

Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.

Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?

Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.

Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Tittelen kan kanskje virke som en selvhjelpsbok, men det er en roman med en liten dose humor.

Uvanlig valg?
Inga mister broren sin og etter tolv år som journalist, velger hun å slutte. Hun møter en ny hverdag som er noe rar å venne seg til og begynner å besøke en pub, hvor hun treffer nye bekjente. Hun blir oppslukt av skriving. Vil skrivingen føre til en slags selvhjelpsbok, eller skriver hun på måfå? Hun opplever en slags ny frihet gjennom skrivingen. Vil hun finne en ny retning i livet?

Fortell om deg selv med hell er en liten roman som byr på både alvor og humor. Man blir helt aldri klok på denne Inga, og det er kanskje meningen også? Hun er både sårbar og prøver å være morsom, og har all slags tanker. Hun går i en slags retningsløs tilstand etter noen alvorlige hendelser og avgjørelser.

Når livet føles retningsløs
Forfatteren er god på å beskrive følelsen av dagene som glir inn i hverandre, og Inga som føler seg rastløs da hun ikke har noe fast i livet. Men bortsett fra det opplevdes fortellerstemmen som noe masete og tungtrødd. Selv om dette var en bok på litt over to hundre sider, var den svært seig å komme seg gjennom. Både på grunn av ingen connection til hovedkarakteren, og handlingen ble en smule tørr. Så dermed ble det noen få sider av gangen.

Noen vil nok like boka og syns den er småmorsom, selv om det ikke er humor boka legger vekt på. Selv er jeg ikke glad i humorbøker da de sjeldent er morsomme. Men som sagt, dette er ikke en humorbok, men en blanding av alvor og humor. Så noen vil nok kanskje like den stilen, men selv satt jeg igjen med en følelse av å ikke bry meg om hva jeg nettopp leste. Jeg kom aldri helt inn i handlingen. Fortell om deg selv med hell var bare for rar for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

En populær oppvekstroman om vennskap og gaming. Noen grunn til at denne boka er så populær som den er?

Uventet vennskap
Sam og Sadie møter hverendre i ung alder på sykehus. Sam er pasient, men det er ikke Sadie. Etter en alvorlig bilulykke har ikke Sam snakket med noen, og Sadie og foreldrene er mye på sykehus fordi søsteren hennes er alvorlig syk. Sam og Sadie kommer i snakk mens de gamer. Underveis hoppes det i tid da de både ikke har så mye kontakt med hverandre, og når de har et nært vennskap. Sammen med en kompis, Marx, oppretter de et gaming firma og sammen designer de og utgir spill.

Man blir kjent med denne trioen gjennom oppturer og nedturer. Gjennom krangling, gjennom jobb, og sorger og gleder. Kommer de til å være venner for bestandig, og er det så lurt å kombinere vennskap og jobb?

Tung bok å komme seg gjennom
Må innrømme at det ble et ork å komme seg gjennom denne boka, spesielt de siste to hundre sidene. Boka er på nesten fem hundre sider, og personlig har jeg ikke noe i mot store bøker, men syntes denne var noe unødvendig stor. Jeg likte vennskapet mellom Sam og Sadie. Det er ogå imponerende at de klarer å være venner oppgjennom årene, i hvert fall stort sett. Selv ville jeg lese boka på grunn av at det handlet delvis om gaming siden jeg gamer en del selv. Så den delen var det lett å kjenne seg igjen i.

Dette er ingen romantisk bok, men heller en oppvekstroman. Handlingen hopper veldig mye frem og tilbake og personlig fikk jeg ikke noen bånd til noen av karakterene, egentlig. Jeg har i det minste lest boka, og jeg ville lese den litt på måfå siden det er kanskje boka jeg hørte mest om på YouTube i fjor.

Konklusjonen er nok at jeg sitter igjen med at på en måte forstår jeg hvorfor boka er populær og samtidig ikke. Men det har hendt før. Ofte styrer jeg unna bøker som er hyperpopulære, og venter med å lese den senere hvis interessen for boka fremdeles er der. Men som regel ender jeg opp med å få et lunkent forhold til dem. Noe som også skjedde denne gang. Problemet mitt med denne boka var nok fortellerstemmen som var svært tørr og syntes at handlingen var en smule kjedelig. Jeg liker egentlig ikke å bruke ordet kjedelig, men det er det mest dekkende ordet denne gang. Beklageligvis var ikke I morgen, og i morgen, og i morgen en bok for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Interessant perspektiv om Svalbard som er og blir et fascinerende sted.

Imponerende kunnskap
Er det noen som kjenner Svalbard godt, er det journalist Birger Amundsen. Han har tidligere skrevet bøker om Svalbard, blant annet Førti år alene på Svalbard. I anmeldelser liker jeg å fortelle litt om hva boka er om, men siden dette er sakprosa og historie, har jeg ikke tenkt å måle "kunnskapene" mine om Svalbard med Amundsen. Derfor blir det en noe kortere anmeldelse enn til vanlig.

Spillet om Svalbard kan kanskje ved første øyekast virke noe tørr og saklig, delvis er den det også, men den har også noen thrillerpartier. Det er mye om politikk, og om at mange viste stor interesse for Svalbard, blant annet Russland og datidens Sovjetunionen. Amundsen skriver også om hvor strengt det var på Svalbard etter krigen og at mye var mistenksomt. Det er til og med hemmelighetsskremmerier som er strengt hemmelig den dag i dag. Det skrives også om KGB- agenter, CIA og avhoppere. Han møter blant annet avhopperen Galina som han blir god venn med. Han beholder kontakten med henne og datteren hennes oppgjennom årene, og besøker dem ofte. Mot slutten er det en stor del om Ukraina og turbulentene der, siden det er der Galina bor, og Birger holder øye med hvordan hun og datteren klarer seg i den urolige tiden.

Innholdet kunne ha vært mer begrenset
Amundsen vet godt hva han skriver om og kunnskapene hans er imponerende. Til tross for at det meste av boka var interessant og man lærte mye nytt, var kanskje fortellerstemmen en smule monoton. Skjønner at dette er sakprosa, men språket ble vel leksikonaktig. Selv om det som skjer i Ukraina er leit, syntes jeg at den delen kanskje kunne ha vært i en bok for seg selv som en en oppfølger eller noe. Det tok vel mye plass og det føltes litt som man leste to bøker i en, men skjønner verdien i et vennskap.

Selv om språket kunne til tider være noe tung, var det en bok der man hele tiden lærte noe, og Svalbard fascinasjonen har ikke bleknet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Bok nummer fem i Harinder Singh serien, og kanskje den roligste?

En meget kjent advokat blir skutt og drept utendørs, og et annet lik blir funnet ikke langt unna. Et mulig øyevitne som gjerningspersonen ville kvitte seg med? Men er alltid et åsted som det ser ut som, eller kan det ligge noe mer bak?

Samtidig er Harinder Singh bekymret over sin niese Amandeep som har vært som forduftet de siste årene etter en hendelse. Da foreldrene hennes får tilsendt en eske med hennes eiendeler, frykter de det verste. Er hun død eller er det en advarsel om noe?

Rolig hverdagskrim
Bøkene om Harinder Singh byr kanskje ikke på de mest actionfylte handlingene krimsjangeren kan by på, men heller mer saklig og realistisk krim, som kanskje kunne ha skjedd i virkeligheten? Harinder Singh er også en stødig fyr som både går egne veier og som har sansen for å være rettferdig. Liker også forholdet mellom Harinder og Amandeep. De har et spesielt bånd, selv om de av og til er skeptisk på hverandre, og det med god grunn. Med alt Amandeep har opplevd i det siste, vet man ikke alltid hva hun er i stand til. Næss føyer også til fin humor i bøkene sine.

Spesielt og fascienerende bånd
Personlig likte jeg å lese om båndet mellom Amandeep og Harinder. Hvor langt er de villige til å gå for å redde hverandre, eller er en av dem mer egoistisk enn den andre? Man blir aldri helt sikker, og syntes det var mer spennende å lese om dem enn selve saken. Lignende saker har man stort sett lest i andre krimbøker allerede.

For min del som foretrekker mer hardbarket, brutal og mørkere krim, ble dette for hverdagslig og rolig. Kapitlene er korte og lettleste, og det var stadig noe som skjedde, men ble aldri helt revet med. Men kommer nok til å lese neste bok, da jeg har sansen for Harinder Singh. Liker det når etterforskere består av flere lag.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Palestina-Israel konflikten er nok den konflikten etter andre verdenskrig som har pågått lengst og som jevnlig dukker opp igjen i nyhetsbildet som mer eller mindre "uløst" og uferdig hendelse i vår moderne tid.

En av grunnene er nok fordi den har en lang konflikt der man må tilbake til 1880-tallet med sionismens fremvekst, Det Ottomanske rikets fall etter første verdenskrig og Storbritannias overtakelse og "plan" over Palestina, og helt frem til opprydnningen etter andre verdenskrig som medførte til opprettelsen av staten Israel i 1948 for å forstå dagens moderne konflikt som i ettertid aldri burde ha blitt opprettet på den måten det skjedde på.

En annen grunn er også at de fleste ikke vet nok om hva som skjedd i konflikt(ene) helt siden 1948 til i dag og hva slags konskvenser de har skapt for begge sidene i konflikten, da dette også er ganske omfattende og vanskelig å få en sikkelig oversikt over som er enkelt å forstå. Den beste og "enkleste" boken som jeg hittil har lest er "Palestina fakta på bakken" som ser konflikten ut ifra det palestinske landskapet, flykningleirerne, bygninger og hus som har blitt ødelagt eller overtatt av staten Israel handlinger etter 1948.

På den måten er det enklere å forstå hva konflikten dreier seg egentlig om, og hva som egentlig skjer hver dag i det geografiske området vi kaller for Palestina-Israel helt siden 1948 frem til i dag. Hvis man først forstår roten av konflikten, så kan man finne en løsning på den også. Dette kan denne boken hjelpe oss med.

Dette er en fin start for de som vil bli klokere og bedre på å forstå Palestina-Israel konflikten (og kanskje andre konflikte også!). Stor pluss for alle kartene og ikke så vanskelig leslig språk!

Jubilanten som fyller femti år i år og som holder seg svært godt. Noe av språket og noen av ordene som er brukt kan være noe utdatert, men samtdidig gjorde det ikke noe, da meste av spenningen var til stede.

Et sjeldent haiangrep
Den er om politisjef Martin Brody som har mye ansvar nå som feriesesongen er i anmarsj, også 4.juli feiringen som nærmer seg med stormskritt. Amity (som er et fiktivt sted), er et sted folk strømmer til om sommeren og leier seg hus for hele sesongen på grunn av strendene, og for å komme seg vekk fra byene en stund. Da en kvinne forsvinner og blir senere funnet, mest sannsynlig på grunn av haiangrep, vil Martin Brody stenge strendene for noen dager. Selv som politisjef, har han andre over seg på øya som også kan bestemme over ham, så han kan ikke alltid gjøre som han vil. På grunn av redsel for avisoppslag og skremme vekk turistene vekk, får han beskjed om å late som ingenting, og heller følge ekstra nøye med.

Da flere angrep skjer, er Martin Brody mer bestemt på å stenge strendene for noen dager. Han er usikker på om det er bare en, eller om det er snakk om flere haier, og om den eller de eventuelt kommer tilbake. Samtidig klarer han å få overtalt en marine biologist (Hooper) til å komme for noen dager for å observere. Men er det nok og kommer alltid turismen fremfor sikkerhet til å komme først? Snakker han til døve ører?

Sterk åpning
Jaws ble utgitt i 1974 og filmatisert året etter. Har fått med meg at boka er noe upopulær og at mange foretrekker filmen. Selv syns jeg at boka og filmen er omtrent er like gode, og filmen ser jeg omtrent årlig. Boka har en del likheter og ulikheter når det gjelder filmatisering. I boka har Martin Brody mer ryggrad og kan være litt drittsekkaktig. I filmen er han mer beskjeden og puslete på en sjarmerende måte. I boka har han tre sønner, men i filmen har han to. Kona Ellen er noe fraværende i filmen, men har en større rolle og egne partier i boka. Boka er veldig lik filmen de første 140 sidene, så begynner forskjellene å merkes mer. Det boka og filmen har til felles er at de har en av de beste horror åpningene. De er også litt forskjellige, men like intense og fascinerende. Susan Backline som spilte jenta i introen i filmen døde dessverre tidligere i år, og det er en åpnig jeg ikke glemmer. Føler det samme med boka. Det er sjelden man leser slike intense og urovekkende åpninger.

Mange vil nok synes at midtpartiet i boka er noe treg og kjedelig da det er en del snakk om politikk og turisme angående om de skal bevare turismen eller stenge strendene på grunn av haiangrepene, men syntes også den delen var veldig fascinerende å få med seg. Det nevnes jo også litt om det i filmen, men i boka går de litt mer i dybden om nettopp det. Den eneste delen som kjedet meg litt var å lese om Martin Brodys kone om hennes hverdagsproblemer. Syntes det skapte en liten ujevnhet i handlingen.

Personlig foretrakk jeg å lese om haipartiene siden haier er fascinerende og misforståtte dyr, og om Martin Brody som krangler om øyas sikkerhet. Boka er tynn og hadde en fin og jevn tempo, så kjedet meg ikke med denne. En bok som er ypperlig å lese nå som sommerferien nærmer seg for de fleste.

Peter Benchley døde i 2006 og selv om han også har skrevet andre bøker, skrev han en bok som de aller fleste kjenner til. Noe som er godt gjort.

Fra min blogg: I Bokhylla

Alice Feeney er en svært populær thrillerforfatter for tiden, og jeg valgte å lese hennes mest kjente bok for å se om det var noe spesielt med den eller ikke.

Jeg liker ikke hype og ofte styrer jeg unna det. Hvis det er en bok jeg er interessert i, venter jeg med å lese den når bokas populæritet har sunket. Jeg venter ofte med å lese en bok til da i stedet mens mange andre leser den.

Et siste forsøk
Rock Paper Scissors er om et spesielt ekteskap. Amelia og Adam har vært gift i ti år og har bare en hund. De er barnløse fordi de har gitt opp håpet med å få barn etter mange forsøk. Amelia vinner en weekendtur gjennom jobben og tar med seg mannen og hunden i et forsøk på å redde ekteskapet. De skal overnatte i et kapell som ligger øde til, som er renovert til et overnattingssted. Det nærmeste er en hytte som en gammel kvinne bor i. Ellers er de isolerte med nedsnødd landskap.

Adam har alltid drømt om å skrive noe eget, men inntil videre er han en manusforfatter som skriver manus som er basert på bøker. Samtidig er han ansiktsblind. Han gjenkjenner ikke ansikter, ikke en gang konas ansikt. Dette blir nevnt til det kjedsommelige. Skjønner det er en ubehagelig tilstand, men trenger ikke å nevne det i nesten hver eneste kapittel.

Man blir kjent med Amalie og Adam gjennom nåtiden og gjennom brev som kona skriver, som hun ikke vet om hun skal la mannen lese eller ikke. For på hver bryllupsdag skriver hun et brev om ekteskapet og livets hendelser.

Underveis i boka gis det små hint at bare en av dem kommer til å dra derfra. Skal de gå fra hverandre eller kommer det til å skje noe mer drastisk? Under oppholdet opplever de også uhyggelige ting i kapellet.

En noe vag beskrivelse av boka og det har en årsak. Dette er en thriller man må lese uten å vite så mye om den på forhånd, for plottet er ikke så stort, og dermed kan det heller ikke skrives så mye om det uten å røpe noe.

Svak fortellerstemme
Likte at denne psykologiske thrilleren besto av et lite persongalleri og foregikk i et øde landskap i Skottland. Personlig foretrekker jeg bøker med mange karakterer, men det var fint med en bok med få karakterer til en forandring. Det svakeste delen av boka må vel være fortellerstemmen og skrivestilen, for her er det mye som gjentas og det er en luftig tekst. Forfatteren går aldri helt i dybden, hverken i plottet eller karakterene. Det blir noe overfladisk. Det er en bok som er mest ute etter å sjokkere fremfor å levere noe stødig. Ble heller ikke overrasket over slutten, og jeg likte å lese fra nåtiden fremfor konas brev. Er ikke spesielt glad i brevformat i bøker av en eller annen grunn. Synes ofte det ikke har noen virkning.

Et underlig ekteskap som var fascinerende å lese om og man bare venter det verste. Men ikke forvent helt det store. I det store og hele var dette en helt vanlig psykologisk thriller som er underholdende der og da, men ikke noe mer enn det. Den var ikke så sjokkerende som mange skulle ha den til å være, og det er heller ikke en bok man grubler på lenge etter at den er ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det sies at man skal følge med på hva barn gjør på nettet, og det gjelder vel også ungdom? Noe som denne boka er et godt eksempel på. For hva gjør ungdom egentlig på nettet?

Isolert bygdesamfunn i hardt vær
Fritt vilt er bok nummer fire i Bengt Alvsaker serien, og det er mengder av snø i Øystese. Stedet er rystet fordi en ung gutt er funnet død, og en tenåringsjente er forsvunnet. Tiden er knapp med tanke på værforholdene. Samtidig blir Bengt mast på om å snakke om følelser, noe han helst ignorer, og fokuserer på jobben i stedet. Mens politistasjonssjef Bengt Alvsaker graver i saken, oppdager han mørke hemmeligheter og det gjør ham bekymret for sønnen Thomas. Kan man noen gang vite hva ens barn driver med til enhver tid?

Matre tar opp et viktig og aktuelt tema, om det "usynlige" livet på Internett, og hva som kan foregå der. Det er også grenser over hvor mye oversikt foreldre kan ha. Noe Matre beskriver godt i denne boka. Man tror man kjenner noen, men kanskje man ikke gjør det likevel. Det er en ubehagelig tanke. Det er også et mareritt å få noe på Internett om seg selv, som man ikke vil skal være der. Hun er samtidig god på å beskrive været, og det å føle seg noe isolert på grunn av det. Følelsen av å være innestengt.

Spenningen uteblir
Til tross for aktuelt og skremmende tema, er ikke Fritt vilt den sterkeste boka i serien. Matre skriver fremdeles godt, og karakterene er like engasjerende å lese om, spesielt siden det stadig skjer noe i Bengts private liv. Men denne gang uteblir det en del spenning som de tidligere bøkene hennes har hatt. Dialogene og handlingen har ikke den samme snerten som har vært der før.

Likevel en god bok som er verdt å lese. Selv om Fritt vilt ikke nådde helt opp spenningsmessig, leser jeg gjerne neste bok i serien. Det er også forfriskende å lese krim som ikke foregår i Oslo eller langt opp i nord, slik at man i bøkene blir kjent med flere steder i Norge.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Nei, dette er ikke en haibok som Jaws, selv om det kan virke sånn på coveret ...

En mystisk forsvinning
Haiene er bok nummer seks i Bogart Bull serien, og en norsk jente forsvinner under en feiring i en villa. Hendelsen skjer på Mallorca i 2011. Det er onkelen hennes som får skylden for bortføringen og eventuelt drap. De finner aldri jenta. Omtrent ti år senere blir en jente funnet død. Er det den samme jenta som forsvant i 2011? Hvor har hun i så fall vært i mellomtiden? Bogart Bull, som er kripos etterforser, blir satt på saken og sendt til varmere strøk for å snakke med eventuelle vitner og pårørende.

Denne krimboka er en kort bok på bare 237 sider, og ville vært lett å komme seg gjennom med tanke på størrelsen, men opplevde det motsatte. Til tross for at det er en tynn flis, strevde jeg med å komme meg gjennom denne, da handlingen opplevdes som veldig seigt. Er ikke helt fan av handliger som foregår i et varmere strøk. Syns at det dreper litt atmosfære, og både språket og saken blir vel formel og saklig. Det ble noe tørt å lese.

Anonym etterforsker
Syns også at hovedkarakter Bogart Bull blir noe anonym og har lett for å havne litt i bakgrunnen. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men nok til å få et bilde av en karakter, og det har jeg på en måte ikke fått av ham. Klarer ikke helt å se ham for meg, eller funnet ut hva slags type han er, bortsett fra at han er rolig i forhold til mange andre etterforskere jeg har lest om. Mener også at saken ikke var spesielt fascinerende eller fengslende å lese om. Man blir noe likegyldig, selv om det er fælt når små barn forsvinner.

Godt mulig det blir min siste bok av Borge. Dette er den tredje boka jeg har lest av ham, og lesingen i disse bøkene blir noe halvhjertet da jeg aldri blir helt engasjert. Vet jeg har Bastarden liggende ulest, så kanskje den blir den aller siste boka jeg leser av ham, hvis jeg en dag jeg får ånden over meg. Fortellerstemmen blir før tørr og saklig, og når jeg leser krim foretrekker jeg noe mer hardbarket. Dette ble for kjedelig og langtekkelig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Prøvde å finne hvor jeg kunne legge igjen en kommentar på den fine bloggen din, men fant det ikke. Svarer deg her i stedet. Helt enig med deg i at dette er et lite mesterverk. Jeg ville ikke romanen skulle ta slutt. Om du ikke har lest hennes andre to bøker anbefales de på det sterkeste.