Gleder meg til tidlig høst. Så jeg får bare holde ut enn så lenge. Jeg liker å lese om mord jeg også. Det er vel det jeg leser mest ac, men som deg tåler jeg ikke at dyr blir død, hverken i bok eller på film. Jeg blir mer irritert og lei meg når dyr dør i bøker og filmer enn når mennesker dør. Men for de som kjenner meg vet at jeg er mer glad i dyr enn mennesker generelt:)

Det er bannlyst her også:)

Anmeldelse kommer selvfølgelig når boka blir ferdiglest. Det lover jeg. Det er jo en typisk bok der man vet at en reise til månen blir alt annet enn hyggelig. Men blir spennende å se hva som skjer til slutt. Har kommet over halvveis:)

Fredag den 13 er over, men jeg merker ingen forskjell for, for meg er det fredag den 13 hver dag. I alle fall føles det sånn ut så jeg er vant til slike dager:)

Jeg har kommet litt i gang med boka Den lange hvite skyens land av Sarah Lark, og kommet halvveis i Darlah: 172 timer på månen av Johan Harstad, og jeg er ennå ikke ferdig med Mapuche av Caryl Férey, men den får bare ta den tiden den tar.

Ellers har det vært oppholds og skikkelig sommer helt til onsdag da tropisk uvær kom brått på. Det buldret, høljregnet og lynte godt. Strømmen forsvant to ganger den dagen. (Elsker slikt vær for jeg elsker høsten, det er den beste årstiden, og jeg kommer aldri til å bli noen sommermenneske). Sitter jo ute og leser når det er oppholds, men jeg blir fort lei av sommeren selv om det er en kort årstid. Det er bare det at jeg er ikke så glad i sola og sydenvarme. Foretrekker høsten da det er kjøligere, småregner litt og masse fine farger:)

Hvilke bøker jeg kommer til å bli ferdig med i løpet av helga gjenstår å se. Tar det som det kommer. Blir garantert ferdig med Darlah: 172 timer på månen for jeg har ikke mange sider igjen og som jeg misunner de ungdommene i den science fiction boka som vinner tur til månen. Jeg også kunne ha tenkt meg dit for jeg hater livssituasjonen jeg er i nå og kommer ikke til å savne noe hvis jeg selv fikk dra dit, bortsett fra mine nærmeste da. Jaja, man kan alltids drømme.

Håper du liker Vinter i Maine når du skal begynne på den. Den likte jeg godt, spesielt atmosfæren. Er spent på hva du syns om den.

God helg til deg også:)

Jeg er ferdig med "Den onde budbringer - Bob Dyland og sekstitallet" av Mike Marqusee. En mektig bok om Dyland og andre fra den tiden i USA.
Siden jeg er på reise, har jeg også med meg noe lettere lesestoff, og da falt valget på Rapsgubbene av Karin Brunk Holmqvist.. En helt ok reiselektyre. Men nå har jeg liggende klar boka "Veien til Xanadu "
en reise i Marco Polos fotspor av Torbjørn Færøvik . Har lest bøker av denne forfatteren før med glede, så derfor er jeg tilbake med ei ny bok, det skal bli spennende med nok ei faktabok.
"En drøm om en drøm - høsten" av Gabriel Scott måtte bli igjen hjemme, men jeg skal nok ta fatt på den igjen nå snart.
Fotballkamper kommer også til å "stjele" lesetid framover, men det er det verdt

Om å elske og ha tapt ...

Jeg har tidligere både lest og skrevet om et par av Julian Barnes´ (f. 1946) mest kjente bøker; "Flauberts papegøye" (1984) og "Fornemmelse for slutten" (2011). Den første førte til hans gjennombrudd som forfatter (pga. nominasjon til Bookerprisen) - den siste innbrakte ham Bookerprisen.

Lenge var "Flauberts papegøye" ikke å få tak i, men i fjor utga Cappelen Damm boka som pocket. Dermed er boka atter tilgjengelig for norske lesere. Det er godt, for boka er helt bemerkelsesverdig og fantastisk skrevet! I mellomtiden har jeg sluttet å gi terningkast i mine bokanmeldelser, men jeg kan jo nevne at jeg ga terningkast seks både til "Flauberts papegøye" og "Fornemmelse for slutten". Jeg er med andre ord av den oppfatning at Julian Barnes´ bøker (i alle fall disse to som jeg så langt har rukket å lese) ruver høyt over det meste andre av samtidslitteraturen i dag.

Nå er Julian Barnes ute med en slags memoar-bok - "Livets nivåer" (2013) - helt fersk i norsk utgave. Så fersk er i grunnen boka at det ikke er mange profesjonelle bokanmeldere som har rukket å anmelde den enda. I alle fall har det vært lite å finne på nettet.

"Livets nivåer" er inndelt i tre deler eller fortellinger; "Høydesynden", "På samme nivå" og "Tapet av dybde". Titlene på de tre delene illlustrerer rett og slett livets (ulike) nivåer, og alle historiene handler om kjærligheten og om å miste den man er glad i. Den siste delen handler helt konkret om Julian Barnes selv, og hans sorg etter at han mistet kona Pat etter rundt tredve års samliv. Stilen i fortellingene er utpreget essayistisk.

"Du setter sammen to ting som ikke har vært satt sammen før. Og verden er forandret. Folk legger kanskje ikke merke til det der og da, men det spiller ingen rolle. Verden er likevel forandret." (side 11)

Vi introduseres for ballongferdenes spede begynnelse. Det var ikke hvem som helst som bega seg ut i det eventyret det innebar å komme seg opp i luften og sveve over alle andre. Dette var eventyrere, som regel menn med stort mot og et ønske om å gjøre seg bemerket, og det ga status å få dette til - også å være med. Mange betalte en formue for å få være med opp i luften, og noen ganger gikk det galt. Ballongene falt ned og folk døde. Brødrene Godard og den berømte ballongen Giganten sto sentralt i utviklingen som til slutt skulle føre til at flyet ble oppfunnet. Etter hvert kom også fotografiet - aerostatiske fotografier - og parallellene trekkes til den første måneferden på slutten av 1960-tallet, da astronautene opplevde "jordoppgang", en fantastisk opplevelse av å se jorden som den mest fargerike av alle planeter.

"Vi lever på flaten, på bakkenivå, likevel - og derfor - aspirerer vi. Fra bakken kan vi av og til nå så langt som til gudene. Noen svever med kunst, andre med religion, de fleste med kjærlighet. Men når vi svever, kan vi også styrte. Det er langt mellom myklandingene. Vi kan oppleve å sprette bortover bakken med benknekkende kraft, slept mot en jernbanelinje i utlandet. Hver eneste kjærlighetshistorie er en potensiell sorghistorie. Om ikke først, så senere. Om ikke for den ene, så for den andre. Av og til for begge.

Så hvorfor strekker vi oss alltid mot kjærligheten? Fordi kjærligheten er punktert der sannhet og magi møtes. Sannhet, som i fotografi; magi, som i ballongferder." (side 45)

Selv om historiene om ballongferdene er fascinerende, er det utvilsomt den tredje og siste delen som er mest interessant. Denne fyller til gjengjeld nesten halve boka, og her forteller forfatteren om sitt eget savn av en høyt elsket livsledsager og hvordan dette har preget ham og hans forhold til livet og omgivelsene i årene etter at hun døde. Han forteller om en gryende og etter hvert altoppslukende interesse for opera, fordi dette er "en kunstform der voldsomme, overveldende, hysteriske og destruktive følelser er normale. En kunstform som mer åpenbart enn andre former for kunst er ute etter å knuse hjertet ditt. Dette ble min nye sosialrealisme." (side 103)

Underveis trekker Julian Barnes opp en del livsanskuelser som handler om dybden i tilværelsen. Noen ganger gjør det vondt å lese, fordi han trykker på noen knapper gjennom sine enkle og meget presist formulerte anskuelser.

"Du har spørsmålet om ensomhet. Men den er ikke slik du forestilte deg den (hvis du noen gang hadde forsøkt å forestille deg den). Det finnes i all hovedsak to former for ensomhet: den som handler om ikke å ha funnet noen å elske, og den som handler om å bli berøvet den man elsket. Den første er verst. Ingenting kan sammenlignes med sjelens ensomhet i oppvektsårene." (side 124)

Alle kommer vi på et eller annet tidspunkt i livet til å miste noen vi er glad i - om det ikke allerede har skjedd. Vi er så utålmodige på andres vegne og tenker at "nå får det være nok sorg - nå må han/hun jammen komme seg videre!" Og så er det faktisk ikke så enkelt. Som Julian Barnes skriver et sted: Bare det faktum at han er i live, levendegjør hans elskede kone. Dersom han også skal legge henne bak seg for å komme over sorgen, er det som om hun dør for andre gang. Dette gjorde at han var i stand til å jage bort selvmordstankene mens sorgen var som mest intens, og livet uten Pat fortonet seg fullstendig uten mening.

Menneskene må få velge måten å sørge på. Noen bruker kortere tid og andre lengre tid. "Livets nivåer" fikk meg til å tenke - også på det jeg mest sannsynlig en eller annen gang har foran meg - og dette er en sånn bok som gjør en klokere. Den siste delen er utvilsomt den sterkeste - den som gjør dypest inntrykk. Jeg skjønte for øvrig ikke helt sammenhengen mellom ballongferdene og den siste delen, og fant det litt kunstig at disse skulle høre sammen - utover at ballongferdene på et vis symboliseres fallhøyden i kjærligheten ...

Like fullt: jeg anbefaler denne boka varmt! Del tre er alene verdt hele boka!

Livet kan være alt annet enn man tror.

Det er klamt og hett i byen Piombino. Jentene Anna og Francesca er bestevenninner. De er jenter i begynnelsen av tenårene, og de tilbringer alle dagene sammen, gjerne ved stranden. Der gjør de seg til og herjer med guttene. Disse jentene vet at de er vakre og er ikke redd for å vise at de vet det, og de "stygge" jentene misunner dem. Anna og Francesca eier verden. I alle fall oppfører de seg som det. De er inne i en fase hvor de skal ta avgjørende valg, eksperimentere, håndtere følelser og vennegjengen de holder til settes på prøve. Vil livet bli som de tror eller kommer alt til å forandre seg? Mange mennesker fra denne byen ender opp i stålfabrikken som er byens "navle", men klarer jentene og vennene deres å bli til noe mer enn å være fremtidige hjemmeværende hustruer eller fabrikkarbeidere?

Bokomslaget minnet meg umåtelig om sommerlektyre og det er jeg litt skeptisk til. Da blir jeg automatisk "redd" for at boka blir for damete for meg eller chick - lit som vi egentlig kaller det. En sjanger jeg ikke har noe sans for. Men selv om dette ble en skikkelig sommerlektyre, men ikke på den negative måten, så gjorde det ikke noe at bokomslaget så litt vel chick - lit aktig ut. Språket er modent, og både gutter og jenter, til og med voksne kan lese denne uten flauhet. For det er mye ting som skjer i denne historien som kan skje med alle. Tillit til andre mennesker. Hvordan komme videre når man minst venter det og andre relative temaer dukker opp underveis. Historien er menneskelig. Vi blir godt kjent med disse sårbare og drømmende menneskene. Vi vil vite hva som skjer med dem, både på godt og vondt for historien er så drivende og fortelles fra forskjellige perspektiv. Vi er i tankene og handlingene deres. Man føler både heten og fortvilelsene, og håpet og drømmene deres. Man føler at man sitter i en berg og dalbane mens man leser. Det går veldig fort opp og ned, og man vet ikke bestandig hva som skjer rundt neste sving.

Forfatteren Silvia Avalleno klarer å holde leseren i sin jernhånd til tross for at deler i boka er litt forutsigbart og som gjør til at det trekker litt ned. Men likevel ville jeg vite om jeg hadde rett og ville vite hva som skjedde videre uansett om jeg ante at det ville gå slik man tror det vil gå. For man blir så godt kjent med og knyttet til disse menneskene at det blir på en måte vanskelig å ville dem noe vondt og skille seg fra dem. Man vil dem bare alt vel til tross for at ting ser vel mørkt ut for dem nå og da. Men slik er livet. Man vet aldri hva som skjer og alt kan ikke være rosa skyer.

Stål er en fin sommerlektyre om vennskap, følelser og drømmer. Selv om jeg stempler denne boka som "sommerlektyre", så mener jeg det ikke på en negativ måte. Dette er sommerlektyre med dybde og den tar opp problemer som noen kanskje vil kjenne seg igjen i. Og kanskje boka også vil få deg til å tenke på hva slags mennesketype du selv var i ungdomstiden? Jeg har aldri lest noe av Avalleno tidligere, men jeg er interessert i å lese flere bøker av henne og få mulighet til å lese mer italiensk litteratur generelt.

Hei. Og ja. Ventetiden er det aller verste. Kvele tiden. Det er vanskelig å få til. Mange snakker om at tiden flyr av sted, men for meg er det motsatte. Malte litt før i tiden men har ikke hatt energi til det i det siste så det har vært litt på hylla, så det eneste jeg har er bøkene for tiden, men takker for alle tipsene og vi får se hva jeg ender opp med å gjøre. Kanskje jeg skal skrive en bokversjon av Min kamp bøkene hihi. Har jo all verdens tid til å skrive, men dessverre er jeg ingen forfatter:(

Hvem som helst kan forsvinne, men har alle de som forsvinner en grunn til det?

En tenåringsgutt forsvinner fra nabolaget i Tel Aviv. Han skulle ha kommet hjem fra skolen, men han dukker aldri opp, og moren varsler politiet. Politiet mener det er sikkert ikke noe å bry seg om og at Ofer, den savnede, helt sikkert kommer tilbake igjen og alt er bare en misforståelse. Og tenåringer er jo som kjent for å forsvinne i tide og utide. Men dagene går, og ukene. Politiet jobber på spreng da alvoret dukker opp for fult en av de nærmeste dagene gutten blir meldt savnet. Politietterforsker Avi Avraham (hans egentlige navn er dobbeltnavnet Avraham Avraham. Rart, men sant). Han er en belest fyr og leser gjerne krimromaner. Han er ikke bare politimann på jobb, men også på fritiden. Han leser krimbøker og oppdager detektivfeil i krimserier for moro skyld. Men da ukene går uten et tegn fra Ofer, føler Avraham også presset og stresset jobbmessig. Hemmelighetsskremmerier, falske bevis, og falske telefonoppringninger på jobben skaper oppstyr angående saken, og flere personer blir mistenkte.

Er Ofer kidnappet og drept eller har han "bare" rømt hjemmefra? Er det noe foreldrene hans skjuler? Og hva har fyren som leker forfatter med denne saken å gjøre? Har alle disse personene noe til felles i det hele tatt eller kommer Avraham og hans kolleger til å gi fullstendig opp? Presset er stort og tiden er knapp. Jo lenger tid det tar er det jo som kjent sjansene mindre for å finne den forsvunnede personen i live. Avraham og hans kolleger gjør alt i sin makt for å løse denne floken.

Jeg har lest mye krim oppgjennom årene. Jeg er stort sett altetende, men sjangrene jeg leser mest av er krim og grøss. Dette er krim uten grøss, bare så det er sagt, men det mangler ikke spenning for det. Grusomme ting skjer jo også i virkeligheten. Og hvor mange mennesker forsvinner ikke hver dag? Så det er ingen tvil om at dette er virkelighetsnært krim. I slike saker ønsker man at alt vil gå bra til slutt, og man blir lett dratt inn i handlingen og Avrahams fortvilelse. Han vil så gjerne oppklare saken og selv om sluttsresultatet ikke overrasket denne leseren, så likte jeg godt hvordan denne saken ble fortalt. Det er det som løfter hele boka opp. Mange krimbøker er ganske like, men noen få greier å skille seg litt ut og Naboens sønn er en av dem.

Jeg ble ikke overrasket eller tatt på senga av sluttresultatet, men måten personene ble beskrevet, miljøet og følelsene deres, hvordan alt ble fortalt på fra en litt annerledes perspektiv enn jeg var vant til fra før, gjorde det hele spennende selv om slutten ikke var overraskende for min del. Det var det som gjorde meg så fascinert over boka og følelsene til karakterene er til å ta og føle på. Mange ganger føltes det som om jeg var en av dem. Ofte føltes det ut som om jeg var etterforskeren Avraham og kjente både på fortvilelsen og raseriet som herjet i ham. At han brant virkelig for å løse saken. Det føltes på en måte som om jeg var på innsiden av ham, en del av ham. Det føltes ut som om jeg var ham istedet for at jeg leste om ham. Vanskelig å forklare dette på en normal måte, men håper dere forstår hva jeg mener? Av og til blir man i ett med en av karakterene i en bok og det er sjeldent at jeg opplever, men det føltes ut som om jeg ble i ett med Avraham. Han ville bare gjøre det beste og jobbet med saken uansett hva som hendte.

Som sagt, selv om sluttresultatet ikke var overraskende for min del, så var Naboens sønn meget drivende lesing, personene var svært levende og originalt fortalt. Innholdet har en fortellerstemme som er hjemsøkende og det er ikke en typisk krimbok som man glemmer med det første. Håper jeg får lest mer om politietterforsker Avraham!

Har bare litt vanskelig for å se det positive i ting for jeg har lenge vært i mørket og er der fremdeles. Lei av at dagene føles som akkurat den samme osv ... Men jeg får bare holde ut:)

Positiv og positiv. Det eneste positive i livet mitt generelt er kaffe og bøker, og boktips da:) Men alt det andre kan bare ¤#""¤!"#¤#" hahah. Er virkelig nedstemt for tiden, men har jo vært hjem i snart ett år og det er ikke rart jeg blir i dårlig humør, for jeg vil heller inn i den grå hverdag, ha arbeidsplass enn å være hjemme. Det er så kjedelig:) Prøver jo å sitte ute og lese når det er fint vær, men litt kjedelig hver dag. Jeg savner det å være til nytte og dra hjem igjen med god samvittighet. Det er det som er det store savnet. Føle at man har gjort noe og så gjøre litt som man vil på kveldstid.

En erotikkens mester!

Om forfatteren og triologien "Parallelle historier"

Péter Nádas (f. 1942) er en ungarsk forfatter, dramatiker og essayist. Han ble født i Budapest, og familiens historie fra andre verdenskrig er dramatisk. Forfatteren er av jødisk slekt.

Nádas sammenlignes ofte med Thomas Mann og Marcel Proust. Spesielt synes jeg dette kommer til uttrykk i dette første bindet i triologien "Parallelle historier" (som er den eneste boka jeg så langt har rukket å lese av Nádas), når Nádas skildrer persongalleriet. Maken til personskildringer har jeg nemlig ikke vært borti siden jeg leste "Buddenbrooks" av Thomas Mann. Man trenger nesten ikke handling - det holder faktisk lenge bare med personskildringene.

For øvrig underlig at forfatteren ikke en gang er nevnt i "1001 bøker du bør lese før du dør" eller i en bok jeg har som heter "501 store forfattere" utgitt på Orion forlag i 2009 ... Og det på tross av at Péter Nádas stadig nevnes som en het Nobelpriskandidat innenfor litteratur!

På bokas smussomslag kan jeg videre lese at Nádas store internasjonale gjennombrudd kom med "Erindringens bok" på begynnelsen av 1990-tallet. Denne er i likhet med triologien "Parallelle historier" utgitt på norsk av forlaget Agora. Romanen er fra enkelte hold betegnet som "den største romanen som er skrevet i vår tid". Hvilket er tilstrekkelig til at jeg nylig skaffet meg den boka.

Nádas brukte nesten 20 år på å skrive romanen som er blitt til triologien "Parallelle historier". Disse tre bøkene rommer 1600 sider, og "fortellingen spinner rundt to familier og fanger inn hele 1900-tallets Europa" (kilde: bokas smussomslag). Dersom du ønsker å lese mer om Péter Nádas er Wikipedia faktisk et greit sted å begynne.

"Parallelle historier bind I - Den stumme provinsen"

I første kapittel - under tittelen "Fadermord" - introduseres vi for et mord.

"Allerede i det minneverdige år da den berømte Berlinmuren falt, ble det funnet et lik ikke langt fra dronning Luises grånende marmorstatue. Det skjedde noen dager før jul.

Liket var en velpleid mann omkring de femti, og alt de fant på ham eller hos ham, kunne regnes for å være av det mer eksklusive slaget. Ved første øyekast en distingvert herre, finansmann eller direktør. Snøflakene dalte langsomt ned, men det var ikke kaldt nok til at de ble liggende, de smeltet straks på veiene i parken og festet seg bare på gresstråenes spisser. Åstedsgranskerne gikk forskriftsmessig frem, og på grunn av værforholdene skyndte de seg litt. De stengte av området, gjennomsøkte feltet systematisk innover i spralform med klokken, for å sikre og ta avtrykk av sporene. Liket kledde de varsomt av bak en improvisert, sort plastskjerm, men fant ikke tegn til at det var rørt av fremmed hånd.

Kroppen ble oppdaget av en ung mann som løp her tidlig hver morgen. Han var den eneste de kunne avhøre. Det var ennå helt mørkt da han startet løpeturen, slik han gjorde nesten hver dag langs samme vei, til samme tid." (side 11)

Vi skjønner veldig fort at det er stor litteratur vi har i hendene, for her er alle setninger gjennomtenkte og velformulerte, detaljrikdommen er stor, alt er så malerisk beskrevet at man ikke har noe problem med å se scenene foran seg, og senere skal også beskrivelsene av det meget rikholdige persongalleriet imponere sterkt!

Vi følger to familier - en i Berlin (familien Döring) og en i Budapest (Lippay-Lehrs) - og etter som romanen skrider frem, skal de erotiske tilsnittene ved fortellingen få stor plass. Meget stor plass. Tidvis kanskje også for stor plass?

Nádas har i et intervju i Dagbladet den 30. april 2012 svart følgende på spørsmålet om hans - bokstavelig talt - boltring i "erotisk akrobatikk" i romanen har vært vanskelig:

"Det er vanskelig å skrive om ting det ikke fins noen tradisjon for. Jeg har lest sexskildringer på mange nivåer, fra billig porno til klassiske verker, for eksempel "Bambi"-forfatteren Felix Saltens "En venetiansk kurtisanes bekjennelser". Den er genial.

Erotikken kan ikke løsrives fra noe annet i livet. Den må også kunne skildres."

Selv om jeg må innrømme at jeg underveis ble litt forundret over hvor stor plass erotikken hadde i romanen (kanskje mest av alt fordi jeg aldri har vært borti noe lignende), er jeg også fra meg av beundring over hvordan dette er gjort. Skildringene blir aldri pornografiske, men fremstår mer som kunst - selv om det også skal nevnes at det ikke er kun de forfinede sidene ved seksuallivets gleder som beskrives. Særlig maktkampen mellom det nygifte ekteparet Gyöngyvér og hennes mann Ágost, handler på et vis om så mye, mye mer enn det som foregår i ektesengen. Men uansett hvilke tabuer som brytes, og hvor nedrige situasjoner som beskrives, skjønner vi at forfatteren vil noe mer - noe som hever seg høyt over enkelthendelsene, utpreget intellektuell som han utvilsomt er.

"Alle streber etter å individualisere kjønnsakten, ellers ville man jo ikke oppnå tilstrekkelig nytelse, og alle er dømt til å lide nederlag, for selve akten finnes jo bare i kraft av det gjensidige ved den. Hvis man har oppnådd tilstrekkelig felles nytelse, finner man ikke igjen sin egen person i akten, hvis man derimot streber etter det personlige, blir den andre personligheten stående i veien, og dermed blir nytelsen splittet eller nettopp utilstrekkelig.

Følgelig er enhver søken ikke alene styrt av instinktet, men også av behovet for individualisering, og minst like mye av det uunnåelige nederlaget som tilsvarer individualiseringens nivå.

Man må gå videre, for så kanskje å lykkes i å individualisere seg med en annen.

I dette spørsmålet tar ikke religionene og mytologiene det minste feil, fortsatte hun høyt, ditt eget kjøtt er upersonlig, det er bare fantasien som er personlig ..." (side 373-374)

Persongalleriet i romanens første del er svært, og jeg slet litt med å få den fulle og hele oversikten over alle som dukket opp underveis. Dette ble atskillig enklere i den siste tredjedelen av boka, som for en stor del foregår i Budapest. Derimot var det tidvis noe vanskeligere å få med seg tidsskiftene. For mens handlingen i Berlin for en stor del foregår etter Berlinmurens fall - altså etter 1989 - er vi i Budapest-delen tilbake på 1960-tallet og tidvis også til 2. verdenskrig. Jeg må innrømme at jeg så langt har noe vanskeligheter med å se alle sammenhengene, men jeg regner med at noen løse baller kommer til å lande når jeg leser videre i andre og tredje bind i triologien. Uansett - det er faktisk ikke mulig å oppsummere handlingen, fordi den springer i så mange retninger. Det er - i alle fall ikke foreløpig - noe "plott" som driver handlingen fremover. Snarere sitter jeg igjen med et inntrykk av en roman som forsøker å fange inn tidsånden i etterkrigstidens Europa. Bokas uovertrufne språklige kvaliteter, der man får følelsen av at ikke ett ord er overflødig, har gjort lesningen av den til en fest - selv om den er krevende så det holder! Bok nr. 2 og 3 ligger og venter ...

Helt avslutningsvis: denne bloggeren (med litteraturvitenskapelig bakgrunn) oppsummerer boka på en utmerket måte.

Familietur på hytta er vel gøy?

Bestefaren til Jonas tok selvmord for en god stund siden. Sammen har de hatt et spesielt bånd, men den siste hytteturen med bestefaren husker han som rar og merkelig. Bestefaren hans hadde blitt forandret på en måte Jonas ikke kan forklare. Han var så ung den gangen, men merket selv da at bestefaren hans var fjern og ikke helt seg selv. Noen år senere drar Jonas sammen med foreldrene sine og hans dødssyke bestemor til hytta. De vil gi Jonas bestemor siste sjanse til å se og oppleve hytta. Være der en aller siste gang sammen med sine nærmeste. Men merkelige ting skjer. Skremmende ting. Merket bestefaren også det for noen år siden? Merket han at det var noe galt med det stedet? Var det det som drev han til selvmord eller var det noe annet?

Tjernet er den tredje boka i serien Grusom som Egmont lanserer, men bøkene i serien er uavhengig av hverandre. Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere og det er en ny historie i hver bok, så dette er ingen kronologisk serie sådan, bare så det er klart.

Norges natur og spesielt tjern er populært i grøssere. Mye kan jo skje i skog og mark, bare man skal på en aldri så liten hyttetur. Norges natur er jo som kjent mystisk og kanskje litt nervepirrende, spesielt etter mørkets frembrudd. Men hytteturer med familien skal jo som kjent være hyggelige og skape koselige minner, men slik er det ikke for menneskene i denne boka. Feriestedet deres ender opp til et mareritt som kommer fort ute av kontroll og de vet ikke om de vil komme helskinnet ut av det. Ferien deres ender opp i blodig alvor. Men vil familien komme styrket ut av dette eller vil det gå alvorlig galt?

For en voksen målgruppe som meg som har lest mange grøssere oppgjennom årene er ikke dette en bok som gir mange grøss eller overraskelser. Her er mye forutsigbart, lette løsninger og den skaper aldri den store spenningen. Følte at avstanden mellom boka og leseren ble for stor. Savnet mer atmosfære og det å bli dradd inn i selve handlingen. Så dette ble tam lesing for min del, men jeg er sikker på at Tjernet blir en gøyal og kanskje en skremmende lesing for unge lesere som tar med denne boka på hytta i sommerferien.

God bedring:)

Det er det som er problemet. Jeg fins ikke positiv. Jeg er nok det mest negative mennesket som noen gang har eksistert:) Og mange mennesker rundt meg har oppdaget hvor negativ jeg er uten å "gjøre det til" :) Men tar en dag av gangen og forlanger ikke mer:) Har ikke noe valg.

Men setter jo pris på alle tips selv om jeg ikke har evne til å tenke positivt og vil ønske deg og alle andre god pinsehelg:)

Jeg har vært sykmeldt siden august i fjor og hjemmeværende snart ett år nå. Og klarer ennå ikke å innse at jeg må bare være tålmodig, akseptere situasjonen som den er nå, og tror jeg klarer mer enn det jeg gjør nå for tiden. Slutter aldri med å lure meg selv:)

Takk for det. Håper det blir lettere fremover for oss begge:) Ha en fin pinsehelg videre.

De vet hvorfor jeg sliter med svimmelhetsanfall og tåkesyn, men de vil jo selvfølgelig undersøke saken grundig for å utelukke at det ikke også er andre ting, og ventelister for å gjøre undersøkelser som kan ha positiv effekt eller ikke, så da er det en del ventelister. Så det er stort sett ventetid eller dødtid som jeg kaller det. Og jeg vil fremdeles ikke innrømme at jeg sliter med svimmelhetsanfall og tror at jeg er bra nok til å jobbe haha. Vanskelig å innse at man må være hjemme en periode mens man er under utredning.

Og det har vært mange bomturer frem og tilbake til spesialister før ting ble tatt mer på alvor, så stort sett har det bare vært ventetid. Det er det som er det verste med hele opplegget. Er vant til å få svimmelhetsanfall, men blir aldri vant til denne evige ventingen:) Så ting tar tid.

Hei. Jeg var også meget skeptisk til boka Stål, men har kommet over hundre sider og har blitt mer fornøyd. Hvis du liker bøker med sterkt persongalleri er nok dette en bok også for deg:)
PS: Beklager for sent svar.

Jeg er tilbake hos Bokelskere etter en lang pause for andre ting, og har sett at det er over 10 måneder siden jeg avsluttet en skjønnlitterær bok. Så, da kaster jeg meg ut i det med "American Gods" av Neil Gaiman, igjen, og "Hemmelig fortid" av Nora Roberts.

En ekstra fridag i helga gjør heller ingen forskjell på meg heller og forstår hvordan det er. Er fremdeles sykmeldt og arbeidsledig og ville ha gjort hva som helst for å ha vanlig arbeidsdag/hverdag, men det kan jeg bare se langt etter. Det er jo bare ventelister hele tiden. I mellomtiden drukner jeg sorgene mine i bøker og filmer (mest bøker).

Og denne helga skal jeg lese videre i Stål av Silvia Avallone (sommerlektyre), og jeg skal lese ferdig Naboens sønn av D.A. Mishani (meget spennende israelsk krim så langt) og jeg får jobbe meg videre med Mapuche av Caryl Férey som jeg syns er litt tungtrødd.

Nå er det kaffetid og jeg skal lese mer. Må lese forferdelig mye ellers får jeg mørke tanker og syns meget synd på meg selv haha. Fordi jeg savner å være i arbeidslivet. Misunner alle som har god helse og er i arbeid. Så jeg får bare fortsette å være tålmodig.

God helg:)