Vi kan godt bytte søvnrytme for noen dager:)

Og vente på at jeg og John Blund blir kompiser igjen:)

Takk for tips, men tror ikke jeg har tålmodighet eller konsentrasjon til det:( Sov vel godt nok da jeg var yngre og får betale for det nå:)

Om en mors grense-overskridende omsorg

Lars Ramslie (f. 1974) debuterte med romanen "Biopsi" i 1997, og har siden fulgt opp med ytterligere fire romaner i 1999 ("Mikrokaos"), 2000 ("Destroyer"), 2003 ("Fatso" - en bok som også er filmatisert) og 2004 ("Uglybugly"), før han i år utkom med "Liten fugl". For sin første roman fikk han for øvrig Tarjei Vesaas´debutantpris.

"Liten fugl" er ment som starten på i alt fire bøker, hvis jeg ikke har misforstått helt. Slik jeg har opplevd boka kan den imidlertid helt fint leses for seg, fordi historien har en begynnelse og en slutt som henger sammen. Hvis man da ikke som meg blir uendelig nysgjerrig på hva som har gjort at "mor" i historien har blitt som hun har blitt ... For akkurat dette vil jeg vel håpe at de påfølgende bøkene kan komme til å gi svar på.

I bokas åpningsscene befinner mor seg på sykehuset, hvor hun besøker en ung jente som er så hardt kvestet at hun ligger i respirator. Hva har skjedd med denne jenta? Det skal vi tidsnok få vite ...

Mor - vi får aldri vite navnet på kvinnen - har nettopp skiftet jobb og har begynt å arbeide i administrasjonen på en internatskole. Hit kommer jenta - også hun navnløs - etter å ha mistet sin egen mor. Denne "mor" får i oppdrag å ta seg av jenta - en oppgave hun tar med det dypeste alvor. Som et slags underlig paradoks forsvinner mors biologiske døtre ut i periferien mens hun på et vis har jenta i sin besittelse - sin "lille fugl", som hun tilsynelatende ønsker å forskåne for alt ondt her i verden.

Med de beste intensjoner og hele tiden med jentas beste som et overordnet mål, begynner hun å øse av sin omsorg for å få jenta i gang med livet sitt. Det hele ser riktig så bra ut, i alle fall sett fra utsiden, inntil jenta forelsker seg i en gutt på sin egen alder. Dette bekymrer mor, som tenker at det neppe kan gå bra. Mens jenta stråler over av glede over at livet omsider har mer - ja til og med kjærlighet - å by henne.

" ... mor så først ingen grunn til å spørre og grave i det.

Enda det virket altfor, altfor tidlig. Så altfor uheldig. Skulle hun nå også måtte bære belastningen av det mor antok bare ville være en ny skuffelse. Hvem ville vel falle for en sånn som henne. I den tilstanden hun befant seg nå.

Men om ikke annet, for en stund, kunne hun ha forventingen å støtte seg på. Om det så skulle vise seg å være falske forhåpninger. Det kunne være en liten, om enn midlertidig, trøst bare det.

Til tross for at hun ikke kunne hjelpe for å kjenne et stikk av skuffelse. At det nærmest syntes som et svik mot arbeidet de hadde lagt ned, det de hadde satt seg fore å utrette. Nå hadde hun jo latt seg involvere. Nå hadde hun jo begynt å legge planer for jenta, se for seg en fremdrift, en ny retning for henne. Investert i henne. Var det virkelig dette hun ville bruke tiden sin på. Når så mye stod på spill, med så mye å ta tak i. Var hun ikke der for å lære, gå på skole. Hun håpet og la sin lit til at forelskelsen bare ville gå over, uten for mye oppstandelse og avledning, at nederlaget ikke ville bli for stort å bære. Og for alt hun visste, var det bare nok en gang en av jentas mange innskytelser." (side 68)

Etter hvert skal jentas forelskelse komme til å fylle henne med mye livsglede, og hun blir et slags midtpunkt i vennekretsen på skolen. På utsiden står mor og betrakter det hele - misbilligende, slik hun i grunnen vurderer det meste. For er det ikke et svik mot sorgen jenta burde føle overfor sin avdøde mor? Der andre ser kjærlighet, der ser mor bare en selvutslettende atferd overfor mennesker som i hennes øyne er uten verdi. For hun underkaster seg jo "hvem som helst" og "det er bare så fortærende". Mors atferd blir etter hvert både grenseoverskridende og invaderende overfor jenta, som i begynnelsen ikke helt forstår hva som skjer. Ikke før mor - kanskje mer indirekte enn direkte, eller subtilt - sørger for at kjæresten blir utvist fra skolen og sendes bort. Den tidligere så glade jenta visner nesten hen.

"I ukene som fulgte, møtte jenta punktlig til undervisningen. Unngikk nye forhold, men så ut til å knytte bånd til noen av de andre, litt eldre elevene. En ting som beroliget morm var at hun først også så ut til å legge seg til, finne tilbake til, en mer nøktern stil i klesveien. Færre smykker. Enkel sminke. Samtidig som hun heller ikke var å se i de formløse, luftige fillene. At hun på kort tid vokste og modnet flere år. Men leverte alle oppgavene innenfor tiden." (side 273)

I en slags omvendt proporsjonalitet kan man si at mor blomstrer når jenta visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Mor stiller seg aldri en eneste gang spørsmål om det er noen sammenheng mellom hvordan hun opptrer og hva som etter hvert skjer med jenta og etter hvert også gutten. Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt" eller onde effekt som giver ikke er i stand til å stanse eller gjøre noe med fordi selvinnsikten er så totalt fraværende? Det er et dypt psykologisk og filosofisk spørsmål som er vel verdt opp til flere diskusjoner! Og nettopp derfor tror jeg at denne boka kommer til å være et yndet objekt for mang en boksirkel, for mang en særoppgave i norsk osv. Her er det nemlig mange lag å grave seg ned i.

Historien hadde nok blitt enda mer interessant dersom "mor" hadde vært jentas biologiske mor. Denne typen morsskikkelse er nemlig mer vanlig enn man skulle tro. En morsskikkelse som foregir å ville sine barn det aller beste, men som blander kortene og egentlig kun fremmer sine egne interesser og verdier, helt på egne premisser. "Etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" som jeg pleier å kalle dem. Kanskje fordi de ikke forstår at de ikke eier sine barn og at barna faktisk ikke er en forlengelse av dem selv og deres egne uforløste drømmer ... For barna blir det hele helt umulig, fordi de har valget mellom å kjempe for retten til å være seg selv, med de omkostningene dét har for relasjonen, eller å utslette alt som er deres, for at mor skal blomstre og føle at hun har lykkes med morsrollen ...

I denne romanen kommer det også med all tydelighet frem hvordan man aldri - og da mener jeg aldri - kan sette seg til doms over andres følelsesuttrykk. For mens noen går inn i sorgen og lever den ut for å bli ferdig med den, er det for andre viktig å få andre impulser, slik at man slipper å kjenne på smerten absolutt hele tiden. Sorgen er ikke noe mindre av den grunn - det tar bare lenger tid å få den ut av systemet.

Etter hvert skjønner vi at mor ikke er riktig vel bevart, mens hun på sin side projiserer egen galskap over på jenta. Det er henne det er noe i veien med - ikke mor. Og fordi jenta grunnet mors opptreden blir stående så alldeles alene til slutt, har hun heller ingen å rådføre seg med når det kommer til stykket. Var hun ikke en liten sårbar fugl i utgangspunktet, så har hun i alle fall blitt det nå. En vingeløs, liten sårbar fugl - og fullstendig uten evne til å forsvare seg mot mors "godhet" ... Et hvert tilløp til selvstendig tenkning slås ned på som egoistisk.

En litt underlig side ved boka er at vi ikke vet hvor handlingen finner sted. Vi får ikke vite navnene til hovedpersonene og vi vet heller ikke i hvilken tid handlingen finner sted. Noe sier meg likevel at handlingen foregår i nyere tid, særlig gjennom beskrivelsen av jenta, kjæresten og vennene deres, men det er også alt vi får vite. Gjennomgangstemaet er kort og godt hvilken makt et menneske kan få over et annet gjennom å være "hjelpende og omsorgsfull", fordi den som mottar omsorgen skylder hjelperen alt ... Kanskje også sitt eget liv?

Fra før av har jeg bare lest "Fatso", så Lars Ramslie må av den grunn sies å være et nokså nytt forfatterbekjentskap for mitt vedkommende. Fortellerstemmen i hhv. "Fatso" og "Liten fugl" er for øvrig så forskjellig som det nesten går an å bli. I "Liten fugl" bryter Ramslie de fleste regler for hva jeg tenker er "korrekt norsk". Her er det ufullstendig setninger, setninger som liksom blir hengende i løse luften - alt for å understreke det vare og usagte i historien. Her er det mange detaljer å dvele videre på, og vi får på ingen måte alt "lettvint" servert. Leseren må derimot tenke selv. Hvis jeg skal sette fingeren på noe jeg synes trekker litt ned, så er det at det tok litt lang tid (70-80 sider) før historien kom "på sporet". Deretter var den imidlertid den rene pageturneren. Spenningen bygger seg opp side for side, inntil historien avsluttes på det mest uhyggelige vis. For en roman! Og for en psykologisk innsikt som skal til for å skrive en slik roman! En meget vellykket roman, mener jeg!

Helt til slutt: Et dikt jeg hele tiden tenkte på mens jeg leste boka, var Søren Kierkegaards "Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes". Enjoy!

Om dansk koloniherre-dømme på Grønland på slutten av 1700-tallet

Kim Leine (f. 1961) ble for alvor kjent utenfor Danmarks grenser da han i fjor mottok Nordisk råds litteraturpris for sin roman "Profetene fra Evighetsfjorden". Ikke fullt så kjent var det da at han egentlig er norsk, født som han er i Seljord i Telemark. Han flyttet til Danmark som 17-åring og utdannet seg siden til sykepleier. Senere flyttet han til Grønland, hvor han bodde i 15 år, før han atter returnerte til Danmark i 2004 og debuterte som romanforfatter med "Kalak" tre år senere, i en alder av 46 år. Siden kom han ut med ytterligere to romaner ("Valdemarsdag" i 2008 og "Tonu" i 2009). "Profetene i Evighetsfjorden" er hans fjerde roman. (Kilde: Wikipedia)

Morten Pedersen, mannen som senere skal kalle seg Morten Falck fordi han erkjenner at man ikke kommer seg opp og frem her i verden med et sen-etternavn, ankommer København i juni 1782. I Kongens København skal han gjøre unna sine teologistudier, før han etter hvert setter kursen mot Grønland for å fullbyrde sitt prestekall. Men før han kommer så langt skal han medvirke til å forderve en ung kvinne som han siden kaster vrak på - angivelig av hensyn til henne selv, men i realiteten for at ingen skal stå i veien for ham. Hun er helt avsindig i sin kjærlighet til ham, mens han ønsker å beskytte henne mot "de ville", som grønlenderne ble kalt den gangen. Denne kvinnen - Abelone - gikk det siden riktig dårlig med, som med de fleste kvinner på den tiden som lot seg forføre av en mann som ikke hadde til hensikt å gifte seg med henne likevel.

Reisen til Grønland varsler på et vis i all sin gru om det som skal komme. For det holder på å gå riktig galt på overfarten, som tar vesentlig lenger tid enn forutsatt. Med rørende omsorg tar Morten Falck seg av kua Roselil, som til syvende og sist redder hele mannskapet fra den sikre død.

På Grønland starter et nytt kapittel i pastorens liv - på et sted hvor selveste Hans Egede hadde mislyktes i å kristne landet. Vi følger Morten Falck gjennom hans dagboknotater. "De ville" fremstilles paradoksalt nok som mer siviliserte enn danskene som var sendt for å kultivere dem. Prestene tar for seg av koloniens kvinner, og skalter og valter med menneskeskjebner "i guds navn". Slik holdes et helt folk nede av de danske kolonistene, som satt med nøkkelen til den evige frelsen. Kim Leine beskriver kulden, skitten og det yrende dyrelivet - fra lus til større dyr - med hele spekteret av metaforer og andre litterære virkemidler, slik at dette nærmest kunne kjennes på kroppen mens jeg leste. Men på tross av all dysterheten, leste jeg mye munterhet mellom linjene.

"Selve kolonien er skitten og uproduktiv, plaget av svir og lidderlighet, både blant det dansk-norske mannskapet og befolkningen. Det later til at de har satt seg fore å drikke og hore seg selv til døde. Egentlig har han belaget seg på at det sto ille til. Landets eldste koloni har hatt et dårlig rykte helt siden grunnleggelsen da to dusin tukthusfanger ble sendt opp i den hensikt å benytte dem som billig arbeidskraft. I løpet av de første ti årene døde ni tiendedel av de innfødte i distriktet, og gamle Egede reiste hjem som en desillusjonert mann uten konen som strøk med i en av epidemiene. Antakelig er stedet tross alt i en bedre forfatning nå enn det var den gangen. Ikke at det sier så mye." (side 111)

Morten Falcks intensjoner om å holde seg på den smale sti er ekte nok, men også han dras inn i umoral og drukkenskap etter som årene går. Kanskje stikker ikke kallet som prest så dypt, siden han tross alt drømte om å bli lege i sin tid? På Grønland skal han for øvrig tidsnok få anledning til å praktisere noe legekunst, blant annet gjennom en illegal abort.

Det er et brutalt samfunn som skildes, og det å bli dømt til gapestokk på Grønland var omtrent det samme som å bli dømt til døden. For kulden sørget for at man frøs ihjel lenge før straffen var fullbyrdet.

"De henter straff-fangen i spekkhuset der han sitter i skredderstilling og ser frem for seg. Da de tar tak under armene hans, reiser han seg villig opp og kjemper ikke i mot da de fører ham bort til gapestokken. Bjerg kjenner en kraftig dunst av alkohol. Det må være presten som har bedøvet ham. De binder ham til stokken og etterlater ham i regnværet. Litt senere har det samlet seg en del innfødte tilskuere på klippene bak kolonihuset. De ser på fangen med tomme ansikter. Han klager seg langtrukkent og stillferdig. Det høres ut som han gråter." (side 279)

De gir ikke ved dørene, de danske kolonistene, og lidelsene de påfører lokalbefolkningen gjennom sin misforståtte misjonering, har bare så altfor klare paralleller til mye av det samme som har skjedd i nær sagt alle kanter av verden, der Vesten mener å sitte med fasiten på hva som er rett og galt når store naturressurser skal forvaltes på vegne av ulike urbefolkninger.

Grønlenderne er naturlig nok ikke tilfredse med å være underlagt danske kolonimakter, og gjennom det grønlandske ekteparet Habakuk og Maria Magdalena blir vi vitne til grønnlendernes kamp for friheten. Ekteparet etablerer en menighet i Evighetsfjorden, som etter hvert blir koloniens største. Morten Falck involveres i denne kampen, og hans integritet settes for alvor på prøve: skal han støtte de danske kolonimaktene, eller grønlendernes frihetskamp? Valget blir på mange måter tatt for ham, for kjøpmannens ufine kamp for å beholde egen makt går så langt at han på mange måter blir nødt til å støtte grønlenderne. Å støtte kjøpmannen blir nemlig en umulighet. Samtidig er det en kamp han uansett ikke kan vinne. Og i Danmark regjerer på den tiden kong Christian VII - betegnet som "den gale kongen", den kongen bl.a. Per Olov Enquist har skrevet om i sin berømte roman "Livlegen", og som siden er filmatisert.

Det er ikke et pent portrett Kim Leine tegner av Danmarks koloniherredømme, som varte frem til 1953 (men virkelig selvstyre kom så sent som i 2009). Nå slutter riktignok denne romanen noen tid etter 1795 (men med en epilog fra 1815), idet København brenner ned, og Morten Falck nylig har kommet tilbake til hovedstaden, men det vi får innblikk i er tilstrekkelig til å danne seg et bilde av misjoneringens pris for inuittene/grønlenderne. Danskene fremsto ikke på noen måte som ledestjerner for lokalbefolkningen som de hadde i oppdrag å kristne, og de tok for seg av koloniens kvinner etter eget forgodtbefinnende. Historiene som fortelles gjør inntrykk!

Kim Leine skriver overbevisende og godt, men jeg understreker at dette ikke er en veldig lett tilgjengelig bok. Det er først og fremst tykkelsen av boka - 589 sider i papirutgaven og nesten 22 timer som lydbok - som medvirker til dette inntrykket. Selv valgte jeg i alle hovedsak å høre den som lydbok, men jeg hadde også en papirutgave tilgjengelig underveis i lesingen. Det er nok enklere å få kontroll på persongalleriet når man leser papirutgaven, enn når man lytter til lydboka. Samtidig er det faktisk bare noen få nokså sentrale skikkelser som går igjen, slik at det å få oversikten over dette er en helt overkommelig oppgave. For meg som elsker å lære noe nytt - også når jeg leser skjønnlitterære bøker - er denne boka en virkelig skatt! Kim Leine har nemlig ikke bare gjort grundig research, men han har også bodd på Grønland i en årrekke selv. Dermed har han inngående kjennskap til det grønlandske samfunnet, og dette skulle danne et godt grunnlag for å skrive en historisk roman slik at den oppleves autentisk. At han fikk Nordisk råds litteraturpris for denne boka burde ikke overraske noen!

Og helt til slutt: Den erfarne oppleseren Anders Ribu gjorde lesingen til en fest! Denne boka er blant de beste jeg har lest!

Har prøvd meg på tre forskjellige sovepiller/piller som skal gjøre meg døsig, men det funker ikke på meg. Jeg er vel for irritert til å sove:) klarte å sove 12 timer i strekk da jeg var tenåring. De siste to tre årene har det bare vært 1 - 2 timer søvn og av og til 5 - 6 timer søvn velig usammenhengende. Noen trenger mye søvn, andre lite. Det er teorien min:)

Kahlid Gibrans bok Profeten, filosofi og religion, han flettet indisk filosofi sammen med vestens praktiske tankegang.
Gibrans tekster fikk en renessanse i den vestlige motkulturen på 60-tallet. John Lennons kjente utsagn – “Halvparten av det jeg sier er meningsløst” – er rett og slett et Gibran-sitat.

Drømmer behøver vel ikke å bety noe?

En klasse drar på leirskole, noe hovedpersonen Liz ikke ser frem til. Hun har bare en venn i den klassen; Silje, mens de andre mobber henne og setter ut falske rykter om henne. Så dette er virkelig ingen drømmetur, men hun har ikke annet valg enn å være med. Hun må bare holde ut. Leirskolen de skal til har tidligere vært militærleir, og Liz og Silje får et rom som er litt avsides enn de andre rommene. Rommet de får er ikke like "fancy" og oppusset som de andre rommene. Rommet de får er gammelt og bærer tydelig preg på at det har vært militærleir. Til tross for skuffelsen angående rommet prøver de å gjøre det beste ut av det. De skal tross alt ikke oppholde seg så mye på rommet. De skal være sosiale og være med på båtkurs. Selv om de ikke skal oppholde seg på rommet særlig ofte, opplever Liz merkelige ting, spesielt underlige drømmer. Hun har en mistanke om at drømmene hennes har en tilknytning til dette rommet og at drømmene prøver å fortelle henne noe, men hva?

Dette er bok nummer to i bokserien Grusom. Grusom er ikke en bokserie som er skrevet i kronologisk rekkefølge. Hver bok har sin egen historie og forskjellige forfattere bidrar i bokserien. Forrige og første bok i serien var En smak av zommer av Tor Arve Røssland.

Bokserien tar for seg en vanlig hverdag blandet med grøssende elementer, og boka Rom 33 er ingen unntak. Rom 33 leker seg med nåtiden møter fortid. To historier fletter seg sammen på en lett og oversiktelig måte. Det er ikke spesielt originalt, men det funker. Og konseptet består av et fargerikt persongalleri. Jeg likte karakterene et hakk bedre enn selve historien. De funker bra sammen på godt og vondt. Det er lett å se disse personene for seg, og scenene med lærer Pedersen var de beste. En fyr som er ufrivillig komisk, i hvert fall i mine øyne. Hovedpersonen Liz er også lett å like. I mange bøker, spesielt i spenningssjangeren skal alle være så modige og sterke, men til tross for at Liz er en tøff person som tåler det meste, blir vi også kjent med hennes svake sider, som bare gjøre henne menneskelig. Så i dette tilfellet syns jeg at karakterene var sterkere enn selve historien, selv om den hadde noen grøssende scener. Selv er jeg stor fan av grøsserssjangeren (det er min favorittsjanger), og det skal mye til for å overraske meg, sette meg ut av spill og dermed blir denne sjangeren lett forutsigbart for min del. Likevel er det en sjanger jeg koser meg med både i bokformat og på film.

Rom 33 var mer gøy enn skremmende for min del, og dette er en bok som garantert er midt i blinken for en yngre garde som er nysgjerrig og som vil utforske grøssersjangeren nærmere. Men jeg må innrømme at jeg er glad for at jeg har lakenskrekk og liker å sitte oppe om natta, for jeg kommer aldri til å se senga på samme måte igjen ...

Mens jeg leser, sitter jeg samtidig og lurer på hva det er i boka som er så ømfintlig for staten og ikke minst for Stalin og hans menn. Fra Wikipedia:
Hans kone avsluttet romanen for ham mellom 1940 og 1941, men måtte vente med å få utgitt den etter et råd av en venn av forfatteren som mente det var for tidlig å gi ut romanen, og at og at en måtte vente minst 50-100 år før Sovjet vil kunne godkjenne romanen. 25 år senere ga den konservative avisen "Moskva" ut romanen mellom 1966 og 1967
Bulgakov, må jo her i sin roman komme inn på temaer eller skrive slik at det kunne oppfattes som "dårlig skjult kritikk av systemet" på den tid og at det ikke ville bli tolerert. Det var kanskje derfor boka ikke kunne komme ut når den var ferdig.
Fornøyd med at forfatteren på s 82 nevner "metallmannen", som viser seg å være en statue av Russlands store dikter Alexander Puskjin.

Av og til kan noe være for godt til å være sant ...

Moren til Amy er fra seg av sorg. I de ti siste årene har hun sørget over sin forsvunnede datter. Helt siden forsvinningen, har hun gått til klarsynte i håp om å finne ut hva som hendte med datteren hennes, eller et lite snev av håp om at de kanskje vet hvor liket av henne er hvis hun ble drept, slik at moren i det minste har en grav å gå til. Men det er lettere sagt enn gjort. Dette er hennes måte å sørge på. Når hun ikke er hos klarsynte, er hun hjemme og vasker huset. Vasker for å få tiden til å gå, og kanskje få blokkere tankene. Mannen hennes har gått fra henne og Beth er alene med sorgen. Men livet til Beth blir snudd på hodet når to personer dukker opp i livet hennes ...

Jeg har i mange år vært glad i psykologiske thrillere (selv om grøss er min favorittsjanger) ,men psykologiske thrillere er ikke så verst det heller, men det som irriterer meg eller rettere sagt gjør meg forbanna er at alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene til Gillian Flynn. Jeg har lest Gone girl (Flink pike) og Mørke rom av henne og syntes de var hverken nyskapende eller spennende. De var kjedelige. Så i mine øyne er bøkene hennes oppskrytt. Så det irriterer meg at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene hennes på nesten hvert bokomslag. Kan dere være så snill å slutte med det? Denne boka blir også sammenlignet med Før jeg sovner av S.J. Watson og det støtter jeg heller. Den boka leste jeg i 2012 og likte den bedre enn disse Gillian Flynn bøkene. Men nok om Gillian Flynn.

Det er mange psykologiske thriller forfattere der ute, og jeg hadde et håp om at R.S. Pateman var en av dem, men dessverre innfridde han ikke forventningene helt (ja, jeg vet man aldri skal ha for høye forventninger på forhånd ...), og han er heller ikke en av de verste. Han hadde et lovende konsept med boka Hva skjedde med Amy? og selv om begynnelsen var veldig spennende, falt resten av konseptet gjennom. I hvert fall for meg. Jeg ble ikke like engasjert videre i boka selv om jeg er klar over at "alt kan skje" i psykologiske thrillere og de klassiske spørsmålene dukker opp: "Hva skjedde egentlig?" "Og stoler vi på våre nærmeste?" Spørsmål som ofte blir stilt i denne sjangeren. "Og hva er sjansen for å finne den forsvunnede, død eller levende?". Bøker om folk som forsvinner er jo i grunnen spennende, og man vil så gjerne vite hva som har skjedd og hvorfor, men når skrivemåten og drivet i konseptet blir nærmest stillestående, blir det lett å kjede seg, i alle fall for denne leseren. Boka er slett ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg savnet mer spenning, personbeskrivelser og flere "gåter". Det føltes litt som om jeg ble servert med teskje og ingenting av det som skjedde i boka var overraskende.

Hva skjedde med Amy? hadde et bra grunnlag, men som dessverre førte til en skuffende retning og dermed falt interessent min litt etter litt. Den hadde noen spennende scener, men det gikk for lang tid før noe nytt skjedde. Hva skjedde med Amy? er en perfekt bok til påska enten om du skal være inne eller ute og vil kose deg med lett lektyre. Men for oss andre som vil ha en litt "avansert" psykologisk thriller, blir nok denne litt for lettvint.

Formen er mye bedre enn sist helg. Influensa unner jeg ikke noen og håper jeg ikke får det igjen før i neste år, eller aller helst, aldri:) Tåler ikke å være syk.

Heldig du som får sove. Samtidig som tiden går fryktelig tregt for meg, sover jeg svært lite om natta og nesten ingenting. Så hver dag føles det ut som jeg opplever to dager i en:) Jaja, vi får bare kose oss med bøkene våre til tross for at livssituasjonen kan være litt kjip nå. Er i hvert fall lei av disse hjemmedagene og kommer aldri til å bli vant til det. Har vært hjemme siden juli nå og er temmelig lei av å være sykemeldt. Bøkene er det eneste positive i livet mitt nå så jeg klamrer meg fast til dem så godt jeg kan:)

Ble ikke med forrige helg for da var jeg slått ut av influensa og håper det blir lenge til neste gang.

Har akkurat blitt ferdig med boka Hva skjedde meg Amy? av R.S. Pateman. Og skal konsentrere meg om disse bøkene i helga: Rom 33 av I.M.H. Gilbert. (Grøsserbok for ungdom). Min kamp 6 av K.O. Knausgård. Jeg bruker litt tid på den, siden den er på over tusen sider og temmelig tykk å holde i så blir sliten i armene, så den boka får ta den tiden den tar, og jeg skal lese videre i De forvillede av De forvillede av Amin Maalouf.

Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller ...

Skulle ønske at tiden her gikk like fort som tiden for deg. Syns fremdeles at dagene er lange og det tar en evighet mellom hver helg. Blir aldri vant til denne hjemmesituasjonen, men, men, jeg får bare holde ut.

God helg til deg også:)

Tror du at du har funnet/vil finne din livs kjærlighet?

Eleanor er ny på skolen. Hun kommer fra en "dysfunksjonell" familie. Stefaren hennes er helt psyko. Eleanor hater ham og han hater henne. Moren hennes tør ikke annet enn å lystre ham, og Eleanor føler at hun er den som må passe på småsøsknene sine. På toppen av alt dette får hun heller ikke fred på skolen. Der blir hun mobbet for å gå i "rare" klær (hun kommer fra en fattig familie) og hun er ikke akkurat den slankeste heller. Hun får gjennomgå det ene, og det andre. Første dag som ny på skolen tar hun skolebussen. Ingen vil ha henne sittende ved siden av seg, alle har funnet "sine" plasser, men hun finner til slutt et ledig sete ved siden av Park. Han er heller ikke en av skolens mest populære. Han er en stille fyr som liker røff musikk, tegneserier og vil helst være for seg selv, og han gjør seg så usynlig som mulig da han ber Eleanor om å sette seg ned. Han vil ikke ha mer oppmerksomhet enn nødvendig, og han ser heller ingen annen utvei.

Det blir en vane at hun setter seg ved siden av ham på bussen, men i begynnelsen kommuniserer de ikke med hverandre i det hele tatt, eller ser på hverandre. Men gradvis begynner de så smått å venne seg til hverandre: å være outsidere er ikke alltid like lett. Kanskje tør de så smått å åpne seg for herandre med tiden?

Sammen gjennomgår de mye. Er dette kjærlighet, eller ble de først sammen fordi de havnet i en ufrivillig situasjon?

Romansesjangeren er vel en sjanger jeg har lest aller minst av, og det har vel sine grunner. Det er ikke min greie. Jeg tror ikke på den store kjærligheten, og romanse er ingen sjanger som fascinerer meg, dessverre, men som leser er det viktig for meg å utvide horsionten og de siste årene har jeg vært flinkere til å lese fra forskjellige sjangere istedet for bare grøssere og thrillere som før i tiden (selv om det fortsatt er min favoritt).

Og jeg hadde hørt så mye om denne boka av en del "bokanmeldere" på youtube (eller booktubers som de kaller seg) som jeg følger, og siden mange av disse nevnte denne boka nesten hele tiden en periode, er det jo typisk meg at jeg ble nysgjerrig, til tross for at jeg er meget skeptisk til bøker som blir rost opp i skyene. Det er ikke bestandig jeg liker de bøkene som blir mest omtalt i media bare på grunn av at "alle" liker den. Men jeg blir nysgjerrig og vil lese den og se om det er noe for meg likevel.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor så mange lesere lar seg sjarmere av denne boka. Den er godvond på en merkelig måte. Vi blir kjent med disse hovedpersonenes sårbarhet, usikkerheten på andre, og det å tørre å slippe noen andre inn i livet sitt. Si ting som det er, og bare la ting skje naturlig. Hvordan de støtter på hverandre når det oppstår vonde episoder og vi får et innblikk til hvor forskjellige familiene deres er. En annen sjarmerende side av boka er at handlingen er satt i midten av åtti-tallet,da folk brukte walkman (istedet for discman, mp3-spillere, og ipods ...), og ikke alle hadde mobiltelefon. Jeg likte også at vi fikk se ting fra Eleanor og Parks perspektiv annen hver gang. I annen hver avsnitt, og kapittel. Vi får vite hva som beveger seg på innsiden av dem begge.

Men på en annen side syns jeg at boka blir for kort (324 sider) til å opprette dette spesielle forholdet mellom Eleanor og Park, som forandrer seg gradvis fra kulde til varme. Jeg tror ikke helt på kjemien deres og følelsene. Boka skulle ha vært tykkere til å gjøre det mer troverdig og realistisk for denne leseren. Bli bedre kjent med dem hver for seg før de møtes, og så gi boka mer dybde. Det var et savn. Dermed blir skrivemåten litt vel lettlest og fluffy. Boka blir litt for luftig for meg og jeg savnet mer tyngde.

Eleanor og Park er som sagt en sjarmerende bok, men sjarm er ikke alt.

Jeg har ikke kommet så langt enda for jeg sliter litt med liten skrift. Leser en pocketutgave fra 2008

Japans svar på "American Psycho"?

Ryu Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter og filmskaper. På bokas smussomslag kan jeg lese at han ble en litterær sensasjon da han som 23-åring vant Japans mest ettertraktede pris, Akutagawa-prisen, med debutromanen "Almost Transparent Blue". Denne romanen er blitt betegnet som en blanding av Bret Easton Ellis (mannen bak "American Psycho"), George Nataille, "A Clockwork Orange" og filmen "Battle Royale". Siden har forfatteren etablert seg som "en av Japans mest visjonære og velkjente forfattere", som har skrevet over 20 bøker. Flere av disse er filmatisert, og forfatteren har dessuten hatt sitt eget TV-show og jobbet med film og som rockemusiker. Og som om det ikke var nok er han engasjert i samfunnsdebatten. Bøkene hans er oversatt til mer enn 20 språk, og "I misosuppen" er hans mest kjente roman (1997), og dessuten den første som er oversatt til norsk (2014).

Japaneren Kenji er i begynnelsen av 20-årene og livnærer seg på å være guide for utlendinger i Tokyos underverden. En dag dukker den kvapsete og småfeite amerikaneren Frank opp. Han hyrer inn Kenji for tre dager, og alt han ønsker er i grunnen tilgang til Tokyos prostitusjonsmiljø.

Kenji er fortelleren og jeg-personen i boka. Han er nok ikke mors beste barn selv, men i Frank skal han komme til å møte sin overmann. Underveis drodler han rundt forskjellen mellom japanere og amerikanere, og det er her boka er virkelig morsom. Resten er ikke mye morsom, men det skal jeg komme tilbake til.

"En ting jeg har lært i jobben, er at vi alle har både gode og dårlige sider. Ingen, verken amerikanere eller andre, uansett hvilket land de kommer fra, har perfekt personlighet. Det som er bra med amerikanere, om jeg får generalisere litt, er at de er vennlige og på et vis troskyldige. Det som ikke er bra, er at de ikke har noen forestilling om verden utenfor sitt eget land, ikke kjenner til noe annet verdisyn enn sitt eget. Japanerne har den samme svakheten, der er de like, men amerikanerne skiller seg fra oss ved at de liker å presse sine egne verdier på andre." (side 13)

Og Kenji fortsetter på side 44:

"Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket "akseptere". De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født hapaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet."

Etter hvert fornemmer Kenji at det er noe med Frank som ikke er helt normalt. Da en ung jente blir funnet drept, er han overbevist om at Frank står bak drapet, uten at han egentlig kan sette fingeren på hva det er. Aner han en ondskap der inne i den omfangsrike kroppen til Frank?

"At jeg intuitivt visste at Frank var farlig, var fordi jeg forstår meg på ondskap. Jeg vet at ondskap får næring fra negative følelser, som ensomhet, tristhet og sinne. Den blir til i det tomrommet som oppstår i deg, som skjøres ut av kroppen din, når noe du har veldig kjært blir tatt fra deg. Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst. Jeg tror alle mennesker en eller annen gang i livet kjenner ondskapen i seg, får lyst til å drepe noen, men de fleste har en indre sperre som holder dem i sjakk." (side 95)

Det som vekker Kenjis mistanke om at noe er alvorlig galt fatt med Frank, er blant annet hans hang til å lyve om selv de mest banale ting, ting det ikke skulle være nødvendig å lyve om. Dette inntrykket forsterkes av Franks abnorme seksuelle apetitt, som han riktignok mest av alt snakker om, mer enn å sette ut i handling, men som gjør at de to etter hvert utforsker Tokyos underverden med tanke på alt hva sexindustrien har å by på. Etter hvert skal Kenji for alvor skjønne at Frank er et menneske han bør holde seg langt unna, men da er det på en måte for sent ... I Frank finner han nemlig en ondskap i sin mest outrerte form. Og mon tro om de to, ensomme og fremmedgjort i hver sin kultur, likevel har noe felles?

For å være helt ærlig: dersom jeg hadde visst hva denne boka handlet om, ville jeg nok aldri har gitt meg i kast med den. Jeg har aldri likt grøssere på film (i alle fall ikke etter ungdomsårene), og dette er en slags grøsser i bokform. En slags "American Psycho" på japansk - bare at hovedpersonen tilfeldigvis også her er amerikansk. Underveis ble jeg kvalm, og hele boka bød meg rett og slett imot. Samtidig må jeg innrømme at den også hadde sine lyspunkter - særlig når Kenji sammenligner japansk og amerikansk kultur. Dette gjør han med en humoristisk snert - riktignok i grell kontrast til det som senere skal komme.

Avslutningsvis synes jeg at det bør nevnes at boka er glitrende skrevet, og at den helt sikkert kan rangeres i det øvre sjiktet blant bøker i denne kategorien. Den er nemlig omtalt som mesterlig av mange. Mitt eneste problem med denne boka er at denne kategorien bøker ikke er noe for meg! Og så håper jeg at jeg ikke skremmer bort potensielle lesere som elsker denne genren ...

Om krigsseilernes skjebner

Kristine Storli Henningsen (f. 1974) er forfatter og journalist, og hun har tidligere utgitt serieromanen Sofia på Måkeøya (i tolv bind) og romanene "I skyggen av store trær" (2012) og "Innlandshete" (2013). Tilfeldigheter har gjort at hun nå har skrevet om krigsseilerne og deres familier (i sakprosa). Det hele begynte med at hun skulle skrive noen artikler om trebåtfestivalen i Risør det året denne var dedikert krigsseilerne (2012). Dermed var nysgjerrigheten vekket, og så ble det til slutt bok av det.

Det er ikke skrevet veldig mange bøker om de norske krigsseilerne fra andre verdenskrig. Jeg vil anta at den litteraturlisten Kristine Storli Henningsen har tatt med i herværende bok inneholder det meste av dokumentarbøker/sakprosa på dette området, og da teller jeg ni bøker. I tillegg har Jon Michelet utgitt to av i alt tre planlagte romaner (i en trilogi) om krigsseilerne.

Boka er delt i tre; førkrigstid (-1939), 2. verdenskrig (1939-45) og etterkrigstid (1945-). Vi introduseres for den ene krigsseileren etter den andre, samtidig som det er historien om Else og Leif Heimstad og deres innsats for krigsseilerne som på en måte går som en rød tråd gjennom hele boka.

Det første man må ha klart for seg når man snakker om krigsseilerne er at deres krig varte lenger enn den gjorde for folk hjemme i Norge. Krigen begynte nemlig høsten 1939 og den varte helt til Japans kapitulasjon i august 1945. Norge hadde på den tiden 1024 handelsfartøyer i utenriksfart, og vår flåte var blant verdens største. 694 av de norske fartøyene gikk tapt i løpet av krigen, og 3734 sjøfolk mistet livet. Og bare for å ha sagt det først som sist: krigsseilerne var ikke soldater. Like fullt handlet deres virke om et være eller ikke være under krigen, fordi de fraktet livsviktige varer fra havn til havn. Den størst trusselen var tyske ubåter - og dem var det mange av - og det var først mot slutten av krigen at de allierte klarte å slå tilbake mot disse. Da okkupasjonen av Norge var et faktum etter 9. april 1940, var det heller ikke helt kurrant å reise hjem. Mange forble derfor på sjøen til krigen var over.

Henningsens bok handler i første rekke om hvordan det var for ungutter å seile til sjøs i tiden før og under krigen, og hva den stadige trusselen om å bli senket gjorde med dem. Ikke minst får vi også et innblikk i hvordan det var for dem hjemme som ble gående og vente i det uvisse ... Dessuten handler boka om hva som møtte krigsseilerne hjemme i Norge da krigen var over.

"Noen få ildsjeler kjempet for krigsseilerne. To av dem var Leif Heimstad, som selv var krigsseiler, og kona Else. Sammen kjørte de rundt og registrerte krigsseilere fra hele landet, så de samlet kunne søke om krigspensjon. De åpnet sitt hjem for dem som trengte det, og bygget en trygg havn for krigsseilere og deres familier: Konvoibyen i Risør. I 2007 ble Else og Leif slått til riddere av første klasse for sitt arbeid.

Dette er Elses historie, og fortellingene til gjenlevende krigshelter og pårørende. Det er en historie om bitterhet og takknemlighet. Om eventyr og tragedie. Om vennskap og svik. Men først og fremst er det en historie om å kjempe for noe som er større enn deg selv." (side 10)

Historiene vi får høre er både spennende, eventyrlige, tragiske og grufulle. For unggutter som hadde vokst opp i nokså kummerlige kår, var det så klart et eventyr å reise til sjøs. De fikk oppleve verden, fikk ansvar, steg i gradene og tjente egne penger. Lite ante de vel hva som skulle skje da andre verdenskrig var et faktum. Men til tross for redsel og angst for ubåter og den slags, var det ikke mange som valgte å reise hjem. Det var på sjøen de følte seg hjemme, og det var der de ønsket å være. Mange opplevde gang på gang å bli torpedert, slik at de måtte ut i livbåter. Når de var en del av en konvoi, var det forbudt for fartøyene å stoppe opp og snu for å plukke opp overlevende, så det var mer flaks enn noe annet at de overlevde. Men mange gjorde ikke det ... Deres historie er det ingen som kan fortelle.

Etter krigen var det ikke noe apparat som tok i mot krigsseilerne og hedret dem som de heltene de tross alt var. Mange slet med psykiske problemer og døyvet sine sjelelige smerter med alkohol. Heldige var de som hadde en familie å komme hjem til, men heller ikke for dem var det enkelt. Ofte rammet deres problemer hele familien, og man måtte regne med et eller flere nervøse sammenbrudd etter hjemkomsten, hvis det da ikke også handlet om alkohol ...

"Psykiater og obsertløytnant Pål Herlofsen sier det ikke var noe apparat til å fange opp sjøfolkene da de kom hjem til Norge. Ettersom de ble regnet som sivile, og ikke soldater, var det ingen etablert struktur som de kunne henvende seg til for å få hjelp. Det tok også mange år før Norge forsto og erkjente at krigsseilerne hadde vært gjennom harde påkjenninger." (side 102)

Det skulle gå mange år, skammelig mange år, før det forsøksvis ble gjort noe fra myndighetenes side for å gi krigsseilerne en form for økonomisk kompensasjon for det de hadde vært gjennom. Under Borten-regjeringen ble det i 1972 besluttet at 55 millioner kroner skulle bevilges krigsseilerne og deres etterlatte i et ex gratia-oppgjør, dvs. et oppgjør i "nåde og erkjentlighet". Det var i det minste noe, men neppe tilstrekkelig som oppreisning. Dessuten kom dette for sent for mange, som for lengst var døde. Oppi alt dette var den innsatsen Else og Leif Heimstad gjorde, og som forhindret at mange rett og slett gikk fullstendig til grunne, kanskje det viktigste bidraget av dem alle. De betalte en høy pris for sitt arbeid - intet privatliv, dårlig privatøkonomi, lite forståelse fra omgivelsene ... En heroisk innsats som er en bauta verdt, tenker jeg ...

For meg som ikke har lest noe om krigsseilerne tidligere, var dette en fin innføring i et tema det var interessant å lære mer om. Ikke bare handler dette om vår nære historie, om andre verdenskrig - men den gir også innblikk i enkeltsjebner fordelt over hele landet. Boka er skrevet i et lettfattelig språk, og historiene er både interessante og gripende. Det som likevel trekker noe ned er at boka ikke er dobbelt så tykk. En del blir naturlig nok nokså overfladisk behandlet i og med at boka kun rommer 164 sider. Men ser man bort fra det er dette en viktig bok som inneholder historier det er viktig å få nedtegnet før tidsvitnene dør ut. Forfatteren har selv intervjuet flere av de gjenlevende krigsseilerne selv.

Jeg kjenner selv ingen krigsseiler. Derimot har jeg en morfar som var soldat under krigen og som kjempet i Narvik, og som fikk innvilget sin krigspensjon sånn ca. et halvt år etter at han døde (i 1975) - 30 år etter krigens slutt ... Derfor kjenner jeg smerten til krigsseilerne på kroppen når jeg leser om deres kamp for et verdig liv etter sin heroiske innsats under andre verdenskrig. Dette er historier som gjør inntrykk, som setter seg i kroppen og som gjør noe med en som leser.

Jeg anbefaler boka varmt!

Denne boka er litt spesiell med tanke på dette.
Fra Wikipedia: Boken ble påbegynt i 1928, og han skrev på den frem til sin død i 1940. Romanen ble fullført av hans kone 1940 til 1941, men ble ikke utgitt i sin helhet i Sovjetunionen før i 1973.
Det var grunner til at den ikke ble utgitt.

Fra Wikipedia : Hans kone avsluttet romanen for ham mellom 1940 og 1941, men måtte vente med å få utgitt den etter et råd av en venn av forfatteren som mente det var for tidlig å gi ut romanen, og at og at en måtte vente minst 50-100 år før Sovjet vil kunne godkjenne romanen. 25 år senere ga den konservative avisen "Moskva" ut romanen mellom 1966 og 1967. For første gang fikk omverdenen vite om romanen og den ble raskt oversatt til mange språk, deriblant til norsk i 1967. Men denne romanen var ikke den hele og fulle utgaven, som kom ut i 1973.

Jeg synes den holder seg innenfor, med de utfordringene både mannen og boka hadde i Sovjetunionen.

Jeg synes det er greit å vite litt om bakgunnen for boka, derfor deler jeg denne linken med dere Mesteren og Margarita - Wiipedia. Under kapitlet "Handling" står det noe om romanen, så for dere som ikke vi vite noenting bør dere kanskje ikke lese det.
For min del har jeg god nytte av å lese om boka og forfatteren på forhånd. Den kunnskapen tar jeg med meg under lesningen av verket, har mange ganger hatt god nytte av dette. Føler på ingen måte at det blir "avslørt" noe vesentlig, tvert imot, kanskje kan det gjøre det lettere for meg i forhold til å forstå den.
Mesteren og Margarita blir ofte tolket som en sammenligning av politiske forhold og samfunnsforhold mellom Jerusalem på 30-tallet e.Kr. og Moskva på 1930-tallet, der begge byene blir beskrevet som maktens, grusomhetens og politiske mords by
Dagsavisen - kultur, har også noen betraktninger om boka fra 2010
Nå kan vi både lese boka og følge med på serien.

Bra, dette er jeg helt enig i. Det må ikke gå for lenge mellom hver bok vi leser, det tror jeg er ganske vesentlig for å holde fokus på/i lesesirkelen.
Solo-lesning, (flott at du Annelingua kom med et slikt godt og dekkende, og ikke minst for meg en nytt ord på bøker vi leser for oss selv) er jo noe vi alle gjør.